Sonderkommando

Sonderkommando (tysk for Spesialkommando/spesialavdeling) var en betegnelse tyske SS brukte for en egen arbeidsgruppe blant fangene i sine tilintetgjørelsesleire under andre verdenskrig. Gruppene bestod av fanger i de ulike leirene som ble tvunget til å hjelpe til med gjennomsøking, transport og kremering av gasskammerofrene under Holocaust.

Sonderkommandoene i tilintetgjørelsesleirene besto utelukkende av fanger, og er ikke det samme som SS-Sonderkommando som ofte var enheter med spesifikke formål opprettet av ulike SS-offiserer.

Hovedansvaret til medlemmer av en sonderkommando var å kvitte seg med likene til fanger i dødsleirene, mens selve mordene ble utført av vakter^[1] I de fleste tilfeller ble medlemmene innsatt umiddelbart i det de ankom leiren, og de ble tvunget til stillingen under dødstrussel. Det ble ikke gitt noen forhåndsvarsel om oppgavene som skulle utføres. Det kunne hende at medlemmene av sonderkommandoene møtte på egen familie blant likene de håndterte og de hadde ingen anledning til å nekte eller si fra seg jobben, annet enn å ta sitt eget liv ^[2]. I 1943 besto sonderkommandoene, eller spesialstyrkene, i Birkenau av opp til 400 mennesker, og da ungarske jøder ble deportert dit i 1944 steg tallet til over 900 personer for å imøtekomme behovet ved økte tilfeller av mord og utryddelser^[3]

Siden tyskerne hadde behov for at medlemmer av sonderkommandoene forble fysisk i stand til å utføre sine oppgaver, hadde de langt bedre levekår enn de andre innsatte; de sov i egne brakker og fikk tilgang på ulike varer som mat, medisiner og sigaretter som kom til leiren av de som ble sendt i gasskamrene. I motsetning til de vanlige innsatte var sonderkommandomedlemmene normalt ikke utsatt for tilfeldige, uforutsette mord av vaktene. Deres levebrød ble avgjort av hvor effektivt de kunne holde nazistenes dødsfabrikk gående^[4]. Som et resultat overlevde sonderkommandomedlemmene lenger enn de andre innsatte ved dødsleirene – men få overlevde krigen.

På grunn av deres kunnskap om prosessen bak nazistenes massemord, ble medlemmene av sommerkommandoene ansett som Geheimnisträger –  hemmelighetsbærere – og lignende, og de var isolert fra de andre innsatte, utenom de som var på vei til gasskamrene^[5]. Siden tyskerne ikke ønsket at medlemmenes kunnskaper skulle nå verden utenfor leirene, fulgte de en praksis om jevnlig å gasse nesten alle sonderkommandoene og erstatte dem med nyankomne med intervaller på mellom tre måneder og opp til et år, eller mer i enkelte tilfeller (spesielle evner kunne belønnes med lengre liv)^[6]. Den første oppgaven til de nye medlemmene var å kvitte seg med sine forgjengeres lik. Derfor eksisterte det omtrent 14 generasjoner av sonderkommandoen fram til avviklingen av leiren^[7].

I 1944 var det et opprør i Auschwitz der sonderkommandoen i leiren drepte eller skadet 15 SS-soldater og delvis ødela ett av krematoriene. I flere måneder hadde unge jødiske kvinner som Ester Wajcblum, Als Gertner og Regina Safirsztain smuglet små mengder krutt fra ammunisjonsfabrikken Weichsel-Union-Metallwerke som lå inne på området i Auschwitz til menn og kvinner i leirens motstandsbevegelse, slik som Roza Robota som jobbet innenfor klesavdelingen i Auschwitz-Birkenau. Tross konstant vakthold klarte kvinnene i fabrikken å frakte ut små mengder krutt som Robota smuglet videre til motstandsmedlemmer i sonderkommandoen, som planla å ødelegge gasskamrene og krematoriet for å starte opprøret.^[8]

