norsk kunsthistorie

Bronsealderen førte med seg en ny geometrisk ornamental stil, innrisset som sirkler og spiraler, bølgende bånd og buelinjer på vakre våpen og prydsaker av bronse. Stilen gikk gjennom skiftende faser og sluttet brått omkring 500 fvt. En sterkt forenklet billedkunst finnes i samtidige helleristninger med fremstillinger av skip, dyr, mennesker og lignende.

På 400-tallet evt. dukket dyreornamentikken opp – en frodig stil med utløpere langt opp i kristen middelalder. Yndlingsmotivene var rovdyr som ørn, ulv og slange, men dyrekroppene er oppløst og sammenfiltret nesten til det ugjenkjennelige.

I den eldre og yngre Vendelstilen fra 500–700-tallet begynte dyrestilen å ta form, og i Osebergfunnet fra 800-tallet nådde den et høydepunkt av rikdom og fantasi. Borrestilen førte over til vikingtiden.

I overgangen til kristen tid står en rekke østnorske billedsteiner i Ringeriksstil fra tidlig på 1000-tallet. For første gang dukket kristne motiver opp, mens den hedenske dyreornamentikken fikk sitt siste store monument i portalskjæringene på Urnes stavkirke fra siste halvdel av 1000-tallet.

Skulpturen var i hele perioden utpreget dekorativ, og særlig utover på 1600-tallet oppsto det en frodig kirkekunst på altertavler, prekestoler, epitafier og lignende. Av tidens treskjærere (bilthuggere) var det mange som, foruten kirkekunst, også laget modeller for ovnsplater.

Omkring år 1700 satte akantusbarokken inn, med utgangspunkt i altertavle og prekestol fra 1699 i Vår Frelsers kirke i Oslo. Herfra bredte stilen seg raskt over Hedmark og Gudbrandsdalen. Ren figurplastikk hadde derimot få muligheter i Norge, og de få norske billedhuggerne, blant dem elfenbensskjæreren Magnus Berg, fant sitt virke i Danmark.

Maleriet, hovedsakelig kirkedekorasjoner og portretter, ble på 1600- og langt inn på 1700-tallet stort sett utført av tyske og danske innvandrere, senere også hollandske, skotske og svenske kunstnere, med sentre i Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim.

I Stavanger virket Gottfried Hendtzschel som kirke- og portrettmaler, og i Bergen arbeidet tidens betydeligste maler, Elias Fiigenschoug, som foruten portretter også malte det første norske landskap, fra Halsnøy kloster. Omkring 1700 malte nederlenderen Jacob Coning sin kjente serie østnorske prospekter.

Med rokokkoen fra cirka 1700–1790 skjedde en oppblomstring av maleriet tilknyttet borgerskapet i byene. Det gjaldt utsmykning av bygninger så vel som portrettoppdrag. I kirkeutsmykning kom den vesentlige innsatsen i treskjæring.

Utover i hundreåret oppsto den såkalte rosemalingen, med Hallingdal og Telemark som kjerneområder.

Innen portrettmaleri var Eggert Munch periodens flittigste kunstner, og den best dokumenterte. Hans elev, Peder Aadnes, utførte dekorativ maling av møbler og interiører samt portretter. Mathias Blumenthal virket i Bergen der han malte portretter og veggmalerier med allegoriske motiver.

Berlineren Heinrich Christian Friedrich Hosenfelder virket i Halden, der han var den fremste blant dekoratørene av de internasjonalt anerkjente Herrebøefajansene. Han var også periodens fremste portrettmaler.

Tidlig 1800-tall markerte overgangen fra en malerkunst som utfoldet seg innen laugsvesenets trange rammer, til en fri kunst basert på markedets etterspørsel. Portrettmaleriet dannet fortsatt den økonomiske ryggraden for kunstnerne inn i 1820-årene. Etter at fotografiet kom utover i 1850-årene, fikk portrettmaleriet en konkurrent.

Jacob Munch ble empiretidens portrettør i Norge med sine enkle og stramt oppbygde bilder, mens Mathias Stoltenberg representerer den mykere biedermeierstilen i generasjonen etter. Han er den betydeligste norske portrettmaleren med sin maleriske kolorisme og store innlevelse i modellenes psyke.

