Sovjetunionen

Fra 1956 og fram til Sovjetunionens oppløsning i 1991 var staten delt i 15 unionsrepublikker, hvorav Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk – RSFSR – var den klart største.

Hver enkelt av republikkene dekket et landområde som hovedsakelig, men ikke utelukkende, var bebodd av en av de større etniske gruppene. Det fantes også mange administrative underområder – autonome republikker, autonome regioner, autonome kretser – som alle var hjemland for forskjellige etniske minoriteter.

¹⁾ Dette stemmer ikke overens med summen av republikkenes arealer, men er det som vanligst er benyttet.

Under oktoberrevolusjonen i Russland i 1917 tok bolsjevikpartiet (senere kommunistpartiet) makten under ledelse av Vladimir Lenin. I løpet av borgerkrigen som fulgte ble det dannet fire såkalte sovjetrepublikker: Den russiske, den ukrainske, den hviterussiske og den transkaukasiske republikk. Den 30. desember 1922 ble Sovjetunionen etablert som en sammenslutning av disse fire republikkene.

Den politiske utviklingen i årene etter revolusjonen endte med et maktmonopol for kommunistpartiet, og Sovjetunionen ble en ettpartistat. Under borgerkrigen var det blitt ført en politikk i ettertid kjent som «krigskommunisme». Storindustrien og bankene ble nasjonalisert, privat handel gradvis avskaffet og etter hvert tydde myndighetene til tvangsinndragning av korn fra bøndene. Under kommunistpartiets 10. kongress i 1921 ble det besluttet å innføre en ny økonomisk politikk, kalt NEP, der tvangsinndragningen opphørte og markedsøkonomien ble delvis gjeninnført.

I 1920-årene pågikk det kraftige fraksjonskamper innenfor det sovjetiske kommunistpartiet. Etter hvert arbeidet Josef Stalin seg opp til den ubestridte leder innenfor partiet og staten. Fra omkring 1928 ble NEP-politikken avviklet og erstattet av planøkonomi. Under de følgende såkalte femårs-planer ble det gjennomført en rask industrialisering og jordbruket ble kollektivisert. Industrialiseringen la grunnlaget for Sovjetunionen som en betydelig militærmakt. Kollektiviseringen bidro imidlertid i første omgang til en katastrofe for jordbruket, blant annet en alvorlig hungersnød som rammet store deler av landet i årene 1932–1933.

I 1930-årene gjennomførte Stalin og kretsen rundt ham en omfattende terror mot deler av befolkningen. Terroren toppet seg i 1937–1938 da over 1,3 millioner mennesker ble dømt for «kontrarevolusjonær virksomhet». Omkring 630 000 av disse ble skutt, de fleste av de øvrige ble sendt til tvangsarbeidsleire (GULag). Terroren rammet særlig personer i parti- og statsapparatet, samt minoritetsbefolkninger som bodde nær grenseområdene.

I juni 1941 ble Sovjetunionen angrepet av Tyskland, som raskt erobret store deler av den europeiske delen av unionen. Slaget ved Stalingrad 1942–1943 regnes som et avgjørende vendepunkt, og var begynnelsen på det som skulle bli Sovjetunionens seier i krigen. Det er beregnet at Sovjetunionen mistet omkring 27 millioner mennesker under andre verdenskrig.

Etter Stalins død i 1953 ble tvangsarbeidsleirene etter hvert tømt og det oppstod et politisk og kulturelt «tøvær». Under den 20. partikongressen i 1956 tok Nikita Khrusjtsjov et delvis oppgjør med Stalins utrenskninger og «persondyrkelsen» av ham.

Under Khrusjtsjov-perioden ble det i større grad enn tidligere satset på framstilling av forbruksvarer. Det var sterk vekst i boligbyggingen. Levestandarden økte og det ble bygget ut velferdsordninger for befolkningen. Khrusjtsjov iverksatte en rekke andre politiske, økonomiske og administrative reformer, men mange av dem ble mislykket. Khrusjtsjov ble avsatt i 1964.

