Polen under andre verdenskrig

Polen under andre verdenskrig begynte da Tyskland i strid med internasjonal rett angrep landet 1. september 1939 i invasjonen av Polen. Den østlige delen av landet ble to uker senere besatt av Sovjetunionen i henhold til Molotov–Ribbentrop-pakten med Tyskland, et område Tyskland erobret ved angrepet på Sovjetunionen to år senere. Den polske befolkningene ble gjennomgikk mange lidelser under okkupasjonen, verst gikk det ut over jødiske polakker der holocaust kulminerte med utryddelsesleiren Auschwitz. Polen ble befridd av sovjetiske styrker i løpet av krigens siste år. Andre verdenskrig førte til at Polen ble flyttet vestover da Sovjetunionen beholdt de østlige områdene, mens Tyskland måtte avstå alt øst for Oder-Neisse-linjen. Polen hadde en betydelig undergrunnsbevegelse og de polske styrkene i eksil utmerket seg på alliert side.

Polen ble mot slutten av 1930-tallet utsatt for press fra Tyskland til å oppgi Den polske korridor, en smal stripe land mellom den tyske Østpommern og tysk Østpreussen. Polen avviste kravet 1938 og inngikk allianse med Storbritannia og Frankrike. Samtidig inngikk Tyskland en ikke-angrepspakt med og Sovjetunionen, (Molotov–Ribbentrop-pakten fra 23. august 1939) og avtalte å dele Polen og Øst-Europa mellom seg. Tyskland minimerte dermed risikoen for et sovjetisk angrep og Sovjetunionen kjøpte seg tid til å ruste seg mot det uunngåelige tyske angrepet på sitt land.

1. september samme år ble Polen invadert av Tyskland fra vest og 17. september angrep sovjetiske styrker de østlige provinsene, etter at de polske styrker på det nærmeste var utradert. Den polske regjeringen og et stort antall tropper flyktet gjennom Ungarn og Romania og de polske soldatene kom seg til Frankrike og Storbritannia, hvor de deltok i forsvaret av Frankrike og i ulike slag på vestfronten. Den polske sivilbefolkningen ble utsatt for grusomme krigsforbrytelser fra både tysk og sovjetisk side med massemord, deportasjoner, konsentrasjonsleire, arbeidsleire og GULAG.

Da Tyskland angrep Sovjetunionen fikk et stort antall polske krigsfanger og deporterte sivile amnesti og kunne emigrere via Persia, Irak, Palestina og Nord-Afrika for å kunne delta i offensiven mot Italia. Gjennom hele krigen ble motstandskampen mot den tyske okkupasjonsmakten opprettholdt i Polen, og den var en av de sterkeste motstandsbevegelser i det okkuperte Europa. Motstanden kulminerte i en rekke opprør, inkludert Warszawaoppstanden 1943 og Warszawaoppstanden 1944. Etter krigen kom Polen under sovjetisk innflytelse og ble helt selvstendig først etter sammenbruddet av kommunismen i Polen 29. desember 1989.

Polen har gjennom århundrer vært utsatt territorielle oppdelinger på grunn av sin beliggenhet mellom tilstøtende mektige stater.^[1]

Etter første verdenskrig gjenvant Polen sin uavhengighet – landet hadde siden slutten av 1700-tallet vært delt mellom Østerrike, Russland og Preussen. Ved Østersjøen lå Øst-Preussen som tilhørte Tyskland, men som var avskåret fra resten av landet av den såkalte polske korridor.

Polen var i mellomkrigsårene politisk turbulent med både skjøre regjeringer, kupp og diktatur. Polens østlige grenser ble etablert etter Den polsk-sovjetiske krig ved freden i Riga 18. mars 1921, som ble anerkjent av de allierte i ambassadørkonferansen i Paris i mars 1923. Polens vestlige og sørlige grenser ble satt i Versaillestraktaten 28. juni 1919. I håp om å stabilisere situasjonen inngikk Polen en ikke-angrepspakt med Sovjetunionen (1932), og deretter – som det første europeiske landet – inngikk Polen også en ikke-angrepspakt med Tyskland (1934).

I mellomkrigsårene prøvde Polen å oppnå noe som kan sammenlignes med en form for union med nabostatene (inkludert Litauen, Romania, Tsjekkoslovakia). Politisk balanserte man mellom Tyskland og Sovjetunionen. Polsk mistro til Sovjetunionen førte til at Polen konsekvent unngikk å skrive internasjonal flerpartsavtaler der Sovjetunionen. var en av partene.^[2]

Hitler hadde en klar målsetting å skaffe seg mere livsrom (Lebensraum) for fremtiden til Tyskland av erobringen av Europa, hvor det slaviske folk skulle stå for arbeidskraft og den jødiske rase skulle bli utryddet. Hans første skritt var å samle Tyskland og Østerrike, annektering av Tsjekkia 1938–1939 og skape et lojalt Slovakia. Den polske korridor økte kompleksiteten i det tyske fremrykningen og ble et stadig sterkere stridsspørsmål.

Polen deltok i oppdelingen og okkupasjonen av Tsjekkoslovakia, og Polen okkuperte i september 1938 deler av det tsjekkiske Schlesien, Zaolzie/Záolší, samt den tsjekkiske delen av den polsk/tsjekkisk byen Cieszyn/Tesin (Tysk navn : Teschen).

Da Tysklands krav om at Polen skulle avstå fra korridoren til Østersjøen ble ytterligere pressende, avviste Polen Hitlers krav 26. mars 1939. Polen fikk forsikring om støtte fra Storbritannia og Frankrike (6. april og 19. mai 1939). Tyskland svarte med å annullere ikke-angrepspakten med Polen og marinenovernskomsten av 1935 med Storbritannia. Britiske og franske forsøk på å arbeide med Sovjetunionen for å skape en østlig motvekt til Tyskland ble avvist av Polen, fordi løsningen betydde at landet ville miste sin suverenitet, og i alle tilfelle, Stalin foretrakk å inngå en mer gunstig pakt med Tyskland (Molotov–Ribbentrop-pakten ), som delte opp Polen og utelukket krig mellom Sovjetunionen og Tyskland. I London 25. august 1939 undertegnet den polske og den britiske regjeringen en forsvarsallianse mellom landene.

