Eretria

 

De første spor etter menneskelig aktivitet i området ved Eretria er keramiske potteskår og redskaper av stein fra sen neolittisk tid (3500-3000 f.Kr.) som er funnet på akropolis foruten også på sletten. Ingen permanente strukturer har blitt avdekket. Det er derfor usikkert om det eksisterte en fast bosetning på stedet.

Den første kjente bosetningen fra tidlig helladiske tid (3000-2000 f.Kr.) er lokalisert på sletten. Et kornmagasin og flere andre bygninger foruten også en tørkeovn for keramikk har blitt avdekket. Denne bosetningen flyttet til toppen av akropolis i den midtre helladiske perioden (2000-1600 f.Kr.), ettersom sletten ble oversvømmet av den nærliggende bukten. I sen helladiske periode (1600-1100 f.Kr.), hadde befolkningen hatt nedgang og levninger som er funnet har blitt tolket som en observasjonspost. Mangelen på arkeologiske spor tyder på at stedet ble forlatt under de mørke århundrer i Hellas (ca. 1100 f.Kr. – 750 f.Kr.) eller var svært tynt befolket

 

De eldste arkeologiske funn som daterer grunnleggelsen av byen er til 800-tallet f.Kr., hvilket er bevitnet i en del keramikk og graver. Byen hadde antagelig sin opprinnelse som havn for Lefkandi som er lokalisert 15 km til vest. Navnet Eretria kommer fra gresk ἐρέτης, erétēs, «roer», og verbet ἐρέσσειν/ἐρέττειν, eréssein/eréttein, «å ro», hvilket gir betydningen «roernes by».

Den spede befolkningen hadde nok sin årsak i omfattende myrer og våtområder, og skiftende vannløp. På 700-tallet f.Kr. ble området ved kysten langsomt utviklet uten at det var et sammenhengende urbant område. Befolkningen spredte seg i særskilte familieenheter fra kysten og opp til akropolis.^[2]

 

Eretrias befolkning og betydning økte på samme tid som Lefkandi fikk en tilbakegang en gang fra ca. 825 f.Kr. og framover. Eretrias naturlige havn og tilgangen til økt handel sjøvegen er en forklaring på den gradvis forflytningen fra Lefkandi til Eretria. Gjennom den arkaiske perioden ble Heroon utbygget og en av de tidlige viktige bygninger var helligdommen til Apollon Dafneforos i sentrum av Eretria, reist en gang rundt 750 f.Kr. Tusenvis av vaser foruten levninger av gjenstander av bronse som er funnet ved tempelet vitner om befolkningens religiøse tilknytning. Det var også enkelte mindre bygninger som ble benyttet som verksteder, og en langstrakt bygning som antagelig tjente politiske og kultiske handlinger.^[2]

Den tidligste omtalen av Eretria var ved Homer,^[3] som listet Eretria som en av de greske byene som sendte skip til Trojakrigen. På 700-tallet f.Kr. var Eretria og dens naboby og rival, Khalkis, begge vokst seg framgangsrike ved handel. Eretria kontrollerte de egeisk øyene Andros, Tinos og Keos. De holdt også et området i Boiotia på det greske fastlandet. Eretria var også involvert i gresk kolonisering og opprettet kolonier på den italienske øya Pithekoussai og Kumae på det italienske fastlandet, men da i samarbeid med Khalkis. I søkingen etter metall var nordlige Hellas og Italia mulige kilder, og antagelig en motivasjon for kolonisering. Straks kolonisering var etablert var de økonomiske interessene ikke begrenset til metall alene, alle former for produkter kunne bli utvekslet.^[4]

Eretria lokalisering mellom øst og vest i middelhavsverden betydde at byen var knyttet til flere utvekslingssystemer av teknikker og ideer. En orientalsk påvirkning er manifester i bestemte motiver i byens geometriske keramikk, og muligens også i gullsmedteknikkene. I tillegg fikk alfabetet et tidlig ankomst i Eretria i form av graffiti på keramikk, og byen var antagelig et senter for videre spredning i den gresk verden.^[2]

 

Mot slutten av 700-tallet f.Kr. havnet imidlertid Eretria og Khalkis i en langvarig krig om kontrollen om de fruktbare markene på Lelantinesletten på øya Euboia. Denne krigen kjennes hovedsakelig fra skriftene til Thukydid hvor den kalles for lelantinske krigen hvor han slo fast at: «Krigen mellom Khalkis og Eretria var det som de fleste steder som tilhørte resten av Hellas delt opp i allianser med ene eller andre siden.»^[5] Få detaljer er kjent om krigen, men det er klart at Eretria ble beseiret. Byen ble ødelagt og Eretria tapte sine landområder i Boiotia og de egeiske øyene. Samtidig kom hverken Khalkis eller Eretria til å få større betydning i senere gresk politikk. Som et resultat av nederlaget vendte Eretria seg mot kolonisering, hvilket var en måte for innbyggerne å forlate sitt hjemlige område og begynne på nytt et annet sted. Eretria plantet kolonier ved kysten av nordlige Egeerhavet, på kysten av Makedonia, i Italia og på Sicilia. Det synes som Eretria hadde vært pionerer i gresk kolonisering i utgangspunktet.^[2]

