Norges litteraturhistorie

Det er bevart runeinnskrifter fra omlag 150 evt. Det latinske alfabetet ble tatt i bruk på morsmålet rundt år 1100, og den muntlige tradisjonen om vikingtiden, fra rundt 800 evt., ble nedskrevet med eddadikt, skaldedikt og sagaer. Mye av den bevarte litteraturen ble skrevet av islendinger, men er blitt til i et tett forhold til Norge.

I takt med kristendommens utbredelse ble det utviklet et eget skriftspråk i Norden, som bygde på det latinske alfabetet, men både litteraturen og språket døde gradvis ut fra 1350–1500. I perioden Norge var under dansk styre (1537–1814) ble all litteratur i Norge skrevet på dansk, og denne litteraturen omtales som «den dansk-norske felleslitteraturen». Fra 1600-tallet er det særlig Petter Dass' og Dorothe Engelbretsdatters religiøse diktning som er blitt stående. På 1700-tallet fikk opplysningstidens tanker innflytelse på den dansk-norske litteraturen, med Ludvig Holberg som den fremste forfatteren. På 1770-tallet oppsto en gryende nasjonalfølelse i Det Norske Selskab i København, stiftet av norske studenter. Johan Nordahl Brun skrev der det som er kalt landets første nasjonalsang, For Norge, Kiempers Fødeland.

Norsk litteratur sto ikke sterkt i årene rundt 1814. Men omkring 1830 sto det unge geniet Henrik Wergeland frem med sine lidenskapelige og, for mange, viltvoksende og uforståelige dikt. Romantikken kom med dette for alvor til Norge. Wergeland fikk raskt sterk motstand av Johan Sebastian Welhaven, som ville ha en annen type romantisk dikting som var mer klassisk og formfullendt, balansert og klar. Etter 1840 kom det såkalte «nasjonale gjennombruddet», der Welhavens dikt tok inn emner fra norsk folketro, Asbjørnsen og Moe utga folkeviser og eventyr, historikeren Peter Andreas Munch begynte sine studier av Norge i middelalderen, og Ivar Aasen studerte landets bygdedialekter.

Midt på 1850-tallet trådte en ny diktergenerasjon frem, etter hvert med Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson som frontfigurene. Camilla Collett utga Amtmandens Døttre i 1854/1855, Norges første samfunnskritiske roman, mens Aasmund Olavsson Vinje ble den første dikteren som skrev på det nye landsmålet – i bladet Dølen fra 1858 og med den essayistiske reiseskildringen Ferdaminne fra 1861 som et høydepunkt. Bjørnson fornyet norsk prosa med Synnøve Solbakken fra 1857 og andre bondefortellinger. Med samtidsdramaet En Fallit fra 1875 banet han veien for norsk dramatikk i Europa. Ibsen ble etter hvert en litterær verdensstjerne med mesterverk som Et Dukkehjem fra 1879 og Gengangere fra 1881.

Mot slutten av 1880-årene gikk trenden fra realisme til en mer skjebnetung naturalisme, med Amalie Skram som den sentrale forfatteren. 1890-årene markerte det som ofte har vært kalt en nyromantisk reaksjon mot det foregående tiårets positivisme og samfunnsdiktning. Knut Hamsuns roman Sult fra 1890 er ett typisk tilfelle, og i lyrikken fikk Sigbjørn Obstfelders Digte fra 1893 en lignende posisjon. Både Hamsun og Obstfelder er siden også ansett som pionerer for en modernistisk litteratur.

Mellom 1900 og 1940 levde romantiske og realistiske impulser side om side, og et større modernistisk gjennombrudd kan man ikke snakke om før etter andre verdenskrig. Mellomkrigstidens store romanforfattere – Knut Hamsun, Sigrid Undset, Cora Sandel og Olav Duun – var primært psykologiske og sosiale realister. Poeten Olaf Bull skrev med rim og rytme, men diktene er ofte moderne i tone og tematikk. Kristofer Uppdal er den som i sin lyrikk hentet mest inspirasjon fra tysk ekspresjonisme. I 1933 debuterte Rolf Jacobsen, en av etterkrigstidens sentrale lyriske modernister.

Etter krigen var grunnen også i Norge beredt for modernismens kaotiske og angstfylte livsfølelse og formelle eksperimenter. Man visste ikke lenger hva man kunne vente av et dikt eller en roman. Romanpersoner ble mindre sammenhengende, romanintriger mindre viktige, og lyrikken var ikke lenger vakker, melodisk og inderlig. Tarjei Vesaas, Johan Borgen og Aksel Sandemose ble pionerer på prosaens område, og Rolf Jacobsen, Olav H. Hauge, Paal Brekke og Gunvor Hofmo på poesiens. En mer lekende og upretensiøs modernisme – ofte i dialog med populærkulturens sjablonger – kom til etter 1965. Jan Erik Vold var en representativ stemme, både som lyriker og kritiker.

1970-tallet sto i politikkens og en ny kritisk realismes tegn. Dag Solstad begynte å etablere seg som sin generasjons sentrale romanforfatter. Samtidig ble kriminallitteraturen og andre populære sjangere «stuerene». Skillet mellom en «høy» og en «lav» litteratur ble mer utydelig.

På 1980-tallet kom det en ny reaksjon. Høymodernismens språkkritikk ble relansert – gjerne under innflytelse fra poststrukturalistisk litteraturteori, men også med nye religiøse og metafysiske ambisjoner. Tor Ulven ble en «forfatternes forfatter», både som lyriker og prosaist. Jon Fosse debuterte dette tiåret, og i løpet av 1990-tallet ble han en av landets viktigste dramatikere og romanforfattere.

Bildet etter 1990 er sammensatt og åpent. I større grad ble det vanlig å samle seg om det nære og intime livet. Det gjelder en ironisk naivist som Erlend Loe og nye kvinnelige stemmer som Hanne Ørstavik, Trude Marstein og Vigdis Hjorth. Fra 2000 forsterkes denne tendensen ved at det ble vanlig å skrive litteratur som lå tett opp til faktiske hendelser og med levende modeller i hoved- og biroller. Selvbiografisk roman, autofiksjon og virkelighetslitteratur ble stikkord for en litteratur som provoserte med sine ufiltrerte utleveringer og mangel på fabulering og omskriving, men som fascinerte med autentisitet og ærlighet. Karl Ove Knausgårds internasjonalt kjente seksbindverk Min kamp er et hovedeksempel.

