Holocaust i Tyskland

Holocaust i Tyskland var det nazistiske regimets utryddelse av landets jødiske befolkning. Holocaust foregikk over hele det tyskkontrollerte Europa under andre verdenskrig særlig i det okkuperte Polen og de okkuperte delene av Sovjetunionen. Deportasjon fra selve Tyskland til ghettoer i det okkuperte Polen og andre erobrede områder i øst begynte høsten 1941. Etter at nazistene kom til makten i 1933 hadde over 304 000 av de om lag 525 000 jødiske tyskerne flyktet eller blitt presset til å emigrere. Av 237 723 gjenværende jøder i Tyskland i 1939 ble 165 200 myrdet. De siste deportasjonen fra selve Tyskland til Theresienstadt og Auschwitz gikk tidlig i 1943. Jødiske tyskeres eiendeler ble beslaglagt av staten og fordelt etter egne bestemmelser.^[1][2]

Ved den tyske kapitulasjonen i 1945 var det 50 000 jøder i live innenfor selve Tyskland (grensene før 1938). De fleste som overlevde var internert i arbeids- eller konsentrasjonsleirer i Tyskland.

Det var nær 10 millioner jøder i Europa i mellomkrigstiden, over halvparten av disse bodde i Polen og Sovjetunionen knyttet særlig til Det jødiske bosetningsområdet. Jødene utgjorde 1,7 % av innbyggerne i Europa og 2/3 av verdens jøder bodde i Europa. Ungarn og Tyskland hadde begge nær en halv million jødiske borgere hver, i Ungarn utgjorde dette 5 % av befolkningen og i Tyskland 0,7 %.^[3]

Folketellingene i Tyskland registrerte i 1925 og 1933 medlemskap i kirkesamfunn eller andre religiøse organisasjoner. Før 1925 omhandlet folketellingene religiøs tro (tysk: Glauben). Folketellingen i 1939 forsøkte å klassifisere jøder som rase i henhold til de antijødiske Nürnberglovene. Det tyske statistikk-kontoret laget i 1940 på grunnlag av dette en rapport om jøder og jøder av blandet opphav (tysk: Mischlinge). Personopplysninger fra folketellingen i 1939 ble trolig brukt som grunnlag for deportasjonene som begynte i 1941. I tillegg påla Gestapo i mai 1941 de jødiske organisasjonene å lage oversikt over den jødiske befolkningen.^[4]

Omkring 100 000 jødiske tyskere tjenestegjorde ved fronten under første verdenskrig.^[5]

I Mein Kampf (1925) skrev Adolf Hitler om sitt hat mot jøder og advarte om at han kom til å drive dem ut av Tysklands politiske, intellektuelle og kulturelle liv. Han skrev ikke at han kom til å utrydde dem, men han skal ha vært mer direkte privat. Så tidlig som 1922 skal han sagt til major Joseph Hell, på den tiden en journalist:

«Når jeg har makten, skal min første og viktigste oppgave være utryddelsen av jødene. Så snart jeg har makten til å gjøre det skal jeg ha galger bygget i rekker på Marienplatz i München, for eksempel så mange som trafikken tillater. Deretter skal jødene bli hengt uten unntak og de skal henge til de stinker, de skal henge der så lenge hygieniske prinsipper tillater det. Så snart de er tatt ned så skal en ny last opp og så om igjen helt til den siste jøden i München er utryddet. Andre byer skal snart følge etter på samme måte inntil hele Tyskland er fullstendig renset for jøder.»^[6]

NSDAP under ledelse av Adolf Hitler kom til makten i Tyskland 30. januar 1933 og forfølgelsen av og utstøtelsen av landets 525 000 jøder begynte nesten med en gang. Etter at Hitler kom til makten i januar 1933 ble antijødiske tiltak innført blant annet i form av boikott av jødiske forretninger i 1933 og Nürnberglovene i 1935. En del jøder opplevde Nürnberglovene som en lettelse fordi det da ble avklart hvem som skulle regnes som jøder og jødenes situasjon i Tyskland dermed var fastlagt og stabil. Regimet ønsket å få flere jøder til å emigrere, og dette målet søkte de å nå blant annet ved å internere jøder i konsentrasjonsleirer. Mange jødiske tyskere var plaget av tanken på å emigrere blant annet fordi de følte seg som tyske og anså Tyskland som sitt hjemland, forholdene i Tyskland ble imidlertid vanskeligere og vanskeligere. Familiene ble ofte splittet ved at de yngre utvandret.^[7]