Under Leonid Brezjnevs tid som partileder ble reformforsøkene lagt på hylla. Regimet strammet igjen grepet, selv om det aldri var noen tilbakegang til forholdene under Stalin-tiden. Etter hvert gikk det dårligere med økonomien og Brezjnev-tiden ble senere karakterisert som en stagnasjonperiode.

Det ble klart at noe måtte gjøres for å komme ut av stagnasjonen. I 1985 ble Mikhail Gorbatsjov valgt til ny partileder. Gorbatsjov lanserte snart slagordene glasnost (åpenhet) og perestrojka (omstrukturering) og iverksatte en rekke reformer. Regimet klarte imidlertid ikke å reformere seg selv. Under trykket av økende kritikk fra befolkningen, nasjonalistisk agitasjon og sammenbrudd for økonomien ble det umulig for Gorbatsjov å opprettholde enheten i unionen. Sovjetunionen ble oppløst i desember 1991 og de tidligere sovjetrepublikkene ble uavhengige stater.

• Les mer om Sovjetunionens historie.

Det administrativ-politiske systemet i Sovjetunionen besto av to parallelle hierarkiske strukturer. På den ene siden den sovjetiske staten som var bygd opp på basis av sovjetene (arbeiderråd), på den annen side det kommunistiske partiet. Toppen av statspyramiden bestod av Det øverste sovjet, som var Sovjetunionens nasjonalforsamling og formelt unionens høyeste politiske organ. Det møttes i noen få dager to ganger i året. Det øverste sovjet ble ledet av et presidium der lederen fungerte som Sovjetunionens statsoverhode.

Det ble avholdt valg til Det øverste sovjet hvert femte år. Kandidatene ble valgt i enmannskretser, men det ble stilt bare én kandidat i hver valgkrets. I realiteten var derfor delegatene til Det øverste sovjet utpekt – for det meste, men ikke bare – blant medlemmer av kommunistpartiet. Uansett hadde Det øverste sovjet i realiteten svært begrenset innflytelse. Den reelle politiske makten lå hos Sovjetunionens kommunistiske parti, SUKP, og det var generalsekretæren i partiet som var unionens faktiske leder.

Partiet var, som staten, bygd opp som en pyramide. På grunnplanet var det particeller på arbeidsplasser og i boligområder. På toppen var det såkalte Politbyrået. Formelt var partikongressen, som etter Stalins død kom sammen hvert femte år, partiets høyeste organ. Men i praksis var Politbyrået og Sentralkomiteens sekretariat de viktigste organene. Det var Politbyrået som fattet de viktigste politiske beslutningene.

• Les mer om Sovjetunionens politiske system.

Etter det som er blitt kalt Stalins «revolusjon ovenfra» i årene omkring 1930 var det økonomiske systemet kjennetegnet ved såkalt planøkonomi. Industrien var statseid og industriproduksjonen underlagt statlige planer for produksjonsvolum, priser og så videre. Jordbruket var kollektivisert og besto av store kollektiv- eller statsbruk. Markedsmekanismene i økonomien var opphevet, med unntak for deler av jordbruket. Dessuten eksisterte det en svart, illegal økonomi på siden av den statlige planøkonomien.

I 1930-årene og under gjenreisningen etter andre verdenskrig førte planøkonomien til at det var mulig å konsentrere ressursene om prioriterte mål. På kort tid ble det reist en industriell basis for den sovjetiske økonomien. Men etter hvert som produksjonen ble mer utviklet og ressurstilgangen knappere og dyrere, måtte fortsatt økonomisk vekst oppnås gjennom større effektivitet. Denne omstillingen maktet ikke den sovjetiske planøkonomien. Resultatet ble etter hvert, særlig fra midten av 1970-årene, en ineffektiv økonomi med stagnerende veksttakt og med betydelig sløsing med ressursene. Dette ga seg blant annet utslag i omfattende miljø-ødeleggelser.

• Les mer om Sovjetunionens økonomiske system.

