Romersk Asia

Asia eller Asiana (gresk: Ἀσία eller Ἀσιανή; i bysantinsk tid kalt for Frygia) var en romersk provins i den senrepublikanske tid. Provinsen Asia i form av deler av Anatolia og Lilleasia ble lagt inn under Romerriket i 129 f.Kr. og styrt som en senatorisk provins av en prokonsul. Denne administrasjonen ble ikke endret før reorganiseringen av Romerriket i 211 e.Kr.

Provinsen Asia besto først av Mysia, Troas, Aeolis, Lydia, Jonia, Karia, og landkorridoren gjennom Pisidia til Pamfylia. De egeiske øyer, unntatt Kreta, var en del av Insulae (provinsen) Asiana. Deler av Frygia ble avgitt til Mitridates VI av Pontos før området ble krevet tilbake som en del av provinsen i 116 f.Kr. Lykaonia ble lagt til en gang før 100 f.Kr. mens området rundt Kibyra i sørvestlige Anatolia ble lagt til i 82 f.Kr. Den sørøstlige regionen av provinsen Asia ble senere lagt til provinsen Kilikia langs den sørlige kystregionen av Anatolia. Under det romerske keiserriket grenset provinsen av Bitynia i nord, Lykia i sør, og Galatia i øst.^[1]

Antiokos III den store av Selevkideriket måtte gi opp Anatolia da romerne knuste hans hær i det historiske slaget ved Magnesia i 190 f.Kr. Etter fredsavtalen i Apamea i 188 f.Kr. ble området overgitt til Roma og plassert under kontrollen til en klientkonge i Pergamon. Uten noen åpenbar arving til riket valgte Attalos III av Pergamon, som hadde en vært en nær alliert av Roma, la sitt kongerike gå i arv til Roma. Da han døde 133 f.Kr. etablerte Manius Aquillius formelt regionen som provinsen Asia i 129 f.Kr.^[2] Arven av attalideriket til Roma førte til alvorlige implikasjoner for naboområdene. Det var i løpet av denne perioden av Pontos reiste seg i status under styret til kong Mitridates VI. Han kom til vise seg som en betydelig fiende av Romas framgang i provinsen Asia og bortenfor.^[3]

Roma hadde alltid vært meget tilbakeholdne med å involvere seg i forholdene i øst. Romerne støttet seg vanligvis på allierte i å mekle i konfliktsituasjoner. Meget sjelden sendte Roma selv delegasjoner til Østen, langt mindre hadde en sterk tilstedeværelse. Denne passiviteten endret seg ikke mye selv etter arven fra Attalos III i 133 f.Kr. Faktisk ble deler av kongeriket Pergamon frivillig avgitt til ulike nasjoner; eksempelvis ble Stor-Frygia gitt til Mitridates V av Pontos.^[4]

Mens det romerske senatet var nølende i å involvere seg i affærene i Asia, hadde andre ingen slike anfektelser. En lov som vedtatt av Gaius Gracchus i 123 f.Kr. ga rett til å samle inn skatt i Asia til medlemmer av den romerske samfunnsklassen equites. Privilegiet for skatteinnsamling ble åpenbart utnyttet av individuelle romere.^[5]

I tilfelle et samfunn ikke var i stand til å betale skatt, lånte det midler fra romerske lånegivere, men til ublu renter. Det førte til at samfunnene ikke greide å innfri sine økonomiske forpliktelser og romerske långivere overtok lånetakernes landområder, deres siste gjenværende verdier. På denne måten og ved likefrem kjøp, spredte romerne seg gjennom hele provinsen Asia.^[5]

Ved 88 f.Kr. hadde Mithridates VI av Pontos erobret bortimot hele provinsen Asia. Han utnyttet hatet til det korrupte og ublu romerske praksisen og sikret seg et masseopprør mot Roma. Han beordret også drap på alle romere i Anatolia.^[6] Samtidige beregninger hevder at antallet ofre utgjorde fra 80 000 og opp til 150 000.^[7]

Tre år senere greide Lucius Cornelius Sulla å beseire Mithridates i den første mithridatiske krig (89–85 f.Kr.), reorganiserte provinsen inn i elleve lovbestemmende distrikter, hver av dem overordnede til en rekke mindre underlagte byer. Disse domsstolsentrene, som siden utviklet seg til romerske bispedømmer, omfattet Efesos, Pergamon, Smyrna, Adramytteion, Kyzikos, Synnada, Apameia, Miletos, og Halikarnassos. De første tre byene, Efesos, Pergamon og Smyrna, konkurrerte om å være den dominerende og førende bystaten i provinsen Asia.^[2] Gammel rivalisering fra århundrer tilbake fortsatte å forhindre noen form for utvikling mot en enhet innenfor provinsen.

