Diokletian

Diokletian Valerivs Diocletianvs
Født		Gaius Valerius Diocles 22. desember 236 Dioclea nær Salona, Dalamtia
Død		3. desember 311 Spalatum (Split), Dalmatia Naturlig
Beskjeftigelse		Politiker, monark
Embete		Romersk keiser (284–305) romersk senator romersk konsul (284–284) romersk konsul (285–285) romersk konsul (287–287)
Ektefelle		Prisca
Søsken		Maximianus (utsagn støttet av: selverklært, familierelasjon: ikke-biologisk bror) Carausius (utsagn støttet av: selverklært, familierelasjon: ikke-biologisk bror)
Barn		Galeria Valeria
Nasjonalitet		Romerriket
Gravlagt		Cathedral of Saint Domnius
Navn før tiltredelse		Diocles
Navn som keiser:		Imperator Caesar Gaius Aurelius Valerius Diocletianus Pius Felix Invictus Augustus
Regjerte		20. november 284 – 1. mai 305
Dynasti		Tetrarkiet
Forgjenger		Numerian og Carinus
Etterfølger		Galerius og Constantius I
Diokletian på Commons Se også liste over romerske keisere

Gaius Aurelius Valerius Diocletianus (født 22. desember 236, død 3. desember 311), født Diocles, var romersk keiser som Diokletian fra november 284 til 1. mai 305. Diokletian avsluttet perioden kjent som krisen i det tredje århundret (235-284). Han etablerte et autokratisk regjeringssystem, og var ansvarlig for å legge grunnarbeidet for den andre fase i Romerrikets historie, kjent som dominatet. Diokletian gjenreiste keiserriket, og hans reformer la i stor grad grunnlaget for at Romerriket fortsatt skulle få overleve i flere århundrer.

Diokletian ble sannsynligvis født nær Salona ved kysten av Dalmatia. Hans foreldre var antageligvis frisatte slaver, og den fremtidige keiseren vokste opp i et fattig hushold. Han giftet seg med Prisca og fikk datteren Valeria, som begge blir antatt å ha vært kristne.

Diokletian søkte lykken i militæret, og viste seg som en dyktig og ambisiøs soldat. På denne tiden var Romerriket oppslukt av en rekke kaotiske borgerkriger, mellom 235 og 284 hadde mellom 20 og 25 keisere kjempet om kontrollen av keiserriket. Diokletian steg raskt gjennom gradene til han ble utnevnt som ansvarlig for grenseforsvaret langs nedre Donau. I 282 opphøyet legionene ved øvre Donau sin kommandør Carus til keiser, og Diokletian ble forfremmet til leder for kavaleriet i keiserens garde. Året etter ble han beæret med et konsulat. Under et felttog mot perserne i 284 ble Carus truffet av lynet og drept, han ble etterfulgt av sine to sønner, Numerian og Carinus. Numerian døde kort tid etter og Diokletian fikk oppgaven å hevne hans mord. Diokletian dømte Numerians pretoriske prefekt, Arrius Aper, til døden for drapet på keiseren og henrettet ham personlig foran legionen. Diokletian ble utnevnt som keiser i Numerians sted, 20. november 284, og gikk raskt til angrep på sin medkeiser Carinus. Han møtte Carinus’ tropper ved Margum nær Beograd 1. april 285. Under slaget ble Carinus drept av en av sine egne offiserer, og siden det nå kun var én keiserkandidat igjen, overga Carinus’ menn seg. Diokletian ble med dette enehersker over Romerriket.

Det virket i begynnelsen som om Diokletian skulle få den samme skjebnen som sine kortlivede forgjengere. Han utkjempet flere lange serier med kriger over hele keiserriket; han måtte forsvare rikets utstrakte grense samtidig som han også ble tvunget til å forsvare seg mot interne rivaler. Men Diokletian lyktes i å slå tilbake de germanske og sarmatiske invasjonene over Rhinen og Donau, en sarasensk invasjon fra Sinai, han beseiret perserne og han beseiret sine politiske motstandere internt.

I november 285 utnevnte Diokletian Maximianus som cæsar, og ga ham kontrollen over de vestlige provinsene. Keiseren selv kunne ikke lenger holde seg ved grenseelvene, han måtte til Roma for å ta seg av regjeringen av riket, så han trengte en dyktig general til å kommandere grenseforsvaret. 1. april 286, kun noen få måneder senere, forfremmet Diokletian Maximianus til Augustus. Det samme året gjorde Carausius opprør og erklærte seg keiser av Britannia. Maximianus var opptatt med å holde forsvaret av Rhinen, så han manglet ressursene til å stoppe Carausius. I 289 mislyktes et invasjonsforsøk på grunn av dårlig vær, og det britanniske rikets selvstendighet skulle vare i ni år før Konstantius I, Maximianus' cæsar, endelig klarte å beseire Carausius’ etterfølger Allectus i 296.