 

Eretria var jonere og var således naturlige allierte av Athen. Da de joniske grekerne gjorde opprør mot det ekspanderende Perserriket i 499 f.Kr., gikk Eretria sammen med Athen i å sende støtte til de greske opprørerne. En annen årsak kan være at Miletos hadde støttet Eretria i lelantinerkrigen. Av den grunn ble Eretria straffet av Dareios I av Persia under hans invasjon av Hellas. I 490 f.Kr. ble byen herjet og brent ned av perserne under deres hærfører Datis og befolkningen ble deportert til Mesopotamia. Tempelet til Apollon, bygd en gang rundt 510 f.Kr., ble ødelagt av perserne. Deler av pedimentet fra avdekket i 1900, inkludert torsoen fra en statue av Athene. Eretria ble gjenoppbygd kort tid etter og deltok med 600 hoplitter i slaget ved Plataiai i 479 f.Kr. Forfatteren Plutark nevner en kvinne fra Eretria «som ble holdt av Artabanos» ved det persiske hoffet til Artaxerxes I av Persia, som lettet publikum ved at Themistokles fikk med den persiske kongen.^[6]

I løpet av 400-tallet f.Kr. ble hele Euboia en del av det athenske sjøforbundet. Eretria og de andre byene på Euboia gjorde senere et mislykket opprør mot Athen i 446 f.Kr. Under Peloponneskrigen var Eretria alliert med Athen mot byens doriske rivaler Sparta og Korint. Likevel var Eretria sammen med andre byer misfornøyde med Athens dominans, og da spartanerne til sist beseiret athenerne i slaget ved Eretria i 411 f.Kr.,^[7] hadde alle byene på Euboia gjort opprør.

Etter Athens nederlag mot Sparta i 404 f.Kr. kom byen seg raskt tilbake og etablerte på nytt sitt herredømme over Euboia ettersom landbruket her var en vesentlig kilde for å skaffe korn til bybefolkningen i Athen. Eretria gjorde på nytt opprør i 349 f.Kr. og denne gangen klarte athenerne ikke å få kontrollen tilbake. I 343 f.Kr. klarte tilhengerne av Filip II av Makedonia seg kontroll over Eretria, men athenerne under ledelse av Demosthenes gjenerobret den i 341 f.Kr.

Slaget ved Khaironeia i 338 f.Kr. hvor Filip av Makedonia beseiret de allierte hærene til grekerne, markerte også slutten på de greske byene som uavhengige bystater, og Eretria skrumpet sammen til en provinsby. I 198 f.Kr. ble den plyndret av romerne, og i 87 f.Kr. ble endelig ødelagt i mithridatiske kriger mellom Roma og kongedømmet Pontos, og forlatt.

Stedet er nevnt i Platons dikt «Om de døde i Eretria».^[8]

 

Det siste tiåret av 200-tallet f.Kr. ble Romerriket involvert i Euboea for første gang grunnet deres krig mot kong Filip V av Makedonia. I år 198 f.Kr. møtte folket i Eretria den voldsomme krigsmakten til romerne. Romerne kom sjøvegen med en stor flåte og beleiret byen som da var underlagt makedonerne. Skremt av de romerske beleiringsmaskinene søkte befolkningen tilflukt i akropolis og forsøkte å oppnå en ærefull overgivelse mens romerne brøt ned byens forsvarsmurer.^[9] Titus Livius har gitt en ganske detaljert redegjørelse av hendelsen, basert helt på en tapt fortelling av historikeren Polybios, at romerne i mangelen av sølv og gull å plyndre, fant byen kunstverker av stor verdi. Romerne plyndret byens rike kulturelle arv.^[9]

 

I 194 f.Kr. opprettet romerne Euboea som en føderal stat og med Khalkis som hovedstad. Eretrias historie på 100-tallet f.Kr. viser at byen delvis greide å rekonstituere en del av sine ressurser, noe byen sammen Athen og Khalkis alene i Hellas var greide å gjøre. I tiden 180-170 f.Kr. preget byen sølvmynter i den såkalte nye stil.^[9] I 146 f.Kr. etter den akhaiske krig, ble de greske byene satt under kontroll av den romerske guvernør i Makedonia, men de beholdt uansett en del av sitt selvstyre. Det var ikke før opprettelsen av den romerske provinsen Achaea i 27 f.Kr. at de ble offisielt underlagt Romerriket.^[10]

