Nothing Special   »   [go: up one dir, main page]
Hopp til innhold

Raetia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Raetia innenfor det Det romerske riket omkring 120 e.Kr.

Raetia var et landområde i Alpene som ble erobret av romerne under Augustus og gjort til en provins. Området omfattet deler av det som i dag er østlige Sveits, vestlige Østerrike, sørlige Tyskland og nordlige Italia. Hovedstaden var Augsburg (latin: Augusta Vindelicorum). Raetia var oppkalt etter reterne, men var bebodd av flere folk, blant annet keltiske stammer.

Raetias grense mot de germanske områdene i nord var først Donau, men ble senere forskjøvet nordover til limes (grensen). Vestgrensen mot Gallia Belgica (senere Germania Superior) forløp omtrent fra Bodensjøens vestside til Oberalppasset i Glarus-Alpene. Lengst i sørvest grenset Raetia mot Vallis Poeninae, og grensen gikk her omtrent fra Furkapasset til Simplonpasset. Grensen mot Italia (Gallia Transpadana og Venetia et Histria) i sør gikk først rett østover fra Simplonpasset, deretter over Splügen-, Maloja- og Berninapasset samt Ortler-Alpene. Zillertal og Inn utgjorde østgrensen mot Noricum. Østgrensen var dermed sammenfallende med et gammelt skille fra tidlig jernalderen, mellom den vestlige og den østlige kulturkretsen til Hallstatt-kulturen.

Historie

[rediger | rediger kilde]

Lite er kjent om opprinnelsen eller historien til reterne som først opptrer i de historiske nedtegnelsene som et av de mest kraftfulle og krigerske av stammene i Alpene. Titus Livius uttalte klart at de var av etruskisk opprinnelse,[1] en oppfatning som også ble delt av de tyske historikere som Niebuhr og Mommsen. En tradisjon som ble omtalt av Junianus Justinus[2] og Plinius den eldre[3] bedyret at reterne var en andel av de folk som hadde bosatt seg på Posletten i nordlige Italia og derfra blitt fordrevet av invaderende gallere, og i fjellene hadde de blitt hetende «retere» fra en eponymisk leder ved navn Raetus. Selv om reternes etruskiske opprinnelse skal aksepteres, på den tiden deres område ble kjent av romerne, hadde keltisktalende stammer allerede tatt det i besittelse og hadde blandet seg så fullstendig med innbyggerne at de generelt i senere tid ble oppfattet som et keltisk folk, skjønt ikke-keltiske stammer, som euganeiere (en eldre uritalisk stamme og siden etablerte seg i området Verona)[4] hadde bosatt seg blant dem.

Reterne er første gang omtalt (om enn i forbifarten) av Polybios,[5] og lite er hørt fra dem før mot slutten av den romerske republikken. Det er imidlertid liten tvil at de beholdt sin uavhengighet fram til ble underkastet Romerriket i 15 f.Kr. av Tiberius og Drusus.[6]

Raetia etter Diokletians reform 395

I begynnelsen utgjorde området Raetia en adskilt romersk provins, men mot slutten av 100-tallet f.Kr. ble Vindelicia lagt til den; således kunne Tacitus[7] snakke om Augusta Vindelicorum (Augsburg) som «en koloni i provinsen Raetia». Hele provinsen, inkludert Vindelicia, var først under en militær prefekt, deretter under en prokurator; den hadde ingen stasjonert hær i provinsen, men var avhengig av egne innfødte og stedegne soldater og milits for beskyttelse fram til slutten av 100-tallet e.Kr.

I keisertiden til Marcus Aurelius var Raetia styrt av kommandanten til legionen III Italica som var basert i Castra Regina (Regensburg) ved 179 e.Kr. Under keiser Diokletian utgjorde Raetia en del av bispedømmet/administrasjonen vicarius Italiæ, og var videre inndelt i Raetia prima, med en praeses ved Curia Raetorum (Chur) og Raetia secunda, med en praeses ved Augusta Vindelicorum (Augsburg), den førstnevnte av dem er ikke klart definert, men kan bli plassert som en linje trukket østover fra innsjøen lacus Brigantinus (Bodensjøen) og til elven Oenus (Inn).

I løpet av de siste årene til Vestromerriket var Raetia relativ isolert, men det ble okkupert av østgoterne i tiden til Teoderik den store, som plasserte det under en dux, og til en viss grad fikk området en ny vekst.

Raetia i dagens områder

[rediger | rediger kilde]
Viktige byer

Språk

[rediger | rediger kilde]

I området ble det snakket et språk som ble betegnet som retisk i romerske kilder og som eksisterte til ca. 300 e.Kr.

I dag eksisterer i kanton Graubünden språket retoromansk. Sammen med språkene friulisk og ladinsk utgjør de en særgruppe i de romanske språk betegnet med samlebegrepet retoromanske språk. De er antatt å stamme direkte fra latinsk.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Titus Livius: Ab Urbe Condita v. 33
  2. ^ Junianus Justinus, xx. 5
  3. ^ Plinius den eldre: Naturalis Historia, iii. 24, 133
  4. ^ Titus Livius: Ab urbe condita, 1:1
  5. ^ Polybios: Histories, xxxiv. 10, iS
  6. ^ Sammenlign med Horatius: Odes, iv. 4 & 14
  7. ^ Tacitus: Germania, 41

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Raetia&oldid=22063675»