I 292 innførte Diokletian tetrarkiet og valgte en ny arvtaker, Galerius. Galerius giftet seg med Diokletians datter og ble gitt tittelen caesar og prefekturet Illyricum. Samtidig gjorde Maximianus i vest det samme, og erklærte Konstantius Klorus som sin cæsar.

Persernes angrep på Syria i 296 førte til at Lucius Domitius Domitianus anså Diokletians makt for å være tilstrekkelig for å håndheve keiserens overherredømme. Lucius valgte å erklære seg keiser av Egypt, men døde året etter. Hans etterfølger Aurelius Achilleus ble beseiret av Diokletian utenfor Alexandria tidlig i 298.

1. mai 305 valgte Diokletian å annonsere sin abdikasjon, noe han også tvang Maximian til å gjøre. Han trakk seg tilbake til sitt palass, Spalatum, nær Salona ved Adriaterhavet. Palasset la grunnlaget for utviklingen av byen Split i dagens Kroatia. Diokletian døde her 3. desember 311.

Diokletian trygget sin stilling som hersker over Romerriket, etter femti år med internt kaos som nesten så keiserriket falle fra hverandre fullstendig. Diokletian mente at å fortsette med det samme politiske systemet for regjeringen av keiserriket ville være katastrofalt for rikets videre overlevelse. Han igangsatte flere reformer for å unngå at keiserriket igjen skulle forfalle til anarki, blant annet å dele riket i to slik at det ble enklere å kontrollere, han introduserte et nytt system for arvefølgen, han fjernet de siste restene av republikken og han reformerte økonomien for å redusere hyperinflasjonen.

Diokletian valgte å kalle seg Dominus et Deus (Herre og Gud), i motsetning til tidligere keisere som brukte tittelen Princeps (første borger) som brakte med seg assosiasjoner om en grad av likeverd og demokrati. Diokletian fjernet denne fasaden og erklærte til hele verden at han var keiserrikets eneveldende hersker. Han innførte kompliserte seremonier rundt hoffet, og keiseren selv skulle aldri bli sett av den menige befolkningen; fikk man audiens ble det krevd at en skulle ligge med ansiktet mot gulvet for ikke å se på keiseren.

Den romerske keiseren, som i begynnelsen hadde vært en militær diktator, var blitt rikt forkledd som en konstitusjonell monark. Legitimiteten til keiseren lå i en lang rekke av titler med tradisjoner fra den gamle republikken, men som med tiden hadde mistet mye av sine originale betydninger. Makten til keiseren lå i hans kontroll over rikets legioner og den pretorianske garde, og titlene han ble beæret med var kun nominelle. Legionenes makt ble reflektert i keiserens viktigste tittel; Imperator, som var en militær ærestittel. Dette systemet ble fulgt de første to hundre årene av keiserriket, men fra og med Septimius Severus begynte keiserne å ignorere mange av de gamle republikanske tradisjonene og regjerte åpenlyst mer som diktatorer enn konstitusjonelle monarker. Diokletian merket at tittelen trengte å være basert på noe mer enn kun militær makt for å kunne holde keiserriket stabilt, så han begynte å bygge ut et nytt grunnlag for legitimering av keiserverdigheten fra den gamle statsreligionen, med seg selv som halvguddommelig yppersteprest (Pontifex Maximus).

I 303 igangsatte Diokletian den siste og største av Romerrikets kristenforfølgelser. I den tidlige perioden av Diokletians regjeringstid var det Galerius som var mest ivrig etter å slokne kristendommen, men senere ble også Diokletian overbevist og viste selv iver etter å forfølge kristne i hans første «edikt mot de kristne» (24. februar 303). Kristne soldater måtte forlate militæret, og senere ble kirkens besittelser konfiskert og kristne bøker brent. Etter to branner i Diokletians palass tok han til sterkere midler mot de kristne; de ble nå tvunget til enten å frasi seg kristendommen eller bli henrettet. Denne bølgen av kristenforfølgelse skulle vare helt til 313, da Konstantin den store ga ut Milanoediktet. De mest intense forfølgelsesårene var imidlertid 303-304.

En effekt av disse forfølgelsene var Marinus Dalmatineren som flyktet til Titanofjellet og dannet grunnlaget for den senere republikken San Marino.

Diokletians erfaringer gjennom hans første ni år med å haste rundt i riket for å møte de mange problemene riket sto overfor, brakte ham til den konklusjonen at keiserriket var for stort for én enkel keiser. Det var for eksempel ikke mulig å svare på både germanernes invasjoner over Rhinen og oppreisingen i Egypt samtidig. Diokletians radikale løsning på problemet var å dele riket på midten i en østlig (pars Orientalis) og en vestlig (pars Occidentalis) del, hvor grensen gikk like øst for Italia. Selv om denne oppdelingen ikke varte lenge i første omgang, skulle den etter hvert bli permanent.

