nasjonalromantikken

Etter Napoleonskrigene ønsket mange land i Europa å utvikle selvstendige nasjoner med egen nasjonal identitet. Et folkelig opprør førte til flere revolusjoner, med februarrevolusjonen i 1848 som klimaks. Ideene til Jean- Jacques Rousseau, Charles Montesquieu og Johann Gottfried von Herder ga impulser til folkets krav om økt selvstyre i disse landene.

Teorien til den tyske kulturfilosofen Johann Gottfried von Herder var særlig viktig for utviklingen av nasjonalromantikken. Han mente at hver nasjon hadde sin egen, spesielle karakter. Denne nasjonalkarakteren var avhengig av felles språk og kultur, felles tradisjoner, etnisitet og landets klima og geografiske egenart. Det var også viktig med tidsånden, menneskenes handlinger og tanker, som var spesiell for hver tidsepoke. Han introduserte ideen om «Volksgeist», folkeånd.

Det ble viktig for nasjonalromantikkens syn at et lands befolkning representerte nasjonens opprinnelige kultur. Det førte til en stor interesse for å kartlegge bondekulturen i Europa på 1800-tallet. Hvert land skulle utvikle sin egen nasjonalkultur ved å ta utgangspunkt i og samle inn folkediktning, som eventyr, sagn og folkeviser.

Tyskland var tidlig ute med å samle inn og bearbeide dette materialet. Brødrene Jacob og Wilhelm Grimm var filologer som grunnla den moderne språkvitenskapen. Deres samling av eventyr og sagn, Kinder- und Hausmärchen (1812–1814) og Deutsche Sagen (1816, 1818), i Norge kjent under Brødrene Grimms eventyr, var bygd på vitenskapelige innsamlingsprinsipper og var derfor nyskapende. De fant også at det var mange likheter mellom eventyrfortellinger fra forskjellige deler av verden. Wilhelm Grimm var opptatt av å gi de muntlige fortellingene en språklig omforming slik at de var lette å lese, men uten at teksten mistet den folkelige karakteren. Brødrene Grimms arbeid var grunnleggende for moderne studier av folkloristikk og fikk stor betydning for innsamling av folkediktning i Norge og andre land.

Nasjonalromantikken i Norge, også kalt «det nasjonale gjennombrudd», startet rundt 1830 og varte til 1870. Etter løsrivelsen fra Danmark i 1814 ble Norge, innenfor unionen med Sverige, en selvstendig stat med egen grunnlov. Det var viktig å skape en norsk nasjonal identitet ved å utvikle en felles norsk nasjonalkultur som en del av nasjonsbyggingen.

I likhet med resten av Europa var tankene til Johann Gottfried von Herder om et lands nasjonalkarakter en viktig inspirasjon. Ettersom Norge nå var blitt en selvstendig nasjon, var nordmennene, etter Herders syn, helt siden middelalderen preget av spesielle trekk som formet den norske nasjonalkarakteren. I første halvdel av 1800-tallet var det derfor viktig å studere den norske historien fra middelalderen. For å kartlegge disse særegne nasjonale trekkene begynte forskerne å undersøke sagaene og sagadiktningen, den middelalderske levemåten, myter og legender, kunst, håndverk, musikk og litteratur med folkelige temaer.

Det var først og fremst embetsstanden, eliten i det norske samfunnet, som i nasjonalromantikken definerte hva som var norsk nasjonalkultur. Grunnlaget for denne kulturen fantes i det norske bondesamfunnet, som gjennom tidene hadde utviklet et rikt utvalg av tradisjoner med eventyr, sagn, folkeviser, folkedans, byggeskikk, håndverk og folkedrakter. Dette ble et slags råmateriale, som ble bearbeidet og videreutviklet. Eliten kunne så godkjenne de folkelige verdiene, som hele tiden hadde vært til stede i bondekulturen, og erklære dem som felles nasjonalt kulturgods.

I 1830-årene var det strid mellom to ulike grupper om hva som var den egentlige norske kulturen. Den ene gruppen mente at det opprinnelige norske var fra middelalderen og var fortsatt levende hos bøndene i de norske bygdene. De kalte seg «Patriotene» og samlet seg rundt Henrik Wergeland, som ønsket norsk kulturell selvstendighet.