Historisk har samene en rik muntlig litteraturtradisjon – en tradisjon som står seg fortsatt i dag. Muntlig fortellerkunst og joikepoesi er blant sjangerne som har hatt og har en sterk posisjon innen samisk litteraturliv. Først i det 20. århundre kan man snakke om en samisk skjønnlitterær skriftkultur. Før den tid er de skjønnlitterærere samiske tekstene man kjenner til, nedskrevne joiketekster eller fortellinger som har bunn i den muntlige kulturen. Det skyter fart på starten av 1900-tallet. I 1912 kom den første samiskspråklige romanen, Anders Larsens Beaivi-álgu (Daggry), og i 1915 den første dikt- og novellesamlingen, Pedar Jalvis Muohtačalmmit (Snøfnugg). Kirsti Paltto var den første kvinnen som gav ut en bok på samisk, diktsamlinga Riđđunjárga fra 1970. I 1991 mottok Nils-Aslak Valkeapää Nordisk råds litteraturpris, for Beaivi áhčážan (Solen, min far).

• Les mer om samisk litteratur

Allerede før skriftkulturens oppkomst på 1100-tallet fantes det en rik diktning i Norge – en muntlig diktning som ble overlevert fra generasjon til generasjon før den ble skrevet ned på 1200- og 1300-tallet.

Begynnelser på en skriftlig litteratur finnes allerede fra før vikingtiden i form av innskrifter på runesteiner med tegn fra det eldre runealfabetet. Det er bevart runeinnskrifter fra midt på 100-tallet. Kjente runesteiner er Tunesteinen fra Østfold laget i perioden 200–450 og Eggjasteinen fra Sogn fra om lag 600.

Runealfabetet ble bare i beskjeden grad brukt til litterære formål. I hovedsak hadde runeinnskriftene en minnefunksjon eller en magisk-religiøs funksjon.

Vi har ikke kilder på at diktning ble dyrket som kunstart i Norge før vikingtiden (800–1066), da dikterne hadde en høy status i samfunnet.

Denne tidens muntlige diktning omfatter både dikt og prosa. Versediktningen kan deles i to hovedgrupper: eddadikt og skaldedikt.

Eventyret er blant de mest internasjonale litteratur-sjangerne. Likevel opplever vi våre folkeeventyr som typisk norske, både fordi de er tilpasset norske forhold og fordi språket og fortellermåten har så sterke norske røtter. Bildet viser haugkjerringa som med hodet under armen og sekk på ryggen spør etter Smørbukk.

Folkediktningen skiller seg ut fra annen litteratur først og fremst ved at den i sitt opphav var en muntlig diktning og ved at den ikke er skrevet av en navngitt forfatter. I tidens løp har folk diktet om på tekster de en gang har hørt.

Kjennskap til den muntlige folkediktningen har vi først og fremst takket være den omfattende innsamlingen og nedskrivningen som fant sted etter europeisk forbilde på 1800-tallet. Vi møter også motiver og historier fra den muntlige tradisjonen i den norrøne sagadiktningen og i spredte skriftlige kilder fra perioden 1200–1800.

Folkediktningen har mange former og sjangere, og vi finner stort sett de samme i Norge som i andre land. Dette skyldes at den norske folkediktningen hadde europeiske forbilder og ble i stor grad importert fra Europa for senere å bli omformet etter norske forhold. De viktigste sjangerne er folkeviser, eventyr, sagn, ordspråk og rim og regler. En særnorsk sjanger er stevet, som inndeles i gammelstev og nystev i henhold til tidsopphavet.

På 1300-tallet dør det meste av den skriftlige litterære produksjonen ut i Norge. Det klassiske skriftspråket forfaller, og det skjer et «tilbakefall» til en muntlig diktning. Karakteristisk for perioden er gjenbruk av litteratur som allerede fantes i bokform. Senmiddelalderen gav også større rom for ren fiksjon, og rene eventyrsagaer ble en dominerende sjanger – også dette helst på Island. Diplomer (som opprinnelig var skrevet på latin, men fra 1100-tallet også på norsk), jordebøker og liturgiske bøker er omtrent det eneste som er bevart av skriftlig materiale fra Norge – og også dette i bare beskjedent omfang. Som et slags punktum for middelalderens norske åndsliv kan vi regne de to første bøkene som ble trykt (i utlandet) til bruk i Norge, Missale Nidrosiense og Breviarium Nidrosiense, utgitt av erkebiskop Erik Valkendorf i 1519.

Romantikken er en ny begynnelse i europeisk kultur med en ny vektlegging av det unike og ekte, av følelsene, fantasien, naturen og historien. Vi forbinder romantikken med det uberegnelige og visjonære selvet som ikke kan underkaste seg konvensjonelle regler og borgerlige dyder, og Henrik Wergeland står som den ultimate norske romantikeren.

Under unionstiden ble det utgitt svært få bøker i Norge. Dette bildet endret seg ikke vesentlig etter 1814. I 1819 kom det ikke mer enn 28 skrifter av alle slag, fortrinnsvis religiøs oppbyggelseslitteratur og polemiske skrifter. I årene 1814–1819 ble det utgitt i gjennomsnitt cirka fire skjønnlitterære verk per år. Først i 1830-årene fikk vi en skjønnlitterær bokproduksjon av et visst omfang. Mens romantikken blomstret for fullt i den samtidige danske og svenske poesien, var det lille som ble skrevet i Norge i årene etter 1814 preget av klassisistiske forbilder. Det meste er leilighetsdiktning. Størst levedyktighet har novellisten Maurits Hansen vist seg å ha. Han skrev både riddereventyr og etter sin tid realistiske folkelivsskildringer. Dessuten har han fått æren for å ha skrevet Norges første kriminalroman.

Det finnes romantiske trekk i Hansens diktning, men et egentlig gjennombrudd for romantikken finner ikke sted før 1830, med Wergeland. I hans diktning forenes romantikk og opplysningstid, politisk liberalisme og kosmisk-religiøs universalisme. Han utfoldet seg i de fleste sjangere, men skapte sitt ypperste som poet. Både som dikter og polemiker utfoldet han et særegent og dypt personlig talent i markant opposisjon til den litterære arven fra dansketiden. Han så ingen grunn til å skille mellom diktning og samfunnsengasjement, og i den grad norsk romantikk allerede også har en realistisk side, skyldes dette primært Wergeland og hans far Nicolai Wergeland, som forsvarte sønnens poesi i skriftet Retfærdig Bedømmelse af Henrik Werglands Posie og karakter fra 1833.

