Gresk mytologi

Alle kulturer har sine egne myter. Begrepet mytologi er av gresk opprinnelse og hadde en spesialisert betydning i den greske kulturen.

Det greske begrepet mythologia er sammensatt av to mindre ord:

• mythos (μῦθος) som i klassisk gresk omtrent betyr «muntlig tale», «ord uten handling» (Aiskhylos: "ἔργῳ κοὐκέτι μύθῳ «fra ord til gjerning»^[2]) og, ved utvidelse, «en ritualisert talehandling» som til en høvding ved et råd eller en poet eller en prest eller en fortelling (Aiskhylos: Ἀκούσει μῦθον ἐν βραχεῖ λόγῳ «Hele fortellingen du vil høre i kort tidsperiode».^[3]
• logos (λόγος) som i klassisk gresk står for: a) det (muntlige eller skriftlige) uttrykket av tanker og b) evnen til en person til å uttrykke sine tanker (innvendig logos).^[4]

De greske mytene som er kjent i dag kommer primært fra gresk litteratur. I tillegg til de skrevne kildene er der mytiske representasjoner på visuelle media som stammer fra den geometriske perioden (ca. 900-800 f.Kr.) og fremover.^[5]

Mytiske fortellinger spiller en viktig rolle i nesten alle sjangre av gresk litteratur. Den eneste generelle mytografiske håndboken som overlevde fra gresk antikk var Bibliotheca som forsøker å samle de motsetningsfylte fortellingene til poetene og gir en stor oppsummering av tradisjonell gresk mytologi og heroiske legender.^[6]

Blant de eldste litterære kildene er Homers to episke dikt, Iliaden og Odysseen. Andre poeter fullførte den «episke sirkelen», men disse senere og mindre diktene er nå nesten alle gått tapt. Til tross for deres tradisjonelle navn, har homeriske hymner ingen forbindelse med Homer. De er korhymner fra den tidligere delen av de såkalte lyriske perioden.^[7] Hesiod som muligens var samtidig med Homer, gir i Theogonien («gudenes opprinnelse») den mest utfyllende beretningen om de tidligste grekernes myter og tok for seg skapelsen av verden, opprinnelsen til gudene, titanene og gigantene, samlet slektstre, folkelige fortellinger og årsaksforklarende myter. Hesiods Arbeid og dager, et didaktisk dikt om bondelivet, inkluderer også mytene om Promethevs, Pandora og Menneskets tider. Poeten gir råd om den beste veien til å lykkes i en farlig verden som er blitt etterlatt enda farligere av dens guder.

Lyriske poeter tar noen ganger sine personer fra myter, men behandlingen blir stadig mindre fortellende og mer billedlig. Greske lyriske poeter, inkludert Pindaros, Bacchylides, Simonides, og hyrdepoeter som Teokritos og Bion gir individuelle mytologiske hendelser.^[8] I tillegg var myter sentrale for klassiske athenske drama. De tragiske skuespillforfatterne Aiskhylos, Sofokles og Evripides hentet sine handlinger fra heltenes tidsalder og trojanerkrigen. Mange av de store tragiske fortellingene (for eksempel Agamemnon og hans barn, Oedipus, Jason, Medea osv) fant sin klassiske form i disse tragiske skuespillene. Den komiske skuespillforfatteren Aristofanes brukte myter som i Fuglene eller Froskene.^[9]

Historikerne Herodot og Diodorus Siculus og geografene Pausanias og Strabo som reiste rundt i den greske verden og skrev ned fortellinger de hørte, gav tallrike lokale myter, ofte lite kjente og alternative versjoner. Særlig Herodot lette i de forskjellige tradisjonene og fant de historiske eller mytologiske røttene i konfrontasjonen mellom grekerne og østen.^[10]

Poesien i de hellenistiske og romerske tidsaldrene som var rolige litterært fremfor kultisk utøvelse, inneholdt likefullt mange viktige detaljer som ellers ville gått tapt. Denne kategorien inkluderer arbeidene til:

1. De hellenistiske poetene Apollonios Rhodios, Kallimakhos, Pseudo-Eratosthenes og Parthenios.
2. De romerske poetene Ovid, Statius, Valerius Flaccus og Virgil.
3. De senantikke greske poetene Nonnos, Antoninus Liberalis og Quintus Smyrnaeus.
4. De antikke romanene til Apuleius, Petronius, Lollianus og Heliodor.

Fabulae og Astronomica til den romerske forfatteren Gaius Julius Hyginus er to viktige, ikkepoetiske kompendier av myter.

Til slutt gav et antall bysantinske greske forfattere viktige detaljer om myter med kilder fra tapte greske arbeider, inkludert leksikonene til Hesykhios fra Alexandria og Suda og traktatene til Johannes Tzetzes og Eustathios fra Thessalonike.

Oppdagelsen av den mykenske sivilisasjonen av den tyske amatørarkeologen Heinrich Schliemann i det 19. århundre og oppdagelsen av den minoiske kulturen på Kreta av den britiske arkeologen Arthur Evans på 1900-tallet, hjalp til med å forklare mange av de spørsmålene om Homers epos og gav arkeologiske bevis på mange av de mytologiske detaljene om guder og helter. Dessverre er bevisene om myter og riter ved mykenske og minoiske steder fullstendig monumentale, siden Linear B-skriften, en antikk form for gresk som finnes både på Kreta og i Hellas, hovedsakelig ble brukt til å nedskrive lister over lagre, selv om navnene til guder og helter med tvil har blitt avslørt.

Geometriske mønstre på keramikk fra det 700-tallet f.Kr. avbilder scener fra den trojanske syklus, i tillegg til Herakles sine opplevelser. Disse visuelle representasjonene av myter er viktige av to grunner. På den ene siden blir mange greske myter bekreftet på vaser tidligere enn i litterære kilder. Av de tolv arbeidene til Herakles, er det bare oppgaven med Kerberos som første gang dukker opp i tekster.^[11] På den andre side dukker de første kjente representasjonene av en myte i geometrisk kunst opp flere hundre år før den sene arkaiske poesien. I de arkaiske (ca. 750-500 f.Kr.), klassiske (ca. 480-323 f.Kr.) og hellenistiske periodene ser det ut til at homeriske og forskjellige andre mytologiske scener dukker opp for å supplere eksisterende litterære bevis.

Grekernes mytologiske konstruksjon forandret seg gjennom tiden for å ta opp i seg endringene i sin egen kultur. De tidligere innbyggerne på Balkanhalvøya var et jordbruksfolk som tilla alle aspekter ved naturen en ond ånd. Til slutt tok disse vage åndene menneskelig form og gikk inn i den lokale mytologien som guder og gudinner. Da stammer fra nord invaderte, førte de med seg et nytt sett med guder, basert på erobring, styrke, mot i slag og voldelig heltemot. Andre eldre guddommer i jordbruksverdenen blandet seg med de til de mektigere invaderende folket eller ble ubetydelige.

Etter midten av den arkaiske perioden ble myter om kjærlighetsforhold mellom mannlige guder og mannlige helter mer og mer vanlige, noe som indikerte den parallelle utviklingen av pedagogisk pederasti (Eros paidikos, παιδικός ἔρως), som er antatt å ha blitt introdusert rundt 630 f.Kr. Innen slutten av 400-tallet f.Kr. hadde poeter tillagt minst en eromenos til alle viktige guder med unntak av Ares og til mange legendariske figurer.^[12] Tidligere eksisterende myter som den om Akilles og Patroklus, var også sett i et pederastisk synsvinkel.^[13] Alexandriske poeter til å begynne med og senere mytografer i det tidlige romerske imperiet generelt, tok opp fortellinger med karakterer i greske myter på måter som ikke reflekterte tidligere faktisk tro. Mange av de mest populære versjonene av disse mytene vi har i dag, var faktisk fra disse oppfinnsomme gjenfortellingene som kan skygge for den arkaiske troen.