Da motstandsbevegelsen i leiren advarte sonderkommandoen om at de skulle drepes om morgenen 7. oktober 1944, angrep sonderkommandoen SS-soldatene og Kapoene med to maskingevær, økser, kniver og granater. 12 SS-soldater ble skadet og tre drept;^[9] en av soldatene og en Reichsdeutsche Oberkapo^[10] ble dyttet levende inn i en av krematorieovnene etter å ha blitt knivstukket av en av medlemmene i sonderkommandoen. Noen av medlemmene klarte å rømme fra leiren som planlagt, men ble innhentet og ført tilbake samme dag.^[7] Av de som ikke døde i selve opprøret ble over 200 av fangene tvunget til å legge seg nakne på magen og ble deretter skutt i bakhodet. Totalt døde 451 sonderkommandomedlemmer som følge av opprøret.^[11][12][13]

Det var lignende opprør i Treblinka 2. august 1943 der om lag 100 fanger klarte å rømme fra leiren.^[14]  Fangene i sonderkommandoen hadde fått tak i en kopi av nøkkelen til ett av våpenlagrene og fikk tak i både rifler, granater og pistoler.  Også i Sobibór var det opprør den 14. oktober 1943,^[15] som senere ble filmatisert i Flukten fra Sobibor (1987). Både leiren i Sobibór og Treblinka ble stengt kort tid etter opprørene. Av flere tusen sonderkommandofanger er det dokumentert mindre en tjue som overlevde til frigjøringen og kunne fortelle om hendelsene.

Flere av ofrene fra Auschwitz-Birkenau har gitt sine vitnemål for ettertiden, både de som overlevde og de som ikke gjorde det. For eksempel ble det funnet flere gjemte notater som er skrevet av fanger. Følgende merknad ble funnet begravd i Auschwitz krematoriene og ble skrevet av Zalman Gradowski, et medlem av sonderkommandoene som ble drept under opprørene den 7. oktober 1944 (fritt oversatt):

«Kjære finner av disse notatene, jeg har kun én bønn til deg, som er, faktisk, det praktiske målet for min skriving ... at mine dager i helvete, at min håpløse morgendag vil finne en hensikt i fremtiden. Jeg formidler kun en del av hva som skjedde i helvete Birkenau-Auschwitz. Du vil kjenne igjen hva virkeligheten ser ut som ... fra alt dette vil du ha et bilde av hvordan vårt folk ble utslettet.» ^{[note 1][16]}

Flere av disse notatene er gjengitt i boken Des voix sous la cendre.^[17]. Ellers har flere gjenlevende ofre under sonderkommandoen gitt sine historier i flere sammenhenger, hvorav flere har blitt til bøker. Som eksempel kan en nevne Shlomo Venezia (1923-2012) som har gitt et svært verdifullt vitnesbyrd i boken Inside the Gas Chambers. Hans beretning gir innsikt i situasjonen som medlem av sonderkommandoen, deres oppgaver, og hvor hverdagen i sentrum av utryddelsen blir omhyggelig beskrevet.

«Det er vanskelig å forestille seg nå, men vi tenkte ikke på noe - vi kunne ikke utveksle ett enkelt ord. […] Vi var forandret til roboter, som fulgte ordre mens en forsøkte å ikke tenke, så vi kunne overleve noen flere timer. […] De beordret oss til å bringe likene ut av gasskamrene og plassere dem foran grøftene. […] Andre menn fra Sonderkommando, mer erfarne enn vi var, hadde arbeidet med å legge ut likene i grøftene på en slik måte at flammene ikke ville dø ut. […] Grøftene skrådde nedover, slik at, imens likene brant, rant det en strøm av menneskelig fett ned i grøfta til et hjørne hvor et slags basseng hadde blitt laget for å fange det opp. Når det så ut som ilden ville slukke, måtte mennene ta noe av det flytende fettet fra bassenget, og kaste det på bålet for å fornye flammene.» ^{[note 2][18]}