Wergelands fremste motstander, Johan Sebastian Welhaven, reagerte kraftig både mot Wergelands brudd på etablerte estetiske normer og mot hans sterke patriotisme. Han mente at det var nødvendig å holde fast ved de kulturelle forbindelsene til Danmark, og i sin poetikk la han vekt på klarhet og harmoni. Hans idé om at dikterne skal fornemme en skjult mening i tingene og formidle «det uutsigelige», representerer den idealistiske siden av norsk romantikk. Welhaven mente at «den Nydelse, et Kunstværk skjænker ved Klarhed, Sandhed og Livlighed o.s.v. skyldes ene og alene den fuldendte Form». I motsetning til Wergeland ville han holde den daglige politiske kampen utenfor skjønnhetens rike, men også Welhavens poesi førte litteraturen nærmere en levende psykologisk virkelighet og vekk fra tradisjonens stående retoriske forbilder.

I 1840-årene knytter Welhaven til seg den nasjonalromantiske bevegelsen, der beundring for den gamle norske storhetstiden forenes med bondedyrking og begeistring for norsk natur og folkeliv. Asbjørnsen og Moes eventyrsamlinger, Magnus Brostrup Landstads folkevisesamlinger, Peter Andreas Munchs historieverk, Ludvig Mathias Lindemans innsamling av folkemelodier og Ivar Aasens studier av bygdedialekter er de klareste uttrykkene for denne vendingen mot folkelige kulturformer som ble oppfattet som spesifikt norske. I litteraturen viser dette seg blant annet i dikt av Welhaven, Andreas Munch og Jørgen Moe samt i Peter Christen Asbjørnsens natur- og folkelivsskildringer.

I 1850 står en ny forfattergenerasjon frem med Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson i spissen. Den kom til å dominere norsk åndsliv i bortimot 50 år. Bjørnson, som så seg selv som Wergelands arvtager, fornyet norsk litterær prosa med bondefortellinger som Synnøve Solbakken fra 1857. Knapt og kraftfullt, og inspirert både av sagaen og av Asbjørnsen, skriver Bjørnson direkte om alminnelige norske menneskers anliggender. Han beskriver hva de gjør og sier, men leseren må som regel selv tenke seg til hva som ligger bak handlingene og ordene. Det lå i Bjørnsons politisk-estetiske program å vise at moderne norske bønder hadde like verdige sjelsliv som middelalderens helter og konger. Bjørnsons historiske dramaer, fremfor alt Sigurd Slembe fra 1863, handlet like mye om nåtidens sosiale og menneskelige utfordringer som om Norges stolte fortid. I kunstner- og dannelsesromanen Fiskerjenten fra 1868 skildres et viltert naturbarn som til slutt blir skuespiller, og dette er en av de første litterære portrettene av en ny og friere norsk kvinne. Bjørnson, som selv var aktiv politiker, tenkte aldri sosialt opprør som bare et negativt brudd med det bestående, men også som et prosjekt der vill natur måtte underkastes kulturens edleste aspirasjoner.

En særlig plass i periodens prosadiktning inntar Camilla Collett – den store litterære pioneren i norsk kvinnebevegelse – med romanen Amtmandens Døttre fra 1854/1855. Romanen ansees for å være det første eksempelet på problemdebatterende, realistisk tendensdiktning i Norge. Kvinnene begynte i det hele tatt å gjøre seg bemerket i disse årene, og de dyrket fortrinnsvis prosaen som sammen med dramatikken var i ferd med å overta etter poesien som dominerende sjanger. Mellom 1850 og 1870 debuterte i alt 13 kvinnelige forfattere. Ved siden av Collett er Magdalene Thoresen, Ibsens svigermor, den mest interessante.

Dreiningen mot en moderne realistisk skrivemåte viser seg også i prosaen til Aasmund Olavsson Vinje – den første betydelige dikteren som skrev på det nye landsmålet. I sine journalistiske arbeider i den egenredigerte avisen Dølen forener Vinje detaljskarpe observasjoner med innsiktsfulle politiske kommentarer i en fremstilling som veksler mellom ironisk vidd og poetisk følsomhet. Som lyriker tilhører Vinje århundrets beste.

Til periodens ypperste verk hører Ibsens to versedramaer Brand fra 1866 og Peer Gynt fra 1867, som hver på sitt vis er et oppgjør med overdreven nasjonalromantikk. I Brand hudflettes nordmenns moralske slapphet. I Peer Gynt følger vi den prinsippløse hovedpersonen fra hans første impulsive utskeielser i Jotunheimen via en rad underlige eventyr i Nord-Afrika til en mulig frelse ved den trofaste Solveigs kjærlighet. Allerede her hadde Ibsen også fininnstilt mye av sin berømte uutgrunnelighet: Det er vanskelig å vite om vi skal beundre eller fordømme refseren Brand, og Peer er både en vital sjarmør og en upålitelig unnasluntrer. Ibsen ble sfinxen i norsk litteratur. Hans kulturkritikk var slik at både de liberale og de konservative kunne ta ham til inntekt for seg. Det samme kunne de som mest verdsatte hans flertydighet. Komedien De Unges Forbund fra 1869 er mest et angrep på tidens radikale politikere, inkludert Bjørnson. Det omfattende dramaet Kejser og Galilæer fra 1873 handler om kristendommens heroiske kamp for å overleve på 300-tallet, men kan like gjerne ses som et forsvar for antikkens hedenske verdier eller som et håp om at det skal oppstå et «tredje rike» som skal fornye og samle både antikkens og kristendommens beste sider.

Både Bjørnson og Ibsen hadde tidlig forsøkt seg med borgerlige samtidsdramaer: Bjørnson med det lille ekteskapsdramaet De Nygifte fra 1865 og Ibsen med De Unges Forbund fra 1869. Fra og med Bjørnsons En Fallit fra 1875 rendyrker de to en stund denne tendensen og setter aktuelle problemer sterkere under debatt, slik Georg Brandes hadde krevet det i 1871 da han innledet sine berømte forelesninger om hovedstrømningene i det 19. århundrets litteratur. Brandes' innflytelse på Bjørnson og Ibsen kan lett overdrives, men i en tiårsperiode var de tre relativt samstemte. Sentrale dramatiske verk fra det Brandes senere kalte «det moderne gjennombrudd» er Bjørnsons Det Ny System fra 1879, En Hanske fra 1883 og Over Ævne I fra 1883 samt Ibsens Et Dukkehjem fra 1879 og Gengangere fra 1881. I sistnevnte forener Ibsen samfunnskritikk og dybdepsykologisk innsikt, formidlet i en analytisk-retrospektiv form med trekk fra den greske tragedien. Fra og med Vildanden fra 1884 blir hans dramatikk mer symbolsk og vanskeligere tilgjengelig, med Rosmersholm fra 1886 og Hedda Gabler fra 1890 som nye høydepunkter. Bjørnson holder seg til det politiske i Over Ævne II fra 1895, et drama om klassekamp og venstreterrorisme, og i Paul Lange og Tora Parsberg fra 1898 som drøfter landets politiske kultur og debattklima rent allment. Komedien Når den ny vin blomstrer fra 1909 er hans morsomste og viltreste ekteskapsdrama.