Episk poesi klarte å skape sykluser i fortellingene og som et resultat å utvikle en forståelse av mytisk kronologi. Dermed bretter gresk mytologi seg ut som en fase i utviklingen til verden og mennesket.^[14] Mens selvmotsigelser i fortellingene gjør en absolutt tidslinje umulig, kan en omtrentlig kronologi settes opp. Den mytologiske verdenshistorien kan deles inn i tre eller fire bredere perioder:

1. Opprinnelsesmytene eller gudenes tidsalder (Theogonies, «gudenes fødsel»): Fortellinger om opprinnelsen til verden, gudene og mennesket.
2. Tiden da gudene og dødelige blandet seg fritt: Fortellinger fra tidlig samhandling mellom guder halvguder og dødelige.
3. Heltenes tidsalder, hvor guddommelig aktivitet var mer begrenset. Den siste og største av disse heltesagaene er fortellingene om trojanerkrigen og etterpå, regnet av noen forskere som en separat fjerde periode.^[15]

Mens gudenes tidsalder ofte har blitt viet mer interesse blant samtidige studenter av myter, hadde de greske forfatterne i de arkaiske og klassiske periodene en klar preferanse for heltenes tidsalder. De heroiske Iliaden og Odysseen overskygget de guddommelig fokuserte Tegoni og homeriske hymner i både størrelse og popularitet. Under innflytelsen til Homer førte «heltekulten» til en restrukturering i det åndelige liv, uttrykket i separeringen av riket til gudene fra riket til de døde (heltene), av Olympen fra den ktoniske verden.^[16]

I Arbeid og dager setter Hesiod opp fire tidsaldre: gull-, sølv-, bronse- og jernalderen. Disse tidene består av adskilte gudeskapninger, den gyldne tidsalder tilhører styret til Kronos, de etterfølgende slektene er skapt av Zevs. Hesiod setter tiden til heltene rett etter bronsealderen. Den siste tidsalderen var jernalderen som poeten selv levde i. Hesiod regnet den som den verste av alle tider, det ondes tilstedeværelse som ble forklart gjennom myten om Pandora^[17] I Metamorfoser fulgte Ovid Hesiods tanker om de fire tidsaldrene.^[18]

 

Opprinnelsesmyter eller skapelsesmyter representerer et forsøk på å gjøre universet forståelig i menneskelige begrep og forklare universets opprinnelse.^[19] Det mest aksepterte beretningen om tingenes begynnelse slik den ble nedskrevet i Hesiods Theogonien starter med Khaos, et gjespende ingenting. Ut av tomheten dukket Ge, eller Gaia, (jorden) opp og noen andre primære guddommer og steder opp: Eros (kjærlighet), Tartaros (underverdenens straffeby), Nyx (natten) og Erebos (underverdenen).^[20]

Uten mannlig assistanse fødte Gaia av seg selv Uranos (himmelen) som deretter kunne befrukte henne. Fra deres forening kom først titanene: seks mannlige og seks kvinnelige. Disse var Okeanos, Koios, Krios, Hyperion, Iapetos, Theia, Rhea, Themis, Mnemosyne, Foibe, Tethys og Kronos. Deretter fikk Gaia og Uranos de enøyde kyklopene og de hundrearmede kjempene hekatonkheirene. Kronos, «den smarteste, yngste og mest forferdelige av Gaias barn», kastrerte sin far og ble gudenes hersker med sin søsterkone Rhea som sin rådgiver og de andre titanene ble hans hoff.

Dette motivet av far/sønn-konflikt ble gjentatt da Kronos ble konfrontert av sin sønn, Zevs. Zevs utfordret ham til krig om kongemakten til gudene. Med hjelp fra kyklopene som Zevs satte fri fra Tartaros seiret Zevs og hans søsken til slutt, mens Kronos og titanene ble samlet til fangenskap i Tartaros.^[21]

Den tidligste greske tanken om poesi regnet Theogonien som prototypen på den poetiske sjangeren, den prototypiske mythos (myte), og la nesten magisk makt i den. Orfeus, den erketypiske poeten, var også den erketypiske sangeren av theogonier som han brukte til å stille sjøer og stormer i Apollonios Rhodios' Argonautika og til å bevege steinhjerter blant underverdenens guder i sin ferd til Hades. Da Hermes oppfant lyren i de Homeriske hymner til Hermes, er det første han gjør å synge gudenes fødsel.^[22]

Hesiods Theogonien er ikke bare den mest fullstendige overlevende beretningen om gudene, men også den mest fullstendige bevarte beretningen om den arkaiske poetens funksjon med sin lange innledende påkalling av musene. Theogonien var også temaet for mange tapte dikt, inkludert de som tillegges Orfeus, Musaios, Epimenides, Abaris og andre legendariske seere som ble brukt i private riter for å bli rene og mystiske riter. Der er indikasjoner på at Platon var kjent med noen versjoner av den orfeiske theogoni.^[23]

Noen få fragmenter av disse arbeidene overlever i sitater av neoplatonistiske filosofer og nylig utgravde papyrus-ruller. En av disse rullene, Derveni-papyrusen beviser nå at senest på 400-tallet f.Kr. eksisterte et theogonisk-kosmogonisk dikt av Orfeus. Dette diktet forsøker å overgå Hesiods Theogonien og familietreet til gudene ble utvidet bakover med Nyx (natt) som en endelig begynnelse før Uranos, Kronos og Zevs.^[24]

Det første som filosofiske kosmologister reagerte mot, eller noen ganger bygget på, var populære mytiske oppfattelser som hadde eksistert i den greske verdenen en stund. Noen av disse populære forståelsene kan merkes i poesien til Homer og Hesiod. Hos Homer ble jorden sett på som en flat tallerken som fløt på elven Okeanos og med en hemisfærisk himmel med sol, måne og stjerne over. Solen (Helios) dro over himlene i en stridsvogn og seilte rundt jorden i en gyllen kuppel om natten. Solen, jorden, himmelen, elvene og vindene kunne tales til i bønn og påkalles som vitner i eder. Naturlige sprekker ble folkelig sett på som innganger til det underjordiske huset til Hades, de dødes hjem.