Fra mars 1933 ble jøder angrepet på gatene i Tyskland. SA fjernet fysisk jødiske tyskere fra deres offentlige stillinger, for eksempel dommere fra rettssalene og lærere fra skolene. Boikott av butikker drevet av jøder begynte 1. april 1933. En lov innført 7. april 1933 førte til at flere hundre tjenestemenn ble fjerne fra sine stillinger. Antall jødiske studenter ved universitetene ble begrenset til andelen i befolkningen, noe som var langt mindre enn antallet jødiske studenter. Gestapo ble etablert 26. april 1933. Jøder ble i september 1933 ekskludert fra kunstnerforeningen, fra teater, film og aviser.^[8][9]

Lov om tilbakekalling og frakjennelse av tysk statsborgerskap ble håndhevet fra september 1933, men nazistene var av utenrikspolitiske hensyn tilbakeholdne med håndheving før 1937. Senere ble loven brukt for å bli kvitt motstandere av regimet og jøder, og målet var blant annet å gjøre dem rettsløse i utlandet. I september 1933 ble det offentliggjort en liste over person som mistet borgerskapet med blant andre Heinrich Mann, Lion Feuchtwanger, Philipp Scheidemann og Otto Wels. I 1933 ble loven brukt mot 30 personer i 1939 og i 1940 mot nær 10.000 personer.^[10]

I 1935 befestet nazi-regimet sin stilling og de antijødiske tiltakene ble trappet opp blant annet med Nürnberglovene. Alle i militæret måtte ha «arisk» herkomst. Jødiske tyskere fikk forbud mot ekteskap og seksuelle relasjoner med andre tyskere. Jøder fikk ikke lov til å ansette kvinnelige hushjelper under 45 år og fikk ikke lov til å heise tysk flagg. Skilt med teksten «jøder ikke ønsket» ved innkjøringer til tettbebyggelse, utenfor butikker og kafeer. En forordning av 14. november 1935 fratok jødene stemmerett og muligheten til å ha offentlige verv eller embeter.^[8][9]

I forbindelse med olympiske leker i Berlin i 1936 var det opphold i angrep på jødene og en del antisemittiske skilt ble midlertidig tatt ned, mens i 1938 ble antijødiske tiltak trappet opp. Jødenes formuer ble kartlagt spesielt og politiet begynte registrering av velstående jøder. Myndighetene forsøkt å få forretninger tilhørende jøder overført til andre eiere. I 1938 ble menn pålagt å føye «Israel» til navnet og kvinner «Sara» (dersom de ikke hadde et såkalt jødisk navn fra før), slik at jøder lett kunne identifiseres ved navnet. Synagogen i München ble ødelagt 9. juni 1938. Éviankonferansen om flyktninger fra Tyskland ble avholdt 6. juli 1938. Advokater og leger av jødisk herkomst mistet i 1938 sin rett til å praktisere. I oktober 1938 ble jødenes pass stempler med «J».^[8][9]

Sommeren 1938 ble, etter ordre fra Heydrich, 18.000 jøder uten statsborgerskap deportert fra Tyskland og Østerrike til et ingenmannsland ved grensen til Polen.^[11]

Med Krystallnatten i 1938 ble de antijødiske tiltakene trappet opp. Krystallnatten 9-10. november 1938 ble iscenesatt av Hitler og Goebbles som ikke informerte Heydrich.^[12][13][14] Heydrich instruerte om at ødeleggelse av synagoger og jødiske gravlunder ikke skulle straffeforfølges, mens han lovet å straffeforfølge de verste overgriperne (drap, utpressing og plyndring) særlig slike som ikke hadde såkalt idealistiske motiver. Göring var oppbragt over Krystallnatten fordi ødeleggelsene skadet hans anstrengelse for å gjenreise tysk økonomi.^[15][16] Samtidig beordret Heydrich internering av tusenvis av jøder.^[17]