En tilsvarende forskyvning i retning av høyaktuell samtidsproblematikk finner også sted innenfor den episke diktningen. 1880-årene blir den realistiske samtidsromanens storhetstid. Jonas Lies hovedverk er Familien paa Gilje fra 1883. Familien er også hovedarena for handlingen i Alexander Kiellands store sosiale tendensromaner (Garman & Worse, 1880; Skipper Worse, 1882). Markant samfunnskritikk finnes hos landsmålforfatteren Arne Garborg (Bondestudentar, 1883; Mannfolk, 1886).

I tiårets siste halvdel får naturalistiske tendenser større gjennomslag. Naturalismen bygger på et positivistisk vitenskapsideal og formidler et deterministisk menneskesyn som legger avgjørende vekt på arv og miljø. Et tidlig eksempel på en rendyrket naturalistisk roman er Lies Livsslaven fra 1882, og flere av Garborgs 1880-årsromaner kan like gjerne kalles naturalistiske som realistiske. Etter hvert kan man tale om to typer naturalisme: en «objektiv naturalisme» som setter seg som mål å skildre samfunnsforholdene så objektivt og nøkternt som mulig, og en «subjektiv naturalisme» som utgår fra forfatterindividet, og som er klarest utmyntet i bohemkretsens bud om «at du skal skrive ditt liv». Hans Jæger er den som mest konsekvent følger dette programmet. Den bredeste og mest «objektive» sosiale skildringen finner vi i Amalie Skrams firebindsverk Hellemyrsfolket fra 1887–1898, et hovedverk i skandinavisk naturalisme. Skrams ekteskapsromaner med selvbiografisk bakgrunn (Constance Ring, 1885; Forraadt, 1892) tilhører også periodens mest nådeløse skildringer av det moderne sosiale livet.

1890-årene markerer en reaksjon mot det foregående tiårets positivisme og samfunnsdiktning. En mer subjektiv og innadvendt diktning og sterkere innslag av dekadanse, (natur)mystikk og nyreligiøsitet er bakgrunnen for begrepet «nyromantikk» som har vært en vanlig betegnelse på epoken. Gjennombruddsforfatterne tar også preg av det nye klimaet. I de to «eventyrsamlingene» Trold fra 1891–1892 bygger Lie på sagn og myter om overnaturlige vesener. En tidstypisk dekadanseroman er Garborgs Trætte Mænd fra 1891. I en rekke senere bøker vender han seg mot en religiøs problematikk, blant annet i romanen Fred fra 1891.

Det kraftigste oppgjøret med litteraturen i 1880-årene står Knut Hamsun for. I stedet for den samfunnsreformatoriske typediktningen ville han sette en moderne psykologisk diktning som skildrer menneskets sammensatte sjeleliv. Dette programmet satte han ut i livet i Sult fra 1890, som også i europeisk sammenheng markerer et litterært vendepunkt. Både i tematikk, menneskebilde og litterær teknikk foregriper den 1900-tallets modernistiske prosadiktning. Enda mer utpreget «modernistisk» er Mysterier fra 1892. Eventyrmotiver, naturmystikk og ubevisst sjeleliv er også viktige elementer hos den andre av 1890-årenes prosafornyere, Hans Kinck, især i gjennombruddssamlingen Flaggermusvinger fra 1895.

I 1890-årene skjer det en fornyelse innenfor lyrikken. Som sjanger får den større betydning enn i den foregående epoken. Et lyrisk hovedverk er Garborgs Haugtussa fra 1895. Mer radikal i sine virkemidler er Vilhelm Krag og Sigbjørn Obstfelder. Obstfelder regnes gjerne for den første moderne lyriker i Norge med sin utpregede fremmedgjøringstematikk og sine «frie vers». Den nye, eksperimentelle lyrikken blir imidlertid bare dyrket av en håndfull diktere omkring århundreskiftet. Hvis man ser den samlede produksjonen i 1890-årene i alle sjangere under ett, er nyromantikk en noe misvisende betegnelse. Et stort antall verk ble skrevet i 1880-årenes ånd, og den sterke fremveksten av en heimstaddiktning peker fremover mot en ny litterær periode. Til det samlede bildet hører også at 1890-årene er den første «gullalderen» i norsk barnelitteratur.

Kort tid etter århundreskiftet skjer det en vending tilbake til realismen. Denne «nye» realismen tar opp i seg elementer fra 1890-årenes diktning. I en rekke brede samfunnsromaner med brodd mot den nye tiden og med forherligelse av det gamle bondesamfunnet (Segelfos by, 1915 og Markens Grøde, 1917, som han ble tildelt Nobelprisen i litteratur for), knytter Hamsun an til en tematisk hovedlinje innenfor nyrealismen, nemlig skildringen av konfliktene mellom en gammel bondekultur og et mer moderne, kapitalistisk industrisamfunns verdier og omgangsformer. Den modernistiske prosadiktningen i det øvrige Europa går stort sett hus forbi.

Olav Duun kombinerer psykologisk analyse og folkelivsskildring i en rekke romaner med motiv fra Namdalen før han gir ut det store historiske seksbindsverket Juvikfolket i 1918–1923. Sigrid Undset skildrer moderne kvinneskjebner før hun vender seg mot middelalderen i sitt store hovedverk, romantrilogien Kristin Lavransdatter fra 1920–1922, som innbrakte henne Nobelprisen i litteratur. Størst i omfang er Kristofer Uppdals serie på ti bind, Dansen gjennom skuggeheimen fra 1911–1924, som skildrer arbeiderklassens fremvekst. Sammen med Johan Falkberget, som etter hvert også utgav store historiske romanverk i flere bind, hører Uppdal til arbeiderlitteraturens fremste forfattere i Norge.