Tyskland begynte planleggingen av et angrep mot Polen i april 1939. Polen hevet beredskap allerede 23. mars 1939 med begrenset mobilisering av fire infanteridivisjoner og en kavaleribrigade, samt noe styrking av grensen. I juni forflyttet åtte tyske infanteridivisjoner seg til linjen Ostwald langs den polske grensen og 3. august omgrupperte tyskerne sine motoriserte enheter for «sommermanøvrene» til grensen. Det planlagte angrepet var ment til 26. august, men ble stoppet i siste øyeblikk av Hitler på grunn av avtalen mellom Storbritannia og Polen. Polen begynte å mobilisere 31. august, og tre polske jagere forlot Østersjøen og kom til Storbritannia 1. september. Det polske luftforsvaret mottok den siste dagen før tyskernes angrep ordre om å spre krigsfly til sine baser.^[3]

Tysklands angrep på Polen innledet 1. september 1939 kom til å bli den utløsende årsaken til andre verdenskrig.

Hovedartikkel: Felttoget i Polen i 1939

Andre verdenskrig begynte 04:40 om morgenen 1. september 1939 idet tyske Luftwaffe angrep den polske byen Wieluń, hvor 75 % av byen ble lagt i ruiner og 1200 mennesker ble drept, hovedsakelig sivile. Fem minutter senere begynte beskytning fra slagskipet «Schleswig-Holstein» mot den polske festningen ved Westerplatte i Gdańsk/Danzig. Over 1,5 millioner tyske tropper invaderte Polen nå, støttet av Luftwaffe. Den tyske krigsmaskinen utgjorde 2 859 stridsvogner, 1 107 fly og 5 805 artilleriskyts. Den polske regjeringen var en betydelig militær makt regnet i antall soldater, men var verre utstyrt, og Polen gjorde den feilen at de ikke mobiliserte hæren i sin helhet – 700 000 soldater, 173 stridsvogner, 600 fly og 2 065 artilleriskyts.^[4] Det polske luftforsvaret var utdatert, besto for det meste av eldre fly, men klarte likevel å gjøre betydelig skade på tyskernes Luftwaffe og forsvaret satset hovedsakelig på infanteri som opererte til fots, og bare i beskjeden grad kavaleri, som bare var tilgjengelige med noen få divisjoner.

De fleste mobiliserte i all hast; de var utstyrt med 40mm Bofors kanon, som hadde kapasitet til å trenge gjennom panser. De få stridsvogner Polen hadde var enkle Tankette-modeller og noen 7TP og de bedre 7TPjw. Disse kunne riktignok matche tyskerne stridsvogner, men de var i realiteten likevel sjanseløse fordi Tyskland hadde 10 ganger flere stridsvogner og de polske stridsvognene ble spredt blant infanteridivisjonene, i motsetning til tyskernes 'rene' stridsvognsdivisjoner. Den nye tyske angrepsstrategien ("Blitzkrieg "), der pansrede styrker og luftstyrker hadde sentrale roller, fikk raskt suksess. Allerede etter to uker var det ingen tvil om utfallet. Den polske hæren led svært store tap og troppene ble raskt spredt til en uorganisert opposisjon. Til tross for dette, tok polakkene ut 30 % av de tyske pansrede kampkjøretøyer (1000) og nesten 20 % av flyene (500).^[5] Sovjetunionen og Tyskland var løpende i kontakt med hverandre – Molotov utbrakte gratulasjoner til den tyske suksess. Dato for den sovjetiske militære inngripen ble også diskutert mellom de to landene.^[6]

17. september gikk Sovjetunionen inn i det østlige Polen med 617 588 soldater^[7] for å ta kontroll over de deler av landet de var lovet i pakten med Tyskland. Dette fremskyndet ytterligere det polske nederlaget. De polske styrkene var nå sterkt redusert, og den polske øverstkommanderende Edward Rydz-Śmigły beordret via radio kl. 23:40 17. september at polakkene ikke skulle kjempe mot russerne, men trekke seg tilbake mot Ungarn og Romania. I 2-tiden om natten den 18. september flyktet den polske regjeringen til Romania der de ble internert.^[8] Likevel fortsatte den polske motstandsbevegelsen. 27. september falt hovedstaden Warszawa etter at tyske tropper i flere dager hadde bombardert byen med artilleri og bombefly. En uke senere, stoppet kampene etter slaget ved Kock 5. oktober.

Det totale polske tap er anslått til 66 000 dødsfall, 133 700 sårede og 694 000 tatt til fange. De tyske tap er anslått til 16 343 dødsfall, 27 280 sårede og 320 savnede. De sovjetiske tapene var 1 475 døde eller savnede, og 2 383 sårede.^[9][10][11]

Sivile tap i den tyske offensiven er anslått til 150 000 polakker (hvorav 20 000 ble drept i en forhåndsplanlagte Operasjon Tannenberg, der polske intellektuelle og potensielle ledere ble massehenrettet) og 5 000 tyskere. Sivile tap i den sovjetiske offensiven var lav, 737 dødsfall og 3 000 sårede. Ifølge en felles polsk-ukrainsk-russisk forskning fra 2003 ble 292 513 polakker deportert fra de østlige provinsene.^[12] Hvis man regner med de polske borgere av andre nasjonaliteter (jøder, russere, ukrainere, osv.) som ble deportert 1940-1941 blir det maksimale antallet på 390 000 til 400 000 personer. I 1989, forklarte den daværende polske utenriksministeren Krzysztof Skubiszewski at antall overlevende polakker som ble ofre for Stalins represalier utgjorde om lag 250 000 mennesker i Polen.

Storbritannia og Frankrike hadde erklært krig mot Tyskland 3. september, men den lovede militær bistand til Polen ble det ikke mye av. Bortsett fra noen få bombeangrep ble ingen av løftene gitt i slutten av august holdt. Uteblivelsen av støtte kom til å bli kalt Sitz-Krieg, da de allierte i praksis ikke gjorde noe som helst.

6. oktober 1939 var det vestlige Polen okkupert av Tyskland, mens Sovjetunionen kontrollerte den østlige delen av landet (det som nå utgjør vestlige Ukraina). Motstand mot det tyske okkupantene under krigen ble ledet av Landsarmeen (Armia Krajowa). Opptil 100 000 av de polske soldatene klarte i 1939 å flykte fra interneringsleirene i Romania til Frankrike, der den polske eksilregjeringen kunne organisere en hær ledet av general Władysław Sikorski, med 80 000 menn som deltok i blant annet forsvaret av Frankrike, slaget om Narvik (9. april – 8. juni 1940), Arnhem-operasjonen, slaget om Monte Cassino og slaget om Storbritannia. På grunn av de polske militæres bevegelser kalte den tyske propagandaministeren Joseph Goebbels polakkene for «Sikorskis turister».^[13] Etter nederlaget i Frankrike ble et stort antall polske soldater plassert i tyske fangeleire, internert i Sveits eller forflyttet til Storbritannia.

