motstandskampen i Norge

Motstandskampen kan noe forenklet deles inn i tre hovedfaser. I den første fasen, som startet ved etableringen av det kommissariske okkupasjonsstyret 25. september 1940 og vedvarte frem til utgangen av 1942, fikk motstanden primært en ideologisk retning. Den kom i hovedsak til å arte seg som en sivil holdningskamp mot NS-regimets forsøk på å nazifisere det norske samfunnet.

Fra 1943 og frem til mars/april 1944 kom spørsmålet om utvidelse av motstanden høyere på dagsordenen. For å bremse leveransene til den tyske krigsmaskinen og hindre utnyttelsen av norsk arbeidskraft, tok flere aktører til orde for å supplere holdningskampen med industrisabotasje og boikottparoler mot «tyskerarbeidet». I samme periode fikk også «Militærorganisasjonen» (Milorg) styrket sin kontakt med utefronten, noe som resulterte i at organisasjonen fikk innsendt instruktører fra den norsk-britiske spesialavdelingen Kompani Linge (KPL).

Den tredje og siste fasen startet våren 1944 og løp frem til frigjøringen i mai 1945. Kampen mot okkupasjonsregimets arbeidsmobilisering ble utvidet med nye boikottparoler. En rekke arbeidskontorer med personregistre for innkalling av nye ungdomskull til arbeidstjeneste (AT) ble i løpet av våren og forsommeren angrepet og ødelagt av aksjonsgrupper fra KPL og Milorg. Fra juli 1944 ble også tyske oljelagre angrepet, og utover høsten trappet Milorg ytterligere opp sin lavintensitetskrig med sabotasjeaksjoner mot krigsviktig industri, verksteder og jernbanelinjer. Fra høsten og utover den siste krigsvinteren mottok Milorg, med den nye betegnelsen «Hjemmestyrkene», våpen og annen utrustning med allierte flyslipp.

I samarbeid med Londonregjeringen intensiverte også den sivile hjemmefrontledelsen sine forberedelser til frigjøringen. Målet var en rask gjenopprettelse av et lovlig norsk overgangsstyre. Planene gjaldt ikke bare sentralforvaltningen, men omfattet også administrasjonen i de enkelte fylker og kommuner. Planleggingen måtte derfor delegeres regionalt og lokalt, noe som igjen førte nye krefter inn i den organiserte motstanden. Etableringen av en ny ordensmakt, som skulle sørge for sikkerhet og stabilitet i den første overgangsfasen mellom krig og fred, forutsatte dessuten et tett samarbeid mellom de militære og sivile delene av hjemmefronten.

I første halvdel av okkupasjonen kom den sivile motstanden i stor grad til å speile NS og Quislings bestrebelser på å omforme det norske samfunnet. NS' arbeid med å realisere «nyordningen» førte ulike grupper og sosiale lag sammen i kamp for grunnleggende demokrati- og rettsstatsprinsipper. Hvert større inngrep mot tidligere lovfestede eller hevdvunne rettigheter bidro til å legitimere den felles motstanden mot det norske okkupasjonsstyret, og i første omgang var det de frie organisasjonene som førte an.

I et fellesbrev til Reichskommissar Terboven fra 15. mai 1941 protesterte i alt 43 organisasjoner med omkring 700 000 medlemmer mot de mange bruddene på norsk rettsorden og forvaltningsskikk som NS-regjeringen hadde gjort seg skyldig i. Terboven svarte med å innkalle lederne for alle de 43 organisasjonene til et møte i Stortingsbygningen den 18. juni. Først ble organisasjonslederne hånet. Deretter fikk det store flertallet av de fremmøtte beskjed om at de var avsatt, og at organisasjonene de representerte skulle få innsatt ny ledelse, eventuelt oppløses.

Den delvis åpne holdningskampen mot NS-styret ble med dette tvunget helt under jorden. I stedet dannet engasjerte representanter fra flere offentlige yrker sine respektive hemmelige grupper som videreførte motstanden fra organisasjonssektoren. Yrkesgruppene som organiserte leger, advokater, ingeniører, lærere og prester ønsket også å utveksle informasjon med hverandre, og i sentrum av dette nettverket oppstod omkring årsskiftet 1941/1942 et løst, men representativt utvalg som fikk betegnelsen «Koordinasjonskomiteen» (KK).

