Under det gamle riket blomstret den monumentale billedkunsten og arkitekturen. Kunsten er underlagt begravelses- eller religiøse formål. Noen av de mest imponerende gravmonumentene stammer fra det gamle riket. Til denne epoken hører de store pyramidene i Sakkara og Giza med tilhørende templer og andre bygninger (den store sfinksen i Giza tilhører kong Khefrens gravkompleks).
Pyramiden, som huset faraos mumie, er utviklet av den såkalte mastabaen, en gravbygning hvor veggene skråner innad som på den nederste del av en pyramide. Taket er flatt. Den døde lå i et gravkammer under mastabaen. Noen mastabaer har flere indre rom, men to var essensielle, et kapell og en serdab, et rom som inneholdt statuer av den døde. Disse måtte være portrettlike, idet den avdødes ka (et begrep som noe upresist oversettes med sjel) skulle kunne ta bolig i dem. Egentlig skulle ka ta bolig i den dødes kropp, som ble balsamert og omhyggelig beskyttet mot ødeleggelse, men hvis mumien gikk til grunne, kunne portrettstatuene brukes i stedet.
Portrettstatuene er utført etter et strengt frontalt skjema som ble bestemmende for senere egyptisk kunst like til romersk tid. Stående statuer har venstre ben satt frem. Sittende statuer er enten fremstilt tronende med parallelle ben eller sittende på bakken med korslagte ben eller i knelende stilling. Stående steinstatuer (materialene varierer fra kalkstein og sandstein til hardere steinarter som granitt) har en støtte i ryggen, mens statuer i tre og metall mangler denne. Statuer i de sistnevnte materialene er sjeldne, men som et eksempel kan nevnes en kobberstatue av Pepi 1 (ca. 2276–2228 fvt.).
Gudestatuene er utført etter samme skjema som portrettstatuene, bortsett fra at hodet er idealisert. Flere guder er for øvrig fremstilt med dyrehode eller i fullstendig dyreskikkelse. Rommene inne i gravbygningene fra det gamle rike er smykket med relieffer. De var bemalt, hvilket også var tilfelle med statuene. På grunn av sin polykromi og sin flathet (av og til er de skåret inn i bakgrunnen, såkalt negativt relieff) står relieffene flatekunsten meget nær.
I relieffer er menneskene er fremstilt i et perspektiv som også var alminnelig under andre gamle høykulturer, som den mesopotamiske eller den arkaiske greske, med hode og ben sett i profil, skuldre og brystkasse forfra og hoftepartiet i 3/4 profil. Øyet er i motsetning til de øvrige ansiktstrekk sett forfra. Når det gjaldt slaver og andre lavtstående personer, kunne man gå bort fra dette perspektivet og over til en mer livlig og naturalistisk fremstilling. Det samme gjaldt avbildninger av dyr, som ofte røper fin naturbetraktning. Vanlig i egyptisk flatekunst er også betydningsperspektivet, hvor viktigere personer er fremstilt i større målestokk enn de øvrige.
Motivene er gjerne offerprosesjoner til den avdøde eller scener fra dagliglivet som man håpet ville gjenta seg i det hinsidige. De mange små modellene av hus og båter og statuetter av tjenere og husdyr som er funnet i egyptiske graver, har samme symbolikk. En integrert del av flatekunsten er hieroglyfer, i seg selv en billedskrift. Mange av tegnene er selvstendige kunstverk.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.