ny mediekunst

Videomediet har en sentral rolle innenfor ny mediekunst. Fra starten kobles videomediet til nye muligheter for å spille inn, lagre og vise bilder av verden. Videobildet er et rent virtuelt bilde. Det har mindre betydning om bildet er hentet fra virkeligheten, om det er manipulert eller en ren dataanimasjon. Med den digitale virkeligheten kom også mulighetene for manipulasjon og bearbeiding av nær sagt hvilken som helst datastruktur.

Det faktum at videomediet like mye var en del av andre samfunnsområder, som for eksempel TV-produksjon eller overvåkningsteknologi, avgrenser det ikke til kunstnerisk praksis alene. Videomediet kobles således opp til en generell bildekultur som interesserte mange kunstnere.

Innenfor tidlig mediekunst ble videomediet tidlig koblet til spørsmål om interaktivitet og persepsjon. Kunstnere som Bill Viola, Bruce Nauman, Dan Graham og Gary Hill interesserte seg spesielt for en slik tilnærming. Viola og Hill benyttet video for å utvide den menneskelige bevissthet i arbeider som Violas «Nates Triptych» (1992) og Hills «Primarily Speaking» (1983).

Innenfor nyere mediekunst finner man også eksperimentering med lyd og akustiske fenomen. Lydkunst er et grunnleggende eksperimentelt felt, men kretser ofte rundt ideen om lydens evne til å skape og definere rom. Lydkunsten lar seg vanskelig definere, men kan sies å befinne seg i grenselandet mellom samtidsmusikk og installasjonskunst. Ulike retninger eksisterer, som for eksempel lydkunst som vektlegger lydlandskap-perspektiver, lydinstallasjon, eksperimentell musikk, lydperformance, radio og elektronisk støy. Sentrale kunstnere innenfor lydkunstfeltet er Max Neuhaus, Bernhard Leitner, Christina Kubisch, Terry Fox, Alvin Lucier, Bill Fontana, Maryanne Amacher og Stephen Vitiello. I Norge kan kunstnere som Jana Winderen, Arne Nordheim, Maia Urstad, Per Platou, Natasha Barrett og Camille Norment kobles til kunst som eksperimenterer med lyd.

Innenfor nyere mediekunst har digital fotografering en sentral rolle. Til forskjell fra eldre praksis kjennetegnes det digitale fotografiet ofte av sterke innslag av appropriasjon og digital bearbeiding. I Norge kobles arbeidene til kunstnere som Vibeke Tandberg, Mikkel McAlinden, Fin Serck-Hanssen, Marte Aas, Mette Tronvoll, Eline Mugaas og Torbjørn Rødland til det digitale fotografi. Internasjonalt finner vi blant andre kunstnere som Cindy Serman, Richard Prince, Jeff Wall, Candida Höfer, Thomas Struth, Andreas Gursky og Thomas Ruff.

I USA var John Cage tidlig ute med å eksperimentere med ny teknologi og radiomediet spesielt. I arbeidet «Imaginary Landscape No. 4» (1951) benyttet han radiomediet som musikkinstrument. Komposisjonen instruerer tjuefire utøvere til å velge volum, tone og stasjon på tolv radioapparater. Stykket er fire minutter langt. To tilfeldige strukturer overlapper: tilfeldige komponenter fra den kinesiske visdomsboken «I Ching» kombinert med tilfeldige lyder fra radioene – lyder som er på luften må bli mottatt på de valgte frekvensene på gitt tidspunkt og sted for produksjonen.

Sentralt i den tidlige eksperimenteringen med ny teknologi og kunst som opererer i grenselandet mot ny teknologi, står en rekke kunstnere assosiert med Fluxus. I 1958 ble Wolf Vostell den første kunstneren til å inkorporere et TV-apparat i et av sine arbeider. Et av Vostells mest kjente arbeider heter TV Decollage (1963), og består av seks TV-apparater med ulike program. Vostell var derimot ikke den første kunstneren som eksperimenterte med fjernsynsmediet innenfor en kunstnerisk kontekst. Den italienske kunstneren Lucio Fontanas benyttet fjernsynsmediet, men da i form av et eget fjernsynsprogram, eller kanskje mer korrekt som en fjernsynskunstbegivenhet, og ikke som et eget kunstverk innenfor en gallerikontekst, slik Vostell gjorde. På 1960-tallet førte den teknologiske utviklingen til at kunstnere som blant andre Nam June Paik valgte å eksperimentere med nyere medier som video.