I områder kontrollert av Sovjetunionen ble fengslede og deporterte polske soldater og sivile sendt til GULAG, også til fjerntliggende områder.^[14] Det var også massemord på polske offiserer, inkludert 21 857 i Katynmassakren og lignende operasjoner i fengslene.

Polske militære styrker på vestfronten
ved slutten av krigen

Deserte fra tyske Wehrmacht	89 300	(35,8 %)
Flyktninger fra Sovjetunionen i 1941	83 000	(33,7 %)
Flyktninger fra Frankrike etter nederlaget i 1940	35 000	(14,0 %)
Befridde krigsfanger	21 750	(8,7 %)
Flyktninger fra okkuperte Europa	14 210	(5,7 %)
Rekrutterer fra det befridde Frankrike	7 000	(2,8 %)
Polskættede fra Argentina, Brasil og Canada	2 290	(0,9 %)
Polskeættede fra Storbritannia	1 780	(0,7 %)
Totalt	249  000
Kilde: http://www.angelfire.com/ok2/polisharmy/

17 000 polske piloter og bakkestyrker gjorde en respektabel innsats i slaget om Storbritannia. Siden de polske piloter hadde god kamperfaring fra forsvaret av Polen og Frankrike havnet de raskt blant de mest effektive i slaget om Storbritannia. Den polske pilotene hadde dobbelt så høy nedskytningsrate som de britiske. 26. september 1940, dagen da kong George VI besøkte Kosciuszko Squadron (303) i Northolt, hadde 142 polske piloter stått for 48 prosent av alle nedskytingene.^[15]

Den polske marines tre jagere befant seg ved krigsutbruddet allerede utenfor Østersjøen og sluttet seg da til den britiske marinen. Sjøforsvarets seks ubåter var først stasjonert utenfor kysten av Gdańsk, men ble presses hardt av en tysk ubåtsjakt og ble beordret til å søke lenger ut på Østersjøen. To av ubåtene klarte å finne veien ut av Østersjøen og sluttet seg også til britene. Fire ubåter fant en etter en veien til Sverige og ble internert der, først i Stockholms skjærgård, men etter det som oppfattes som risiko for tyske eller sovjetiske aggresjon, ble de plassert i Mäleren utenfor Mariefred. Ubåtene og deres mannskaper ble i Sverige gjennom hele krigen.^[16]

Den polske flåten på tre jagere og to ubåter klarte å flykte fra Baltikum til Storbritannia og ble satt av de allierte i en gruppe med to andre kryssere, syv jagere og fem ubåter. Flåten deltok i evakueringen av allierte fra Dunkerque, raidet på Dieppe, eskorterte konvoier til Malta og Sovjetunionen og patruljerte Nord-Atlanteren. Den polsk-ledede marinestyrke senket under krigen 31 tyske krigsskip og rundt femti andre fartøyer, og skjøt ned nærmere 100 fly.^[17]

På slutten av krigen ble ubåtene med de overlevende av dem som deltok i britisk tjeneste, tilbakelevert til den gjenopprettede polske marinen. Mange av mannskapene valgte imidlertid å ikke returnere til Polen, men ble igjen i Sverige, Storbritannia eller emigrerte til USA.^[18]

Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen i 1941 lyktes en av de arresterte offiserer, general Władysław Anders å få om lag 10 000 polske krigs- og GULAG-fanger med dårlig helse frigitt for å kunne evakuere via Persia/Irak, og de dannet det andre polske korps. Ved Stalins amnesti ble et ytterligere stort antall polske krigsfanger og sivile løslatt (avtale mellom gen. Sikorski og den sovjetiske ambassadøren i London Majskij 17. august 1941) og flere andre klarte å forlate Sovjetunionen gjennom den persiske korridor. Armeen på 69 000 soldater, 3 600 kvinnelige soldater og 4 000 ungdommer, ble en del av det andre polsk korps. Et stort antall jødiske soldater ble værende i Palestina, blant disse Menachem Begin.

De polske soldatene nektet å kjempe mot tyskerne på samme side som Den røde armé. Uttransporteringen av Anders' hær fra Sovjetunionen skjedde i 1942, mens slaget om Stalingrad fant sted og krigen fortsatt stod og vippet.

Polske soldater sluttet seg til motstanden, både i polske enheter og under allierte flagg i de fleste anslagene på vestfronten. I 1943 bidro Polen med 130 000 soldater under kommando av de allierte. Det polske første korps med rundt 30 000 soldater trente i Skottland i påvente av invasjonen på fastlandet. Mange av disse soldatene hadde deltatt i Frankrikes forsvar og var på forskjellige måter blitt evakuert til Storbritannia. Det andre korps under general Anders trente i Nord-Afrika og Palestina for å delta i de alliertes angrep på Italia, deriblant slaget om Monte Cassino.

Tyskerne tvangsrekrutterte også polakker fra Pommern og Schlesien til sine styrker, og da de sørlige og vestlige frontene ble startet var disse et kjærkomment bidrag – ca. 89 300 klarte å rømme eller ble tatt til fange og forsterket de polske styrkene i vest. På det meste besto de polske styrkene i vest av 249 000 mann. Den polske væpnede styrker var dermed den fjerde største allierte regnet i omfang (etter Sovjetunionen, USA og Storbritannia med Commonwealth).

Det politiske spillet mellom de tre viktigste lederne – Stalin, Churchill og Roosevelt/Truman – viser at det var en kamp mellom godt og ondt, og for frihet, rettferdighet og demokrati.^[19] For Polen betydde det at deres land ble brukt som et forhandlingskort som kunne brukes for å oppnå politisk fordel for de allierte ved forhandlingsbordet. I tillegg kom tre ulike politiske oppfatninger til å kolliderer – sterk polsk lojalitet (den naive troen på USA og Storbritannia), britisk/amerikansk pragmatisme (den naive holdning til Stalin), som ligner mye på Chamberlains forhandlingsferdigheter med Hitler^[20]) og Stalins urokkelige målrettethet.

