helleristninger

Veidekunsten spenner over lange tidsrom og det er derfor en sterk variasjon i stil, størrelse og motivvalg. De antatt eldste bildene kan for en del skrive seg fra slutten av eldre steinalder. Disse er ofte monumentale og realistiske, slik at dyrets dimensjoner og særpreg er fremhevet på en fremragende måte.

De fleste ristningene er likevel yngre, nokså skjematiske i formen og har mindre dimensjoner. I motsetning til de rent naturalistiske bildene er kroppsflaten på disse figurene gjerne fylt med linjeskravering av forskjellig slag. Noen ganger er dyrets indre egenskaper således forsøkt gjengitt i stilisert form. Så vel dette trekk, som endringen i stil og størrelse avspeiler trolig en utvikling over tid – antakelig også et visst skifte i trosgrunnlaget.

Dateringsproblemene er likevel vanskelige, og oppfatningene innenfor forskningen varierer. Det er likevel trolig at mange av feltene med skjematiske bilder skriver seg fra yngre steinalder og enkelte fra bronsealderen.

Sluttfasen for denne veidekunsten er preget av tiltagende stiloppløsning, og må etter alt å dømme de fleste steder ha funnet sted før jernalderens begynnelse. Det er likevel et spørsmål om ikke enkelte billedgrupper, for eksempel i Alta, kan være laget en tid etter at veidefolk andre steder i Norden sluttet å lage helleristninger. Enten bildene skriver seg fra eldre steinalder eller de kan dateres til yngre tidsrom, har de vært laget som ledd i religiøse seremonier. De aller fleste feltene finnes nær gammel havstrand eller ved innsjøer og elver.

Noen ganger ligger lokalitetene nær kjente dyretråkk. På grunn av dette har det blant annet vært antatt at figurene har vært laget som ledd i en enkel jaktmagi. Ved å avbilde et dyr, fortrinnsvis der fangsten skulle foregå, skulle jegeren på dette vis lettere få has på sitt bytte. En slik tankegang er trolig for enkel, noe som blant annet de tallrike figurene av gjenstander, båter, geometriske symboler og dansende mennesker vitner om.

Trolig må vi regne med at det ligger en lang religiøs utvikling bak veidekunsten, der både en enkel magi og en mer sammensatt forestillingsverden er representert, alt i forhold til bildenes alder og egenart. Dessuten må vi regne med at de største feltene, slik som blant annet Alta, Ausevik, Vingen og Nämforsen, har vært steder der spredte jegergrupper samlet seg på bestemte tider til kultiske fester.

Motivvalget er også stort sett et annet enn hos fangstfolkene. Den vanligste billedformen er nemlig skipet, gjerne utstyrt med såkalte mannskapsstreker. Slike figurer finnes overalt hvor denne ristningskunsten er kjent. For øvrig er også sirkler og spiraler – såkalte soltegn – vanlige symboler. Noe sjeldnere er bilder av mennesker, husdyr, hjort, trær, våpen, labyrinter, fotsåler, hender og lignende.

Mange av bildene i de sentrale ristningsområdene er ganske monumentale, opptil flere meter lange, og feltene er ofte sammensatt av en rekke forskjellige symboler. Enkelte ganger finnes således klart komponerte scener, som for eksempel skal forestille kamp, dans, prosesjoner og vognkjøring.

Som regel er likevel bronsealderens bergkunst monoton da det samme symbolet, gjerne båter eller et kretstegn, gjentas uten større variasjon, slik det er vanlig også i senere tiders religiøse symbolkunst. Det er nemlig ingen tvil om at bronsealder-ristningene avspeiler sin tids religiøse forestillinger og kultbruk. Det er tydelig at Solen og fruktbarheten må ha stått sentralt i denne trosformen. Flere bilder viser skip med soltegnet om bord, og enda vanligere er figurer som forestiller avlekraftige menn. Scener som forteller om pløying kan også tyde på at det dreier seg om gjengivelser av ritualer i forbindelse med våronn og kornavl.

Fremstillinger av dans og opptog har også en klar kultisk karakter som kan vitne om dyrkelse av makter som rådde for årets grøde. Andre figurer som forestiller jakt på hjort, kamp til hest, bruk av vogn og lignende er vanskeligere å tyde, men også disse kan nok oppfattes som avbildninger av kultisk karakter.

Ved siden av å illustrere trekk ved en religionsform, har vi også i denne ristningskunsten en samtidsskildring av bronsealdermenneskets materielle verden. Bildene av vogner, arder, sverd, økser og båter er ofte klare gjengivelser av virkelige ting, noe sammenligninger med tilsvarende oldfunn fra samme tidsrom er bevis for. Vi må derfor ha lov til å regne med at bronsealderens bergkunst, som den steinbrukende jegers veidebilder, både er gjengivelser av religiøse forestillinger og – i alle fall til en viss grad – illustrasjoner hentet fra den materielle virkeligheten.

Kulturelt sett har imidlertid dette vært sider av samme sak; verken jegeren eller bonden har i de aktuelle tidsrom trukket noe klart skille mellom det åndelige og det materielle. Det at en rekke bilder i den skandinaviske bronsealderkunsten gjengir materielle ting, ikke minst våpen og ornamentale motiver, gjør det mulig å gi en forholdsvis sikker kronologisk fiksering av hele ristningskomplekset.

Tilsvarende former er således kjent fra tidens gravfunn, og noen ganger er visse motiver hugd inn som mønster på steinheller i gravkamre som kan dateres. Alle disse trekkene forteller at de såkalte jordbruksristningene sett under ett er laget i løpet av bronsealderen, en periode som vanligvis dateres til tiden mellom cirka 1500 og 500 fvt.