Fra 1820-årene ble landskapsmaleriet den foretrukne sjangeren. J. C. Dahl hadde en avgjørende betydning for utformingen av en norsk identitetsfølelse, knyttet til forestillinger om det norske landskapets karakter. Dahl regnes som en betydelig skikkelse også i tysk kunsthistorie, der han innen romantisk landskapsmaleri representerte en dreining mot et mer naturnært og realistisk maleri enn sin samtidige og nære venn, Caspar David Friedrich. Dahl tok initiativet til opprettelsen av de første norske kunstforeningene, og Christiania Kunstforening, opprettet i 1836, sto sentralt i utviklingen av kunstinteressen og kunstmarkedet her i landet.

Dahls fremste elever var Thomas Fearnley og Peder Balke, som begge utviklet sitt landskapsmaleri i retning av en mer høyromantisk og, for Balkes del, teatralsk stil. Balkes utgangspunkt var dekorasjonsmaleriet, og hans teknikk gir bildene hans en helt særegen karakter.

Fra 1840-årene ble kunstakademiet i Düsseldorf det viktigste lærestedet for norske kunstnere. Adolph Tidemand spesialiserte seg på folkelivsskildringer, der bonden fremstilles som bærer av nasjonale verdier og identiteter.

Hans Gude henvendte seg i stor grad til et tysk marked og tysk smak og tolket det norske landskapet som en eksotisk ødemark, for senere å konsentrere seg om skildringer av den østnorske kysten. Gudes fremstillinger er ofte lidenskapsløst objektive og nærmer seg naturalismen på nasjonalromantikkens grunn. Sammen har Tidemand og Gude utført enkelte komposisjoner med skildringer av landskap og folkeliv; mest kjent er Brudeferden i Hardanger.

August Cappelen er en av de mest utpregede romantikerne blant de norske düsseldorferne, med sine villmarksmotiver fra Telemark med skog, tjern og fosser. I en særstilling står Lars Hertervig, som i sin sterkt personlige landskapskunst tolket en inderlig og av og til ekstatisk naturopplevelse.

Blant tidlige friluftsmalere er Amaldus Nielsen, Frederik Collett og Olaf Isaachsen.

I 1870-årene var München det foretrukne studiestedet for norske malere, men ble ved inngangen til 1880-årene erstattet av Paris. Omkring 1880 valgte en hel generasjon unge å vende tilbake til Norge. De hjemvendte kunstnerne dannet Høstutstillingen i 1882, som fra 1884 mottok statsstøtte og brøt kunstforeningenes formidlingsmonopol. Man fikk en presedens for at kunstnerne selv var de som best styrte i eget anliggende; de laget kunsten, vurderte kunsten og kjøpte den inn til det offentlige. Først i 1990-årene ble denne modellen for formidling utfordret.

I den generasjonen som vendte hjem til Norge i 1870- og 1880-årene, finnes en rekke sterke kunstnerpersonligheter. Eilif Peterssen var en teknisk virtuos maler som etter å ha utført figurkomposisjoner med historiske temaer og altertavler, der impulsene fra tysk maleri brytes mot inntrykk av italiensk barokk, beveget seg mot den samtidige naturalismen. Christian Skredsvig gjorde lykke i Paris i 1880-årene med en stemningsfull naturalisme, før han vendte tilbake til Norge og malte lyriske skildringer av det norske landskapet. Sammen med Kitty Kiellands landskaper innvarslet disse maleriene 1890-årenes nyromantikk.

Erik Werenskiold ga den naturalistiske fremstillingen av norske landskaper en ideologisk overbygning, knyttet til oppgaven å skape en nasjonal identitetsfølelse. Han søkte seg mot emner, landskapstyper og en koloritt som han hevdet kunne oppfattes som særnorske. Gerhard Munthe utviklet dette synet videre da han omkring 1890 utviklet en dekorativ kunst inspirert av gamle norske vevnader. Werenskiold og Munthe var nært knyttet til Fridtjof Nansen, og sammen dannet de kjernen i et løst forbund av likesinnede nasjonalister, den såkalte Lysakerkretsen.

Nasjonalismen møtte sterk motstand fra Christian Krohg og Frits Thaulow. Krohg ønsket å utvikle naturalismen i retning av et problematiserende og samfunnskritisk verktøy, mens Thaulow hevdet forestillingen om at kunsten skulle være for kunstens skyld. Harriet Backer sto utenfor de ideologiske problemstillingene og konsentrerte seg om maleriske utfordringer knyttet til forholdet flate og rom, komposisjon og koloritt på en for samtiden avansert og fremtidsrettet måte. Hun vektla samtidig et sterkt stemningsinnhold i sine bilder.