Ulike grener av naziregimet, særlig Gestapo og Sicherheitsdienst (SD), hadde ulike syn i jødespørsmålet. Først i 1938 ble de antijødiske tiltakene mer samordnet. De tyske jødenes pass ble da stemplet med J etter påtrykk fra Sveits og Sverige, slik at de to landene kunne nekte jødiske flyktninger adgang uten å stenge andre tyske borgere ute. Jødiske barn ble i november nektet å gå på vanlige skoler og jøder ble fratatt førerkort. Omkring 26.000 tyske jøder ble internert. I 1939 ble jøder fratatt radioapparater.^[9][9][18] I september 1941 påla tyske myndigheter jøder i landet å bære en gul stjerne synlig på yttertøyet og jøder fikk ikke bruke offentlig transport.^[1]

Det tyske regimets antijødiske agitasjon forble vag og generell etter Krystallnatten: Jødedommen skulle «forsvinne» uten at dette ble konkretisert som massedrap. Dokumentet fra Wannsee-konferansen er også kamuflerende i ordbruken. Under krigen ble tyskere stilt for retten og henrettet for å ha spredd rykter om folkemord. SS-øverstkommanderende Heinrich Himmler understreket overfor SS-ledere at det skulle ties om jødeutryddelsene.^[19]

Utvandringskontoret i Wien var i nazistenes øyne så vellykket at det ble brukt som modell.^[20] Etter Adolf Eichmanns arbeid med å presse jødiske østerrikere til å utvandre, foreslo Reinhard Heydrich, sjef for RSHA, å opprette en tilsvarende ordning i selve Tyskland. Eichmann deltok 12. november 1938, kort etter krystallnatten, i et møte med Heydrich, Heinrich Müller, Erich Neumann,Wilhelm Stuckart og møteleder Göring. Eichmann var innkalt for å gjøre rede for sine kreative og uoffisielle måter å løse problemer for å få fart på fordrivelsen av jødene. Heydrich foreslo i møtet å opprette en tilsvarende ordning som Eichmanns kontor i selve Tyskland. I januar 1939 ble Reichszentrale für jüdische Auswanderung etablert i Berlin med Heydrich som leder etter oppdrag gitt av Göring i november 1938.^{[21][22][23][24][25][26]} Eichmann overtok ledelsen av kontoret i Berlin i oktober 1939 med mindre resultat enn i Wien.^[27]

Fra januar til mai 1939 ble omkring 34 000 jøder presset til å utvandre fra selve Tyskland (Altreich).^[28] Under Wannsee-konferansen ble det rapportert at i alt 537 000 jøder var «overtalt» til å utvandre fra riket og fra okkuperte områder: 360 000 fra selve Tyskland (Altreich), 147 000 fra Østerrike og 30 000 fra Böhmen og Mähren. Himmler stanset utvandringen i oktober 1941.^[29]

Etter maktovertakelsen anla Hitlers regime flere konsentrasjonsleirer der regimets motstandere ble internert. Regimet etablerte Dachau, Oranienburg, Sachsenhausen, Buchenwald og Ravensbrück før 1939. Etter 1939 ble disse en del et større nettverk av leirer der de internerte ble brukt til slavearbeid.^[30] Dachau ble etablert i 1933 som den første og der ble politiske fanger og tyske sigøynere samt vanlige kriminelle internert.^[31] Før krigen hadde Hitler-regimet opprettet leirer for politiske fanger på tysk jord, blant annet Dachau og Sachsenhausen. Senere ble blant annet krigsfanger, sigøynere og homofile holdt i disse leirene. Disse første leirene var ikke utryddelsesleirer, slike kom først i stand under krigen i okkuperte områder i Øst-Europa.