 

Etter at titanerne ble kastet dukket et nytt pantheon av guder og gudinner opp. Blant de fremste greske guddommene var olymperne som bodde på fjellet Olympos under Zevs overoppsyn. Deres begrensning til tolv ser ut til å ha vært en relativt moderne tanke.^[25] Ved siden av olympierne tilba grekerne forskjellige landsbygdguder, geiteguden Pan, nymfer, najader som holdt til i kildene, dryader som holdt til i trærne, nereider som bodde i sjøen, elveguder, satyrer og andre. I tillegg var de mørke kreftene i underverdenen som erinnyer (eller furier) som ble sagt forfulgte de som hadde forbrutt seg mot slektninger. Til ære for det antikke gudeverden komponerte poeter de homeriske hymner, en gruppe på 33 sanger.^[26]

I de varierte mytene og legendene som utgjør antikk gresk mytologi blir de opprinnelige guddommene beskrevet som kjødelige, men ideelle legemer. Ifølge Walter Burkert er de definerende karakteristikkene til gresk antropomorfisme at «de greske gudene er personer, ikke abstrakte, idéer eller et konsept.^[27]» De antikke gudene har mange fantastiske evner, de mest betydningsfulle er at gudene ikke blir påvirket av sykdom og kan skades bare under svært uvanlige omstendigheter. Grekerne regnet udødelighet som et kjennetegn. Denne udødeligheten, i tillegg til evig ungdommelighet, ble sikret gjennom kontinuerlig bruk av nektar og ambrosia som fornyet deres guddommelige blod i blodårene.^[28]

 

Hver gud har forskjellige interesser, har et område som den er ekspert i og styres av en unik personlighet. Men disse beskrivelsene dukket opp fra en mengde lokale varianter som ikke alltid samstemmer med hverandre. Da disse gudene ble kalt på i poesi, bønn eller kulter, blir de henvist til med en kombinasjon av deres navn og epiteter som identifiserte dem ved forskjeller fra andre manifestasjoner av seg selv. Apollon Musagetes er «Apollo som musenes leder». Epitetene kan alternativt identifisere et spesielt og lokalisert aspekt ved guden som noen ganger allerede var tenkt å være eldgammel i den klassiske epoken i Hellas.

De fleste gudene ble assosiert med spesifikke aspekter i livet. Afrodite var eksempelvis gudinnen for kjærlighet og skjønnhet, Ares var krigsguden, Hades de dødes gud og Athene var gudinnen for visdom og mot.^[29] Noen guddommer som Apollon og Dionysos avslørte komplekse personligheter og en blanding av funksjoner, mens andre som Hestia («hjerte») og Helios («sol») var lite mer enn personifisering. De mest imponerende templene hadde en tendens til å være dedisert et begrenset antall guder som var fokuset i de store hellenske kultene. Det var derimot vanlig for individuelle regioner og landsbyer å konsentrere seg om mindre guder. Mange byer æret også flere velkjente guder med uvanlige lokale riter og assosierte uvanlige myter med dem som var ukjent andre steder. I den heroiske tidsalderen supplerte heltenes kulter (eller halvguder) disse gudene.

 

Overgangsalderen hvor guder og mennesker gikk sammen knyttet tiden da gudene levde alene til tiden da guddommelig innblanding i menneskets affærer var begrenset. Dette var de tidlige tider da grupper blandet seg friere enn de gjorde senere. De fleste av disse fortellingene ble senere fortalt i Ovids Metamorfoser og de er ofte delt inn i to tematiske grupper: Kjærlighetsfortellinger og fortellinger om straff.^[30]

Kjærlighetsfortellinger involverte ofte incest, forførelse eller voldtekt av en dødelig kvinne utført av en mannlig gud, noe som førte til heroisk avkom. Fortellingene antyder vanligvis at forholdet mellom gudene og dødelige er noe som må unngås. Selv forhold der begge parter går med på handlingen, ender sjelden lykkelig.^[31] I noen få tilfeller involverer gudinner seg med en dødelig mann som i Homerisk hymne til Afrodite hvor gudinnen ligger med Ankhises og får Aineias.^[32] Ekteskapet til Pelevs og Thetis som frambrakte helten Akilles er en annen slik myte.

Fortellingene om straff involverte bruken av eller oppfinnelsen av noen viktige kulturelle gjenstander som eksempelvis da Prometheus stjal ilden fra gudene, Tantalos stjal nektar og ambrosia fra Zevs' bord og ga det til sine egne undersåtter og avslører gudenes hemmeligheter, Prometeus eller Lykaon oppfant offeret, Demeter lærte landbruk og mysteriene til Triptolemos eller Marsyas oppfant aulos og startet en musikalsk konkurranse med Apollon. Opplevelsene til Prometheus markerte «et sted mellom gudenes historie og menneskets.»^[33]

Et anonymt papyrusfragment datert til 200-tallet f.Kr. framstilte på fargerikt vis Dionysos' straff av Lykurgos, konge av Trakia, som hadde anerkjent den nye guden for sent, noe som resulterte grusomme straffer som strakte seg til etterlivet.^[34] Fortellingen om Dionysos' ankomst i Trakia for å etablere sin kult var også temaet i Aiskhylos' dramatiske trilogi.^[35] I en annen tragedie, Evripides' Bakkantinnene ble kong Pentheus av Theben straffet av Dionysos fordi han ikke viste guden respekt og spionerte på hans mænader, de kvinnelige tilbederne av guden.^[36]

I en annen fortelling, basert på et gammelt tema i folkelige fortellinger^[37], og som gir ekko i lignende tema, lette Demeter etter sin datter, Persefone. Demeter omformet seg som en gammel kvinne som kalte seg Doso og ble ønsket velkommen av Keleos, kongen i Eleusis i Attika. Som gave til Keleos ettersom han var så gjestfri, planla Demeter å gjøre Demofon til gud, men hun rakk ikke å fullføre brennritualet ettersom dennes mor Metanira kom inn og så hennes sønn i ilden og skrek ut i frykt. Dette gjorde Demeter sint som langet ut mot dødelige som ikke forstod konseptet og ritualet.^[38]

 

Den episke og genealogiske poesien skapte sykluser av fortellinger som sirklet rundt spesielle helter eller hendelser og etablerte familieforholdene mellom heltene i de forskjellige fortellingene. De arrangerte dermed fortellingene i sekvenser. Ifølge Ken Dowden «er der til og med en sagaeffekt. Vi kan følge skjebnene til noen familier i etterfølgende generasjoner».

Etter at heltekulten dukket opp, utgjorde gudene og heltene den sakrale sfæren og er sammenblandet i eder og bønner som ble adressert til dem. I kontrast til gudenes tidsalder blir listen over helter aldri gitt en fast og endelig form. Store guder blir ikke lenger født, men nye helter kan alltid trekkes opp fra de dødes hær. En annen viktig forskjell mellom heltekulten og gudekulten er at helten ble sentrum for lokale gruppers identitet.^[39]

De monumentale hendelsene til Herakles regnes som begynnelsen på heltenes tidsperiode. Til denne tidsperioden tilskrives også tre store militære hendelser, argonautenes felttog, trojanerkrigen og den thebanske krig.^[40]

 

Bak den kompliserte mytologien til Herakles var det antagelig en reell mann, kanskje en underordnet høvding i kongedømmet Argos. Men tradisjonen kom til å oppfatte og forklare Herakles som sønn av Zevs og Alkmene, barnebarn av Persevs. Hans fantastiske bedrifter med sine mange temaer i folkeminnet, ga mye materiale for populære legender. Han portretteres som en ofrer, nevnt som grunnlegger av altere, og tenkt som en storspiser. Det er i den rollen han dukker opp i komedien, mens hans tragiske slutt ga mye materiale til den greske tragedien. Herakles er regnet av forskeren Thalia Papadopoulou som «et skuespill av stor betydning i undersøkelsen av andre euripidiske drama^[41]». I kunsten og litteraturen ble Herakles representert som en enormt sterk mann av moderat høyde. Hans karakteristiske våpen var buen, men jevnlig også klubben. Vasemalerier demonstrerte Herakles popularitet som helt uten sidestykke, hans kamp med løven ble avbildet hundrevis av ganger.^[42]

Herakles gikk også inn i etruskisk og romersk mytologi og kult, og uttrykket «mehercule» ble like vanlig for romerne som «herakleis» var for grekerne. I Italia ble han tilbedt som handelsmennenes gud, selv om også andre ba til ham for sine karakteristiske gaver, god lykke eller redning fra fare.