Til forskjell fra den tidlige sivile motstanden, som søkte å utvide sin oppslutning gjennom paroler og sivil ulydighet, foregikk arbeidet med å opprette en militær motstandsorganisasjon i største hemmelighet. Alle de norske offiserene som var blitt løslatt fra tysk krigsfangenskap etter felttoget våren 1940, måtte avlegge et høytidelige æresord på ikke å gripe til våpen mot Tyskland så lenge krigen varte. Ingen av Milorg-pionerne var heller et øyeblikk i tvil om at den tyske okkupasjonsmakten ville slå hardt til mot den nye militærorganisasjonen der hvor den ble kompromittert.

Hovedoppgaven med det militære organisasjonsarbeidet var å bygge opp en landsomfattende undergrunnshær som skulle bistå allierte og norske myndigheter med gjenerobringen av Norge. Virksomheten skulle i første omgang konsentrere seg om rekruttering av befal og mannskap i de enkelte distrikter og lokalsamfunn. Inntil en alliert invasjon var nært forestående, ønsket de første lederne verken å motta våpen eller drive våpenøvelser. Fra utgangen av 1942 endret denne oppfatningen seg gradvis, og i løpet av 1943 mottok Milorg stadig flere instruktører og radiooperatører fra Kompani Linge. Fra høsten 1943 gikk også den militære ledelsen inn for våpenleveranser i en større skala.

Frem til 1944 hadde ikke Milorg foretatt egne sabotasjeangrep mot den tyske okkupasjonsmakten. Slike aksjoner var enten blitt utført av innsendte grupper fra Kompani Linge eller foretatt av den kommunistiske Osvaldgruppen. Nye politiske signaler fra norske og allierte myndigheter etter årsskiftet 1943/1944 gjorde det imidlertid klart for Milorg-ledelsen at organisasjonen måtte innstille seg på en aktivisering av motstandskampen. Til den militære motstandsbevegelsen hørte også de hjemlige etterretningsorganisasjonene som forsynte norske og allierte myndigheter med opplysninger om den tyske krigsmakten. Den største av disse, XU, hadde aktive undergrupper i alle landets fylker.

• Les mer om Milorg og sabotasje i Norge under andre verdenskrig.

Ettersom den sivile og den militære motstanden ble etablert med vidt forskjellige oppgaver, lå det også i kortene at de burde holdes strengt adskilt. For de sivile hjemmefrontlederne var holdningskampen mot Nasjonal Samlings nazifisering av de norske samfunnet det viktigste, og denne striden måtte føres på en måte som ikke ledet til en langt mer brutal tysk okkupasjonspolitikk. Andre former for motstand eller ytringer enn de fredelige og våpenløse protestene mot Quislings og Nasjonal Samlings nyordning, måtte derfor holdes i ørene. Den tyske utslettelsen av Telavåg i april 1942 og Majavatn-affæren i september samme år, som utløste unntakstilstanden i Trøndelag, viste hvilke konsekvenser en mer aktiv motstandskamp kunne få.

Blant de sivile hjemmefrontlederne fantes det også en betydelig skepsis til Milorg. I et brev til regjeringen fra februar 1943 hevdet de at en væpnet motstand mot en veltrent tysk okkupasjonshær kunne utarte til «det rene barnekorstog». Samtaler mellom de sivile og militære hjemmefrontlederne utover i 1943 sørget imidlertid for at motforestillingene avtok. Forståelsen av at arbeidet med beredskapsplanene ville kreve et nærmere samarbeid med de militære delene av motstandsbevegelsen trakk i samme retning. Ambisjonene om å utvikle militære kapasiteter for aktiv medvirkning ved frigjøringen fikk derfor gradvis tilslutning fra den sivile hjemmefrontledelsen.

Den norske eksilregjeringen i London forsøkte på ulike måter å støtte motstandsbevegelsen. Hjemmefronten fikk tidlig tilført penger fra regjeringens «hjemmefrontkasse». På det militære området tok det tid å utvikle et godt samarbeid med den britiske spesialtjenesten Special Operations Executive (SOE), og fra Storbritannia var det i de to første okkupasjonsårene heller ikke lett å skaffe seg gode forbindelser til sentrale aktører innenfor den sivile motstandsbevegelsen. Via den norske legasjonen i Stockholm kom imidlertid regjeringen mye nærmere inn på det hjemlige okkupasjonssamfunnet enn eksilregjeringene i de fleste andre tyskokkuperte land. Okkupasjonsmakten kunne heller ikke forhindre den økende illegale grensetrafikken mellom motstandsorganisasjonene i Norge og representanter for norske og allierte myndigheter i det nøytrale Sverige.

• Les mer om Londonregjeringen og utefronten.