Den andre gruppen kalte seg «Intelligensen» og samlet seg rundt Johan Sebastian Welhaven. De mente at norsk kultur hadde dype røtter i dansk kulturliv, og derfor måtte den kulturelle forbindelsen med Danmark fortsette. Begge gruppene kom fra embetsstanden. De to ulike synene gjorde seg gjeldende både når det gjaldt politikk, historie, språk, litteratur og andre kunstområder. Denne såkalte tokultursmodellen sto sterkt i nasjonalromantikken.

På midten av 1800-tallet ble skolevesenet på landsbygda modernisert. Den statlige allmueskolen overtok etter en mer kirkelig dominert skole, og skolelæreren erstattet presten som bygdas åndelige og intellektuelle leder. Læreren spilte dermed en viktig rolle i nasjonsbyggingen ved å organisere kulturnasjonalismen på bygdene, helt i nasjonalromantikkens ånd.

Historikeren Rudolf Keyser var, sammen med sin elev, historikeren og språkforskeren Peter Andreas Munch, blant grunnleggerne av historiefaget i Norge. Gjennom studier av den norske historien skulle forskerne finne fram til hva som utgjorde den norske nasjonalkarakteren. Studiet av sagaene, litteratur og kunst, myter og legender, skikker og levemåter fra middelalderen ble i første halvdel av 1800-tallet et viktig fag ved Kongelige Frederiks Universitet i Christiania. Arbeidet til P.A. Munch hadde særlig stor betydning for norsk nasjonalfølelse.

Språkstriden på 1800-tallet viser at den nasjonalromantiske strømningen var sammensatt og pekte i ulike retninger. Dikteren og språkforskeren Ivar Aasen og P.A. Munch ønsket begge et eget norsk skriftspråk og ikke en fornorsking av det danske skriftspråket. Ingen av de to språkforskerne var nasjonalromantikere; begge hørte hjemme i tradisjonen fra opplysningstiden. Men det var imidlertid nasjonalromantikken som bante veien for debatten og arbeidet med et nasjonalt norsk språk. P.A. Munch ville at det skulle ta utgangspunkt i en av de reneste norske folkelige dialektene, mens Aasen ville ha et språk med former som var felles for flere av de levende norske dialektene, og sette dem sammen til et genuint norsk folkespråk.

Ivar Aasen reiste rundt i Norge og samlet inn dialekter, som han systematiserte og skapte om til et eget norsk språk, landsmålet. Aasen studerte sammenhengen mellom det gammelnorske språket fra middelalderen og dialektene. I 1848 ga han ut Det norske Folkespogs Grammatikk og i 1850 Ordbok over det norske Folkesprog. Gjennom sitt omfattende arbeid var Aasen en viktig nasjonsbygger, selv om han ikke var spesielt opptatt av folkeånden. Men han viste at Norge gjennom det norske språket var en egen nasjon med sin særegne kultur. Han mente også at folkediktningen og folketradisjonene var et bindeledd mellom det selvstendige Norge i middelalderen og den nye nasjonen.

Folkediktning kalles en muntlig diktning som én person har fortalt til en annen, uten at det er en opprinnelig kjent forfatter. Folkediktningen har forskjellige former, som folkeviser, sagn, eventyr, stev og ballader. På 1800-tallet var folkediktningen et viktig uttrykk for hver enkelt nasjons særegne karakter og hadde en nasjonsbyggende funksjon. Den norske folkediktningen hadde mange europeiske forbilder, men ble så omformet og fortolket slik at den fikk de spesielle norske trekkene. Det var viktig å vise den nære kontakten mellom folk og natur og sammenhengen med historien bakover i tiden.

Andreas Faye var den første som ga ut en samling med folkeminner i form av sagn. Boken kom ut i 1833 med tittelen Norske Sagn. En ny utgave het Norske Folke-Sagn, utgitt i 1844 og på nytt i 1848. Faye var inspirert av brødrene Grimm, som mente at sagnene fortalte hvordan historiske tradisjoner hadde vært levende blant vanlige folk. De norske sagnene kunne på samme måte vise hvordan det norske folket så på seg selv og sin historie. Faye regnes blant grunnleggerne av faget folkloristikk.

Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe hadde en svært viktig rolle i nasjonalromantikken. Ved å samle inn, gjendikte og utgi norske folkeeventyr bidro de sterkt til å fremme den nasjonale identiteten. Eventyrene var den delen av folkediktningen som var mest internasjonal. De fleste norske eventyrene lignet eventyr fra andre land. Asbjørnsen og Moe var også inspirert av brødrene Grimms eventyrsamling og startet innsamlingen i Norge 1837. Asbjørnsen og Moe så på seg selv som selvstendige formidlere i fortellingen av eventyret. Men de bearbeidet den muntlige overleveringen til et rikere og fyldigere skriftspråk og la vekt på å bruke særnorske ord og uttrykk. I 1851 ga de ut tobindsverket Norske Folkeeventyr, samlede ved P.C. Asbjørnsen og Jørgen Moe. Asbjørnsen og Moe og andre folklorister trakk fram enkelte spesielle norske karaktertrekk i folkediktningen:

• den nære og dypfølte kontakten mellom den norske bonden og den norske naturen
• fremstillingen av helt spesielle norske karakteregenskaper, som var tydelig hos for eksempel Askeladden
• fortellermåten, som var oppriktig, åpen, umiddelbar og ofte med litt grov humor og pekte bakover til sagatiden og norrøn historie

Disse særtrekkene var et viktig uttrykk for tidens nasjonalromantiske tenkemåte.

I 1830-årene begynte Magnus Brostrup Landstad å samle folkeviser og annen folkediktning med hjelp av Olea Crøger og Ludvig Mathias Lindeman. I 1853 ga han ut Norske Folkeviser, som ble svært populær. Landstad mente også at sammenhengen mellom naturen og den norske folkekarakteren var et typisk trekk ved nordmenn, noe han fant igjen i folkevisene. Samlingen hans inspirerte mange av de norske dikterne, billedkunstnerne og komponistene på 1800-tallet. Arbeidet til Landstad var et viktig bidrag til nasjonsbyggingen.

Språkforskeren Sophus Bugge utga i 1858 i boken Gamle norske Folkeviser, en samling med ballader fra Øvre Telemark.

Ludvig Mathias Lindeman samlet norske folkemelodier og ga ut trebindsverket Ældre og nyere norske Fjeldmelodier 1853–1867. Det inneholder alle typer norsk musikk bortsett fra hardingfele.

Bjørnstjerne Bjørnson var sammen med Henrik Ibsen frontfigurene i den nye diktergenerasjonen fra midten av 1850-tallet. Begge viste i sine tidlige verk stor interesse og engasjement for Norges nasjonale røtter. Mest kjent blant bondefortellingene til Bjørnson er Synnøve Solbakken, skrevet i 1857. Han var inspirert både av sagaene fra middelalderen og Peter Christen Asbjørnsens natur- og folkelivsskildringer. Bjørnson ville vise at den tidens norske bønder var like mye verdt som middelalderens konger og helter. Også Ibsen skrev verk med tema fra norsk middelalder, som Kongs-Emnerne fra 1863.

Asbjørnsen ga ut sin egen sagn- og eventyrsamling, Norske Huldreeventyr og Folkesagn, i 1870. Han satte sagnene inn i rammefortellinger, basert på egne opplevelser og inntrykk fra reisene rundt i Norge. Boken ble omtalt som det beste eksemplet på nasjonalromantisk litteratur.

Jørgen Moe var også en anerkjent skjønnlitterær forfatter, som skrev dikt og sanger i nasjonalromantikkens ånd.

Johan Sebastian Welhaven var fra 1840 sterkt knyttet til den nasjonalromantiske strømningen. Diktningen hans var inspirert av begeistring for norsk natur og den nasjonale folkekulturen.

Andreas Munch var en utpreget nasjonalromantisk forfatter og svært populær i 1850-årene. Diktet Der ånder en tindrende sommerluft skrevet i 1849 til maleriet Brudeferden i Hardanger,er særlig kjent.