Styrker i alle de tre polske våpengrener, som besto av flyktninger fra det okkuperte Polen, ble satt inn i krigen i Vest-Europa og ble høyt verdsatt av de allierte militære ledere for deres innsats. Det polske motiv var gjennom sin deltakelse i krig, å bidra til å frigjøre Polen, i henhold til det gamle polske valgspråket For deres frihet og vår. Polen sak – for å frigjøre landet og sikre dets uavhengighet etter krigen – ble snart en kontroversiell sak, ettersom USA og Sovjetunionen gikk inn i krigen som allierte. Atlanterhavserklæringen 14. august 1941, undertegnet av Churchill og Roosevelt, fordømte uttrykkelig alle former for grenseendringene som skjer mot folkets vilje (punkt 2) og hadde som mål suverenitet for alle nasjoner (punkt 3). Erklæringen kom raskt til å bli ubehagelig. For å få Stalin til å ta det tyngste ansvaret i krigen mot Hitler ble Churchill og Roosevelt presset til å gjøre innrømmelser vedrørende Polens østlige grenser. Dette var uakseptabelt for den polske eksilregjering, og for mange polakker, særlig de som nedstammet fra de østlige provinsene. Eksilregjeringen mente at de heller ikke hadde folkets mandat til å reforhandle grensene.

Den polske statsminister, general Sikorski og hans liberale regjeringen kom snart til å bli stemplet som kompromissløse bråkmakere. Sovjetunionen engasjerte en kampanje for å fremstille den polske eksilregjeringen som konservative, reaksjonære fascister, og sogar som sympatisører med Tyskland. Venstreorienterte britiske aviser som Manchester Guardian, New Statesman og News Chronicle sluttet seg til denne kampanjen.^[21] Situasjonen forverret seg ytterligere etter at Sikorski døde i en flyulykke, og Stanisław Mikołajczyk overtok som statsminister. Mikołajczyk manglet både Sikorskis diplomatiske kapasitet og også hans kontaktnett på øverste nivå i Storbritannia og den amerikanske administrasjonen. Ikke minst manglet han evnen til å forene de ulike fraksjonene blant eksilpolakker. Churchill og hans utenriksminister Anthony Eden, skulle som Roosevelt snart spille et dobbelspill – med Stalin om å godta innrømmelser av endringer i Polens grenser, og samtidig skjule for den polske regjeringen hva som ble diskutert mellom lederne, og dermed få den polske eksilregjering til å godta et kompromiss gjort uten å miste de polske væpnede styrkers lojalitet. Spesielt var det viktig å ikke få opinionen i USA (blant annet dem mektige polsk-amerikanske minoritet) og den britiske befolkningen mot seg. Eden kunne for eksempel, før han dro til Teheran, overbevise Mikołajczyk om at den britiske regjeringen ikke ville ta noen beslutninger over polakkenes hoder. Han hadde også skriftlig lovet støtte til den polske østlige grensen.^[22]

Eksilregjeringen rapporterte om undertrykking av polakkene i Sovjetunionen, og spesielt Katyn-massakren, som ble avdekket på samme tid, førte til et anstrengt forhold mellom polakkene på den ene siden og USA/Storbritannia på den andre siden. Sovjetunionen, som la skylden for massakren på tyskerne, brøt da diplomatiske forbindelser med Polen. I Storbritannia og USA ble massakren omdefinert til tysk propaganda ment for å undergrave de alliertes relasjoner.^[23] Den pågående propaganda i Vesten for å vaske onkel Josef (Uncle Joe) hvit og gjøre ham og Sovjetunionen mer stuerene som allierte (med en stor dose sensur mot dem som trakk opp de negative påstandene om «det alternative sovjetiske demokrati»^[24]), gjorde det polske spørsmålet enda mer ubehagelig. Dette resulterte i at Churchill og Roosevelt ga Stalin nærmest frie hender i Teheran i november 1943. Etter konferansen økte presset på den polske regjeringen til å godta Curzonlinjen som Polen fremtidige grense. Stalin valgte å utvide Curzonlinjen, dels fordi det ga en stabil britisk løsning som antydet i Den polsk-sovjetiske krig (som verken polakker eller russere brydde seg om), og for det andre, desto mer politisk levedyktig enn den grensen ble definert i Molotov-Ribbentrop-pakten fra 1939. Roosevelt kom tidlig til å bestemme seg for å gi støtte til Stalins grenser, men på grunn av det forestående valget i USA ville han ikke risikere å miste stemmer fra de syv millioner polsk-amerikanere, og han ville derfor ikke gå ut med sitt standpunkt.^[25] Churchill erklærte 22. februar 1944 for Underhuset at den britiske regjeringens støttet Curzon-linjen. Mikołajczyk var i begynnelsen av 1944 klar til å akseptere Curzonlinjen, med tap av halvparten av territoriet til Polen, dersom de polske kulturbyene Lwów og Wilno forble polske, men Kreml så sitt standpunkt som ikke forhandlingsbart.^[26]

De vestlige allierte reduserte også støtte til den polske hjemmefront. AK var avhengig av regelmessig luftforsyninger av ammunisjon, våpen og penger for å fortsette sin sabotasjevirksomhet mot blant annet tyske militære transporter i øst. Det var flere grunner: Tildels ville Stalin at AK ikke skulle være bevæpnet, tildels endret de policy til å støtte hærens offensiver snarere enn sporadiske opprør i de okkuperte områdene, og dernest var Polen mindre interessant da det var i den sovjetiske interessesfære og satsingsområdene heller var Frankrike, Belgia og Nederland. Flere leveranser til AK, som ble håndtert av den britiske Special Operations Executive (SOE), ble borte eller forsinket. Selv om AK viste seg å være en av de mest effektive og best organiserte motstandsbevegelser i Europa, fikk AK under hele krigen bare en tiendedel av hva som ble forsynt til Hellas, eller tjuendedel av hva som ble utdelt i Frankrike og Jugoslavia.^[27]

Den synkende støtten bidro også til nederlaget i Warszawaoppstanden 1944. Midt i Warszawa-oppstanden uttrykker en følelsesladd Churchill til general Anders: «Vi kom inn i denne krigen for å forsvare prinsippet om uavhengighet, og jeg forsikrer deg om at vi aldri vil forlate deg. [...] Meg og min venn President Roosevelt som snart blir gjenvalgt som president vil aldri forlate Polen. Stol på oss!»^[28] Churchill kom ved flere andre anledninger til å uttrykke seg som Sammen skal vil seire eller sammen skal vi dø som polakkene feilaktig tolket som et uttrykk for lojalitet og førte til skuffelsen over mangel på støtte for Polens sak ble enda større.