Med den tyske invasjonen fulgte en streng pressesensur, og med det kommissariske NS-styret kom det ytterligere innskjerpinger. Allerede høsten 1940 ble en rekke dagsaviser tvunget til å innstille sin virksomhet, og i august 1941 påbød okkupasjonsmakten befolkningen å innlevere sine radioapparater. Bakgrunnen for inndragningen var innsikten om at svært mange lyttet på «London Radio», NRKs eksilbaserte kringkasting, eller andre norskspråklige sendinger fra Storbritannia og Sovjetunionen.

Radioforbudet resulterte snart i en flora med undergrunnsaviser. Motstanderne av okkupasjonsregimet forstod tidlig betydningen av å spre informasjon om den pågående nazifiseringen av det norske samfunnet. Men hjemmefrontens kvinner og menn forsøkte også på mer generelt plan å imøtegå okkupasjonsregimets fremstilling av årsakene til verdenskrigen og okkupasjonen av Norge.

Det store flertallet av de vel 300 undergrunnsavisene var maskinskrevne stensiler. De var mangfoldiggjort med hånddrevne spritduplikatorer og spredt i noen hundre eller i beste fall et par tusen eksemplarer. De fleste var i all hovedsak avskrifter eller sammendrag av norske og allierte nyhetssendinger, men det fantes også en rekke aviser med ledere, kronikker eller annet redaksjonelt kommentarstoff. Det er ellers anslått at mellom 12 000 og 15 000 kvinner og menn deltok i fremstilling og spredning av illegale skrifter.

I løpet av 1941 intensiverte både det tyske Gestapo og det norske Statspolitiet sin jakt på utgiverne og distributørene, og i en egen forordning fra oktober 1942 truet Terboven med dødsstraff for utgivelse og spredning av undergrunnsaviser. Mange av avisene fikk et relativt kort liv før redaktører og skribenter ble arrestert eller måtte flykte. I noen tilfeller klarte likevel avisgruppene å gjenoppta virksomheten med nye navn, samt ved rekruttering av nye redaktører og distributører. For noen av de større hjemmefrontorganisasjonene ble det også en æressak å holde avisdriften gående uten navneendring.

• Les mer om illegal presse.

Etter at okkupasjonsmakten i september 1941 innførte unntakstilstand i Oslo og trappet opp sin jakt på politiske motstandere, ble flere tvunget på flukt. Strømmen av flyktninger til Sverige steg jevnt og trutt frem mot frigjøringen, og i mai 1945 var det totale antallet kommet opp i nærmere 50 000 personer.

En betydelig del av flyktningene ønsket å slutte seg til de norske styrkene på utefronten, men alle regulære fly og skipsruter fra Sverige var innstilt. Frem til juni 1941 klarte en del unge nordmenn å reise til Storbritannia, først via Russland og Asia og dernest fulgte en lang sjøreise rundt halve jordkloden, men denne muligheten forsvant snart med det tyske angrepet på Sovjetunionen. For de som ville delta i krigen mot Hitler-Tyskland, gikk det raskere å krysse Nordsjøen med fiskeskøyte. Allerede før årsskiftet 1940/1941 hadde omkring 400 personer ankommet Storbritannia i mindre fartøyer. Inntil våren 1942, da det tyske vaktholdet gjorde denne trafikken for risikabel, fikk de første «englandsfarerne» følge av ytterligere 2000 båtflyktninger.

I løpet av 1942 gjorde også strengere reiserestriksjoner og opprettelse av et eget grensepoliti det langt vanskeligere å krysse svenskegrensen. De aller fleste flykningene hadde derfor behov for organisert hjelp. En rekke smågrupper og større organisasjoner engasjerte seg i flukthjelpen. Høsten 1942 ble den såkalte «eksportvirksomheten» utsatt for et voldsomt trykk. Dette skyldtes okkupasjonsmaktens aksjoner for å pågripe jødene, samt opprullinger innenfor flere av Milorgs distriktsorganisasjoner. I siste halvdel av 1943 foretok okkupasjonsregimet nye massearrestasjoner av offiserer, politifolk og studenter. I løpet av sommeren og høsten 1944 måtte også omkring 4000 mannlige ungdommer som hadde rømt fra innkalling til AT hjelpes i sikkerhet.