Generasjonen som fulgte, var den første som i vesentlig grad fikk sin utdanning i Norge, under veiledning av de hjemvendte naturalistene. Gustav Wentzel og Edvard Munch fremsto tidlig som ledende skikkelser i denne generasjonen. Wentzel utviklet en naturalisme som er beslektet med den fotografiske gjengivelsen av detaljer.

Munch tok på radikalt vis utfordringen fra nye tendenser i samtiden, først i form av en oppløst impresjonisme, deretter gjennom en tilstramming av formen og dekorativ linjeføring, påvirket av art nouveau og jugendstil. Munch pendlet fra slutten av 1880-årene frem til 1908 mellom Tyskland og Frankrike og står som en av periodens fremste og mest radikale kunstnere også internasjonalt.

1890-årenes unge kunstnere søkte i stor grad bort fra Norge og fant impulser over hele Europa. De uttrykte seg i en «internasjonal» stil med forenkling av naturmotiver til abstraherte linjer og flater, i en enkel koloritt med sterke kontraster mellom lys og mørke. Thorolf Holmboe, Arne Kavli og Thorvald Erichsen fremstår som stilens mest konsekvente utøvere utenom Munch.

En mer original retning tok Halfdan Egedius, Harald Sohlberg og Nikolai Astrup, som forente 1890-årenes tendenser mot en abstrahert kunst med en videreutvikling av naturalismens stemningsmaleri.

Etter 1900 knyttet norsk maleri et sterkt forbund med utviklingen i fransk kunst, en forbindelse som varte helt frem til 1960-årene. Komposisjon og koloritt identifiseres som maleriets to vesentlige særtrekk. Thorvald Erichsen fornyet sin kunst under inntrykk av fransk senimpresjonisme. Selv Edvard Munch tilpasset sitt kunstneriske uttrykk til de nye franske idealene. Ludvig Karsten utformet sin særpregede stil under avgjørende innflytelse av Munch, men mottok også viktige impulser fra de franske senimpresjonistene og Henri Matisse.

Omkring 1909 var en rekke norske malere elever av Matisse. Henrik Sørensen sto for en selvstendig tillemping av Matisses lære, mens Jean Heiberg forsøkte å utlede en akademisk disiplin av den. Sørensen fikk stor betydning for yngre generasjoner av kunstnere, som forente en fri kolorisme og ekspressive formuttrykk med humanisme og nasjonalistiske idealer.

Det første anløpet til et abstrakt maleri i Norge kom med Thorvald Hellesen, som under første verdenskrig utviklet et dekorativt abstrakt maleri påvirket av Fernand Legér. I 1920-årene var også Charlotte Wankel, Ragnhild Kaarbø og Ragnhild Keyser elever av Legér.

Per Krohg er periodens mest mangefasetterte personlighet. Som ung gjorde han seg gjeldende i fransk kunst med komposisjoner som forener impulser fra ulike retninger i tidens radikale maleri, for senere å utvikle et illustrativt figurativt formspråk. Krohg, Axel Revold, Alf Rolfsen og Aage Storstein utførte i mellomkrigstiden og i de første etterkrigsårene en rekke utsmykninger i freskoteknikk. Disse arbeidene ble i samtiden oppfattet som periodens viktigste kunstneriske arbeider. Hovedmonumentene er dekorasjonene i Bergen Børs (Revold), Sjømannsskolen i Oslo (Krohg), Vestre Krematorium (Rolfsen) og Oslo Rådhus.

Etter første verdenskrig hentet en ny klassisisme impulser fra arkaisk og egyptisk kunst, gresk klassisisme og ungrenessanse. Heiberg, Revold, Rolfsen og Bjarne Ness ledet an i denne retningen.

Aksel Waldemar Johannessen var en pioner innen skildringen av arbeiderklassen i en ekspressiv stil. Hans malerier ble først utstilt i 1923, etter hans tidlige død i 1922, så glemt og siden gjenoppdaget i 1990.