Mens Churchill og Roosevelt dro fra Polen, arbeidet Stalin for å samle de polske kommunistene i Sovjetunionen til å bli hans regjering og ledere i etterkrigstidens Polen. Det ble senere kjent at de tre "store" ledere Churchill, Roosevelt og Stalin, allerede i Teheran 1943 ble enige om å avgi Polen til Stalin, og at avtalen ble avsluttet ved Jaltakonferansen i 1945,^[29] sjokkerte de polske militære. Polakkene hadde hele tiden tolket Churchill at han offisielt hadde erklært at Polens grenser og suverenitet var ikkeforhandlingsbare. General Władysław Anders og hans andre polsk korps, der de fleste soldater var overlevende fra Gulag og kom fra Polens østlige provinsene, var de første til å legge ned våpnene. Om lag tretti offiserer begikk selvmord. Anders ble kalt til London for konsultasjoner med eksilregjeringen. Churchill ropte - 'Vi har aldri garantert dine østlige grenser, har vi nok tropper i dag, vi trenger ikke din hjelp: Du kan trekke ut alle divisjoner, kan vi klare oss uten dem, noe som var en svært overraskende vurdering av den lojale polske deltakelsen i slaget om Storbritannia, slaget om Monte Cassino, Falaise, Arnhem og andre. Anders' svar var Dette er ikke hva du har sagt de siste årene. De polske styrkene befridde kort tid etter Bologna, og fortsatte å kjempe til slutten av krigen. Harold Macmillan oppsummerte situasjonen for polakkene: -De kjempet med utmerkelse, i fronten av angrepet, i det siste slaget i krigen. De har mistet sitt land, men de har beholdt sin ære.

Da Anthony Eden jobbet for å hente ledere fra ulike polske politiske partier til landets nye sovjetisk-støttede regjering, ga han en liste med navn på seksten viktige polske ledere til Stalin. Hvis noe hadde skjedd med disse, ville britene se på dette som et brudd på Jalta-avtalen. Lederne ble imidlertid fengslet eller bare forsvant. Seks uker senere, i uformell samtale ved åpningen av FN, sa Molotov til Eden og den amerikanske utenriksminister Edward Stettinius : Forresten, de polakkene du var interessert i? Vi arrestert dem.. I en skueprosess i Moskva var tretten polske opposisjonsledere dømt for påstått samarbeid med tyskerne og spionasje mot Sovjetunionen, hvorav fire ble henrettet, deriblant general Leopold Okulicki som etterfulgte Bor-Komorowski som leder av AK.^[30] Demokratiske valg, som ifølge Jalta-avtalen skulle være frie, ble forfalsket og etterfulgt av politiets brutalitet, hån av velgerne, arrestasjoner og flere mord. Polakker i AK, og de som kom tilbake til landet fra vestlig side, ble betraktet av kommunistregimet som spioner, og snart fyltes fengslene opp av disse. Regimet nølte ikke engang med å bruke brakkene i Auschwitz, Majdanek og andre tyske konsentrasjonsleirer. Polske motstandsmenn fant snart ut at de delte celler med kriminelle.^[31][32]

I de polske analyser av krigen bruker man gjerne betegnelsen de alliertes svik for å beskrive prosessen. Dette hentyder både til mangel på militær støtte mot Tyskland fra Frankrike og Storbritannia i 1939, mangel på takknemlighet for den polske militære innsats i slaget om Storbritannia, slaget om Nord-Afrika, Italia og den vestlige fronten, og sist at de ble overlatt til Stalin, ensbetydende med at man brøt det opprinnelige løfte om at Polen skulle bli fritt etter at krigen.

Av de gjenværende polske krigsfanger og flyktninger i Sovjetunionen dannet General Zygmunt Berling i 1943 den første polske folkearmé på østfronten. Den første divisjonen deltok i slaget ved Lenino 12. oktober 1943. Den første polske folkearmé var under kommando av Marshall Georgij Zjukov i 1. hviterussiske front, og deltok i slaget om Berlin. Den andre polske folkearmé ble integrert i 1. ukrainske front og deltok i erobringen av Praha.

Et inntil nylig helt ukjent faktum er at over 60 000 polakker tjenestegjorde i den tyske hæren på østfronten. Den østerrikske forfatteren Stefan Karner definerer dette antallet polske soldater tatt til fange på østfronten i sin bok Im Archipel GUPVI fra 1995.^[33] Lignende data presenteres i den statistiske samlingen grif sekretnosti snjat fra 1993, som oppgir at 60 280 polakker i tysk uniform ble tatt til fange på østfronten. Tallene i listen omfatter perioden 22. juni 1941 til 2. september 1945. Regnet etter nasjonalitet var polakkene den syvende største gruppe blant krigsfangene på østfronten, bak Tsjekkoslovakia og før Italia som hadde henholdsvis 69 977 og 48 957 krigsfanger på østfronten.^[34][35] Det var folk fra Silesien, Preussen og Pomerania områder som skrev under Volksdeutsche lister, men også mange som ble tvangsinnlemmet i tyske styrker mot sin vilje og som ved første anledning deserterte og gikk direkte til gen. W. Anders polske hæren eller senere til Zygmunt Berlings polske armé, dannet i Sovjet i 1943 etter Stalins initiativ og under hans kontroll.^[36] Władysław Anders polske hæren som var utvandret fra Sovjetunionen i 1942, og som da telte 76 110 stridende økte antall soldater til 105 000 i 1945 mens Berlings armé telte ca. 180 000 stridende.^{[trenger referanse]}

Polakkene tok også del i den tyske ingeniørstyrkene, kjent som Organisation Todt.

De polske matematikerne, Marian Rejewski, Henryk Zygalski og Jerzy Różycki, knakk allerede 25. juli 1939 den tyske kryptomaskinen (Enigma), og ved å dele sine funn med Frankrike og Storbritannia fikk de allierte to års forsprang.

Den polske motstandsbevegelse, hjalp de allierte med vital informasjon om, blant annet konsentrasjonsleirene og de nye tyske våpen, deriblant V-1- og V-2-missiler.