Alle disse aksjonene kom i tillegg til nazistenes kontinuerlige jakt på mer aktive motstandsfolk. Med det oppstod behovet for å gi fluktrutene større kapasitet. På Østlandet innledet de respektive fluktorganisasjonene til Milorg, Sivorg, Norges Kommunistiske Parti (NKP) og XU et nærmere samarbeid om fordeling av «svensketrafikken». I tillegg fikk de to førstnevnte organisasjonene etablert en rekke sjøruter som fra Østfold, Vestfold og Telemark fraktet mellom 3000 og 4000 flyktninger til kysten av Båhuslän i løpet av de tolv siste månedene av okkupasjonen. Også i Trøndelag og Nord-Norge økte trafikken kraftig, og anslagsvis 30 prosent av alle flyktningene kom fra disse to landsdelene.

• Les mer om englandsfarere.

Flere av de første pionerne drev både med propaganda, etterretning, kurervirksomhet og flyktningtrafikk. De kjente for mange personer, og de ble involvert på en altfor bred front av motstandsarbeidet. I en oppstart var det ikke til å unngå, men denne overlappingen medførte at tysk politi fikk langt flere tråder å nøste i. Opprullingene som fulgte ga overslag til ulike grener av motstanden og resulterte derfor i flere arrestasjoner og flere ettersøkte motstandsfolk. Både på militær side hvor Milorg og XU skilte lag, og innenfor den sivile sektoren av motstandsbevegelsen ble hovedregelen at ulike typer aktiviteter måtte drives hver for seg.

Kravet om slike «vanntette skott» kunne også gjelde innenfor samme del av motstanden. Erfaringer viste at en avisgruppe burde operere med tre isolerte seksjoner; med en redaksjon (1), ett trykkeri (2), samt ett eget apparat for distribusjonen (3). Samtidig som motstandsarbeidet vokste i omfang, økte også kravene til opplæring i en sikkerhetskultur med konspirative teknikker for bedre beskyttelse av den illegale virksomheten. De fleste av de nye medarbeiderne var svært unge kvinner og menn, og mange av dem drev motstandsarbeid mer eller mindre på heltid. Noen «eldre» mer erfarne illegalister kom også tilbake etter et opphold på utefronten, og disse opererte derfor med falske identiteter.

• Les mer om etterretningsarbeidet i det okkuperte Norge.

Mange av de første motstandspionerne søkte forbindelse med utefronten for å knytte sine virksomheter og sine organisasjoner til norske og allierte myndigheter. De farligste og mest risikofylte delene av motstanden hjemlet bruk av dødsstraff i henhold til gjeldende folkerett, og for lederne av Milorg og de hjemlige etterretningsgruppene var det derfor av særlig betydning at motstandsarbeidet offisielt ble anerkjent som en del av den norske regjeringens krigføring.

I november 1941 ble Milorg formelt en del av Forsvaret og underlagt Hærens overkommando. Under Forsvarets overkommando (FO) ble det noe senere opprettet en egen avdeling for det videre arbeidet med å støtte og utvikle Milorg (FO.IV). De hjemlige militære etterretningsgruppene ble tilknyttet etterretningsavdelingen til Forsvarets overkommando (FO.II). Militærkontoret ved den norske legasjonen i Stockholm, som gradvis utviklet seg til en filial av FO i London, fikk etter hvert en tilsvarende struktur med to respektive underavdelinger (MI.II og MI.IV). Alle former for militært motstandsarbeid i Norge inngikk med dette i den allierte og nasjonale kommandokjeden.

Noe tilsvarende kommando- og kontrollapparat fantes ikke innenfor de andre delene av motstandsbevegelsen. De sivile hjemmefrontlederne var imidlertid opptatt av at de enkelte organisasjoner og yrkesgrupper skulle følge parolene for holdningskampen, samt at øvrige motstandskrefter opptrådte på en måte som ikke ga den tyske okkupasjonsmakten anledning til å utøve voldsmakt i en større skala mot det norske sivilsamfunnet.

Etter hvert som den sivile motstanden fikk større grensesnitt til de militære beredskapsoppgavene, og arbeidet med å møte NS-regimets nye tvangstiltak for arbeidsmobilisering våren 1944 krevde mer aktive og koordinerte mottiltak, ble også den sivile hjemmefrontledelsen opptatt av å styrke sitt lederskap og bli en generalstab for det sivile motstandsarbeidet. Slik kunne den sette fart i de sivile beredskapsoppgavene ute i distriktene, gi direktiver og føre tilsyn med andre underlagte grupper.