Nazistene begynte undertrykkelse av sigøynerne (romanifolket; tysk: Zigeuner) kort tid etter maktovertakelsen i 1933. De ble betraktet som "asosiale", som en folkegruppe med "artsfremmed blod", som mindreverdige og skulle skilles fra den rene "ariske rasen". Ordførere, politimestre og andre myndighetspersoner krevde tidlig at sigøynerne skulle interneres i leire utenfor byene. Den første leiren ble opprettet i 1935 uten lovegrunnlag. Kommunene opprettet over 20 leire til 1939. Nürnberglovene skulle også omfatte sigøynere. Fra 1936 arbeidet at sentralkontor med registrere sigøynere for å bekjempe "sigøyneruvesenet". De rasehygienske kontoret definerte 90 % av sigøynerne som Mischling, det vil si som ikke rent "ariske".^[32] Romanispråket tilhører den indo-ariske språkgruppen med opphav i sanskrit med påvirkning av blant annet kurdisk og persisk samt gresk. Nazistenes ideologer forsøkte å definere sigøynerne som en mindreverdig, uren eller degenerert gren av den "ariske" familien fordi de ikke kunne benekte sigøynernes "ariske" opphav.^[33][34][35]

Det er bred faglig enighet om at sigøynerne har opphav i folk som i flere faser utvandret fra det indiske subkontinent omkring år 1000. Sigøynere som lenge hadde holdt til i tysktalende områder ble kalt sinti, mens sigøynere som slutten av 1800-tallet innvandret til tysktalende områder fra Ungarn og Balkan ble kalt rom og snakket et språk sterk påvirket av rumensk. Sigøynerne fra Balkan hadde generelt mørkere hud. Mens sigøynerne tidligere ble betraktet i et idyllisk eller romantisk lys, ble de i forbindelse med rasideene på slutten av 1800-tallet i økende grad betraktet som rasmessig underlegne og en trussel mot den rene tyske "rase". Slike raseideer ble fremmet av blant andre Arthur de Gobineau og Houston Stewart Chamberlain. Grev Gobineau utformet ideen om "den ariske rase" i en bok (1855) som ble populær i tysk oversettelse (1897).^[36]

De tyske delstatene utarbeidet på 1800-tallet lover og tiltak med sikte på å holde utenlandske sigøynere ute. For eksempel hadde Bayern et eget sentralkontor for sigøynersaker med registrering av sigøynere og deres aktiviteter. Hver delstat forsøkte å sende sigøynerne over grensen så raskt som mulig. Flere delstater fulgte på 1920-tallet etter Bayern og innførte registrering blant annet med fingeravtrykk. Tiltak overfor sigøynere kom etter press fra politiet og fra befolkningen. Fiendtlighet overfor sigøynere ble blant annet knyttet til oppfatning om at de var upålitelige og tyver.^[36]

I 1933 var det bare 26.000 sigøynere i Tyskland og de var i utgangspunktet av liten interesse for nazistene. Gradvis ble naziledelsen mer opptatt av sigøynerne særlig som press nedenfra. Sigøynerne omflakkende livsstil passet blant annet ikke inn i et samfunn av stabile sosiale forhold som nazistene tilstrebet. Sigøynere med mørk hud stakk seg ut i en tid der det var ideologiske forestillinger om raserenhet. Raselovene for jøder innført i 1935 ble etterhvert også brukt mot sigøynere. Fra 1937 ble sigøynerne forfulgt angivelig som et tiltak mot kriminalitet. I 1938 ble det utstedt et dekret om "sigøynerpesten" der Zigeunermischlinge ble utpekt som rasemessig mindreverdige. Politikken overfor sigøynerne var ofte inkonsistent for eksempel ble reisende uten sigøynerbakgrunn ("hvite sigøynere") gjenstand for samme forfølgelse.^[36]

Heydrich skjerpet i september 1939 politikken overfor sigøynere: Mischlinge skulle deporteres til det okkuperte Polen, denne planen ble ikke gjennomført. I 1940 ble noen tusen sendt på tvangsarbeid; i 1943 ble sigøynere deportert til Auschwitz fra hele Europa der de ble mishandlet i eksperimenter og drept i gasskamrene. Til sammen ble 200.000 til 500.000 sigøynere myrdet.^[32]