• Den tyske invasjonen av Polen (1. september 1939)
  • Forsvaret av den polske kysten: Westerplatte, polske garnisonen i en odde utenfor Gdańsk (- 7. september), Oksywie (- 19. september), Helhalvøya (- 1. oktober 1939)
  • Slaget ved elven Bzura (9. – 14. september 1939)
  • Slaget ved Tomaszów Lubelski (- 20. september 1939)
  • Slaget ved Modlin (- 29. september 1939)
  • Slaget ved Warszawa (9. – 27. september 1939)
  • Slaget ved Kock (2. – 6. oktober 1939)
• Den polsk-sovjetiske krig (17. september – 5. oktober 1939) (også kjent som den sovjetiske invasjonen av Polen»)
  • Slaget ved Sarny
  • Slaget ved Dubno
  • Slaget ved Kodzevtzy
  • Slaget ved Vilnius/Wilno
  • Slaget ved Grodno
  • Slaget ved Puchov Gora
  • Slaget ved Aviary Sudovskaja
  • Slaget ved Vladypole
  • Slaget ved Dchwola
  • Slaget ved Kremer
  • Slaget ved Sjatsk
  • Slaget ved Vytychno
  • Slaget ved Kock (Kotsk) (5. oktober 1939)
• Slaget om Narvik (1940)
• Forsvaret av Frankrike (Fall Gelb, 1940)
• Slaget om Storbritannia (1940)
• Slaget om Atlanterhavet (1939–1945)
• Slaget ved Tobruk (1941)
• Raidet i Dieppe (1942)
• Slaget ved Lenino (Hviterussland) (1943)
• Invasjonen av Normandie, D-dagen (1944)
• Slaget om Monte Cassino (1944)
• Slaget ved Falaise (Falaiselommen 1944)
• Slaget ved Arnhem, Arnhem-operasjonen ( En bro for mye, 1944)
• Slaget ved Ancona (1944)
• Slaget ved Bologna (1944)
• Slaget om Berlin (1945)
• Praha-offensiven (1945)
• Den polske hjemmearmés anslag i Operasjon Storm med mål om å overta kontrollen over byer før den sovjetiske hæren:
  • Wilno-opprøret 1944
  • Lwów-opprøret 1944
  • Warszawaoppstanden 1944

Etter Polens kapitulasjon annekterte Tyskland den delen av landet som de hadde avtalt med Sovjetunionen, mens Sovjetunionen tok sin østlige del. Det tyskokkuperte området ble dels innlemmet i selve Tyskland, men den resterende delen ble det såkalte Generalguvernementet, ble ledet av en tysk guvernør, Hans Frank, og beholdt en nominell uavhengighet.

Så tidlig som 2. september 1939 åpnet den første konsentrasjonsleiren utenfor Tyskland i Stutthof konsentrasjonsleir utenfor Danzig/Gdańsk for å ta hånd om fanger fra Operasjon Tannenberg, som også førte til massemord polske intellektuelle (20 000 henrettet). På kort tid internerte eller henrettet tyskerne mesteparten av de polske intellektuelle og folk som var aktive eller hadde noen verv i lokalsamfunn. Et system av konsentrasjonsleirer ble etablert forskjellige steder i Polen. Auschwitz, for eksempel, var en tidlig konsentrasjonsleir for polske intellektuelle. To år etter utbruddet av krigen, i januar 1942 lanserte tyskerne «den endelige løsningen» med mål om å utrydde den jødiske befolkningen. Noen av konsentrasjonsleirene ble tilintetgjørelsesleirer med sikte på industriell effektivitet for å henrette et stort antall mennesker. I Polens sørøstlige deler etablerte man senere under krigen, flere av de mest beryktede dødsleirene som Auschwitz-Birkenau og Treblinka. Det polske folket ble utsatt for forferdelige lidelser gjennom hele krigen. Før Tyskland kapitulerte 7. mai 1945 hadde ca. 6 millioner polakker mistet livet, nesten en av seks innbyggere. Et overveldende flertall av disse var sivile, inkludert rundt 3 millioner polske jøder. I forhold til befolkningstallet ble Polen rammet av flere tap enn noe annet land.

Polakkene ble brukt som slavearbeidere (eller etter tysk terminologi ein Arbeitvolk) og 2,8 millioner polakker ble sendt til arbeidsleirer i Tyskland. 200 000 polske barn uten jødisk blod og med "arisk" utseende ble tatt fra sine foreldre eller barnehjem for å bli oppdratt av «ariske» tyskerne.^[37]

Polakker kunne frivillig eller ved tvang omdefineres som tyskere (Folketyskere), særlig polakkene fra Pommern, Preussen Poznań og Schlesien. Det hadde i århundrer forekommet en naturlig blanding av nasjonaliteter i disse områdene. Etter krigen, ble de som byttet nasjonalitet betraktet som forrædere og dømt.

Forfølgelse mot sivile som straff for motstandsbevegelsens angrep var alvorlige – for hver tysker drept skulle hundre sivile miste livet. Offentlig henging og skyting var vanlig i hverdagen.

Til tross for all forfølgelse, levde Polen videre under okkupasjonen, som en underjordisk stat. Militær motstand ble gjennomført med om lag 300 000 partisaner, hovedsakelig i hjemmearméen(AK, Armia Krajowa) og Bondebataljonene (Bataljony Chłopskie). Hemmelige skoler opp til universitetsnivå fantes i universitetsbyene. Hjelpeorganisasjoner og ulovlig mattilførsel (ofte «svartebørs») var hjelpemidler i den daglige kampen for å overleve. Hjelpeorganisasjonen for jødene, Żegota, var viktig for deres overlevelse. De aktive i Żegota var katolikker, folk fra motstandsbevegelsen, samt polske jøder. Jødene kunne klare å overleve ved å gjemme seg for tyskere hos hjelpsomme polakker (som risikerte dødsstraff for seg selv og sin familie). Likevel, jødene risikerte også å bli utsatt for varianter av den polske antisemittismen, som i Jedwabne pogrom, der alle jøder i landsbyen ble overflyttet til en låve som ble tent på.

Utbredte sabotasjeaksjoner mot den tyske transporten til østfronten var også viktig for å kunne svekke Tyskland alvorlig – 7 000 skadede eller avsporede tog mellom 1941 og 1945 skapte betydelige tap.^[38]

I forbindelse med nedleggelsen av Warszawaghettoen oppsto et kraftig opprør, ghettoppstanden 1943, i protest mot nasjonalsosialistenes jødeutryddelser. Opprøret ble knust med store tap.

Den sovjetiske invasjonen i Polen førte til at mange motstandsfolk i AK som ønsket et fritt Polen ble tatt til fange, fordi de ble sett på som en trussel mot den sovjetisk planlagte etableringen av en polsk kommunistisk regjering.

