Egina

Kommunen Egina består av øya Egina og noen få mindre småøyer. Den er en del av den regionale enheten Øyene innenfor regionen Attikí. Kommunen består av følgende samfunn (befolkningsantall fra 2011 i parentes):^[1][2]

• Egina (7253)
• Kypseli (2124)
• Mesagros (1361)
• Perdika (823)
• Vathy (1495)

Hovedstaden er byen Egina (samme navn som øya) som ligger på den nordvestlige enden av øya. Grunnet dens nærhet til Athen er den et populært feriested i løpet av sommermånedene og flere fra Athen har feriebolig på øya.

Provinsen Egina (gresk: Επαρχία Αίγινας) var en av provinsene i Pireus prefektur. Dets området tilsvarer det som er dagens kommuner av Egina og Angistri til sammen.^[2] Prefekturet ble nedlagt i 2006.

Egina er grovt sett formet som et triangel, bortimot 15 km fra øst til vest og 10 km fra nord til sør. Dets areal består av rundt 87 km.

En utdødd vulkan utgjør to-tredjedeler av Egina. Den nordlige og vestlige sidene består av steinfylte, men fruktbare sletter som er godt kultiverte og produserer rikelig med korn, en del bomull, vinranker, mandel, oliven og fiken, men den mest karakteristiske avlingen på Egina i dag er pistasjer. Økonomisk var svampfiske av stor betydning. Den sørlige vulkanske delen av øya er ulendt, kupert og preget av fjell, og hovedsakelig goldt. Det høyeste punktet er fjellet Oros, 531 meter, i sør, og den panhellenistiske fjellryggen strekker seg nordover med smale fruktbare dalstrøk på begge sider.

Strendene er også en populær turistattraksjon. Hydrofoilferger fra Pireus tar kun førti minutter å komme fram til Egina mens den regulære fergen tar rundt en time. Det er faste busser fra Egina by til destinasjoner over hele øya, som eksempelvis Agia Marina. En fiskelandsby på østkysten er Portes.

 

Det er avdekket arkeologiske funn av steinredskaper av obsidian som indikerer steinalderkultur på øya. Øyas plassering mellom Attika og Peloponnes betydde at den lå velegnet som handelssted. Dens eldste befolkning kom antagelig øst fra Anatolia.^[3]

I antikken var øya i henhold til Herodotos en koloni av Epidauros. Minoisk keramikk har blitt funnet i sammenheng fra rundt 2000 f.Kr. Oppdagelser på øya av et antall gullornamenter tilhørende den siste perioden av mykensk kunsthåndverk antyder at mykensk kultur eksisterte på Egina i en del generasjoner før tilstrømningen av dorere av Argos og Sparta.^[4] Overveiende grad av dorisk innflytelse skjedde antagelig ikke før på 800-tallet f.Kr.

Øya ble en del av forbundet til Kalaureia en gang på 700-tallet f.Kr. som også omfattet Athen, minyeres Orkomenos i Boiotia, Troizen, Ermioni, Nafplion, og Brasies. Det var antagelig en organisering av bystater som fortsatt var mykenske med den hensikt å bekjempe sjørøveri i Egeerhavet som begynte som et resultat av nedgangen til den maritime overlegenheten til de mykenske fyrstene.

Egina synes å ha tilhørt forbundet til Eretria under lelantinerkrigen; det kan muligens forklare krigen med Samos, et betydelig medlem av den rivaliserende forbundet til Khalkis under styret til kong Amfikrates av Samos^[5] som ikke skjedde senere enn midten av 600-tallet f.Kr.

 

Egina hadde en maritim betydning som går tilbake til tiden før dorisk tid. Den antikke historikeren Eforos hevder at Feidon av Argos etablerte preging av mynter i Egina. Fra denne pregingens effekt begynte Kydonia på Kreta å prege mynter ved å stampe over pregingen til Eforos. Det var folket på Eforos som innenfor 30 eller 40 år av oppfinnelsen av mynter i Anatolia av joniske grekere eller lydere (ca 630 f.Kr.) som introduserte mynter som betalingsmiddel i den vestlige verden. Standard for vekt og mål som ble utviklet på Egina i løpet av midten av 600-tallet f.Kr. var den ene av to standarder som var vanlige i den greske verden (den andre var fra Euboia-Attika) viser til tidlig kommersiell betydning på øya.