USA begynte omkring 1900 å innføre lover som skulle begrense innvandringen til landet. Loven av 1924 satte kvoter for opphavsland og reglene ble i 1930 strammet inn under Herbert Hoover. Konsulatene kunne nekte visum til personer som kunne bli en økonomiske byrde for det offentlige. Disse amerikanske reglene begrenset sterkt muligheten for å unnslippe forfølgelse i Europa. Før 1938 var mange land motvillige til å bli involvert i det som ble ansett som intern sak for Tyskland.^[37]

Holdningen i andre land endret seg i løpet av 1938 først med Anschluss så med Krystallnatten. President Roosevelt inviterte i juli 1938 til Éviankonferansen for å diskutere utfordringen med flyktninger fra Tyskland og Østerrike, der 32 land og 24 frivillige organisasjoner møttes. Konferansen ga få resultater. Storbritannia motsatte seg mer innvandring til Palestinamandatet der innvandringen allerede var stramt svært til etter det arabiske opprøret i 1936. Europeiske land som allerede hadde tatt i mot flyktninger ville ikke ta i mot flere. USA ville ta i mot en kvote på 27 230, mens Den dominikanske republikk tilbød seg å ta i mot 100 000 - det urealistiske tilbudet var trolig et PR-fremstøt. Australias representant uttalte: «As we have no racial problem, we are not desirous of importing one.» (Vi har ikke et raseproblem og er derfor ikke interessert i å importere et.)^[38]

I mai 1939 seilte skipet MS St. Louis fra Hamburg til Cuba med over 900 jødiske flyktninger. I Havanna nektet myndighetene å ta mot dem, skipet forlot Cuba og seilte langs USAs østkyst der myndighetene nektet å ta mot dem. På vei tilbake til Europa ble det samlet sammen penger og forhandlet slik at flyktningene slapp inn i Nederland, Belgia, Frankrike og Storbritannia. Av de 900 flyktningene ble 250 drept under holocaust etter å blitt innhentet av tysk ekspansjon.^[39]

I 1938 var det omkring 200 000 jødiske borgere i landet ifølge definisjonene i Nürnberglovene. Dette utgjorde 40 % av jødene i det utvidete tyske riket. De fleste jødiske østerrikere bodde i Wien der det var 176 000 jødiske innbyggere. Den politiske antisemittismen vedvarte fra århundreskiftet gjennom mellomkrigstiden.^[40] Østerrike ble annektert av Tyskland i mars 1938. Antisemittismen tiltok straks etter Anschluss med plyndring, konfiskering av eiendom og offentlig ydmykelse. I slutten av mars ble jøder utestengt fra universitetene og fra stillinger i det offentlige. Jøder som ønsket å forlate landet måtte i praksis etterlate mesteparten av sine eiendeler fordi det ikke fantes noen lovlig måte å ta med seg verdier ut av landet. Det ble også innført en egen avgift for utvandring. Reichsfluchtsteuer. I august 1938 ble Zentralstelle für jüdische Auswanderung (sentralkontoret for jødisk utvandring) etablert under ledelse av Adolf Eichmann. Offisielt ble kontoret ledet av dr.juris. Walter Stahlecker (senere leder av Einsatzgruppe A), men reell leder var Eichmann.

Våren 1938 hadde Eichmann forsøkte å stimulere jøder til å utvandre, fra august ville han få en raskere byråkratisk prosess og samtidig måtte jødene gi fra seg alle sine verdier for å et gyldig pass og utreiseløyve. Innen mai 1939 hadde halvparten av de jødiske østerrikerne flyktet fra landet. Heydrich foreslo å opprette en tilsvarende ordning som Eichmanns kontor i selve Tyskland. I januar 1939 ble Reichszentrale für jüdische Auswanderung etablert i Berlin med Heydrich som leder etter oppdrag gitt av Göring i november 1938.^[21][41] Fra januar til mai 1939 ble omkring 34.000 jøder presset til å utvandre fra Tyskland (Altreich) og omtrent samme antall fra Østerrike.^[28] I alt 126 483 jøder forlot Østerrike før holocaust etter at eiendelene deres var beslaglagt. Av de gjenværende overlevde om lag 9 000 og 65 000 ble drept.^[40][42][43]