Etter over to år med krig på østfronten kom sovjetiske styrker 4. januar 1944 tilbake til den polsk-sovjetiske grensen fra før september 1939.^[39] Under den sovjetiske styrkeoppbyggingen i Hviterussland (dagens Belarus) ble Den røde armé forsterket med en polsk kommunistisk hær ledet av Zygmunt Berling. Berlings hær var på rundt 100 000 soldater da den i april 1944 sluttet seg til Konstantin Rokossovskijs armegruppe kalt 1. hviterussiske front. Berlings arme ble rekruttert fra det store antallet polske flyktninger og internerte/deporterte i Sovjetunionen.^[40]

Sovjetiske myndigheter og polske kommunister skapte i januar 1944 en konkurrerende polsk motstandsstyrke, Armia Ludowa (folkets hær). Den sovjetiske ledelsen betraktet Armia Krajowa som terrorister, og i Lublin-området ble flere tusen polske motstandsfolk arrestert av NKVD. NKVD hadde oppdrag å oppløse Armia Krajowa da de gikk inn i Lublin. Mange soldater i Armia Krajowa i Lublin ga fra seg sine våpen til sovjetiske styrker som ga våpnene videre til Armia Ludowa.^[41][42][43]

Den vest-allierte invasjonen i Normandie 6. juni 1944 åpnet en ny front i Europa. Polske styrker deltok i landgangen. I denne fasen av andre verdenskrig i Europa var USA og Sovjetunionen de dominerende aktørene på alliert side.^[44] Sovjetiske styrker med blant annet 146 infanteridivisjoner og 43 stridsvognbrigader satte 23. juni igang operasjon Bagration på østfronten,^[45] rykket raskt gjennom Hviterussland, inntok Vitebsk 26. juni og Minsk 3. juli.^[46] Sovjetisk styrker nådde elven Bug i juli 1944.^[47][46]

Sovjetiske styrker satte i juli 1944 igang en stor offensiv som skulle sammenfalle med et ventet gjennombrudd i Normandie, slik at Tyskland ble forhindret i å forsterke sine stillinger i Frankrike. Den 1. hviterussiske front (en av de største armegruppene innenfor Den røde arme og hovedstyrken ved innmarsj i Polen) nådde Brest-Litovsk og krysset elven Bug. Tyske styrker som trakk vestover var fortsatt i stand til å vende om og gjøre motangrep. Sovjetiske styrker inntok Lublin 24. juli 1944, og frigjorde konsentrasjons-og tilintetgjørelsesleiren Majdanek som ble vist frem for pressen.^{[48][49][50][51]} Moskva radio og den sovjetkontrollerte Kosciuszko radio oppmuntret i radiosendinger i juli 1944 befolkningen i Warszawa til å gjøre motstand mot okkupanten.^[52]

Den polske eksilregjeringen i London instruerte lokale tjenestemenn og motstandsbevegelsen om å sikre fri passasje for Den røde armé. Lokale tjenestemenn skulle ta kontrollen da den tyske okkupanten trakk vestover, og tyske styrker skulle angripes.^[39] Den hemmelig sivile administrasjonen ble kalt Delegatura. Frigjøringen av Polen i regi av eksilregjeringen og den polske hjemmefronten (Armia Krajowa) skulle skje i henhold til planen operation Tempest (polsk: akcja Burza).^[47][46]

Den sovjetiske overmakten, også i luften, var så stor at det tyske Luftwaffe trakk tilbake flere avdelinger fra Warszawa-området. Etterhvert som sovjetiske styrker tok kontroll over Polen fløy sovjetiske krigsfly stadig oftere i nærheten av Warszawa. I slutten av juli kontrollerte de sovjetiske styrkene 6 flyplasser mellom elvene Bug og Wisla, den nærmeste var 20 minutter med fly fra Warszawa. I slutten av juli sto sovjetiske styrker i området rundt Warszawa. De sovjetiske styrkene nådde Wisla 26. juli, og etablerte brohoder på elvens vestre bredd ved Magnuszew, Deblin og Pulawy 40 til 60 km sør for Warszawa.^[46]

Tyske panserstyrker under general Decker stanset sovjetiske panserstyrker under et stort slag 30. juli øst for Warszawa. Sovjetiske styrker ble påført store tap og trakk seg midlertidig tilbake til Wolomin.^[51] Konstantin Rokossovskij var kommandant for den store sovjetiske armegruppe 1. hviterussiske front, og var polskfødt.^[53]

I juli 1944 pågikk det en tydelig tysk tilbaketrekking fra Warszawa: Tyske sivile ble trukket ut i stort antall, tyske institusjoner stengte og militære enheter kjørte vestover. Evakueringen var til dels panikkartet, noe som byens borgere tok som sikkert tegn på at okkupasjonen snart var over.^[52]

I august 1944 dro AK (Armia Krajowa) igang Operasjon «Burza» («Storm») der målet var å frigjøre flere store byer før den sovjetiske hæren klarte å ta kontroll over landet. General Tadeusz Bór-Komorowski ledet Warszawaoppstanden 1944 mot tyskerne, som var det mest kjente av opprørene. Det resulterte i et stort antall døde på begge sider, og førte til at byen for det meste ble jevnet med jorden. Polakkene forventet også støtte av de vestlige allierte med våpenleveransene, som dessverre ikke ble realisert før det var for sent. Fallskjermsoldater, og også den sovjetiske hæren, som var på østsida av Wisła, skulle komme til unnsetning gjennom offensiven sin. Men den russiske generalen Konstantin Rokossovskij kom ikke polakkene til unnsetning, noe som bidro til motvilje mot det sovjetiske lederskapet. Offisielt het det: «Vi ventet på flere forsterkninger», men i virkeligheten ville de vente til opprøret var slått ned, slik at de selv kunne okkupere byen, i stedet for å la polakkene frigjøre den.

Kampene begynte 1. august 1944, og de polske styrkene kjempet mot den den tyske overmakten frem til 2. oktober. Tapene på polsk side utgjorde 18 000 drepte og 25 000 sårede soldater, og opp mot 200 000 drepte sivile, hvorav en god del i massehenrettelser utført av tyske styrker. Tapene på tysk side utgjorde over 17 000 drepte og 9000 sårede soldater. De tyske styrkenes massedrap på sivile var så hensynsløse og omfattende at det sammenlignes med Nanjing-massakren. Det tyske terrorveldet i Polen begynte i 1939 og kulminerte med bekjempelsen av oppstanden og ødeleggelsen av byen. En tysk offiser ble dømt til fengsel for disse forbrytelsene.^[54]

Etter oppstanden raserte tyske styrker på ordre fra diktatoren Adolf Hitler det som var igjen av byen og 85 % av byen ble jevnet med jorden.^[55][56] Ved siden av Berlin ble ingen europeisk hovedstad så ødelagt som Warszawa.

Sovjetunionen annekterte i 1939 de deler av Polen som var øst for elva Bug, som utgjorde 50,4 % av det polske området før andre verdenskrig, i russisk historie kjent som Vest-Ukraina og vestlige Hviterussland. Da England, Frankrike og Polen befant seg i krig med Tyskland, og Sovjetunionen hadde erklært sin nøytralitet mot England, Frankrike og Tyskland, unngikk de allierte å forklare den sovjetiske krigen. Polens østlige regioner fikk inntil videre beholdes av russerne. Den polske regjeringen i eksil unngikk også å forklare den sovjetiske krigen, fordi England hadde bedt om å ikke gjøre russerne til den vestlige alliansens fiende i den kommende kampen mot Tyskland. Polen nøyde seg dermed med å protestere mot den sovjetiske invasjonen.

