Østlandet

Berggrunnen på søndre del av Østlandet domineres av grunnfjell både i øst og i vest, adskilt av et bredt belte som på vestsiden av Oslofjorden strekker seg fra Langesundsfjorden i sør til mjøstraktene i nord. Dette beltet, som er kalt Oslofeltet, består av yngre, kambrosiluriske bergarter, for en del også vulkanske bergarter av permisk alder, se perm. Grunnfjellsområdet hever seg mot vest og nord, og her opptrer høye, karakteristiske fjell av den harde bergarten kvartsitt, blant annet i Norefjell, Lifjell, Blefjell og Gausta. Nord for grunnfjellsområdet, fra Hedmarksvidda og nordover, finner en noe yngre, harde sparagmitter som er skjøvet over grunnfjellet. Disse når i Rondane opp i betydelig høyde, med Rondslottet på 2178 meter over havet som høyeste topp.

I Jotunheimen og Dovrefjell lengst nordvest på Østlandet danner meget harde dypbergarter Norges høyeste fjellområder med henholdsvis Galdhøpiggen på 2469 og Snøhetta på 2286 meters høyde. Fra Jotunheimen fører Langfjella sørover på vannskillet mot Vestlandet helt til Heiene i Agder i sør. Langfjella, som ikke utgjør noen sammenhengende fjellrekke, har sitt navn etter beliggenheten, langt fra bygda. På østsiden av Langfjella ligger det mange steder betydelige fjellstrekninger, oftest fjellvidder, mellom bygda og vannskillet.

De store, sammenhengende høyfjellsområdene med de lange og dypt nedskårne dalene i de vestre og nordre delene av Østlandet er av geologisk sett relativt ny dato. Den er et resultat av at den sentrale landblokken ble hevet i tertiær tid for mindre enn 60 millioner år siden, og er senere utformet gjennom iserosjon, i første rekke i løpet av de siste istidene, til det landskapet slik vi kjenner det.

Etter istiden lå landet betydelig lavere enn i dag. Østlandet, som hadde størst istykkelse og dermed var mest presset ned av isen før denne trakk seg tilbake, har også store lavlandsområder og fikk derfor større områder dekket av havet enn de andre landsdelene. Avsetningene på havbunnen danner i dag betydelige jordbruksstrøk, særlig i områdene nærmest Oslofjorden. Havavsetninger finner en også langt oppover i dalførene på Østlandet, til opp imot 200 meter over havet som i Elverum i Østerdalen og Gol i Hallingdal.

Østlandets andel av landets folkemengde var sterkt økende frem til årene rundt 1970 (49,1 prosent i 1970) for deretter å gå noe tilbake frem til midt på 1980-tallet (48,6 prosent i 1986). Senere har andelen igjen vist en stigende tendens, parallelt med ikke minst oppsvinget i Oslo-områdets befolkning, og var i 2024 steget til 51,1 prosent.

I tiårsperioden 2014–2024 økte samlet folkemengde på Østlandet med gjennomsnittlig 1,0 prosent årlig mot 0,8 prosent i landet som helhet. Til sammenligning økte folketallet i Oslo/Akershus med gjennomsnittlig 1,8 prosent årlig i samme periode. Dette indikerer en fortsatt sentralisering av bosettingen på Østlandet.

• Norges geografi