Halfdan Kjerulf regnes som den første store nasjonalromantiske komponisten. Han brukte folkemusikken i kunstmusikken og inspirerte andre norske komponister. Musikken hans inneholdt både nasjonale og europeiske innslag, men han mente bestemt at det nasjonale måtte komme tydelig fram i musikken, som i andre norske kunstformer. Kjerulf var den første norske komponisten som fikk internasjonal berømmelse. Han utga to verk med norske folkemelodier, Utvalgte norske Folkedandse for Piano udsatte i 1861 og Norske Folkeviser i 1866. De to verkene la grunnlaget for den videre formidlingen av norske folkemelodier.

Ole Bull var en svært sentral skikkelse i arbeidet for en egen norsk kultur. Han brukte de nasjonale og patriotiske ideene etter februarrevolusjonen i 1848 til å fremme Norges unike kulturarv. Bull var en berømt fiolinist, som ved å spille norsk folkemusikk økte både interessen for og prestisjen til denne delen av folkekulturen. Bull spilte også sine egne komposisjoner med norske temaer. Hans verk, Et Sæterbesøk, med den mest berømte melodien Sæterjentens Søndag, er fra 1848–1849. Han tok med seg hardingfelespilleren Torgeir Augundsson, kalt Myllarguten, til konserter i Christiania. På denne måten fremmet han bygdekulturen og bidro til å styrke den kulturelle identiteten.

Bull ønsket å skape et ekte norsk teater med stykker skrevet av norske dramatikere, norsktalende skuespillere og norsk folkedans. Han lyktes i å virkeliggjøre planene, og i 1850 åpnet Det Norske Theater (nå Den Nationale Scene) i Bergen. Bull hadde stor betydning for unge norske klassiske musikere og komponister i utviklingen av det musikalske kunstuttrykket i nasjonalromantikken.

Rikard Nordraak var også opptatt av den norske folkemusikken. Han komponerte musikk med tydelig inspirasjon fra folkeviser og slåtter. Nordraak er mest kjent som komponisten bak Norges nasjonalsang Ja vi elsker dette landet fra 1863–1864, til tekst av Bjørnstjerne Bjørnson.

Edvard Grieg regnes som Norges fremste komponist og var en viktig aktør i nasjonalromantikken. Grieg var svært opptatt av den norske nasjonalånden, som han videreformidlet i sine verker. Han fortsatte med og fullendte det arbeidet Halvdan Kierulf og Rikard Nordraak hadde startet, med å bruke folkemusikken i kunstmusikken. Inspirasjon fra Ole Bulls fremføringer av folkemusikken kommer tydelig fram i mange av Griegs komposisjoner.

Norske malere bidro sterkt til å utvikle en nasjonal identitet. Den nasjonalromantiske perioden i malekunsten regnes fra cirka 1840 til 1870. De to viktigste kategoriene var landskapsmalerier av norsk natur, som kom først, og deretter folkelivsskildringer. Ettersom det ikke var eget kunstakademi i Norge, måtte de norske malerne få kunstutdannelse i utlandet. Akademiene i Dresden og Düsseldorf var særlig viktige for den nasjonalromantiske retningen. Malerne foretok studiereiser til Norge for å utforske det typisk norske i naturen og folkelivet.

Johan Christian Dahl regnes som grunnleggeren av norsk malekunst. Han var den første som tolket norsk natur, og la dermed grunnlaget for det nasjonalromantiske landskapsmaleriet. Dahl var svært opptatt av landets kulturarv, og han tok initiativet til opprettelsen av Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring. Han engasjerte seg sterkt i bevaring av norske stavkirker, som på den tiden var svært truet av forfall og nedriving. I 1836–1837 ga Dahl ut et plansjeverk om stavkirkene, og han foreslo å restaurere Håkonshallen og Nidarosdomen, begge fra middelalderen. Thomas Fearnley var elev av Dahl. Han var en svært begavet og allsidig maler, som i første halvdel av 1800-tallet skapte mange nasjonalromantiske verk med norsk natur.

Adolph Tidemand malte bilder med motiver fra norsk bondeliv og var en av de mest sentrale kunstnerne i nasjonalromantikken. Han var den første norske som i 1837 kom til Düsseldorf og spesialiserte seg på folkelivsskildringer. I 1841 fulgte Hans Gude, som med sine storslåtte skildringer av norsk natur, særlig høyfjellet, ble en viktig nasjonalromantiker.