Offisielt var målet for samfunnsutviklingen i Sovjetunionen et klasseløst samfunn. I realiteten utviklet det seg ganske snart et privilegiesamfunn der spesielt den såkalte nomenklaturaen, partieliten, hadde en rekke fordeler framfor befolkningen for øvrig. Selv om produksjonsmidlene ikke var i privat eie, var de disponert av et herskende sjikt av byråkrater i stat og parti. Etter en omfattende sosial mobilitet knyttet til industrialiseringen i 1930-årene, gikk utviklingen etter andre verdenskrig i retning av en statisk samfunnsstruktur.

Under industrialiseringen i 1930-årene og oppbyggingen etter andre verdenskrig ble tungindustrien prioritert og levestandarden var lav. Men fra 1950-årene fram til midten av 1970-årene foregikk det en sterk heving av levestandarden. Det ble også bygd ut et omfattende sosialt velferdstilbud. Helsevesen og undervisningsvesen ekspanderte sterkt.

Sovjetunionen er blitt karakterisert som et «totalitært» samfunn der det kommunistiske partiet hadde, eller i hvert fall forsøkte å ha, full kontroll med samfunnsmedlemmene. Totalitarisme-begrepet er imidlertid omstridt. Uansett må man skille mellom Stalin-tiden (cirka 1928–1953) og tiden før og etter denne, da en autoritær samfunnsform kanskje er en mer dekkende beskrivelse.

• Les mer om Sovjetunionens kultur.

Da Sovjetunionen ble etablert, var det fullstendig isolert internasjonalt. Men fra 1924 fikk unionen diplomatisk anerkjennelse fra stadig flere land. I mellomkrigstiden fulgte Sovjetunionens utenrikspolitikk to ulike linjer. På den ene siden ble det utviklet et tradisjonelt diplomatisk apparat ledet av et utenrikskommissariat for å ivareta Sovjetstatens interesser i det internasjonale statssamfunnet. På den annen side var Den kommunistiske internasjonale (Komintern) i 1919 blitt opprettet for å samordne virksomheten til de kommunistiske partiene rundt om i verden med sikte på kommunistiske maktovertakelser i andre land. Etter hvert ble Komintern i stadig større grad underordnet den sovjetiske statens interesser, og under andre verdenskrig ble organisasjonen nedlagt.

I 1920-årene samarbeidet Sovjetunionen med Tyskland. Men etter Hitlers maktovertakelse søkte unionen tilnærming til Frankrike og Storbritannia. I 1939 inngikk imidlertid Sovjetunionen en ikke-angrepspakt med Tyskland. I løpet av året som fulgte annekterte Sovjetunionen territorier langs landets vestgrense – de baltiske stater og områder av Finland, Polen og Romania.

Under andre verdenskrig var Sovjetunionen alliert med Storbritannia og USA i kampen mot Hitler-Tyskland. Dette samarbeidet fortsatte en kort periode etter krigen, men ble snart avløst av et sterkt motsetningsforhold mellom Sovjetunionen og de vestlige stormakter som ledet til det som er blitt kalt den kalde krigen (cirka 1947–1989).

Et av stridspunktene under den kalde krigen var Sovjetunionens oppbygging av en innflytelsessfære i Øst-Europa og innsettelsen av kommunistiske regimer i landene der.

• Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP)
• Sovjetunionens politiske system
• Sovjetunionens økonomiske system
• Sovjetunionens kultur
• Sovjetunionens historie
• Den russiske revolusjon

• Egge, Åsmund: Fra Aleksander II til Boris Jeltsin (Oslo 1993)
• Read, Christopher: The Making and Breaking of the Soviet System : An Interpretation (European Histoy in Perspective) (Basingstoke, Hampshire og New York 2001)
• Kenez, Peter: A History of the Soviet Union from the Beginning to the End, andre utgave (Cambridge UP 2006)
• Suny, Ronald Grigor (red.): The Structure of Soviet History : Essays and Documents (Oxford UP 2003)