I løpet av den maritime ekspansjonen til Egina i løpet av arkaisk tid, var Kydonia den ideelle mellomstasjonen for Eginas flåte på veg til andre havner i Middelhavet.^[6] I løpet av det neste århundret var Egina den ene av tre hovedstater som handlet ved markedet i Naukratis i Egypt og var den eneste greske staten nær Europa som hadde en andel i fabrikasjonene i Egypt.^[7] Ved begynnelsen av 400-tallet f.Kr. synes det som om øya hadde blitt en transitthavn eller frihavn for kornhandelen fra Svartehavet, noe som senere ble overtatt av Athens monopol.^[8]

I motsetningen til andre kommersielle stater på 600- og 500-tallet f.Kr., blant andre Korint, Khalkis, Eretria og Miletos, opprettet Egina ikke egne kolonier. Bosetningen som Strabon viser til,^[9] kan ikke bli vurdert som noen faktisk unntagelse fra denne vurderingen.

 

Eginas historie er i stor grad preget av forholdet og motsetningene til Athen. Athenerne begynte å konkurrere med Eginas talassokrati, sjøherrevelde, på begynnelsen av 500-tallet f.Kr. Solon fikk vedtatt lover som begrenset Eginas handel i Attika. Den legendariske historien om disse forholdene, slik som de er nedtegnet av Herodotos^[10] involverer kritiske problemer og han sporet fiendskapet mellom de to bystatene tilbake til en strid om avbildningene av gudinnene Damia og Auxesia som eginerne hadde fraktet vekk fra Epidauros, deres foreldrestat.

Folket i Epidauros hadde den skikk å gjøre årlige ofringer til de athenske guddommer Athene og Erekhtheus som betaling for athensk oliventømmer som statuene ble framstilt av. Da eginerne nektet å fortsette disse ofringene besluttet athenerne å frakte vekke disse gudebildene. I henhold til versjonen på Egina gikk dette dårlig, og kun en eneste overlevende kom seg tilbake til Athen hvor han ble drept av enkene til sine kamerater. De stakk ham i hjel med sine brystnåler. Herodotos har ikke oppgitt noen dato for disse hendelsene, men senere forfattere har foreslått at det må han skjedd i perioden mellom Solon og Peisistratos, det vil si en gang rundt 570 f.Kr. Det kan også stilles spørsmål om ikke hele episoden er av ren mytisk karakter.

Etter at Theben hadde blitt beseiret av Athen en gang rundt 507 f.Kr., ba bystaten om hjelp fra Egina. Eginerne var først fornøyd med å sende bildene av aiakidene, de beskyttende guddommer og helter av Egina, men til sist gikk de inn i en allianse og herjet kysten av Attika. Athenerne var forberedt på å gjøre gjengjeld til tross for orakelråd som sa at de burde avholde seg å angripe Egina på tretti år. De beskyttet isteden grensene da de ble forstyrret av Spartas intriger.

I 491 f.Kr. var Egina en av de greske statene som sendte symbolene på underkastelse («jord og vann») til Perserriket. Athen appellerte til Sparta om å straffe denne underkastelsen. Kleomenes I, en av kongene i Sparta, krysset over vannet til Egina for å arrestere de ansvarlige, men hans forsøk feilet. Etter at Demaratos var avsatt gjorde han et nytt forsøk, fulgt av sin nye kollega Leotykides, grep ti av de ledende borgerne på øya og sendte dem til Athen som gisler. Etter at Kleomenes var død og da athenerne nektet å gi gislene til Leotykides, tok eginerne hevn ved å gripe et antall athenere ved festivalen i Sunion. Athenerne gikk inn i en sammensvergelse med Nikodromos, lederen av det demokratiske partiet på øya, for å forråde Egina. Han skulle erobre gammelbyen og athenerne skulle deretter kom til hans støtte med sytti skip. Sammensvergelsen feilet da den athenske flåten kom for seint og Nikodromos hadde allerede flyktet. I striden som fulgte ble eginerne beseiret, men siden lyktes å vinne en seier over den athenske flåten. Det er dog flere innvendinger til kronologien og nøyaktigheten i disse hendelsene.

 

I kampen mot Xerxes I av Persia er det mulig at Egina spilt en langt større andel enn hva Herodotos har tilskrevet dem. Tradisjonen i Athen, som historikeren følger, synes å mørklegge deres rolle. Det var til Egina framfor Athen at prisen for tapperhet ved Salamis ble gitt, og ødeleggelsen av den persiske flåten synes å være like mye grunnet innsatsen fra Egina som til Athen.^[11]

I løpet av de neste tyve årene av Kimons politikk ble Egina sikret, som et medlem av spartanske forbund, mot angrep. Endringen i Athens utenrikspolitikk som konsekvens av ostrakismen av Kimon i 461 f.Kr. førte til utbruddet av den første peloponnesiske krig. Det meste krigføringen ble ført av Korint og Egina, og sistnevnte ble tvunget til å overgi seg til Athen etter en beleiring og akseptere posisjonen som undersått-alliert ca 456 f.Kr. Den skatt som øya måtte betale ble satt til 30 talenter.