Med unntak av slå ned tidvise opprør var det minimal militær tilstedeværelse i provinsen Asia. Det endret seg da styrker ledet av Sulla gikk mot Mithridates VI. Faktisk var provinsen Asia særegen i at den var en av få provinser i Romerriket med svært få garnisoner. Samtidig var den ingen fullstendig tilstedeværelse av legionærer stasjonert innenfor provinsen.^[7]

Det var legionærer tilstede i frygiske byene Apameia og Amorion. Reservekohorter var stasjonert i frygiske Eumeneia mens mindre soldatgrupper patruljerte jevnlig fjellregionene. Større militær tilstedeværelse i jordbruksområdene rundt 200-tallet e.Kr. førte til stor sivil uro i provinsen.^[7]

Etter at Augustus kom til makten i Roma etablerte han et prokonsulskap for provinsen Asia, som omfattet regionene Mysia, Lydia, Karia, og Frygia. Prokonsulen tilbrakte mye av sin årslange tid med å reise rundt i provinsen for å høre om saker og overvåke andre juridiske affærer i hver av domsstolsentrene.^[2] Romas overgang fra republikk til det tidlige keiserrike førte til betydelige endringer i rollen til de eksisterende provinsbyene som utviklet seg fra selvstyrte bystater til keiserlige administrative sentre.^[8]

Begynnelsen på styret til Augustus signaliserte også framveksten av nye byer i Mysia, Lydia og Frygia. Provinsen vokste til å bli et detaljert system av selvstyrte byer, hver ansvarlig for egen økonomi, skatter og lov i sine områder. Styret til Augustus førte videre til begynnelsen på en urbanisering av provinsen Asia da offentlige byggeprogrammer ble hva som definerte en bys karaktertrekk.^[8]

Keiserdyrkelse var alminnelig i provinsens samfunn i løpet av romersk tid. Kort tid etter at Augustus kom til makten ble det reist templer til hans ære over hele provinsen Asia. Etableringen av provinssentre med keiserdyrkelse førte til lokale kulter. Disse stedene tjente som modeller som ble fulgt av andre provinser over hele Romerriket.^[9]

Keiserdyrkelse fungerte også som en måte for befolkningen i provinsen Asia til å komme til ordning med keiserstyret innenfor rammeverket av deres samfunn. Religiøs praksis var i høyeste grad en offentlig affære og involverte borgerne i alle anliggender, inkludert bønn, ofringer og prosesjoner. Ritualer som ble holdt til ære for en særskilt keiser kom til å overgå dyrkelsen av andre guder. Ingen annen kult kunne overkomme keiserkultene i henhold til utbredelse og for folk flest.^[10]

Slutten av 200-tallet e.Kr. markerte en alvorlig nedgang i provinsen Asia, delvis fra epidemiske sykdommer som begynte med Antoninus-pesten (165-180 e.Kr.); delvis grunnet udisiplinerte lokale soldater; og delvis grunnet sviktende tilfeller av frivillige sivil sjenerøsitet. De gotiske invasjoner på 250- og 260-tallet, delvis grunnet det politiske kaoset som kalles for krisen i det tredje århundret, bidro til minsket følelse av sikkerhet og trygghet for befolkningen. Da det politiske og strategiske fokuset skiftet fra provinsen Asia tapte den samtidig mye av sin tidligere framståenhet.

På 300-tallet delte keiser Diokletian provinsen inn i sju mindre provinser. I løpet av 400-tallet og fram til midten av 500-tallet opplevde byene og provinsene i vestlige Anatolia en økonomisk renessanse, men etter den justinianske pesten som brøt ut i 541, var det mange byer i det indre av Anatolia som fikk en tilbakegang til det punkt hvor de ikke var til å skjelnes fra vanlige landsbyer på den tiden da persiske og arabiske invasjoner kom på 600-tallet. På den annen side var det flere ledende byer fra det tidligere riket, blant annet Efesos, Sardis og Afrodisias, beholdt mye av deres tidligere storhet og kom til å fungere som nye provinsielle hovedsteder.^[2] Det som hadde vært provinsen Asia forble et senter for romersk og gresk kultur i øst i århundrene etter og området forble en del av Det bysantinske rike fram til slutten av 1200-tallet.

• Asia Minor, Unrv.com