Samlet sett spenner den nyrealistiske prosadiktningen over et større sosialt og geografisk felt enn tidligere perioders diktning. Dette henger blant annet sammen med at rekrutteringen til forfatteryrket blir bredere. Man snakker i denne sammenhengen gjerne om en litterær kartlegging av landet. Diktere som Matti Aikio (Finnmark), Regine Normann og Andreas Haukland (Nordland), Olav Duun, Kristofer Uppdal, Johan Falkberget, Peter Egge og Johan Bojer (Trøndelag), Sven Moren (Trysil), Gabriel Scott (Sørlandet), Sigrid Undset og Oskar Braaten (Kristiania) bidro på ulikt vis til denne kartleggingen.

Flere av tidens lyrikere dyrker stemninger og livsholdninger som kan minne om lyrikken fra 1890-årene, men de vender seg i all hovedsak bort fra de formelle eksperimentene. Med unntak av Uppdal blir norske poeter så godt som uberørt av en moderne strømning som ekspresjonismen – i motsetning til de danske og svenske. Av den nye generasjonen debuterte bokmålslyrikerne Herman Wildenvey, Arnulf Øverland og Olaf Bull først. Senere kom nynorsklyrikerne Olav Aukrust, Olav Nygard og Tore Ørjasæter til, samt bokmålsforfatterne Alf Larsen og Gunnar Reiss-Andersen. Den fremste arbeiderlyrikeren er Rudolf Nilsen.

Moderne samisk litteratur hører til 1900-tallet. Den første samiskspråklige romanen er Anders Larsens Beaivi-álgu (Daggry) fra 1912. Tre år senere fikk Pedar Jalvi gitt ut dikt- og novellesamlingen Muohtačalmmit (Snøfnugg). Til pionerene innenfor samisk lyrikk hører Paulus Utsi. Til de nyere forfatterne hører Rauni Magga Lukkari.

Bokmarkedet vokste kraftig – til tross for at det skrevne ord fikk konkurranse fra nye populære medier som film, grammofon og radio. Økningen hang blant annet sammen med at leseferdighet nå var utbredt til alle samfunnsklasser. Hovedparten av økningen sto imidlertid underholdningslitteraturen for. Til tidens mest leste forfattere hører folkelitterater som Rudolf Muus og Jon Flatabø samt krimforfattere som Sven Elvestad og Øvre Richter Frich.

En ny generasjon med nye idealer, ikke minst hva angår livssyn, tar til å gjøre seg gjeldende i begynnelsen av 1920-årene og kommer til å målbære mellomkrigstidens kulturradikalisme. Under påvirkning av psykologene Sigmund Freud, Alfred Adler og Wilhelm Reich blir den psykologiske romanen den kulturradikale hovedsjangeren og i det hele tatt en sentral sjanger i 1930-årene. En sentral skikkelse her er Sigurd Hoel. Som redaktør av bokserien Den gule serie introduserte han moderne fransk, engelsk og amerikansk litteratur med romantekniske eksperimenter som fikk innflytelse både på hans egen prosa og ikke minst på andre forfattere på 1930-tallet. En av de mest radikale eksperimentene sto den danskfødte Aksel Sandemose for med En flyktning krysser sitt spor fra 1933. Hamsun fornyet seg også, med sene hovedverk som Landstrykere fra 1927 og Ringen sluttet fra 1936. En annen forfatter som lot seg påvirke, var Gunnar Larsen. Mer tradisjonell fortellerkunst med kulturradikalt innhold sto Cora Sandel for med sine noveller og Alberte-trilogien fra 1926–1939. Sigurd Christiansen er mer opptatt av etiske problemstillinger, mens Ronald Fangen representerer en viktig kristen og kulturkonservativ motpol til kulturradikalismen.

Mellomkrigstidens fremste dramatikere er Helge Krog og Nordahl Grieg. Kulturradikaleren Krog viderefører Ibsen-tradisjonen i Underveis fra 1931 og Opbrud fra 1936, mens Grieg tar i bruk nye montasjeteknikker i tendensdramaene Vår ære og vår makt fra 1935 og Nederlaget fra 1937. En ny sosialistisk engasjert lyrikk står blant andre Arnulf Øverland for, og kvinnelige lyrikere gjør seg nå for første gang gjeldende med Halldis Moren Vesaas og Aslaug Vaa som de fremste. Den viktigste lyriske fornyelsen står Rolf Jacobsen for ved å introdusere byen og den nye teknikken som hovedmotiver.

Litteraturens stilling under andre verdenskrig er sterkt preget av den nazistiske sensuren. De første par årene fungerte forleggervirksomheten omtrent som normalt, selv om både forlag og forfattere påla seg selvsensur. Både Vesaas og Hoel gav ut bøker i begynnelsen av krigen. I 1941 sendte nazistene ut en forordning om «vern av norsk bokheim». Her ble det nedlagt forbud mot all litteratur som nazistene mislikte. Etter hvert ble det innsatt nazistiske kommissariske ledere på alle de store forlagene, og et flertall av forfatterne gikk til boikott. Fra 1944 kom det knapt ut noe seriøs ny skjønnlitteratur i Norge. Den norske litteraturen gikk i skjul. I de illegale avisene ble det derimot trykt kampdikt, eller diktene sirkulerte som stensiltrykk. Forfattere som ble tvunget i eksil, utgav en del bøker i utlandet, fortrinnsvis i Sverige. Eksildiktningens fremste bok er Sandemoses Det gångna är en dröm fra 1944 (norsk utgave i 1946). Da krigen var over, strømmet imidlertid manuskriptene inn til forlagene.

De første etterkrigsårene var gylne år for bokbransjen. Antallet utgivelser var nesten fordoblet sammenlignet med det siste fredsåret, men etter hvert gikk både utgivelses- og salgstallene ned. Innenfor prosaen tok man i hovedsak opp tråden fra før andre verdenskrig. Historiske romaner, folkelivsskildringer og psykologisk-realistiske romaner er de viktigste litterære formene. I begynnelsen av 1950-årene får dessuten den gode novellen et oppsving. Ellers preges etterkrigslitteraturen i stor grad av krigserfaringene. Forfatterne presenterer psykologiske analyser av den nazistiske mentaliteten med Hoel (Møte ved milepelen, 1947) og Sandemose (Varulven, 1958) i spissen.

Barndom og oppvekst er hyppig forekommende motiver, blant annet i Johan Borgens noveller og i Torborg Nedreaas' Herdis-bøker fra 1950–1971. Agnar Mykle, en av etterkrigsprosaens frodigste forfattere, viderefører kulturradikalernes antipuritanisme i dobbeltromanen Lasso rundt fru Luna fra 1954 og Sangen om den røde rubin fra 1956. Jens Bjørneboe tar hånd om den sosiale tendensromanen (Jonas, 1955; Den onde hyrde, 1960).