Ved vilkårene av trettiårsfreden (445 f.Kr.) mellom Athen og Sparta måtte athenerne gi Egina selvstyret tilbake, men vilkåret forble uten effekt. I løpet av den første vinteren av peloponneskrigen (431 f.Kr.) forviste Athen alle eginere og etablerte en klēroukhia, en særskilt athensk kolonistatus, på øya. De forviste ble bosatt av Sparta i Thyreatis, på grensen mellom Lakonia og Argolida. Selv her var de ikke trygge for Athens nag. En styrke kommandert av Nikias gikk i land i 424 f.Kr. og drepte de fleste av dem. Mot slutten av peloponneskrigen samlet den spartanske hærføreren Lysandros de spredte gjenværende av Eginas tidligere beboere.

Egina ble benyttet av Sparta som base mot Athen under korintkrigen, men øyas storhet var imidlertid blitt avsluttet. Den andel som øya spilte i tiden deretter var ubetydelig. Eginas nedgang etter Salamis synes å ha vært i jevn nedgang etter Salamis av andre faktorer enn utelukkende framgangen til Athens flåte. Handel var kilden til Eginas framgang, men det synes å ha vært hovedsakelig rettet mot Midtøsten og den fikk problemer grunnet krigen med Perserriket.

 

Egina sammen med det øvrige Hellas ble i tur dominert av Makedonia, det aitoliske forbund, Attalos I av Pergamon og Romerriket. Det er antatt at et jødisk samfunn ble etablert på Egina «mot slutten av andre og i løpet av tredje århundre e.Kr.» av jøder som flyktet fra barbarenes invasjoner av Hellas på denne tiden.^[12]

Egina tilhørte Østromerriket (Det bysantinske rike) etter at Romerriket ble delt i en vestlig og en østlig del i 395. Øya forble bysantinsk i krisetiden på 600- og 700-tallet da det meste av Balkan og det greske fastlandet ble overkjørt av slaviske invasjoner. I henhold til Monemvasias krønike (Το χρονικόν της Μονεμβασίας) fungerte øya som tilfluktssted for flyktninger fra Korint.^[13] Øya hadde en blomstringstid tidlig på 800-tallet, hvilket er vist i bygging av kirker, men ble deretter tungt rammet av muslimske angrep med base på Kreta. Ulike hegiografier nedtegner et storstilt angrep rundt 830 som førte til at store deler av befolkningen måtte flykte til det greske fastlandet. I løpet av den samme perioden søkte en del av befolkningen å søke trygget ved å flytte fra kysten og inn i øyas indre hvor bosetningen Palaia Kora ble etablert.^[13][14]

Etter oppløsningen og oppsplittelsen av Det bysantinske rike ved det fjerde korstog i 1204 ble Egina overtatt av republikken Venezia, men ble etter hvert overtatt av hertugdømmet Athen. Det katalansk selskap tok kontrollen over Athen i 1317 og samtidig også Egina. Fra 1425 ble øya igjen kontrollert av Venezia^[15] da Alioto Caopena, på den tid hersker over Egina, ga seg inn under Venezias beskyttelse for å unnslippe angrep fra tyrkerne. Øya må på den tiden ha vært fruktbar ettersom et av de vilkår som Venezia krevde var korn til andre venetianske kolonier. Et annet vilkår var at Venezia overtok eierskapet til øya om hans slektslinje døde ut. Antonio II Acciaioli, hertug av Athen, motsatte seg avtalen på vegne av en av sine adopterte døtre som hadde giftet seg med den framtidige herren av Egina, Antonello Caopena.

I 1451 ble Egina venetiansk. Øybeboerne ønsket venetiansk styre velkommen. Kravene til Antonellos onkel Arnà, som eide landområder i Argolis, ble tilfredsstilt med en pensjon. En venetiansk guvernør (rettore) ble utnevnt og som var avhengig av myndighetene i Nafplion på Peloponnes. Etter Arnàs død fornyet hans sønn Alioto kravene på øya, men ble fortalt at Venezia var innstilt på å beholde den. Både ham selv og hans familie ble gitt en pensjon, og en av dem bidro til forsvaret av øya under angrep fra tyrkerne. Han ble tatt til fange med sin familie og døde i tyrkisk fangenskap.