Johannes Flintoe dekorerte i 1841–1842 Fugleværelset på Slottet i Oslo. Interiøret avspeiler tidens nasjonalromantiske strømninger og var et klart uttrykk for tidsånden med ønske om norsk identitet. Rommet illuderer å være et åpent lysthus med utsikt til kjente norske landskap. Øverst langs veggene malte Flintoe illusjonistiske treskjæringer med drageornamentikk i Urnesstil, sannsynligvis inspirert av Johan Christian Dahls plansjeverk om stavkirkene.

Interiøret i lystslottet Oscarshall i Oslo, fra 1849–1851, viser sentrale trekk ved nasjonalromantikken. Adolph Tiedemand malte en serie medaljonger Norsk bondeliv. Joachim Frich og Hans Gude malte norske landskaper. Billedhuggeren Hans Michelsen laget sinkstatuetter av konger fra middelalderen, og Christopher Borch var kunstneren bak en serie relieffmedaljonger med motiv fra Fridtjofs saga.

Nasjonalromantisk stil både i tre- og murarkitekturen gjorde seg gjeldende først på slutten av 1800-tallet til cirka 1925. Den nasjonalromantiske dragestilen var en fornorsket utgave av sveitserstilen. Dragestilen var inspirert av gammel norsk byggekunst, blant annet stavkirkene.

Gjennombruddet kom med arkitekt Holm Munthe, som bygde Holmenkollen turisthotell i 1889–1890 og Frognerseteren i 1891. En annen nasjonalromantisk trearkitektur kan kalles norsk panel- og tømmerstil (cirka 1900–cirka 1925). Bygningene fikk en enklere utforming. Arkitektene ønsket å finne fram til en mer ekte norsk byggeskikk slik den fremsto i Erik Werenskiolds eventyrtegninger. Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson var ledende arkitekter i denne stilretningen. I den nasjonalromantiske norske murarkitekturen var bruken av naturstein, og særlig huggen stein, et karakteristisk trekk, helt i tråd med tidens internasjonale praksis. Fra rundt 1910 avtok bruken av huggen stein da stilen gikk over til art nouveau, som også ofte fikk et norsk, nasjonalt preg.

Lik de andre kulturområdene fikk den nasjonale oppvåkningen, fra 1850-årene og framover, stor betydning for norsk kunsthåndverk og kunstindustri. Både gjenstandenes dekor og kunstneriske utforming var inspirert av stavkirkene og skatter fra oldtiden.

Kunstnerforeningen i Christiania arrangerte i mars 1849 tre festaftener med tablåer etter Tidemand og Gudes malerier. Begivenheten ble et slags høydepunkt i den nasjonalromantiske strømningen. Brudeferd i Hardanger, eller Brudefærden, som det sto i annonsen, avsluttet forestillingen. Et mannskor fremførte sangen Brudefærden skrevet av Andreas Munch. Diktet åpnet med Der aander en tindrende sommerluft, Varmt over Hardangerfjords Vande. Halfdan Kjerulf hadde komponert melodien, og Ole Bull var felespilleren i båten. Rett før visningen av Brudefærden spilte Ole Bull sin egen komposisjon Sæterjentens søndag. Folk var elleville av begeistring, klappet og jublet.

• folkediktning
• folkemusikk
• eventyr

• Danbolt, Gunnar, 2004: Norsk kunsthistorie. Bilde og skulptur frå vikingetida til i dag.
• Danielsen, Helge et.al. 1998: Jakten på det norske. En utstilling om nasjonal identitet. Norsk Folkemuseum. Digital utgave på Nasjonalbiblioteket: https://www.nb.no/search?mediatype=b%C3%B8ker&title=%22Jakten%20p%C3%A5%20det%20norske%20:%20en%20utstilling%20om%20nasjonal%20identitet%20:%20Norsk%20folkemuseum,%2023.10-01.02.98%22
• Sørensen, Øystein (red.) 1998: Jakten på Det norske. Perspektiver på utviklingen av en norsk nasjonal identitet på 1800-tallet
• Sørensen, Øystein, 2001: Kampen om Norges sjel. S. 161. Nasjonalromantikken. Norsk idéhistorie, bind 3
• Digital utgave: Encyclopedia of Romantic Nationalism in Europe: https://ernie.uva.nl/viewer.p/21