• Wolf Vostell (født i 1932 i Leverkusen, død i 1998 i Berlin). Utdanning fra Werkkunstschule Wuppertal (1954) og École Nationale Supérieure des Beaux-Arts, Paris (1955–1956), Kunstakademie Düsseldorf (1957). Jobbet med video, happenings og installasjon. En av grunnleggerne av Fluxus. Benyttet ulike medier og materialer i sine happenings, performancekunst og installasjoner. Han var først og fremst politisk orientert fremfor å fokusere på utforskning av nye medier.
• Nam June Paik. En av de første pionerene innenfor videokunstfeltet. I 1965 kom Sony på markedet med Cam-corder, som hadde kamera og videoopptaker i ett. Dette gjorde det lettere å filme, redigere og vise opptaket på en rask og tilfredsstillende måte. Paik anses for å være en av de første kunstnerne til å ta i bruk video i sin kunstneriske produksjon.
• Steina Vasulka (født i 1940 i Reykjavik), studerte språk og musikk ved musikkonservatoriet i Praha. Emigrerte til USA i 1965.
• Bill Viola (født i 1951 i USA), mest kjent for sine film- og videoinstallasjoner. Han var en av de første kunstnerne som brukte video som kunstnerisk uttrykksform, og interesserte seg tidlig for koblingen mellom den menneskelig persepsjon og nyere medieteknologi.
• Vito Acconci er en av de første pionerene innenfor den tidlige videokunsten. Han er mest kjent for å benytte seg selv og sin egen kropp i sin kunstneriske praksis.
• Bruce Nauman (født i 1941 i Indiana, USA) er kjent for å være en av verdens ledende samtidskunstnere. Hans arbeider omfatter skulptur, fotografi, installasjon, performance og videoarbeider. Han arbeidet på 1970-tallet med videoinstallasjoner og performance dokumentert gjennom video, hvor utholdenhet stod som en sentral komponent i arbeidene.
• Dana Birnbaum
• Cory Arcangel (født i 1978 i Buffalo i USA) er en billedkunstner fra USA. Han jobber hovedsakelig med video, dataspill, skulptur, tegning, performance og musikk. Han er kjent for sine modifikasjoner av kjente dataspill.
• Kjell Bjørgeengen (født i 1951) er en norsk kunstner som hovedsakelig arbeider med skjermbasert installasjon og lyd. Han har tidligere vært professor ved Statens Kunstakademi, nye digitale medier. Utdanning: cand.mag. med fagene psykologi, sosiologi og filosofi ved Universitetet i Oslo. Forskningsopphold ved Experimental Television Center i New York i 1982. Bjørgeengen benytter i større grad videomediet for å utforske nye muligheter til å gripe virkeligheten på, og er i liten grad interessert i å benytte videomediet til å fortelle historier eller arbeide med tradisjonell representasjon.

• Museum of Modern Art, New York
• Whitney Museum of American Art, New York
• Tate Modern, London
• Centre Georges Pompidou, Paris
• ZKM – Zentrum für Kunst und Medientechnologie, Karlsruhe
• Ars Electronica, Linz
• Henie Onstad Kunstsenter, Oslo

• Fotokunst
• billedkunst
• video
• lydkunst

• Nick Kaye, Multi-Media: Video, Installation, Performance, London: Routledge, 2007.
• Brandon LaBelle, Background Noise: Perspectives on Sound Art, London: The Continuum International Publishing Group, 2006
• Cox, Christoph og Daniel Warner, Audio Culture: Readings in Modern Music, New York: Continuum, 2004.
• Mark B. Hansen, New Philosophy for New Media, Cambridge and London: MIT Press, 2004.
• Grau, Oliver, Virtual Art: From Illusion to Immersion, London: MIT Press, 2003.
• Douglas Kahn, Noise, Water, Meat: A History of Sound in the Arts, Cambridge: MIT Press, 2001.
• Lev Manovich, The Language of New Media, Cambridge, Mass.: MIT Press, 2001.