De viktigste eksperimentene står allerede etablerte diktere som Sandemose, Vesaas og Borgen for. Flere av Vesaas' etterkrigsromaner (Brannen, 1961; Båten om kvelden, 1968) er symbolske og allegoriske romaner med ekspresjonistiske trekk. I hovedverk som Fuglane fra 1957 og Isslottet fra 1963 går symbolikk og realisme hånd i hånd. Borgen viderefører den psykologiske romantradisjonen i Lillelord-trilogien fra 1955–1957, et hovedverk i norsk etterkrigsprosa. Til de eksperimentelle hører også Finn Carling og etter hvert Bergljot Hobæk Haff. En ny opprørsk ungdomsgenerasjon får sine talsmenn i Georg Johannesen (Høst i mars, 1957) og Axel Jensen (Ikaros 1957; Line, 1959).

Krigslyrikk i tradisjonell form dominerer de første etterkrigsårene. Diktsamlinger av Øverland og Grieg slo alle salgsrekorder. Sammen med Øverland ble André Bjerke en av de krasseste kritikerne av den modernistiske (eller sensymbolistiske) lyrikken som brøt gjennom omkring 1950, med Paal Brekke, Tarjei Vesaas, Gunvor Hofmo og Erling Christie som sentrale skikkelser. Stein Mehren viderefører dette i 1960- og 1970-årene. Olav H. Hauge begynte som tradisjonalist, men utviklet seg etter hvert til en av etterkrigstidens viktigste fornyere.

En ny generasjon står frem på den litterære scenen rundt 1965 og tar et høylytt oppgjør med den realistiske tradisjonen i prosaen og med den symbolmettede etterkrigsmodernismen i lyrikken. Som talsmenn for en norsk modernisme var de unge dikterspirene i Profil-kretsen de mest pågående.

Oppgjøret med etterkrigsmodernismen tar blant annet form av en sterk skepsis til et «overforbruk» av metaforer og symboler samt et krav om en mer konkret og hverdagslig lyrikk. En sentral person i denne sammenhengen var Profil-medlemmet Jan Erik Vold, som tok et oppgjør med det romantiske «etterslepet» i norsk lyrikk. Poeten var ikke et visjonært geni, men en person preget av de språkformene som omgav ham – hverdagsspråk, sjargong, reklame og popmusikk, hevdet Vold. Foruten Vold er Einar Økland, Paal-Helge Haugen og Eldrid Lunden viktige eksponenter for de nye tendensene.

Den episke modernismen ble utviklet av blant andre Dag Solstad (Irr! Grønt, 1969) og Espen Haavardsholm (Munnene, 1968). En ny sjanger, punktromanen, ble utprøvd av blant andre Paal Helge Haugen (Anne, 1968) og Einar Økland (Amatøralbum, 1969). Forfattere som Øystein Lønn, Mona Lyngar, Liv Køltzow og den noe eldre Kjell Askildsen bidro også med viktige prosaeksperimenter – delvis under påvirkning av den franske nyromanen. En annen fornyer er også Tor Åge Bringsværd, som sammen med parhesten Jon Bing introduserte science fiction i Norge, og selv bidro med det han kalte «fabelprosa». Til den samme generasjonen hører også Knut Faldbakken og Bjørg Vik, som behandlet kjønnsrolleproblematikk og moderne samlivsproblemer med en mer tradisjonell fortellerteknikk.

1960-årenes modernistiske oppbrudd har sammenheng med tiårets antiautoritære ungdomsopprør. De marxistiske, populistiske og feministiske tendensene som sprang ut av dette, førte i 1970-årene med seg en revitalisering av den sosialrealistiske prosaen med vekt på skildringer fra arbeidermiljøer. Den politiske sosialrealismen ble særlig dyrket av forfattere som hadde tilknytning til det maoistiske partiet Arbeidernes Kommunistparti (AKP), med tidligere Profil-medlemmer som Solstad (25. septemberplassen, 1974), Haavardsholm (Zink, 1971) og Tor Obrestad («streikeromanene» Sauda! Streik! fra 1972 og Stå på! fra 1976) i spissen. Til samme krets hørte også Edvard Hoem, som bidro med et regionalt perspektiv i sine «distriktsromaner» (Kjærleikens ferjereiser, 1974).

I 1970-årene ble det også utviklet en særlig «kvinnelitteratur» med nær tilknytning til den nye kvinnebevegelsen. Sentrale navn her er Bjørg Vik, Liv Køltzow, Tove Nilsen, Toril Brekke og Gerd Brantenberg. Fortellerteknisk var «kvinnelitteraturen» i overveiende grad tradisjonell, med den sjangeroverskridende Cecilie Løveid (Sug, 1979) som et betydelig unntak.

Parallelt med sosialrealismen utviklet 1960-årenes modernistiske prosa seg også i en mer sosial og politisk retning, kalt sosialmodernismen. Et sentralt navn her er Kjartan Fløgstad, som står frem som den fremste fornyeren av den samfunnskritiske romanen med sosialistisk tendens under innflytelse av blant annet den latinamerikanske «magiske realismen». Romaner som Dalen Portland fra 1977, som innbrakte Fløgstad Nordisk råds litteraturpris, samt Fyr og flamme fra 1980 er blant hans mest kjente. Eksperimenter med den samfunnskritiske romanen står også Øystein Lønn (Hirtshals Hirtshals, 1975) og den surrealistiske og bevisst naivistiske satirikeren Arild Nyquist for.

I 1970-årene oppnådde Kjell Hallbing utrolige salgstall med sin Morgan Kane-serie. Dokumentarbøker er også populært lesestoff. Bøker om opplevelser under andre verdenskrig oppnår fortsatt store salgstall, med Trygve Brattelis bok fra konsentrasjonsleirene som en topp. I 1970-årene hadde forfattere som Dagfinn Grønoset og Leif Bryde Lillegaard stor suksess med virkelighetsskildringer fra «slitets saga». Memoar- og kjendislitteratur av politikere, idrettsfolk og andre – fra Einar Gerhardsens erindringer i 1970-årene til Arne Olav Brundtlands Gift med Gro fra 1996 – er som regel sikret større opplagstall enn skjønnlitterære bøker.