Politisk opposisjon fra den kommunistiske motstandsbevegelsen gjorde det også nødvendig for de borgerlige og sosialdemokratiske hjemmefrontlederne å tone flagg. De ønsket å fremstå som en samlet nasjonal ledelse for den sivile motstanden i Norge, og ellers opptre som regjeringens forlengede arm i alle spørsmål som vedrørte sivilforvaltningen i Norge. Med sin proklamasjon som ble kringkastet av London Radio i mai 1944, og referert i mange undergrunnsaviser, sørget de for at betegnelser som «Hjemmefrontens ledelse», eller bare HL, ble godt kjent innenfor alle lag av befolkningen. For bedre å hanskes med de sammensatte ledelsesutfordringene som ventet ved frigjøringen, opprettet de sivile og militære hjemmefrontlederne et felles sekretariat på nyåret i 1945. Med dette forelå en formalisert samling av hjemmefrontens kommando- og kontrollapparat.

De nærmere 1400 nordmennene (norske jøder ikke medregnet) som enten ble henrettet (1), gikk til grunne i tyske døds- og konsentrasjonsleirer (2), ble mishandlet til døde under forhør (3), begikk selvmord for å slippe videre tortur (4), eller ble drept i væpnede trefninger med okkupasjonsmaktens politi og soldater (5), betalte alle en høy pris for sin patriotisme. De utgjorde omkring 14 prosent av alle de registrerte norske krigsdødsfallene. Men deltakelsen hadde også store omkostninger for et langt større antall av motstandskampens kvinner og menn. I likhet med de overlevende aktive krigsdeltakerne på utefronten, slet mange av dem med varige fysiske og psykiske helseplager.

Traumatiske opplevelser fra møter med Gestapo eller det norske statspolitiet, vonde minner fra den nådeløse tilværelsen under et brutalt tysk fangeregime, eller den store personlige risikoen de utsatte seg for, kunne bidra til forringet livskvalitet og forkortet levealder. De sterke påkjenningene preget også de hjemlige krigsdeltakernes familier, hvor ektefeller og barn etter beste evne måtte hanskes med senskadene.

• andre verdenskrig
• Norge under andre verdenskrig
• okkupasjonen
• hjemmefronten
• Kretsen
• Koordinasjonskomiteen
• Milorg
• sabotasje i Norge under andre verdenskrig
• etterretningsarbeid i det okkuperte Norge
• Norges forsvar under andre verdenskrig

• Dahl, Hans Fredrik (1995): Norsk krigsleksikon 1940–1945. Cappelen. Oslo.
• Færøy, Frode (2017): Fiende eller forbundsfelle? Den kommunistiske motstandsbevegelsen i Norge. Oslo. Dreyers Forlag.
• Grimnes, Ole Kristian (1977): Hjemmefrontens ledelse. Universitetsforlaget. Oslo.
• Gjelsvik, Tore (1977): Hjemmefronten. Den sivile motstand under okkupasjonen 1940–1945. Cappelen. Oslo.
• Halvorsen, Terje (2020): Forfulgt, fordømt og fortiet. Historien om den kommunistiske motstanden i Norge 1940–1945. Bergen. Vigmostad & Bjørke.
• Hauge, Jens Christian (1994). Frigjøringen (fjerde utgave). Gyldendal. Oslo.
• Kjeldstadli, Sverre (1959): Hjemmestyrkene. Hovedtrekk av den militære motstanden under okkupasjonen. Oslo. Aschehoug.
• Kraglund, Ivar og Moland, Arnfinn (1987): «Hjemmefront», bind 6 i Magne Skodvin (red.), Norge i krig. Aschehoug, Oslo.
• Luihn, Hans (1999): Den frie hemmelige pressen i Norge under okkupasjonen 1940–1945. Nasjonalbiblioteket. Oslo.
• Moland, Arnfinn (1999): Over grensen? Hjemmefrontens likvidasjoner under den tyske okkupasjonen av Norge 1940–1945. Orion Forlag. Oslo.
• Nøkleby, Berit: «Holdningskamp» (1986), bind 4 i Magne Skodvin (red.), Norge i krig. Aschehoug, Oslo.
• Riste, Olav (1987): Utefront. bind 7. i M. Skodvin (red.), Norge i krig. Aschehoug. Oslo.
• Ulstein, Ragnar. Englandsfarten (1967). Bind 1–2. Det Norske Samlaget. Oslo.
• Ulstein, Ragnar: Svensketrafikken (1974, 1975 og 1977). Bind 1–3. Det Norske Samlaget, Oslo.
• Ulstein, Ragnar. Etterretningstjenesten i Norge 1940–1945 (1989, 1990 og 1992). Bind 1–3. Cappelen. Oslo.