I 1463 begynte den tyrkisk-venetiansk krig (1463–1479) mellom republikken Venezia og Det osmanske rike som kom til å koste Venezia Negroponte (Evvia), øya Lemnos, det meste av øygruppen Kykladene, Shkodër i Albania og deres kolonier på Peloponnes. Fredsavtale ble inngått i 1479. Venezia beholdt fortsatt Egina, Nafpaktos, Nafplion, Monemvasia, Modon, Pylos, Koroni, og øyene Kreta, Mykonos, og Tinos. Egina ble administrativt underlagt Nafplion.

Egina fikk penger til utrustningen av forsvaret ved at øya mistet sitt avholdte religiøse relikvie, hodet av sankt Georg. Det hadde blitt fraktet til Egina fra Livadia av katalanerne og i 1462 beordret senatet i Venezia at relikvie skulle ble flyttet til kirken San Giorgio Maggiore i Venezia. Den 12. november ble det fraktet fra Egina av Vettore Cappello og senatet ga øyboerne 100 dukater til befestning av øya. Egina hadde i århundrer vært utsatt fra angrep fra pirater og fiendtlige krefter. Venetiansk adelige var uvillige til å bosette seg på øya og forsvaret av øya forble falleferdig og dårlig bevoktet.

Etter at hertugdømmet Athen og fyrstedømmet Akhaia gikk under var de enste latinske besittelsene igjen på det greske fastlandet pavebyen Monemvasia helt sør på Peloponnes, festningen Vonitsa og stasjonene Koron og Modon i Messenia, Lepanto i Korintbukta, Pteleon, Navarin og festningene Argos og Nafplion som øya Egina var underlagt.

En ny fredsavtale i 1502-1503 etterlot Venezia med ingenting annet igjen enn Kefallinia, Monemvasia og Nafplion og med Megara som tillegg. Da Megara måtte Venezia tåle at festningen på Egina ble erobret av muslimene ved Kemal Reis, admiral av den osmanske flåten, og at rundt 2000 øyboere ble fraktet vekk som slaver og aldri mer sett siden. Avtalen ble fornyet i 1513 og 1521. All tilgang på korn til Monemvasia og Nafplion måtte kjøpes fra tyrkiske besittelser.

I 1537 erklærte sultan Suleiman krig med Venezia til tross for tidligere fredsavtaler, og hans admiral Khair ed-Din herjet og ødela store deler av De joniske øyer, og i oktober ble Egina igjen invadert. Den fjerde dagen ble Palaiokora erobret, men den latinske kirken Sankt Georg ble spart. Han massakrerte den voksne mannlige befolkningen, mens rundt 6000 overlevende kvinner og barn ble fraktet bort til slaveri. Deretter seilte Khair ed-Din til Naxos hvor han fraktet bort enorme mengder med bytte, og tvang hertugen av Naxos til å kjøpe seg fri for en tributt på 5000 dukater.

 

Osmanerne tok kontroll over øya fra 1540 og det varte fram til 1687.Under Kretakrigen i 1654 angrep og ødela Francesco Morosini, doge av Venezia, øya.

I 1684 ved begynnelsen av Moreakrigen mellom Venezia og Det osmanske rike (Morea var navnet på Peloponnes i middelalderen) førte til midlertidig gjenerobring av større deler av greske besittelser av Venezia. I 1687 ankom den venetiansk hæren Pireus og erobret Attika. Antallet athenere på denne tiden besto av rundt 6000, albanere fra landsbyene i Attika unntatt, mens befolkningen på Egina ikke synes å ha oversteget 3000, hvorav totredjedeler var kvinner. Øyboerne hadde blitt redusert til fattigdom for å betale skattene under den muslimske undertrykkelsen. Et alvorlig pest brøt ut i Attika i løpet av 1688, noe som førte stor utvandring av befolkningen i Athen til å forflytte seg sørover, og mange bosatte seg på Egina.

I 1693 tok Francesco Morosini kommandoen over øya, men hans eneste betydelig handling var å bygge opp igjen festningen som han selv hadde ødelagt under Kretakrigen i 1654, og kostnadene måtte grekerne betale, noe som førte til at det pånytt ble bedt om fornyet venetiansk beskyttelse ved å tilby en årlig tributt. I 1699 ble krigen avsluttet ved engelsk mellomkomst med Karlowitztraktaten. Venezia beholdt besittelsen av de sju joniske øyene foruten Butrinto og Parga, Morea (Peloponnes), Spinalonga og Suda, Tenos, Santa Maura og Egina.

