«Kongens nei» er en betegnelse brukt om kong Haakon 7.s tale fra London den 8. juli 1940, der han avslo anmodningen om å abdisere. Anmodningen kom fra de medlemmer av Stortingets presidentskap som var igjen i Norge. Kongen avslo med den begrunnelse at anmodningen var et resultat av tysk maktbruk, og at hans regjering hadde fått Stortingets enstemmige tillit ved Elverumsfullmakten.
Kongens tale var et viktig vendepunkt i den såkalte holdningskampen, og kom på et tidspunkt da moralen blant den norske befolkningen var på et lavmål som følge av de tyske militære seirene under felttogene i Norge og i Frankrike. Talen ble forhåndsannonsert og overført på radio, og ble i ettertid også distribuert skriftlig.
Utkastet til talen ble skrevet av den norske utenriksministeren Halvdan Koht, men selv om talen egentlig representerte et felles standpunkt fra konge og regjering, var politikerne på dette tidspunktet for upopulære til at de kunne oppnå samme type oppslutning blant folket som det kongen var i stand til. Talen ble dermed en viktig symbolhandling som også betydde mye for kongen og kongehusets stilling blant det norske folk.
Fra tid til annen benyttes begrepet «Kongens nei» også om kong Haakon 7.s avslag på den tyske sendemannens Curt Bräuers krav om å utnevne Vidkun Quisling til statsminister. Dette fant sted på Elverum den 10. april 1940, og kongens negative svar til Bräuer sikret at de allerede igangsatte kamphandlingene mellom norske og tyske styrker ville fortsette.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.