Surrealismen ble introdusert for norske malere av Vilhelm Bjerke-Petersen. Omkring 1935 arbeidet Olav Strømme, Bjarne Rise, Karen Holtsmark, Else Christie Kielland og Erik Harry Johannessen med symbolverdener knyttet til planteliv, seksualitet, drøm og ubevisst sjeleliv. Kai Fjell utviklet et formspråk der erotiske temaer forankres i en symbolverden hentet fra den norske landsbygda, med stilistiske innslag knyttet til en fri kolorisme og svungne linjerytmer.

Arne Ekeland arbeidet med sosialpsykologiske motiver, der seksualitet ble knyttet til klassekamp. Etter hvert kom revolusjonsmotiver til å stå sentralt hos Ekeland. Under andre verdenskrig malte han opplevelsen av lidelse, håp og frigjøring, mens han i etterkrigstiden sto for en humanistisk visjon og en forsoning av menneske og teknologi i et klasseløst samfunn. Hannah Ryggens politiske, antifascistiske billedtepper hører til blant periodens sterkeste kunstneriske posisjoner både tematisk og komposisjonelt.

Harald Kihles bilder avspeiler en romantisk reaksjon på industrialisme og urbanitet. Hans intime skildringer av det indre Telemark er fremstilt som et avsondret Arkadia, der menneskene lever i pakt med sine omgivelser. Hans Ryggens arbeider er fabuleringer over landskap, liv og levnet på Ørlandet, hvor det enkle og primitive livet blir lovprist i høystemte, uttrykksladede fargeeksplosjoner. Alf Løvbergs bilder er stille funderinger over livet i småbyen. Erling Engers fremstilte i utgangspunktet bondebefolkningen med en lun og humoristisk vinkling, for etter hvert å konsentrere seg om landskapets lys, stoff og struktur.

Allerede fra 1950 er en abstrakt uttrykksmåte utbredt i den yngste generasjonen: Weidemann, Ludvig Eikaas, Knut Rumohr, Thore Heramb, Gunnvor Advocaat, Anna-Eva Bergmann, Øistein Thurman, Odd Tandberg, Carl Nesjar, Inger Sitter, Halvdan Ljøsne, Roar Wold og Lars Tiller er representanter for abstrakt norsk maleri.

Olav Strømme utformet etter 1960 en ekspressiv, sterkt abstrahert stil. Gunnar S. Gundersens særegne symbolspråk fungerer innen rammen av et presist og geometrisk fundert formspråk. Johannes Rians fargesterke, organiske abstraksjoner, med røtter i 1930-årenes surrealisme, fremstår som retningens mest originale bidrag.

Hans Michelsen, som var elev av dansken Bertel Thorvaldsen i Roma, fikk store oppdrag av Karl Johan og bodde lenge i Stockholm. Han var også en av initiativtagerne til restaureringen av Nidarosdomen i Trondheim. I likhet med Michelsen dyrket den senere Julius Middelthun en klassisisme med innslag av realisme.

Brynjulf Bergslien utviklet en nasjonalromantisk realisme som kom til uttrykk i genreskulpturer. Hans hovedverk er rytterstatuen av Karl Johan, som er plassert foran Slottet i Oslo. Stephan Sinding oppnådde i 1880-årene internasjonal anerkjennelse for sine kraftfulle, uttrykksfulle skulpturer med klassiske temaer.

Gustav Vigeland sluttet seg som ung til den følelsesladede symbolismen i 1880- og 1890-årene, og hans verker fra denne perioden kan måles med det beste i samtidig europeisk skulptur. En kort tid arbeidet Vigeland for Nidarosdomen. Etter århundreskiftet utviklet han en forenklet figurstil med røtter i klassisismen. Vigelandsanlegget i Oslo avspeiler de ulike fasene i hans kunst. Ingebrigt Vik skapte i samme periode en forfinet stilkunst med intimt preg.

I mellomkrigstiden forente Wilhelm Rasmussen den nasjonalromantiske linjen i norsk skulptur med en fornyet interesse for klassisismen i en kraftfull heroisk stil, som i samtiden ble identifisert med et germansk kulturideal. Rasmussen var også en betydelig lærer ved Statens kunstakademi.

Idealet om sluttet form i forening med uttrykksfull modellering behersket flere generasjoner norske billedhuggere fra 1920-årene og ut gjennom hele århundret.

Fremstående representanter er Dyre Vaa, Rolf Lunde, Gunnar Janson, Emil Lie, Nic Schiøll, Kjeld Rasmussen, Arne Durban, Odd Hilt, Stinius Fredriksen, Per Hurum, Per Palle Storm og Joseph Grimeland.