I begynnelsen av den osmanske-venetianske krig i 1714–1718 ble Egina erobret av den osmanske flåten under ledelse av Canum Hoca. Osmanske styre over Egina og i Peloponnes ble gjenopptatt og bekreftet av Passarowitz-traktaten, og muslimene beholdt kontrollen over øya, med unntak av den kortvarige russiske okkupasjonen under Orlovopprøret tidlig på 1770-tallet, og fram til begynnelsen av den greske selvstendighetskrigen i 1821.

 

• Afaiatempelet (se nedenfor), dedisert til Afaia, en lokal gudinne som senere ble assosiert med Athene.
• Tempelet for Zeus Hellanios, som ligger i nærheten av landsbyen Pachia Rachi, ble reist på 300-tallet f.Kr., men det ble det bygget en bysantinsk kirke på 1200-tallet over ruinene. En trapp som fører opp til kirken, en del av de opprinnelige murene og løse steiner er levninger fra det tidligere tempelet.
• Klosteret Agios Nektarios, dedisert til den hellige Nektarios (1846–1920), en nyere helgen i den gresk-ortodokse kirke.
• Ioannis Kapodistrias (1776–1831), den første administrator av de frie, moderne Hellas, fikk en stor bygning konstruert. Hensikten var opprinnelig ment som en barakke, men ble siden benyttet som museum, bibliotek og skole. Museet var den første institusjon av sitt slag i Hellas, men samlingen ble overført til Athen i 1834. En statue på hovedtorget står som minne om Kapodistrias.

 

I gresk mytologi var Aigina datteren av elveguden Asopos og najaden Metope. Hun fødte minst to barn: Menoitios med Aktor og Aiakos med ingen ringere enn Zevs. Da Zevs bortførte Aigina, tok han henne med til øya Oinone, en øy i nærheten av Attika. Her fødte hun Aiakos som senere ble konge av Oinone, deretter ble øya oppkalt etter ham og hetende Egina (Aegina).

Egina var smalingsstedet for myrmidonere, i henhold til gresk mytologi et legendarisk folk bestående av modige og dyktige krigere. De kom sammen på Egina for å trene. Zevs trengte en hær av elitesoldater og tenkte først på Egina som da ikke hadde befolkning. Han forvandlet da en del maur (gresk: Μυρμύγκια, Myrmigia, «maurfolk») til krigere som så ut som mennesker, men hadde seks armer og bar svart rustning. Senere ble myrmidonere under ledelse av helten Akilles den farligste og mest fryktede krigsenhet i Hellas. De deltok i den greske krigen mot Troja, anført av Akilles. Kong Aiakos var far til heltene Telamon og Peleus, og dermed farfar til Akilles. Aiakos var også gudenes yndling og så kjent for sin fromhet at han etter sin død ble utpekt til å være en av dommerne i dødsriket Hades, sammen med Minos og Rhadamantys.^[16]

 

• Se hovedartikkel, Afaiatempelet

Eginas lokale gudinne i antikken, Afaia, ble dyrket helt tilbake i mykensk tid. En myte identifiserte henne med den kretiske gudinnen Britomartis, som flyktet fra Kreta ved å kaste seg i havet fra en klippe etter at kong Minos hadde antastet henne,^[17] og reddet seg i land på Egina. Marmorutsmykningen (nå på et museum i München) fra Afaias doriske tempel på Egina viser at hun under påvirkning fra det nærliggende Athen var smeltet delvis sammen med Athene. Tyskere reddet utsmykningen i 1811 da de lokale bøndene var i ferd med å rive ned tempelet for å selge marmoren til sementproduksjon – til gjeldende pris for kalk.^[18]

• Aiakos, den legendariske første konge av Egina
• Smilis (500-tallet f.Kr.), skulptør
• Onatas (400-tallet f.Kr.), skulptør
• Ptolikos (400-tallet f.Kr.), skulptør
• Kosmas II (1100-tallet), patriark av Konstantinopel
• Paulus av Egina (600-tallet), lege og lærd
• Sankt Athanasia av Egina (800-tallet), abbedisse og helgen

• Christides, Vassilios (1981): «The Raids of the Moslems of Crete in the Aegean Sea: Piracy and Conquest» i: Byzantion 51: 76–111
• Kazhdan, Alexander, red. (1991): Oxford Dictionary of Byzantium, Oxford University Press, ISBN 978-0-19-504652-6
• Miller, William (1921): Essays on the Latin orient, Roma (opptrykk: Amsterdam 1964).

• Offisielt nettsted  
• (en) Aegina – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• Egina, offisielt nettsted^{[død lenke]}
• Kart over antikkens Hellas, inkludert Egina
• Internettguide for Egina