Herakles fikk den høyeste sosiale prestisje gjennom sin oppnevnelse til offisiell stamfar for de doriske kongene. Dette tjente antagelig som legitimering av den doriske migrasjonen inn i Peloponnes. Hyllos, helten som en dorisk søyle ble oppkalt etter, ble sønnen til Herakles og en av herakleidene, de tallrike etterkommerne av Herakles. Andre herakleider inkluderte Makaria, Lamos, Manto, Bianor, Tlepolemos og Telefos. Disse herakleidene erobret de peloponnesiske kongedømmene til Mykene, Sparta og Argos og hevdet, ifølge legenden, at de hadde en egen rett til å herske ved deres stamfar. Deres oppkomst kalles jevnlig den «doriske invasjon». Lydiske og senere makedonske konger ble også herakleider.^[43]

Andre medlemmer av denne tidligste generasjonen helter som Perseus, Deukalion, Thesevs og Bellerofon, har mange trekk felles med Herakles. Som ham er de alene om bedriftene, de er fantastiske og grenser til eventyr, siden de drepte monstre som kimæren og Medusa. Bellerofons opplevelser er dagligdagse i forhold til opplevelsene til Herakles og Thesevs. Det gjentagende temaet i denne tidlige heroiske mytologiske tradisjonen med å sende en helt til hans antatte død, er brukt i tilfellet med Perseus og Bellerofon.^[44]

Det eneste bevarte hellenistiske eposet, Argonautika av Apollonios Rhodios, forteller myten om reisen til Jason og hans argonautene for å få tilbake det gylne skinn fra det mytiske landet Kolkis ved Svartehavet. I Argonautika sendes Jason på sin reise av kong Pelias som får en profeti om at en mann med én sandal vil bli hans nemesis og bane. Jason mistet en sandal i en elv, ankom hoffet til Pelias og eposet er i gang. Nesten alle medlemmene i den neste generasjonen av helter, i tillegg til Herakles, reiste med Jason på hans skip Argo for å få tak i skinnet.

Denne generasjonen omfattet også Thesevs som reiste til Kreta for å drepe Minotauros, Atalanta, den kvinnelige heltinnen, og Meleagros som en gang hadde en episk syklus selv som kunne utfordre Iliaden og Odysseen. Pindaros, Apollonios og Apollodoros forsøkte å gi en fullstendig liste over argonautene^[45]

Selv om Apollonios diktet sitt epos på 200-tallet f.Kr., viser sammensetningen i denne fortellingen om argonautene at legenden opprinnelig kan ha vært langt eldre, kanskje også eldre enn Odysseen. Sistnevnte har åpenbare likheter med bedriftene til Jason. Reisen til Odyssevs kan ha vært delvis basert på den. I antikken ble felttoget regnet som et historisk fakta, en hendelse som åpnet opp Svartehavet for gresk handel og kolonisering. Den var ekstremt populær og dannet en syklus som et antall lokale legender ble knyttet opp mot. Særlig historien om Medeia fikk oppmerksomhet fra de tragiske poetene.^[46]

 

Mellom Argos og trojanerkrigen var der en generasjon som hovedsakelig er kjent for sine forferdelig ugjerninger. Det omfatter gjerningene til Atrevs og Thyestes ved Argos. Bak denne myten til Atrevs' hus, et av de to fremste heltedynastiene med Labakos' hus som det andre, ligger problemet med maktoverførelse. Tvillingene Atrevs og Thyestes med deres etterkommere spilte hovedrollene i tragedien om Mykenes forfall.^[47]

Den thebanske syklus tar for seg hendelser som særlig er knyttet til Kadmos, byens grunnlegger, og senere med gjerningene til Laios og Oidipus ved Theben, en rekke mytologiske fortellinger som førte til den endelige plyndringen av byen ved Syv mot Theben og Epigoni. Det er uvisst om Syv mot Theben var med i det tidligste eposet.^[48] Når det gjelder Oedipus, ser det ut til at tidlige beretninger ser ut til å ha fulgte et annet mønster, hvor han fortsatte å herske i Theben etter at det ble avslørt at Iokaste var hans mor og det påfølgende ekteskapet med sin andre kone som ble hans barns mor, fra det som er kjent for oss gjennom tragedien og senere mytologiske beretninger^[49]

 

Gresk mytologi kulminerte i trojanerkrigen som ble utkjempet mellom grekerne og trojanerne, og dets etterspill. I Homers epos har de viktigste fortellingene allerede tatt form, og individuelle temaer ble utarbeidet senere, særlig i gresk drama. trojanerkrigen skapte stor interesse fra romersk kultur siden fortellingen om Aineias, en trojanerhelt som dro fra Troja og grunnla byen som en dag skulle bli Roma, er nevnt i Vergil Æneiden. Bok II i Æneiden inneholder den mest kjente beretningen om plyndringen av Troja. Til slutt er der to pseudokrøniker skrevet på latin som ble gitt ut under navnene Dictys Cretensis og Dares Phrygius.^[50]

Krigsyklusen om trojanerkrigen, en samling av flere episke dikt, begynte med hendelsene som førte til krigen: Eris og det gyldne eple til Kallisti, dommen over Paris, bortførelsen av Helena og ofringen av Ifigeneia ved Aulis. For å få Helena tilbake, satte grekerne i gang et felttog under ledelse av Menelaos' bror, Agamemnon, konge av Argos eller Mykene, men trojanerne nektet å levere Helena tilbake.

Iliaden som utspiller seg i krigens tiende år, forteller om krangelen mellom Agamemnon og Akilles som var den beste av de greske krigerne og de etterfølgende dødsfallene til Akilles' venn Patroklos og Priamos' eldste sønn Hektor. Etter Hektors død sluttet to eksotiske allierte seg til trojanerne, dronningen av amasonene og Memnon, etiopiernes konge og morgengudinnen Eos' sønn. Akilles drepte begge disse, men Paris klarte så å drepe Akilles med en pil. Før de kunne ta Troja, måtte grekerne stjele gudebildet av Pallas Athene (Palladium ).

Med Athenes hjelp bygget de den trojanske hest. Til tross for advarsler fra Priamos' datter Kassandra, ble trojanerne overtalt av Sinon, en greker som lot som om han deserterte, til å ta hesten innenfor Trojas murer som et offer til Athene. Presten Laokoon som forsøkte å få hesten ødelagt, ble drept av sjøslanger.

Ved nattestid kom den greske flåten tilbake, og grekerne i hesten åpnet Trojas porter. I den totale plyndringen som fulgte, ble Priamos og hans sønner drept. De trojanske kvinnene ble slaver i forskjellige byer i Hellas. De opplevelsesrike hjemturene til de greske lederne, inkludert Odyssevs og Aineias (Æneiden) og mordet på Agamemnon, ble fortalt i to eposer, Tilbaketuren (Nostoi som er gått tapt) og Homers Odysseen. Den trojanske syklusen inneholder også opplevelsene til barna til den trojanske generasjonen, Orestes og Telemakhos.