Fra omkring 1950 arbeidet Aase Texmon Rygh, Carl Nesjar og Odd Tandberg på grunnlag av rent matematiske, geometriske eller optiske prinsipper. Arnold Haukeland førte i sin abstrakte skulptur videre en litterær og romantisk linje fra sin figurative skulptur over i arbeider som i sin tid vakte stor oppsikt. Ramon Isern utviklet et symbolmettet formspråk inspirert av surrealisme og konstruktivistisk skulptur.

Nils Aas utmerket seg gjennom sin evne til å skape fortettede symboler som harmonerer med omgivelsene. Han var også en av periodens fremste figurative billedhuggere. Hans verker preges av en sterk følelsesmessig innlevelsesevne med modellene og har samtidig en fast og avklart form. Knut Steen utviklet en forenklet og abstrahert form preget av sensualitet og eleganse, mens Boge Berg har uttrykt seg mer ekspressivt med opprevet modellering og kraftige kontraster mellom lys og skygge.

Arne Vinje Gunnerud har med basis i arkaisk og primitiv kunst sin særpregede motivkrets og stil. Etter 1970 har han arbeidet bevisst med å skape et moderne nordisk skulpturelt uttrykk. Skule Waksvik er blitt kjent for sine mange gode dyreskulpturer, men i senere år laget han også en serie fint karakteriserte kvinnefigurer, ofte med en viss humor.

I 1970-årene skjedde en internasjonalisering av norsk skulptur. Bård Breivik fremsto tidlig som en lederskikkelse i opprøret mot de etablerte tradisjonene. Hans verker bygger på utsøkt håndverkskunnskap kombinert med enkel formgivning ut fra materialenes iboende kvaliteter. Senere har Breivik konsentrert seg om utformingen av større bymiljøer. Kristian Blystad har i en tydeligere figurativ form eksponert mange av de samme kvalitetene. Sammen har Breivik og Blystad gitt norsk steinskulptur en oppblomstring og ny identitet.

Gunnar Torvunds stemningsbetonte skulpturer henter inspirasjon fra ulike kilder, som romansk kunst, gammel treskurd og inuittenes kunst, og representerer en poetisk surrealisme der et metafysisk innhold kommer til uttrykk. Jon Gundersen resirkulerer materiale fra skraphaugen, sivilisasjonens kasserte attributter, i ironiske og poengterte assemblager. Helge Røed er blant de få skulptørene som ut fra en konseptuell tilnærming har arbeidet med form og romproblematikk.

I den figurative tradisjonen har Per Ung skapt en figurstil inspirert av barokken og av Auguste Rodin. Thor Sandborg på sin side knytter an til fokuseringen på kroppens utsatthet i moderne tid. Istvan Lisztes, med bakgrunn i østeuropeisk sosialrealisme, har utviklet et figurativt formspråk med glattpolerte bronsefigurer i en egyptisk-inspirert stil. Nina Sundby har laget en rekke fint modellerte statuer, flere med eventyrmotiv, hvorav enkelte er plassert på offentlige steder. Kirsten Kokkins mer detaljrealistiske kvinnefigurer er ofte fremstilt i dynamisk bevegelse.

Kjell Erik Killi Olsen er særlig kjent for sine fantasifulle installasjoner og en monumental figur i støpejern reist i Bø i Vesterålen i 1994 (Skulpturlandskap Nordland). Internasjonal innflytelse kan tydelig merkes hos Per Barclays konstruktive metallskulpturer. Flere samiske kunstnere utmerket seg etter hvert med skulpturelle former i naturmaterialer som henviste til, men også skilte seg fra, den samiske håndverkstradisjonen (duodji), blant disse i første rekke Iver Jåks, Aage Gaup og Ingunn Utsi.

I en særstilling som provokatorisk kraftsentrum i norsk kunst sto Kjartan Slettemark. Han arbeidet i alle teknikker, men installasjonsformen, der figurer og dukker lages av søppel, var fremtredende. Hans kunst er leken og humoristisk med samfunnskritisk brodd, samtidig som han alltid inntok en forsonende holdning selv til de menneskene og fenomenene han kritiserte.