Etter Polens kapitulasjon ble en stor del av sivilbefolkningen (ikke bare polakkene) eksponert for brutal behandling, bortføringer, mishandling, tortur, henrettelser (50 000)^[57], sa,t deportertasjoner til Sovjetunionen. Forskere i KARTA som arbeider for den polske Institutt for nasjonalminne (IPN) anslo at et flertall av de 309 000-327 000 var sivile, og anslo antall døde som følge av deportasjonene til 15 000.^[58] Dataene tilsvarer russiske anslag på 320 000 personer.^[59] En av forklaringene på de såkalte deportasjonene, var at de var rene nødstilfeller (selv om det oppfattes ille av de som ble deportert), da det var etnisk spenning i disse områdene mellom ukrainere/hviterussere og den polske minoriteten.^[60]

Av de russiske overgrepene er Katynmassakren de mest kjente, hvor NKVD styrkene henrettet 15 000 polske offiserer og representanter for staten Polen (totalt 21 857 personer). Det finnes også informasjon om jøder som ble utvist eller frivillig vendte tilbake til det tysk-okkuperte Polen^[61]

Til tross for den polske minoriteten led på sovjetisk side, er det ingen tvil om at forholdene i de russiske regionene var klart mye bedre enn i den tysk-annekterte vestlige delen. Et talende eksempel er medlemslisten til nasjonalforsamlingen i Vest-Ukraina, hvor 92,4 % var ukrainere, 4,1% jøder, 3 % polakker og 0,4 % russere, og vest i Hviterussland, hvor 67,1 % var hviterussere, 13,7 % polakker, 7,8 % jøder, 5,7 % ukrainere, 4,6 % russere og 1,1 % av andre nasjonaliteter.^[62] Uansett hvordan vi tolker disse tallene, er polske statsborgere som deltar i nasjonalforsamlingen i skarp kontrast med den tyske politikken ble implementert i den vestlige delen av Polen, der polakkene (som andre østeuropeere senere) ble sett på som mennesker som ikke har noen politiske eller sosiale rettigheter.

Da Tyskland angrep Sovjetunionen i juni 1941 var disse områdene snart under tysk kontroll (se også ovenfor: Polen under tysk okkupasjon). I forbindelse med Operasjon Bagration i juni 1944 begynte en serie sovjetiske offensiver som førte til den endelige frigjøringen av Ukraina og Hviterusslands vestlige territorier (tidligere Øst-Polen) fra tysk okkupasjon.

Den siste omorganisering av Polens grenser ble gjort i forbindelse med det allierte møtet i Moskva (1942), Teheran (1943), Jalta (1945) og Potsdam (1945) og stemte med Curzonlinjen som ble foreslått av britene allerede i 1920. Områder som hadde havnet på russiske hender etter de tre polske delingene fra 1772, 1793 og 1795 (se Polens tre delinger) og frem til slutten av første verdenskrig, men som ble gjenerobret av Polen i Den polsk-sovjetiske krig, kom fortsatt til å tilhøre Sovjetunionen. Disse områdene var delvis bebodd av ikke-polske etniske folkeslag ^[63], med noen få unntak som for eksempel de gamle polske kulturbyene Wilno og Lwów. Polen ble til gjengjeld tildelt en liten del tidligere tyske områder i vest som fortsatt gjelder mot det nå gjenforente Tyskland. De tapte imidlertid i denne avtalen svært store landområder til Sovjetunionen.

Den polske eksilregjeringen akseptert aldri grenseendringene og dette ble bestemt over polakkenes hoder. Franklin Roosevelts og Winston Churchills avtale med Josef Stalin kom også i stand på slutten av krigen, og gjorde at den pro-kommunistiske regjeringen ble anerkjent av USA og Storbritannia. Resultatet var at den polske hær, luftforsvar og marine som under krigen ble ansett som de beste soldatene (under feltmarskalken Harold Alexander og med tilnavn som "Glamor Boys of England", om de fremragende polske pilotene) ikke engang ble invitert til seiersparaden i London 1945. Dronning Elizabeth II uttrykte det på denne måten femtifem år etter slaget om Storbritannia: 'Dersom Polen ikke hadde stått ved vår side i disse dager [...] kunne frihetens ha blitt slukket .".^[64]

Da den amerikanske presidenten Harry S. Truman, som erstattet den avdøde Roosevelt, åpnet oppstartskonferensen for FN i San Francisco i april 1945 var ikke i Polen blant de førtifire inviterte landene. Forutsetningen for deltakelse i FN var å kjempe mot Tyskland. Land som i utgangspunktet støttet Hitler, men senere byttet side, var invitert: Sovjetunionen (samarbeidet med og støttet Hitler 1939-1941, men ble fra 1941 på alliert side), Italia (som byttet side 1943) og Romania (som byttet side så sent som 1944), men ikke Polen som kjempet mot Hitler fra første til siste dag av krigen i Europa. Årsaken var den samme som da Polen ble gitt til Stalin på Teheran og Jaltakonferansen, at Roosevelt og Truman ikke vil provosere Stalin. I San Francisco valgte pianisten Arthur Rubinstein å demonstrere etter å spille den amerikanske nasjonalsangen, ved å si at han blant de 44 flaggene ikke kunne se sitt lands flagg, hvorpå han uoppfordret spilte Fortsatt har Polen ikke tapt til stormende applaus.^[65]

Det faktum at Polen ble tildelt de østlige tyske regioner for å kompensere for de områdene overtatt av Sovjetunionen lanserte en gigantisk etnisk rensing i områdene. De ulike etniske gruppene skulle flyttes til områder innenfor sitt lands grenser. Polakkene ble drevet bort fra Ukraina, Hviterussland og Litauen, samt ukrainere og hviterussere i Polen, og 1,3 millioner tyskere fra Polen til Tyskland. Det var sjelden noen planlagte aktiviteter, men ofrene fikk bare noen korte øyeblikk til å samle sine viktigste bærbare eiendeler. Etter flytting, ble det svært små populasjoner av nasjonale minoriteter igjen i de berørte områdene. Polen, som før krigen besto av mange folkegrupper og bare 68 prosent var etniske polakker, var i 1946 nesten rent polsk.^[66]