 

Trojanerkrigen gav mange temaer og bli hovedkilde for inspirasjon for greske antikke kunstnere som metoper på Parthenon i Athen som viser plyndringen av Troja. Disse foretrukne temaene fra den trojanske syklus blant kunstnere indikerer dens viktighet for den antikke greske sivilisasjonen. Den samme mytologiske syklus inspirerte også en rekke av europeiske litterære verk. Middelalderens europeiske forfattere som ikke direkte kjente til Homer, fant i legenden om Troja en rik kilde til heroiske og romantiske fortellinger og et beleilig rammeverk de kunne sette sine idealer om høviske hoff og riddere. Forfattere på 1100-tallet som Benoît de Sainte-Maure (Roman de Troie, 1154–60) og Josef av Exeter (De Bello Troiano, 1183) beskriver krigen mens de omskrev standardversjonen de fant i Dictys og Dares. De fulgte dermed Horats' råd og Vergils eksempel. De omskrev et dikt om Troja framfor å fortelle noe helt nytt.^[51]

Mytologien var i hjertet av dagliglivet i antikkens Hellas.^[52] Grekerne så på mytologien som del av deres historie. De brukte myter til å forklare naturfenomener, kulturelle forskjeller, tradisjonelle fiendskap og vennskap. Det var kilde til stolthet å kunne spore sine lederes opphav fra en mytologisk helt eller gud. Få tvilte noen gang på at der var sannhet bak beretningene om krigen med Troja i Iliaden og Odysseen. Ifølge Victor Davis Hanson, en militærhistoriker, skribent, politisk forfatter og tidligere professor i den klassiske periode, og John Heath, professor i klassisk historie ved Santa Clara University, ble kunnskapen i de homeriske eposene vurdert av grekerne til å være basisen for deres kulturelle endring. Homer var «Hellas' utdannelsen» (Ἑλλάδος παίδευσις) og hans poesi selve «Boken».^[53]

 

Etter fremveksten av filosofien, historien, prosaen og rasjonalisme sent på 400-tallet f.Kr., ble skjebnen til mytene usikker, og mytologiske slektstre gav plass til en oppfattelse av historie som forsøkte å ekskludere det overnaturlige, som i Thukydids historie.^[54] Mens poeter og dramatikere omarbeidet mytene, begynte greske historikere og filosofer å kritisere dem.^[55]

Noen få radikale filosofer som Xenofanes begynte å oppfatte poetenes fortellinger som blasfemiske løgner 500-tallet f.Kr. Xenofanes klaget over at Homer og Hesiod tilla gudene «alt som er skammelig og forkastelig blant mennesker. De stjeler, begår ekteskapsbrudd og forråder hverandre^[56]».

Denne tankegangen fant sitt reneste uttrykk i Platons Staten og Lovene. Platon skapte sine egne allegoriske myter som visjonen av Er i Staten, angrep de tradisjonelle fortellingene om gudenes triks, tyveri og ekteskapsbrudd som umoralske og protesterte på deres sentrale rolle i litteraturen. Platons kritikk, han kalte mytene for «gamle kvinners skravling^[57],» var den første alvorlige utfordringen til den homeriske mytologiske tradisjonen.

Aristoteles kritiserte den førsokratiske kvasimytiske filosofiske angrepsvinkelen og understreket at «Hesiod og teologiske forfattere var bare opptatt med det som virket fornuftig for dem selv, og hadde ingen respekt for oss... Men det er ikke verdt å ta seriøst forfattere som viser seg i mytisk stil. Når det gjelder dem som fortsetter å bevise sine antagelser, må vi krysseksaminere dem.»

Selv Platon klarte uansett ikke å fjerne seg og sitt samfunn fra mytenes innflytelse. Hans egen karakterisering av Sokrates er basert på tradisjonell homeriske og tragiske mønstre, brukt av filosofen til å lovprise det rettferdige livet til hans lærer^[58]:

«Men kanskje må noen si: «Skammer du deg ikke, Sokrates, av å følge en slik vei at du nå er i fare for å bli drept for dette?» Men jeg ville bare få ham til å svare: «Du snakker ikke godt, herre, dersom du tror at en mann som der bare er litt ære i burde vurdere faren for liv eller død, og ikke vurdere om det han gjør ting er ting som er riktige eller gale og er gjerningene til en god eller dårlig mann. For ifølge ditt argument ville alle halvguder være dårlige som døde ved Troja, inkludert Thetis sin sønn som foraktet fare, til sammenligning med å tåle skammen som da hans mor (og hun var gudinne) sa til ham, da han var så ivrig etter å drepe Hektor. Noe som dette, tror jeg:

Min sønn, dersom du hevner døden til din venn Patroklos og dreper Hektor, skal du selv dø, for med en gang, etter Hektor, er døden over deg...» (Hom. Il. 18.96)

Hanson og Heath anslår at Platons forkastelse av denne homeriske tradisjonen ikke ble godt mottatt blant grasroten i gresk sivilisasjon. De gamle mytene ble holdt i live i lokale kulter, de fortsatte å ha innflytelse på poesien og å danne hovedtemaet i malerier og skulpturer.

Tragedieforfatteren Evripides på 400-tallet f.Kr. spilte ofte på lag med gamle tradisjoner, gjorde narr av dem og gjennom stemmen til sine figurer skjøt han inn tvil. Men emnene i hans skuespill ble tatt, uten unntak, fra mytene. Mange av disse skuespillene ble skrevet som svar på en forgjengers versjon av de samme eller lignende myter. Euripides stiller hovedsakelig spørsmål ved mytene om gudene og begynner sin kritikk med en protest lignende den som ble uttrykt av Xenofanes: Gudene slik de tradisjonelt ble presentert, var for antropomorfistiske.

 

Under hellenismen ble mytologien elitekunnskap med prestisje som preget de som hørte til en viss klasse. Samtidig ble den skeptiske vendingen i den klassiske alderen enda mer uttalt.^[59] Den greske mytografen Euhemeros etablerte tradisjonen med å søke faktisk historisk grunnlag for mytiske vesener og hendelser. Hans opprinnelige verk (Hellige skrifter) er tapt, men mye vites om innholdet fra det som er nedskrevet av Diodorus og Lactantius.^[60]

Rasjonaliserende hermeneutikk av mytene ble stadig mer populært i Romerriket, takket være fysiske teorier til stoisk og epikuristisk filosofi. Stoikerne gav forklaringer på gudene og heltene som fysiske fenomen, mens euherister rasjonaliserte dem som historiske figurer. Samtidig fremmet stoikerne og neoplatonister de moralske betydningene av den mytologiske tradisjonen som ofte var basert på gresk etymologier.^[61]

Gjennom sitt epikuriske budskap forsøkte Lukretius å fjerne frykten for det overnaturlige hos sine medborgere.^[62] Livius er også skeptisk til den mytologiske tradisjonen og hevdet at han ikke har til intensjon å felle dom over slike legender.^[63] Utfordringene for romere med en sterk og apologetisk sans for religiøse tradisjoner var å forsvare tradisjonen mens de innrømmet at den ofte var grobunn for overtro.

Varro så på religion som en menneskelig institusjon som var viktig for å ta vare på det gode i samfunnet, og la ned nitide studier i opprinnelsen til religiøse kulter. I sin Antiquitates Rerum Divinarum som ikke har overlevd men som Augustins Om Gudsstaten indikerer dens generelle innfallsvinkel, hevder Varro at hvor den overtroiske mann frykter gudene, ser den virkelige religiøse personene på dem som foreldre. I sine verk skiller han mellom tre typer guder:

• Naturgudene: Personifikasjoner av fenomen som regn og ild.
• Poetenes guder: Oppfunnet av skruppelløse skalder for å vekke lidenskap.
• Byens guder: Oppfunnet av vise lovgivere for å trøste og opplyse befolkningen.