I krysningspunktet mellom kunstartene har Per Inge Bjørlo, Per Barclay, Ola Enstad, Bente Stokke, Sissel Tolaas, Marianne Heske og Inghild Karlsen laget installasjoner med stor uttrykkskraft, der både estetiske og politiske problemer er satt under debatt. Børre Larsen arbeider i grenselandet mellom skulptur og rene rominstallasjoner, og lyd, lys og bevegelse inngår ofte i hans uttrykk.

Med impulser fra amerikansk popkunst oppsto et figurativt billedspråk med et samfunnskritisk og revolusjonært innhold. Den rettet sterk kritikk mot imperialisme og utbytting i den tredje verden, USAs krigføring i Vietnam og en rekke lokale kampsaker, som Mardøla-saken, folkeavstemningen i 1972 med mer. Per Kleiva var den som mest presist formulerte denne trenden. Det er en nær tilknytning til amerikansk kunst også hos Victor Lind, Anders Kjær og Morten Krohg.

En mer tradisjonsbundet figurativ bølge kom omkring 1965 med bidrag fra malere som Frans Widerberg, Svein Strand, Johannes Vinjum, John David Nielsen, Eilif Amundsen, Odd Nerdrum og Karl Erik Harr. Widerberg knyttet an til 1800-tallets romantiske og symbolistiske kunst i sine fortolkninger av forholdet mellom menneske og kosmos, mens Vinjum, Strand og Amundsen fremdeles fant inspirasjon i fransk postimpresjonisme.

Odd Nerdrum har mest konsekvent utformet et tilbakeskuende formspråk, preget av barokken og 1800-tallets realisme. I tidlige arbeider tok han opp aktuelle samfunnsmessige temaer. Etter 1985 konsentrerte han seg om å utvikle et høyst personlig og særegent symbolspråk, som har vakt oppmerksomhet også internasjonalt. Nerdrum har hatt en rekke elever som følger i hans fotspor med et klassisk-inspirert og romantisk preget figurmaleri. Også Vebjørn Sand har gjort seg bemerket med en søken tilbake til et førmoderne uttrykk.

Bjørn Ransves malerier er fulle av ironi, paradokser, lek med sjangere og kunsthistoriske sitater knyttet til 1980-årenes postmodernisme. Han har utført gammelmesterlige bilder av kroppsdeler, harlekiner og apekatter samt indianerbilder i tegneseriestil, nykubistiske studier og abstrakte flatemalerier.

Et utstillingsprosjekt som Uteksti på Galleri Wang i Oslo i 1984 – med kunstnere som Camilla Wærenskjold, Lars Paalgard og Hilmar Fredriksen – gjorde postmodernismens inntog i norsk kunst tydelig, i form av temporære installasjoner og en anarkisk motstand mot all formalisme. 1980-årene for øvrig var preget av en malerisk og metafysisk postmodernisme, som hos Jørgen Dobloug, Tore Hansen, Arvid Pettersen, Helge Korvald, Tom Lid, Hilde Vemren, Hanne Borchgrevink og Marianne Bratteli. Halvabstrakte, ekspresjonistiske landskaper i en nordisk, romantisk tradisjon gjorde stort utslag i norsk billedkunst i disse årene. Et rått, tilblivelsens urlandskap med arketypiske former (trekant/fjell, pillar/bauta, portal) ble dyrket av malere som Olav Christopher Jenssen, Anne Kathrine Dolven, Ørnulf Opdahl, Bjørn-Sigurd Tufta, Håvard Vikhagen og Carl Fredrik Schultz.

Kjell Torriset og Ulf Nilsen hentet impulser fra britisk maleri og italiensk transavanguardia i drømmeaktige figurative malerier. Kjell Erik Killi Olsen, Håkon Gullvåg, Bjørg Holene og Therese Nortvedt uttrykte seg i et fortellende maleri med surrealistiske undertoner. Leonard Rickhards særegne billedverden har røtter i barndommens minner, men er også full av kunsthistoriske sitater og referanser. Bjørn Carlsen arbeider med fabulerende ekspresjonistiske figurfremstillinger som veksler mellom fargeprakt og grøss. Svein Johansen, Svein Mamen og Carl Oscar Schelbred har arbeidet med historiske eller kulturelle landskaper, mens Ida Lorentzen har markert seg med strengt oppbygde interiører med oppstillinger i en saklig, tørr realisme.