Spørsmålet om arverekkefølgen ble aldri løst i det tidlige Romerriket; det fantes intet system for å etablere hvem som skulle overta etter at en keiser døde, noe som ofte førte til borgerkriger. Tidlige keisere favoriserte et system hvor de adopterte en arving, men legionene likte ikke dette systemet, og ønsket heller å innføre et system hvor keiserens biologiske etterkommere var rikets eneste sanne arvinger. I tillegg mente senatet de hadde retten til å velge en ny keiser. Slik ble det vanligvis tre, om ikke flere, rivaler som alle ble sett som den rettmessige keiseren. For å løse dette problemet innførte Diokletian tetrarkiet, hvor en eldre keiser (Augustus) skulle herske i øst og én i vest, hver med en yngre keiser (Cæsar) under seg. Når de eldre keiserne døde skulle de yngre overta deres roller og utnevne to nye cæsari, og på den måten skulle arvespørsmålet være løst.

Systemet ble innført i 292 og Diokletian valgte Østromerriket for seg selv, med hovedstad i Nikomedia, og ga Vestromerriket til Maximianus, med hovedstad i Milano. Romas beliggelse var fjernt fra områdene hvor rikets skjebne ble bestemt gjennom militærmakt. Samtidig som den økte keisernes mulighet til effektivt å styre riket, marginaliserte tetrarkiet senatet som forble i Roma. I 293 utnevnte Diokletian og Maximianus sine cæsari, respektive Galerius og Konstantius, og adopterte dem formelt som sine arvinger. Hver av disse to cæsari ble gitt autoritet over et prefektur som tilsvarte rundt en fjerdedel av keiserriket, Galerius fikk Illyricum mens Konstantius fikk Gallia.

De naturlige opportunistiske trekk ved romersk keiserlig politikk brakte raskt tetrarkiets fall, og det varte ikke lenge før keiserriket igjen var samlet under en eneste keiser. Da Diokletian trakk seg tilbake i 305 ble han og Maximianus etterfulgt av sine to cæsari, men da disse to skulle velge nye cæsari blandet både militæret og senatet seg inn. Resultatet ble nye borgerkriger som ikke ble avsluttet før Konstantin den store samlet hele keiserriket under seg i 324. Det samlede riket varte ikke lenge; Romerrikets to halvdeler skiltes endelig ved Theodosius den stores død i 395.

Diokletian utvidet den romerske hæren fra rundt 400 000 til over 450 000 og delte den inn i to hovedgrener: grensetroppene (limitanei eller ripenses) som var stasjonert langs grensene, og mobile felttropper (comitatenses) som ble brukt som reserver. Rundt to tredjedeler av hæren var grensetropper, resten var de mobile reservene som ble stasjonert sentralt for lett å bevege seg dit de trengtes. Størrelsen på de mobile legionene ble redusert til rundt tusen mann, for å sørge for større strategisk og taktisk fleksibilitet. Siden de var nærmere rikets maktsentre, og derfor politisk farligere, ble felttroppene bedre betalt enn soldatene ved grensene. Denne forskjellsbehandlingen skulle senere føre til problemer.

Diokletian reduserte makten til den pretorianske prefekten; i stedet hadde hver av de fire keiserne to militære kommandanter, en Magister Militum (Kommandør for infanteriet) og Magister Equitum (Kommandør for kavaleriet ). Ved å stykke opp de enkelte posters militære makt reduserte Diokletian deres muligheter som politiske rivaler. Det viser også at kavaleriet nå hadde fått en økende betydning i den romerske hæren.

Mange av Diokletians militære reformer ble videreført av hans etterfølgere, og ble fullført av Konstantin som oppløste den pretorianske garde, og etablerte en mindre garde (Scholae) på rundt 4000 mann, som dermed var enklere å kontrollere.

Som basis for kalenderen ble Diokletian brukt (anno Diokletiani) helt til pave Johannes 1. gav den lærde abbeden Dionysius Exiguus i oppdrag å beregne påsken det følgende året. Exiguus satte opp en tabell for påsken i de følgende 95 årene, men erklærte at han ville bruke anno Domini (= det Herrens år) i stedet for anno Diokletiani, siden Diokletian hadde forfulgt de kristne. Dermed innførte Exiguus den tidsregningen vi bruker i dag; men frem til utregningen hans, foretatt ca. 530, var det Diokletians liv man beregnet årstallene fra.^[1]

Romersk keiser
Tetrarkiet
Forgjenger: Numerian Carinus	284–305 Medkeiser(e): Carinus (284-285) Maximianus (286-305)	Etterfølger: Galerius Konstantius I
Romerriket

• (en) Diocletianus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• De Imperatoribus Romanis: Diocletian
• Roman Empire.net