Den romerske akademikeren Cotta gjør narr av både bokstavelig og allegorisk aksept av myter og erklærer at myter ikke har plass i filosofi.^[64] Cicero er også generelt skeptisk til myter, men som Varro er han empatisk i sin støtte for statsreligionen og dens institusjoner. Det er vanskelig å vite hvor langt ned på den sosiale skalaen som denne rasjonalismen bredte seg. Cicero legger vekt på at ingen (selv ikke gamle kvinner og gutter) er så dumme i frykten for Hades eller eksistensen til Skylla, kentaurer eller andre vesener^[65], men andre steder klager taleren over overtroen og troens karakter i folket.^[66] De Natura Deorum er den mest omfattende oppsummeringen av Ciceros tankegang om dette.^[67]

 

I løpet av den romerske epoken dukker en populær trend i å synkretisere flere greske og utenlandske guder i merkelige, nesten ugjenkjennelige, nye kulter. Synkretismen skyldtes også det faktum at romerne hadde begrenset med egen mytologi og tok til seg de greske mytologiske tradisjoner. Derfor var de viktigste romerske gudene synkretisert med grekernes. I tillegg til denne kombinasjonen av de to mytologiske tradisjonene, førte assosieringen til romerne med østlige religioner til videre synkretisering.^[68] Solkulten ble introdusert i Roma etter Aurelians vellykkede felttog i Syria. De asiatiske guddommene Mithras («solen») og Baal ble kombinert med Apollon og Helios til en Sol Invictus med blandede ritualer og sammenblandede egenskaper.^[69] Apollon kan i økende grad ha blitt identifisert i religionen med Helios eller til og med Dionysos, tekster som gjenforteller hans myter reflekterer denne utviklingen. Den tradisjonelle litterære mytologien var i økende grad i utakt med faktisk religiøs praksis.

Samlingen av orfiske hymner og Ambrosius Theodosius Macrobius' Saturnalia som har overlevd fra 100-tallet, er påvirket av teoriene til rasjonalismen og de synkretiserende trendene. De orfiske hymnene er et sett med førklassiske poetiske deler som er tillagt Orfeus som selv er subjektet i en kjent myte. I realiteten var disse diktene antagelig sammensatt av flere forskjellige poeter og inneholder et rikt sett med spor om forhistorisk europeisk mytologi.^[70] Det uttalte formålet med Saturnalia var å videreføre den greske kulturen han hadde samlet i sine studier, selv om mye av hans behandling av gudene er farget av egyptisk og nordafrikansk mytologi og teologi som også påvirket tolkningen til Vergil. I Saturnalia dukker igjen mytografiske kommentarer som var påvirket av euhemeristene, stoikerne og neoplatonistene opp.

Fødselen til moderne forståelse av gresk mytologi regnes av noen forskere som en dobbel reaksjon på slutten av 1700-tallet mot «den tradisjonelle holdningen fra kristne sterke fiendtligheten», hvor den kristne fortolkningen av myter som «løgn» eller fabler var beholdt.^[71] I Tyskland rundt 1795 var der en voksende interesse for Homer og gresk mytologi. I Göttingen begynte Johann Matthias Gesner å gjenopplive greske studier, mens hans etterfølger, Christian Gottlob Heyne, arbeidet med Johann Joachim Winckelmann og la grunnlaget for mytologiske studier både i Tyskland og andre steder.^[72]

Utviklingen av komparativ filologi på 1800-tallet, sammen med etnologiske oppdagelser på 1900-tallet, etablerte vitenskapen om mytene. Siden romantikken hadde alle studier av myter vært komparativ. Wilhelm Mannhardt, James Frazer og Stith Thompson brukte den komparative innfallsvinkelen for å samle og klassifisere temaene i folkeminne og mytologi. Edward Burnett Tylor publiserte i 1871 verket Primitive Culture hvor han brukte den komparative metoden og forsøkte å forklare religionens opprinnelse og evolusjon.^[73] Tylors prosedyre med å trekke sammen materiell kultur, ritualer og myter til vidt forskjellige og separate kulturer påvirket både Carl Jung og Joseph Campbell. Max Müller brukte den nye vitenskapen av komparativ mytologi på studier av myter hvor han oppdaget forvridde rester av arisk naturtilbedelse. Bronislaw Malinowski la vekt på måten som mytene utfyller felles sosiale funksjoner. Claude Lévi-Strauss og andre strukturalister har sammenlignet de formelle forholdene og mønstrene i myter i hele verden.

Sigmund Freud introduserte en transhistorisk og biologisk forståelse av mennesket og et syn på myter som et uttrykk for undertrykkende idéer. Drømmetolkning er grunnlaget for freudisk mytetolkning og Freuds konsept om drømmeverket anerkjenner viktigheten av kontekstuelle forhold for tolkning av individuelle elementer i en drøm. Dette forslaget skulle finne et viktig punkt av harmoni mellom strukturalistiske og psykoanalytiske innfallsvinkler til myter i Freuds tankegang.^[74]

Carl Jung utvidet den transhistoriske, psykologiske innfallsvinkelen med sin teori om den «kollektive ubevissthet» og arketypene (arvede «arkaiske» mønstre), ofte kodet i myter som steg ut av den. Ifølge Jung «måtte mytedannende strukturelle elementer være til stede i den ubevisste psyken.^[75]» Robert A. Segal sammenlignet Jungs metoder med Joseph Campbells teori og konkluderte med at «for å tolke en myte, indentifiserer Campbell bare arketypene i den. En tolkning av eksempelvis Odysseen ville vise hvordan Odyssevs liv stemmer overens med et heltemønster. Jung, derimot, regner identifiseringen av arketypene som bare det første steget i en tolkning av en myte.^[76]» Károly Kerényi, en av grunnleggerne av moderne studier i gresk mytologi, gav opp sitt tidlige syn på myter for å bruke Jungs teorier om arketyper på greske myter.^[77]

 

Der er forskjellige moderne teorier om opprinnelsen til gresk mytologi. Ifølge teorien om hellige tekster, stammer alle mytologiske legender fra beretninger til de hellige bøkene, selv om de reelle faktaene har blitt skjult og endret.^[78] Ifølge den historiske teorien var alle personer som er nevnt i mytologien en gang reelle mennesker, og legendene som er knyttet til dem er stort sett bare tillegg i senere tider. På denne måten skal fortellingen om Aiolos ha dukket opp fra det fakta at Aiolos var herskeren av en eller annen øy i Tyrrenhavet.^[79] Den allegoriske teorien går ut fra at alle gamle myter var allegoriske og symbolske. Den fysiske teorien mener at idéen om at elementene luft, ild og vann opprinnelig var objektene for religiøs tilbedelse, dermed var de viktigste guddommene personifisering av disse naturkreftene.^[80]

Max Müller forsøkte å forstå en indoeuropeisk religiøs form ved å spore den tilbake til sin ariske, vediske, «opprinnelige» manifestasjon. Han hevdet i 1891 at «den viktigste oppdagelsen som har blitt gjort i løpet av det 19. århundre med tanke på menneskets antikke historie... var dette regnestykket: sanskrit Dyaus-pitar = gresk Zeus = latin Jupiter = norrøn Ty.^[81]» I andre tilfeller antydet nære paralleller i figurer og funksjon et felles opphav, men stadig manglende lingvistiske bevis gjør det vanskelig å bevise, som i sammenligningen mellom Uranos og den sanskritiske Varuna eller Moirae og nornene.^[82]

Arkeologi og mytografi, på den andre siden, har avslørt at grekerne var inspirert av noen av sivilisasjonene i Anatolia og Det nære østen. Adonis ser ut til å være den greske motparten, klarere i kult enn i myte, til en nære østens «døende gud». Kybele har sin rot i anatolisk kultur mens mye av ikonografien til Afrodite har opphav i semittiske gudinner. Der er også muligens paralleller mellom de tidligste guddommelige generasjonene (Kaos og dets barn) og Tiamat i Enuma Elish.^[83]