I 1970-årene ble det første samiske forlaget etablert. I hovedsak gav det ut bøker på samisk, men også oversettelser fra samisk til norsk. Flere forlag kom til i 1980-årene, men de har stampet i motvind. Markedet er lite, og forlagene er avhengige av offentlig støtte. Til den samiske litteraturen kan også regnes norskspråklige bøker skrevet av samer om samiske forhold. Et tidlig eksempel på dette er bøkene til Matti Aikio. Av nyere forfattere som skriver på norsk kan nevnes Annok Sarri Nordrå, Ailo Gaup og Aagot Vinterbo-Hohr. Fortsatt er joiken en levende tradisjon som også utnyttes av profesjonelle diktere, blant andre finsksamiske Nils-Aslak Valkeapää, som ble tildelt Nordisk råds litteraturpris i 1991.

En rekke ulike tendenser gjør seg gjeldende innenfor prosadiktningen, og 1980-årene er blant annet blitt betegnet som mangfoldets, åpenhetens og fantasiens tiår. Til tross for skepsisen mot realismen får «den gode fortelling» uten ideologiske overtoner en renessanse med forfattere som Karsten Alnæs, Ingvar Ambjørnsen, Lars Saabye Christensen, Roy Jacobsen, Herbjørg Wassmo og Per Petterson.

Etter hvert får også novellekunsten et oppsving, med Kjell Askildsen som en viktig foregangsfigur ved siden av forfattere som Laila Stien, Roy Jacobsen, Hans Herbjørnsrud og Øystein Lønn. Av de yngre kan nevnes Merethe Lindstrøm, Terje Holtet Larsen, Rolf Enger og Frode Grytten. Den seriøse kriminalromanen dyrkes som aldri før, blant andre av Ambjørnsen og Saabye Christensen. Rundt 1990 dukker en rekke nye forfattere opp som kombinerer krim med andre sjangere, blant andre Idar Lind, Pål Gerhard Olsen og Morten Harry Olsen.

Det virkelig store oppsvinget i norsk kriminallitteratur skjer derimot i 1990-årene, først og fremst fordi en rekke kvinner nå begynner det som etter hvert er blitt omfattende forfatterskap med seriehelter i sentrum. Kim Småge var først ute, men ble raskt etterfulgt av Anne Holt, Karin Fossum, Unni Lindell, Kjersti Scheen, Magnhild Bruheim og mange andre. En rekke mannlige krimforfattere debuterte også i 1990-årene og har hatt stor suksess, noen av dem også i utlandet. Det gjelder ikke minst Jo Nesbø, som har hatt en eventyrlig salgssuksess. Nevnes kan også forfattere som Jan Mehlum, Kjell Ola Dahl, Jørgen Gunnerud med flere. Spenningsromaner, eller thrillere, av godt, internasjonalt merke har også hatt et solid oppsving – særlig etter år 2000 med forfattere som Tom Kristensen og Tom Egeland.

I 1980-årene får fantastiske innslag større plass i form av surrealistiske drømmefantasier og utnyttelse av figurer og strukturer i myter, eventyr og science fiction, også hos de nevnte forfattere, og likeledes hos Gert Nygårdshaug, Ragnar Hovland, Mari Osmundsen (pseudonym), Lisbet Hiide, Svein Jarvoll, Thure Erik Lund og flere. Metafiksjonen og den skrifttematiske diktningen får en sterk stilling midt i 1980-årene, og flere forfattere går i dialog med postmodernismen. Sentrale skikkelser her er Jan Kjærstad og Jon Fosse. Andre navn er Tor Ulven, Ole Robert Sunde, Lars Amund Vaage og Karin Moe. Moe eksperimenterer med en egen kvinneskrift i likhet med flere andre kvinnelige forfattere som beveger seg bort fra den tradisjonelle skrivemåten i kvinnelitteraturen i 1970-årene, blant andre Eva Jensen og Sissel Lie. En mer tradisjonell modernisme i Kafka-tradisjonen står blant andre Peter Serck for. Både i 1980- og 1990-årene har den foregående generasjonens forfattere (Carling, Haff, Nyquist, Vik, Lønn, Askildsen, Solstad, Fløgstad, Køltzow, Hoem og flere) en sterk posisjon og utgir en rekke betydelige verk, realistiske så vel som modernistiske.

Også innenfor lyrikken står den eldre garde sterkt (Mehren, Falkeid, Haugen, Vold, Lunden og flere), men en rekke nye navn kommer til. Flere av debutantene i 1970-årene har satt sitt sterke preg på de senere tiår (Kjell Erik Vindtorn, Johansen, Tor Ulven, Sigmund Mjelve, Inger Elisabeth Hansen, Helge Torvund, Sigurd Helseth, Liv Lundberg og flere). Nye navn fra 1980-årene er Øyvind Berg, Anne Bøe, Gene Dalby, Rune Christiansen og Gro Dahle. Både de «eldre» og de yngre beveger seg vekk fra den politiske lyrikken. Sentrallyriske motiver får større plass, likeledes religiøse erfaringer. Man snakker også om en egen «kroppspoesi», og skepsisen til symboler og metaforer blir mindre.

I den nye mediesituasjonen kommer dramatikken i en trengt posisjon, og som bokutgivelser vies den liten oppmerksomhet. De mest interessante bidragene leveres av forfattere som tar nye virkemidler i bruk og vet å spille på de teknikkene som den rivende medieutviklingen inviterer til. Til disse hører Cecilie Løveid og Jon Fosse. Løveids dramatikk har også vakt oppmerksomhet i utlandet.

1990-årenes litteratur fører på mange måter videre tendenser fra 1980-årene; det som var nytt og eksperimenterende, er nå blitt vanlig og akseptert. Tanken om at de store fortellingene og de brede episke skildringene hørte fortiden til, viste seg derimot å være helt feil. 1990-årene ble så å si innvarslet med en bredt anlagt generasjonsroman, som Roy Jacobsens Seierherrene. Tiårets litteratur viste seg å være åpen for alle teksttyper. Troen på fortellingens betydning, både for å forstå mennesker og samfunn, er i alle fall ikke forminsket, selv om en postmoderne tendens til å undergrave muligheten av å fortelle noe sant og ekte gjerne kan gå hånd i hånd med at en omfattende historie fortelles. Jan Kjærstads romanprosjekt om Jonas Wergeland (Forføreren, Erobreren og Oppdageren) er et godt eksempel på dette. Gjennom tre biografiske romaner fortelles noe som langt på vei er samme historie med samme hovedperson på radikalt forskjellig vis.