Arne Malmedal utviklet i 1980- og 1990-årene et abstrakt flatemaleri, ofte monokromt, som ga ham en sentral posisjon i norsk samtidskunst. Innenfor et geometrisk formspråk har Jakob Schmidt og Thomas Hestvold (1957–) skapt konsentrerte kommentarer til maleriet som bærer av et innhold som er identisk med sin form. I 1990-årene merkes en sterk dragning mot en dekorativ iscenesettelse hos malere som Terje Uhrn, Geir Yttervik (1955–) og Harald Fenn. Formen i disse bildene refererer ofte til kunsthistorien, og teknikkene er tillempninger av tradisjonelle, håndverksbaserte malerteknikker.

Etter 2000 har Vanessa Baird høstet anerkjennelse for visuelt overdådige og tematisk selvutleverende, groteske og surrealistiske figurtablåer, mange med politiske undertoner. Kira Wager har utviklet et både ekspressivt og impresjonistisk, realistisk og koloristisk maleri med utgangspunkt i fotografi. Kameraets saklige optikk har også vært utgangspunktet for Thorbjørn Sørensens mer fotorealistiske portretter og naturstudier. Mohamed Ali Fadlabi (1975–) lager til dels monumentale veggmalerier med inspirasjon fra afrofuturisme, popkunst og etiopiske kirkeikoner.

Etter 2010 opplevde også det abstrakte maleriet en tilbakekomst og revitalisering blant unge kunstnere. Fredrik Værslev (1979–) og Ragna Bley (1986–) har gjort maleriet til gjenstand for mekaniske, kjemiske og materielle prosesser der det visuelle resultatet på lerretet er resultat av en varierende grad av tilfeldigheter. Ida Ekblad blander figurative og abstrakte motiver i et stofflig og fargemettet maleri med referanser til COBRA-gruppen og klassisk modernisme, tegneserier og internettets visuelle kaos. Jorunn Hancke Øgstads (1979–) dynamiske behandling av flaten refererer blant annet til den digitale skjermens format og det digitale bildets lagvise oppbygging, mens Anders Sletvold Moe (1978–) griper tilbake til den modernistiske kanon i sine stramt geometriske komposisjoner.

Mot slutten av 1990-årene var det tydelig at maleriet ikke lenger kunne innta en så dominerende plass som det hadde hatt blant kunstartene i 1980-årene. I løpet av tiåret opphørte også den tradisjonelle inndelingen i avdelinger for grafikk, skulptur og maleri ved kunstakademiene. Den postmoderne pluralismen slo ut i full blomst, en rekke retninger og tendenser kunne leve side om side, mens den gamle motsetningen mellom abstrakte og figurative uttrykk opplevdes som mindre interessant. Man så også en ny ideologisering av bildet. Oppmerksomheten gikk fra det som skjer på billedplanet, til det som ligger utenfor billedflaten, og forholdet mellom verk, institusjoner, samfunn, kjønn og resepsjon stilles i fokus. Interessen flyttes fra hvordan bildet er laget til hvordan bildet fungerer og inngår i ulike sammenhenger.

Viktigere enn bildets fysiske ramme er rammen av teori og ideologi. Fra modernismens fokusering på de formale sidene plasseres verket i en postmoderne tid i en bred ramme av kulturelle, sosiale og estetiske faktorer. Av kunstnere som har markert seg i en slik kontekst, kan nevnes Mari Slaattelid, Dag Erik Elgin og Bjarne Melgaard.

Omkring 1980 så introduksjonen av konsept- og prosesskunst i en norsk sammenheng. Kunstnere som Bård Breivik, Marianne Heske, Inghild Karlsen og Bente Stokke utforsket konseptuelle strategier som brøt radikalt med en modernistisk og verksorientert tradisjon. Blant kjente konseptuelle og prosessbaserte kunstverk i norsk kunst er Marianne Heskes Prosjekt Gjerdeløa (1980), hvor kunstneren fraktet en tømmerløe fra Tafjord til Pompidou-senteret i Paris og tilbake, og Bente Stokkes Bibliotek (1990), et rom dekket av aske der inventaret siden er fjernet slik at bare avtrykk står igjen i asken.

I løpet av det neste tiåret ble konseptuell kunst et dominerende innslag i norsk kunstutdanning, delvis som følge av at kunstnere som Paul Brand, Ingrid Book og Carina Hedén og Gerd Tinglum virket som professorer og lærere ved landets kunstskoler. På 2000-tallet ble nykonseptualisme etablert som et begrep i norsk kunst, for å betegne en ny generasjon kunstnere som markerte seg med en utpreget intellektuell kunstpraksis med referanser til 1960- og 1970-årenes konseptkunst.