 

Denne tiden var utvilsomt også et vendepunkt for Eretria. Da Eretria allierte seg med Mitridates VI av Pontos ble de fiender av Roma. Konflikten varte fra 88 til 85 f.Kr. og kulminerte at romerne angrep og herjet Athen den 1. mars 86 f.Kr. Selv om de skriftlige kilder ikke nevner Eretria, synes arkeologiske spor at byen ikke ble spart for ødeleggelse.^[10] Det synes som det tok minst to generasjoner før byen igjen kom seg. Dio Cassius forteller^[11] at Augustus i 21 f.Kr. friga Eretria fra athenernes overherredømme, noe som betydde at Eretria slappe de tunge skattene og fikk igjen vekst og økt selvstyre.^[10]

Nye bygninger ble reist. I nærheten av «Huset med mosaikkene», hvor et industrikvartal utviklet seg for farging av tekstiler med purpur, vitner om en viss renessanse for økonomisk vekst. Et tempel for romersk keiserkult ble bygget, og en rekke offentlige bygninger, blant annet gymnasion og teateret, ble restaurert. En rekke gravsteler fra mellom 100- og 200-tallet e.Kr. viser blant annet en fisker fra Eretria som stolt var representert med sine redskaper (se bilde). Boliger var konsentrert ved foten av akropolis mens den gamle byen ble benyttet som nekropolis.^[10]

Det var lenge antatt at mot slutten av 200-tallet e.Kr. ble Eretria gradvis avfolket og at det store jordskjelvet i 365 fullførte prosessen. Likevel synes det som om at Sebasteion, tempelet for keiserkulten, antagelig ble ødelagt av kristne på 400-tallet og en rekke graver fra 500-tallet tyder på en bosetning. Det er vanskelig å få en fullverdig inntrykk av bosetningen i senantikken da få levninger fra denne tiden er funnet. Et nytt jordskjelv i 511 førte antagelig til at de siste innbyggerne flyktet. Kun kirken til Aghia Paraskevi 1 km øst for Eretria og dens kirkegård indikerer at stedet fortsatt ble brukt på 500-tallet.^[12]

 

Romerriket ble delt i en vestlig og en østlig del, sistnevnte førte til framveksten av Østromerriket, og den greske verden gjennomgikk betydelige økonomiske, sosiale og religiøse endringer. Nordlige Hellas ble herjet av gjentatte bølger av angrep fra barbarer, men det synes som om Euboea unngikk disse. Mens Eretria forvitret var det andre byer, som Khalkis, som beholdt sin posisjon og hvor keiser Justinian I den store forsterket befestningen og broen over til Euripos. Euboea ble organisert i fem bispedømmer og tallrike kirker og klostre bygd mellom 300- og 1100-tallet, noe som vitner om betydelig bysantinsk innflytelse. Den latinske patriark av Konstantinopel bodde i Khalkis på 1300-tallet i tiden før den osmanske erobringen.^[13]

På 1100-tallet måtte Det bysantinske rike slå tilbake normanniske angrep. I 1366 tok republikken Venezia kontroll over Euboea, og i 1470 erobret de muslimske osmanerne Khalkis og tok kontroll over øya fram til 1832.^[13]

Den italienske reisende Cyriaco av Ancona, egentlig Ciriaco de' Pizzicolli (1391-1453), er den første reisende som omtalte Eretria da han i 1436 beskrev og lagde skisser av den gamle byens murer. I de neste århundrene var det ingen andre kjente reisende som besøkte stedet. På 1800-tallet tiltrakk ruinene i Eretria til seg ny oppmerksomhet og de første arkeologiske undersøkelsene kom i gang i 1885.^[14]

Historien til det moderne Eretria nært tilknyttet den greske selvstendighetskrigen (1821-1827). Sjøfolk fra Psará i nærheten av Khíos brente i 1822 skipet til den osmanske admiralen og de osmanske tyrkerne hevnet seg ved å ødelegge Psara i 1824. I 1833 overga osmanerne Euboea til Hellas, og for å gi flyktningene fra øya Psara et nytt hjem, besluttet den greske regjering å etablere dem ved Eretria. Den nye byen ble fra da av og fram til 1960 kalt for Nea Psara («Nye Psara»). Malaria og antagelig at Khalkis lå kun 18 km unna kan forklare hvorfor den nye byen fikk en langsom vekst.^[15]