Ifølge Meyer Reinhold «fant theogoniske konsepter i Det nære østen som involverte guddommelig etterfølgelse gjennom vold og maktkamper mellom generasjoner sin vei... inn i gresk mytologi.^[84]» I tillegg til indoeuropeisk og opprinnelse i Det nære østen, har noen forskere spekulert i gjelden til gresk mytologi til førgreske samfunn: minoiske Kreta, mykensk kultur, Pylos, Theben og Orkomenos.^[85] Religionshistorikere var fascinert av et antall tydelige antikke konfigurasjoner av myter som var forbundet med Kreta, guden som okse, Zevs og Europa, Pasifaë som underlegger seg oksen og føder Minotauros og videre. Professor Martin P. Nilsson konkluderer med at alle store greske myter var forbundet til mykenske sentre og var forankret i forhistorisk tid.^[86] Ifølge Walter Burkert har ikonografien i den kretiske palassperioden uansett gitt nesten ingen bekreftelser for disse teoriene.^[87]

 

 

Den utstrakte konverteringen til kristendom og dens dominans kneblet ikke populariteten til mytene. Med gjenoppdagelsen av klassisk antikk periode i renessansen fikk poesien til Ovid en betydelig innflytelse på kreativiteten til poeter, dramatikere, musikere og kunstnere. Fra de tidlige årene til renessansen portretterte kunstnere som Leonardo da Vinci, Michelangelo og Rafael de hedenske temaene til gresk mytologi sammen med mer konvensjonelle kristne temaer. Gjennom mediet latin og verkene til Ovid, fikk greske myter innflytelse på poeter i middelalderen og renessansen som Francesco Petrarca, Boccaccio og Dante i Italia.

I det nordlige Europa fikk aldri gresk mytologi samme tak på den visuelle kunsten, men dens effekt var svært opplagt i litteraturen. Den engelske forståelsen av gresk mytologi begynte med Geoffrey Chaucer og John Milton og fortsatte videre hos William Shakespeare og til Robert Bridges på 1900-tallet. Jean Racine i Frankrike og Johann Wolfgang von Goethe i Tyskland fornyet gresk drama og arbeidet med de antikke mytene. Reaksjoner mot greske myter i opplysningstiden på 1700-tallet spredte seg i Europa, men mytene fortsatte å være en viktig kilde som råmateriale for dramatikere, inkludert de som skrev librettoer for mange av Georg Friedrich Händels og Wolfgang Amadeus Mozarts operaer.^[88]

På slutten 1700-tallet satte romantikken i gang en entusiasme for alt som var gresk, inkludert gresk mytologi. I Storbritannia inspirerte nye oversettelser av greske tragedier og Homer samtidige poeter som Alfred Tennyson, John Keats, George Byron og Mary Shelley og malere som Frederic Leighton og Lawrence Alma-Tadema.^[89] Christoph Gluck, Richard Strauss, Jacques Offenbach og mange andre satte greske mytologiske temaer til musikk. Amerikanske forfattere på 1800-tallet som Thomas Bulfinch og Nathaniel Hawthorne mente at studiet av klassiske myter var essensielt for å forstå engelsk og amerikansk litteratur.^[90]

I nyere tider har klassiske temaer blitt tolket på nytt av dramatikerne Jean Anouilh, Jean Cocteau og Jean Giraudoux i Frankrike, Eugene O'Neill i USA og T.S. Eliot i Storbritannia og av forfattere som James Joyce og André Gide.

• Norrøn mytelogi
• Overnaturlige vesener

• Aiskhylos: Perserne. Se original tekst i Perseus program.
• Aiskhylos: Prometheus i lenker. Se original tekst i Perseus program.
• Apollodorus: Library and Epitome. Se original tekst i Perseus program.
• Apollonios av Rhodos: Argonautica, Book I. Se original tekst i Sacred Texts.
• Cicero: De Divinatione. Se original tekst i Latin Library.
• Cicero: Tusculanae Disputationes. Se original tekst i Latin Library.
• Herodot: Historier, I. Se original tekst i Sacred Texts.
• Hesiod: Arbeid og dager. Oversatt til engelsk av Hugh G. Evelyn-White.
• Hesiod: Theogonien
• Homer: Iliaden. Se original tekst i Perseus program.
• Homeric Hymn to Aphrodite. Oversatt til engelsk av Gregory Nagy.
• Homeric Hymn to Demeter. Se original tekst i Perseus project.
• Homeric Hymn to Hermes. Se den engelske oversettelsen i Online Medieval and Classical Library.
• Ovid: Metamorfoser. Se original tekst i Latin Library.
• Pindaros: Pythian Odes, Pythian 4: For Arcesilas of Cyrene Chariot Race 462 BC. Se original tekst i Perseus program.
• Platon: Apology. Se original tekst i Perseus program.
• Platon: Theaetetus. Se original tekst i Perseus program.