Snorre Ytterstad, Matias Faldbakken og Lina Viste Grønli er eksempler på kunstnere hvis arbeid med skulpturelle, romlige og språklige problemstillinger bærer både et politisk budskap og en problematisering av selve kunstobjektet og -begrepet. Ole Jørgen Ness satte en rekke ulike identiteter og kunstneriske sjangere i spill, og utfordret tanken om at å være kunstner handler om å definere én stil. Børre Sæthre gjorde seg bemerket med storskala scenografiske verker inspirert av science fiction og futuristisk design. Den dansknorske duoen Elmgreen & Dragset har produsert en lang rekke institusjonskommenterende, performative og spektakulære installasjoner.

Fra 1960-årene vokste det frem en rekke private gallerier, først og fremst i Oslo. De første var Galleri Haaken (etablert i 1961), Galleri 27 (etablert i 1962, nedlagt i 2005), Galleri F 15, (etablert i 1966), Galleri Riis (etablert i Trondheim i 1972, i Oslo siden 1980), Galleri Dobloug (etablert i 1975) og Galleri K (etablert i 1977). I 1980- og 1990-årene gjorde blant andre Galleri Wang (etablert med utgangspunkt i den tidligere Wang kunsthandel, nedlagt 2005) og Galleri S.E. (etablert 1995 i Bergen, nedlagt 2017) seg gjeldende. I nyere tid er blant andre Galleri Brandstrup, Peder Lund, Gerhardsen Gerner, STANDARD (OSLO), OSL contemporary, VI, VII, Galleri Opdahl (Stavanger) og Høyersten Contemporary (Bergen) kommet til, flere med et internasjonalt nedslag.

1990-årene så fremveksten av en kunstscene skapt av unge kunstnere som et alternativ til både de offentlige institusjonene og privatgalleriene. Kunstnerdrevne utstillingsrom som Ole Jørgen Ness' Herslebsgate 10 (1992–1998) og Galleri Struts (1994–1998) i Oslo, og Galleri Otto Plonk (1995–1998) i Bergen, dannet opptakten til et aktivt og variert miljø som etablerte kontaktflater og uformelle nettverk mellom norske og nordiske byer. Den kunstnerdrevne galleriscenen har siden representert et betydelig innslag i norsk samtidskunst. Mange av visningsrommene har oppstått spontant og har vært kortvarige prosjekter, mens andre etablerte seg nærmest som mini-institusjoner. Blant de mest sentrale på den kunstnerdrevne scenen siden 2000 er Small Projects og Kurant i Tromsø; Prosjektrom Normanns i Stavanger; Elephant Kunsthall i Lillehammer; Entrée og Tag Team Studio i Bergen; Rake visningsrom og BABEL i Trondheim; og NoPlace, Galleri Galuzin/TAFKAG, 1857, MELK og Tenthaus i Oslo.

En rekke større utstillinger tok sikte på å presentere denne scenen og den nye nordiske, intermediale samtidskunsten. Blant disse står det stedsspesifikke PiG – Prosjekt i Gamlebyen (1994), Oslo One Night Stand (1995) og Fellessentralen (1998) – begge de sistnevnte på Kunstnernes Hus – i ettertid som særlig viktige i presentasjonen av en kunst som var multimedial, relasjonell og postkonseptuell. I 2005 samlet Ida Ekblad og Anders Nordby (1977–) en mer internasjonalt sammensatt scene i utstillingen With Us Against Reality, or Against Us! i et tomt fabrikklokale på Grünerløkka i Oslo, mens en institusjonell markering ble gjort av Astrup Fearnley Museet i 2008, med utstillingen Lights On, delvis i samarbeid med de kunstnerdrevne galleriene.

I 2013 organiserte Eline Mugaas og Elise Storsveen utstillingen Hold stenhårdt fast på greia di – Norsk kunst og kvinnekamp 1968-89 i samarbeid med Kunsthall Oslo. Utstillingen foreslo en alternativ moderne kunsthistorie og tok sikte på å gi en oversikt over feminismens innvirkning på norsk kunst i perioden. En rekke kvinnelige kunstnerskap fikk en bredere presentasjon enn hva som til da var tilfelle, som Siri Anker Aurdal, Elisabeth Haarr og Sidsel Paaske.