1990-årene førte også til en ny type litterær naivisme, representert blant andre ved Erlend Loe. En rekke forfattere – gjerne med bakgrunn fra forfatterkurs – kom til å skape en form for minimalistisk litteratur, kanskje inspirert av novellister som Kjell Askildsen og Øystein Lønn. Enkelte litteraturhistorikere mener også å se en tendens til å sette familien og sviktende eller vanskelige forhold i nye samlivsformer i sentrum av mye norsk litteratur. «Nesting» – det å bygge reir, skape seg et hjem og et fellesskap eller i det minste få nære relasjoner til å fungere – står sentralt hos forfattere som Hanne Ørstavik og kan etterspores hos Jonny Halberg, Nikolaj Frobenius og andre.

Fra 2000 ble det vanlig å skrive litteratur som lå tett opp til faktiske hendelser og med levende modeller i hoved- og biroller. Selvbiografisk roman, autofiksjon og virkelighetslitteratur ble stikkord for en litteratur som provoserte med sine ufiltrerte utleveringer og sin mangel på fabulering og omskriving, men som fascinerte med autentisitet og ærlighet. Karl Over Knausgårds internasjonalt kjente seksbindverk Min kamp er et hovedeksempel. Vigdis Hjorth ligger den bekjennende virkelighetslitteraturen nær i sine analyser av radikale og velutdannede menneskers ofte vanskelige balanse mellom egen lykke og velment samfunnsengasjement. 1960-tallets dokumentarromansjanger har også fått ny vind i seilene. Åsne Seierstads internasjonale suksess med den sjangeroverskridende Bokhandleren i Kabul var et tidlig eksempel. Tidens mest fornyende lyriker har vært Øyvind Rimbereid, som kombinerer språkeksperimenter med en resonnerende og fortellende diktning om en gammel arbeidshest i oljealderens Stavanger (Jimmen), fremtidens teknologistyrte arbeidsliv (Solaris korrigert) og lovenes rolle i menneskelivet (Lovene).

Hvis man skal trekke frem sjangere som har spilt en langt mer sentral rolle i perioden etter 1990, vil det være krim- og spenningslitteraturen på den ene siden, og den litterære biografien på den andre. Statistiske opplysninger tyder på at så mye som 45 prosent av skjønnlitteraturen som selges i bokhandlene, norsk og oversatt, er krim- og spenningslitteratur. Store biografiske verk utgis til de ulike dikterjubileene, med skjerpede krav til vitenskapelig etterrettelighet.

Utenlandsk interesse for norsk litteratur har økt og gjelder mest samtidslitteraturen. Interessen er stor for kriminallitteraturen, og enkelte forfattere har oppnådd store salgstall i land som Tyskland og Frankrike. Viktigere er det kanskje at en rekke sentrale forfattere er blitt oversatt også til engelsk, noe som alltid har vært vanskelig å få til. Bøker av Lars Saabye Christensen, Linn Ullmann, Karin Fossum, Jo Nesbø, Jon Fosse, Åsne Seierstad og Bobbie Peers kan nå finnes i engelske og amerikanske bokhandler. Det var etter alt å dømme Jostein Gaarders enorme suksess med Sofies verden som åpnet markedet for norsk litteratur i mange land. I tiden etter år 2000 er det Per Pettersons Ut og stjæle hester som derimot har vært den mest populære og etterspurte norske boken – ikke minst etter at den vant flere internasjonale litterære priser. I senere år har Karl Over Knausgård hatt stor suksess med Min Kamp, og også Dag Solstad ser omsider ut til å bli bedre kjent i den engelskspråklige verden.

Etter at en rekke bestemmelser i den gamle bransjeavtalen som regulerte omsetningen av bøker i Norge ble endret i 2005, kan det se ut som salget av norsk skjønnlitteratur i bokhandlene har gått opp. Spørsmålet er om det økte salget fra bokhandel gjelder en liten gruppe bestselgende bøker, eller om det kommer relativt ukjente forfattere og smale bøker til gode.

Ut over det som har skjedd med bransjeavtalen, synes betingelsene for skjønnlitteraturen i Norge å være nokså uendret. Innkjøpsordningene for voksenlitteratur og barnelitteratur består, og i tillegg er sakprosa kommet med. Ulike stipendordninger er også viktig for å gi forfattere bedre arbeidsbetingelser, selv om disse ordningene fra tid til annen er gjenstand for debatt mellom forfattere med forskjellige syn på hvem som fortjener støtte og hvor lang tid slik støtte skal kunne gis. Det arbeides godt og aktivt med å selge og markedsføre norsk litteratur i utlandet, blant annet gjennom NORLA. I 2019 er Norge hovedland på den store bokmessen i Frankfurt.

Det ser også ut til at litteraturkritikken har omtrent samme rolle og funksjon som i tidligere år, selv om det stadig hevdes at den ikke holder mål, og selv om store aviser har mindre litteraturkritikk enn før.

• samisk litteratur
• barne og ungdomslitteratur
• tegneserier
• sakprosa
• litteraturkritikk
• reiselitteratur
• selvbiografier
• kriminallitteratur
• romantikken
• modernisme
• nyrealisme

• Andersen, Per Thomas: Norsk litteraturhistorie, 2001.
• Beyer, Edvard, red (1995‑98) Norges litteraturhistorie. 8 bind.
• Beyer, Harald og Edvard Beyer (1996) Norsk litteraturhistorie. Tano Aschehoug. Fulltekst i bokhylla.
• Bull, Francis mfl.: Norsk litteraturhistorie, 1924-55, 6 bind.
• Dahl, Willy: Norges litteratur, 1981‑89, 3 bind. Aschehoug forlag. Fulltekstversjoner hos bokhylla: bind 1, bind 2.
• Hagen, Erik Bjerck og Petter Aaslestad (2009) Den norske litterære kanon 1700‑1900. Aschehoug forlag.
• Hagen, Erik Bjerck og Petter Aaslestad (2007) Den norske litterære kanon 1900‑1960. Aschehoug forlag
• Engelstad, Irene mfl., red. (1988‑90) Norsk kvinnelitteraturhistorie, 1988-90, 3 bind. Pax forlag. Fulltekstversjoner hos bokhylla: bind 1, bind 2, bind 3.
• Johnsen, Egil Børre og Trond Berg Eriksen, red. (1998): Norsk litteraturhistorie: sakprosa fra 1750 til 1995, 2 bind. Fulltekstversjoner hos bokhylla. bind 1 , bind 2
• Rottem, Øystein (1996‑98) Norges litteraturhistorie Etterkrigslitteraturen. Cappelen forlag. Fulltekstversjoner: bind 1, bind 2, bind 3