På 1900-tallet ble utviklingen av Nea Psara igjen preget av krig i den gresk-tyrkiske krigen 1919–1922. Krigen endte med utveksling av befolkningsgrupper mellom Tyrkia og Hellas. En rekke flyktninger fra Lilleasia ble bosatt i Euboea.^[15]

 

Siden 1960-tallet, takket være opprettelsen av en fergetjeneste fra 1956 som knyttet Eretria til Attika, og utryddelsen av malaria ved å drenere sumpene i løpet av 1940-tallet, ble provinsbyen Eretria et yndet feriested for athenere som søkte å unnslippe sommervarmen. Folketelling av 2001 listet 5969 innbyggere i distriktet Eretria, inkludert byen.^[15]

Eretria kan bli nådd fra Skala Oropou i søtlige Attika via fergen eller via Halkida ved vegen. Eretria er en betydningsfull stasjon på veg sørover på øya. Eretria har mange kroer og vertshus og en lang strandpromenade. Det arkeologiske utgravningene er lokalisert i den nordlige enden av byen. De historiske funnene fra både Eretria og Lefkandi er vist fram til Eretrias museum som ble etablert av den sveitsiske arkeologiske skole i Hellas.^[16]

Kommunen Eretria ble opprettet i 2011 som følge av reformene i lokalstyre ved at to tidligere kommuner ble slått sammen, Amarynthos og Eretria.^[17] Amarynthos ligger 8 km øst for Eretria.

De første arkeologiske undersøkelser i Eretria ble utført av den greske arkeologen Christos Tsountas i 1885 som undersøkte nekropolis vest for den antikke byen. Mellom 1891 og 1895 drev den amerikanske skole undersøkelser av teateret, Dionysos-tempelet og gymnasion, men publiserte ingen resultater. De siste årene av 1800-tallet sendte det tyske arkeologiske institutt flere fotografiske ekspedisjoner til Eretria og bildene har utgjort en sekundærdokumentasjon av stor verdi.^[18]

I 1889 gjorde Konstantinos Kourouniotis utgravninger av tempelet til Apollon Dafneforos og oppdaget skulpturgrupper som forestilte Thesevs og Antiope, i dag utstilt i museet i Eretria. Han avdekket også deler av forsvarsmuren, vestporten, sørlige gymnasion og badene i nærheten av havnen.^[18]

Flere forskere har interessert seg for Eretria, blant annet den østerrikske epigrafen Erich Ziebarth, forfatter av et bind Corpus Inscriptionum Graecarum som var viet Euboea, og senere historikeren William P. Wallace, numismatikeren Olivier Picard, og John Boardman, spesialist på gresk keramikk.^[18]

I løpet av 1900-tallet har det vært tallrike undersøkelser, både av greske arkeologer og av det sveitsiske arkeologiske skole i Athen.

•  
  Akilles trekker liket til Hektor. Attisk svartfigur lekythos, ca. 490 f.Kr. (Louvre).
•  
  Afrodite rir en hest, eskortert av Eros. Attisk rødfigur hydria, ca. 375–350 f.Kr. (Louvre).
•  
  Artemis heller et drikkoffer. Attisk svartfigur lekythos, ca. 460–450 f.Kr. (Louvre).
•  
  En hetære og hennes kunde. Attisk rødfigur lekythos gjort av "Athenmaleren", ca. 460–450 f.Kr. Det arkeologiske nasjonalmuseum i Athen.
•  
  Attisk rødfigur aryballos med janusformete hoder, ca. 510–500 f.Kr. Vasen har inskripsjonen «Epilykos kalos» på motsatt side. (Louvre)
•  
  En slave presenterer et barn til dets mor. Rødfigur lekythos, ca. 470-460 f.Kr. Det arkeologiske nasjonalmuseum i Athen.
•  
  Svartfigur-ground lekythos, sent 500-tallet f.Kr. Odyssevs og sirenene. Det arkeologiske nasjonalmuseum i Athen.

• Menedemos (345/344-261/260 f.Kr), gresk filosof
• Filoxenos (300-tallet f.Kr.), maler

• ESAG (2004): Eretria. A guide to the ancient city, Infolio éditions, Gollion. ISBN 2-88474-112-7
• ESAG: ERETRIA Series, Excavations and researches
• Walker, Keith G. (2004): Archaic Eretria. A Political and Social History from the Earliest Times to 490 BC, Routledge, London.

• (en) Eretria – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• Eretria, ESAG, nettstedet til den sveitsiske skole i Athen
• Eretria, Perseus, lenker til ressurser om antikkens Eretria
• Greek Ministry of Culture
• Eretrias ferger
• Eretria Dream island beach photo, bilder fra stranden
• Eretria photo by night, bilder fra byen om natten
• Photos of Eretria, andre bilder fra byen