• Ackerman, Robert (1991, opptrykk): «Introduction»”, Prolegomena to the Study of Greek Religion av Jane Ellen Harrison. Princeton University Press. ISBN 0-691-01514-7.
• Albala Ken G, Johnson Claudia Durst, Johnson Vernon E. (2000): «Origin of Mythology», Understanding the Odyssey. Courier Dover Publications. ISBN 0-486-41107-9.
• Algra, Keimpe (1999): «The Beginnings of Cosmology», The Cambridge Companion to Early Greek Philosophy. Cambridge University Press. ISBN 0-521-44667-8.
• Allen, Douglas (1978): «Early Methological Approaches», Structure & Creativity in Religion: Hermeneutics in Mircea Eliade's Phenomenology and New Directions. Walter de Gruyter. ISBN 90-279-7594-9.
• Betegh, Gábor (2004): «The Interpretation of the poet», The Derveni Papyrus. Cambridge University Press. ISBN 0-521-80108-7.
• Bonnefoy, Yves (1992): «Kinship Structures in Greek Heroic Dynasty», Greek and Egyptian Mythologies. University of Chicago Press. ISBN 0-226-06454-9.
• Bulfinch, Thomas (2003): «Greek Mythology and Homer», Bulfinch's Greek and Roman Mythology. Greenwood Press. ISBN 0-313-30881-0.
• Burkert, Walter (2002): «Prehistory and the Minoan Mycenaen Era», Greek Religion: Archaic and Classical (oversatt av John Raffan). Blackwell Publishing. ISBN 0-631-15624-0.
• Burn, Lucilla (1990): Greek Myths. University of Texas Press. ISBN 0-292-72748-8.
• Bushnell, Rebecca W. (2005): «Helicocentric Stoicism in the Saturnalia: The Egyptian Apollo», Medieval A Companion to Tragedy. Blackwell Publishing. ISBN 1-4051-0735-9.
• Chance, Jane (1994): «Helicocentric Stoicism in the Saturnalia: The Egyptian Apollo», Medieval Mythography. University Press of Florida. ISBN 0-8130-1256-2.
• Caldwell, Richard (1990): «The Psychoanalytic Interpretation of Greek Myth», Approaches to Greek Myth. Johns Hopkins University Press. ISBN 0-8018-3864-9.
• Calimach, Andrew (2002): «The Cultural Background», Lovers' Legends: The Gay Greek Myths. Haiduk Press. ISBN 0-9714686-0-5.
• Cartledge, Paul A. (2002): «Inventing the Past: History v. Myth», The Greeks. Oxford University Press. ISBN 0-19-280388-3.
• Cartledge, Paul A. (2004): The Spartans (oversettelse til gresk). Livanis. ISBN 960-14-0843-6.
• Cashford, Jules (2003): «Introduction», The Homeric Hymns. Penguin Classics. ISBN 0-14-043782-7.
• Dowden, Ken (1992): «Myth and Mythology», The Uses of Greek Mythology. Routledge (UK). ISBN 0-415-06135-0.
• Dunlop, John (1842): «Romances of Chivalry», The History of Fiction. Carey and Hart.
• Edmunds, Lowell (1980): «Comparative Approaches», Approaches to Greek Myth. Johns Hopkins University Press. ISBN 0-8018-3864-9.
• Foley, John Miles (1999): «Homeric and South Slavic Epic», Homer's Traditional Art. Penn State Press. ISBN 0-271-01870-4.
• Gale, Monica R. (1994): «The Cultural Background», Myth and Poetry in Lucretius. Cambridge University Press. ISBN 0-521-45135-3.
• Griffin, Jasper (1986): «Greek Myth and Hesiod», The Oxford Illustrated History of Greece and the Hellenistic World redigert av John Boardman, Jasper Griffin og Oswyn Murray. Oxford University Press. ISBN 0-19-285438-0.
• Grimal, Pierre (1986): «Argonauts», The Dictionary of Classical Mythology. Blackwell Publishing. ISBN 0-631-20102-5.
• Hacklin, Joseph (1994): «The Mythology of Persia», Asiatic Mythology. Asian Educational Services. ISBN 81-206-0920-4.
• Hanson Victor Davis, Heath John (1999): Who Killed Homer (oversettelse fra gresk av Rena Karakatsani). Kaktos. ISBN 960-352-545-6.
• Hard, Robin (2003): «Sources of Greek Myth», The Routledge Handbook of Greek Mythology: basert på H.J. Roses Handbook of Greek mythology. Routledge (UK). ISBN 0-415-18636-6.
• Jung Carl Gustav, Kerényi Karl (2001, opptrykk): «Prolegomena», Essays on a Science of Mythology. Princeton University Press. ISBN 0-691-01756-5.
• Jung, C.J. (2002): «Troy in Latin and French Joseph of Exeter's Ylias and Benoît de Sainte-Maure's Roman de Troie», Science of Mythology. Routledge (UK). ISBN 0-415-26742-0.
• Kelly, Douglas (2003): «Sources of Greek Myth», An Outline of Greek and Roman Mythology. Douglas Kelly. ISBN 0-415-18636-6.
• Kelsey, Francis W. (1889): A Handbook of Greek Mythology. Allyn and Bacon.
• Kirk, Geoffrey Stephen (1973): «The Thematic Simplicity of the Myths», Myth. University of California Press. ISBN 0-520-02389-7.
• Miles, Geoffrey (1999): «The Myth-kitty», Classical Mythology in English Literature: A Critical Anthology. University of Illinois Press. ISBN 0-415-14754-9.
• Morris, Ian (2000): Archaeology As Cultural History. Blackwell Publishing. ISBN 0-631-19602-1.
• Nagy, Gregory (1992): «The Hellenization of the Indo-European Poetics», Greek Mythology and Poetics. Cornell University Press. ISBN 0-8014-8048-5.
• Nilsson, Martin P. (1940): «The Religion of Eleusis», Greek Popular Religion. Columbia University Press.
• North John A., Beard Mary, Price Simon R.F. (1998): «The Religions of Imperial Rome», Classical Mythology in English Literature: A Critical Anthology. Cambridge University Press. ISBN 0-521-31682-0.
• Papadopoulou, Thalia (2005): «Introduction», Heracles and Euripidean Tragedy. Cambridge University Press. ISBN 0-521-85126-2.
• Percy, William Armostrong III (1999): «The Institutionalization of Pederasty», Pederasty and Pedagogy in Archaic Greece. Routledge (UK). ISBN 0-252-06740-1.
• Poleman, Horace I. (Mars 1943): «Review of Ouranos-Varuna. Etude de mythologie comparee indo-europeenne by Georges Dumezil». Journal of the American Oriental Society 63 (No.1): ss. 78-79.
• Reinhold, Meyer (20. oktober 1970): «The Generation Gap in Antiquity». Proceedings of the American Philosophical Society 114 (No.5): ss. 347-365.
• Rose, Herbert Jennings (1991): A Handbook of Greek Mythology. Routledge (UK). ISBN 0-415-04601-7.
• Segal, Robert A. (1991): «A Greek Eternal Child», Myth and the Polis, red. av Dora Carlisky Pozzi, John Moore Wickersham. Cornell University Press. ISBN 0-8014-2473-9.
• Segal, Robert A. (4. april 1990): «The Romantic Appeal of Joseph Campbell». Christian Century.
• Segal, Robert A. (1999): «Jung on Mythology», Theorizing about Myth. Univ of Massachusetts Press. ISBN 1-55849-191-0.
• Stoll, Heinrich Wilhelm (overs. av R. B. Paul) (1852): Handbook of the religion and mythology of the Greeks. Francis & John Rivington.
• Trobe, Kala (2001): «Dionysus», Invoke the Gods. Llewellyn Worldwide. ISBN 0-7387-0096-7.
• Walsh, Patrick Gerald (1998): «Liberating Appearance in Mythic Content», The Nature of the Gods. Oxford University Press. ISBN 0-19-282511-9.
• Weaver, John B. (1998): «Introduction», The Plots of Epiphany. Walter de Gruyter. ISBN 3-11-018266-1.
• Winterbourne, Anthony (2004): «Spinning and Weaving Fate», When the Norns Have Spoken. Fairleigh Dickinson Univ Press. ISBN 0-8386-4048-6.
• Wood, Michael (1998): «The Coming of the Greeks», In Search of the Trojan War. University of California Press. ISBN 0-520-21599-0.

• Graves, Robert (1955—Cmb/Rep edition 1993). The Greek Myths. Penguin (Non-Classics). ISBN 0-14-017199-1.
• Hamilton, Edith (1942—New edition 1998). Mythology. Back Bay Books. ISBN 0-316-34151-7.
• Kerenyi, Karl (1951—Reissue edition 1980). The Gods of the Greeks. Thames & Hudson. ISBN 0-500-27048-1.
• Kerenyi, Karl (1959—Reissue edition 1978). The Heroes of the Greeks. Thames & Hudson. ISBN 0-500-27049-X.
• Morford M.P.O., Lenardon L.J. (2006). Classical Mythology. Oxford University Press. ISBN 0-19-530805-0.
• Ruck Carl, Staples Blaise Daniel (1994). The World of Classical Myth. Carolina Academic Press. ISBN 0-89089-575-9.
• Smith, William (1870), Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology.
• Veyne, Paul (1988). Did the Greeks Believe in Their Myths? An Essay on Constitutive Imagination (oversatt til engelsk av Paula Wissing). University of Chicago. ISBN 0-226-85434-5.

•  (en) Greek mythology – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Theoi Project, Guide to Greek Mythology inneholder fortellinger om guder og monstre med sitat fra primærkilder og bilder fra klassisk kunst
• Timeless Myths: Classical Mythology gir informasjon og fortellinger fra klassisk litteratur (på engelsk)
• Gresk mytologi forklart for barn Arkivert 29. januar 2007 hos Wayback Machine.
• Digital kopi av Leo Hjortsø: Greske guder og helter (Pax, 1998)
• Digital kopi av Terje Nordby: Forvandlinger – et moderne møte med greske myter (1999)