Nazistene kom til makten i fristaden Danzig i mai 1933. I 1937-1938 emigrerte 10 000 jødiske innbyggere fra Danzig. I 1941, før Holocaust begynte, var det bare 200 jøder igjen i Danzig. Konsentrasjonsleiren Stutthof, like øst for Danzig, var opprinnelig tiltenkt internering av etnisk polske og ble brukt til massedrap på jøder først i 1944.^[43]

Jødiske borgere av Tyskland hadde formelt anledning til å utvandre også etter krigsutbruddet.^[44] Reinhardt Heydrich foreslo i juli/august 1941 fullstendig og rask deportasjon av jødene fra selve Tyskland (Altreich).^[45] Hitler var i utgangspunktet tilbakeholden med deportasjoner og jødetransporter godt synlig for andre tyskere.^[46]

I august 1941 var Hitler på glid og jødene hjemme ble utsatt for strengere tiltak, blant annet bruk av gul «jødestjerne» fra september 1941. Heydrich iverksatte også regler for hvor jøder kunne reise og oppholde seg i Tyskland.^[46] Heydrich og Himmler besluttet at fra 23. oktober var det ikke tillatt for jøder å forlate Tyskland eller andre deler av det tysk-kontrollert Europa.^[47]

Spørsmålet om Mischlinge (nazistenes betegnelse på personer av delvis jødisk opphav), som særlig ble drøftet i forbindelse med Wannsee-konferansen, var viktig for å kunne avgjøre hvem som skulle deporteres fra Tyskland. Hitler selv vegret seg for å inkludere disse, fordi det ville skape stor motstand blant «halvjødenes» slektninger. I 1939 var det til sammen 64 000 «førsteordens» og 43 000 «andreordens» Mischlinge i Tyskland, Østerrike og Protektoratet. I Tyskland var det 20 000 i blandingsekteskap.^[48]

Den planlagte deportasjonen av jøder fra Tyskland ble forhindret av overbefolkning i de planlagte mottaksområdene. Gauleiter Arthur Greiser i Warthegau sa i oktober/november seg villig til å ta imot de tyske jødene mot at Heydrich og Himmler sørger for å drepe 100 000 lokale jøder, blant annet fra Ghetto Litzmannstadt, i løpet av noen måneder. Tilintetgjørelsesleiren Kulmhof ble anlagt til dette formålet.^[49]

Deportasjon til utryddelsesleirer i det okkuperte Polen begynte høsten 1941.^[7] På dette tidspunktet foregikk det massedrap på jøder i de erobrede områdene av Sovjetunionen inkludert Litauen og de andre baltiske landene. Massedrapet begynte straks tyske styrker invaderte Sovjetunionen 22. juni 1941. Først ble bare menn myrdet, fra august ble kvinner og barn inkludert, og fra og med oktober ble til dels hele samfunn utslettet. I Generalguvernementet begynte storstilt massedrap på jøder våren 1942. Drapsanlegget i Belzec ble bygget sent på høsten 1941. I Galicia, som var okkupert av Sovjetunionen da tyske styrker invaderte, begynte masseskytingene i oktober 1941.^[50]:762

Vold, økonomisk press og etterhvert tvang ble brukt for å få jøder til å emigrere fra Tyskland, etter Anschluss også fra Østerrike, til blant annet Palestina.^[51] Schutzstaffel (SS) samarbeidet med sionistiske organisasjoner om utvandring til Palestina. Utvandringssentralene ble ledet av Adolf Eichmann, og arbeidet ble intensivert etter Anschluss. Polske myndigheter gjorde polske jøder bosatt i Tyskland og Østerrike statsløse, og det var da over 70 000 jøder uten pass som ikke kunne emigrere. I slutten av oktober 1938 ble 17 000 av disse passløse polske jødene sendt med godsvogner til den tysk-polske grensen. Dette var den første storstilte og koordinerte deportasjonen av jøder.^[18]

Deportasjon fra selve Tyskland til de okkuperte områdene i øst begynte høsten 1941. På dette tidspunktet hadde ikke regimet tatt noen beslutning om å drepe alle jødene. På Wannsee-konferansen i januar 1942 kom de tyske departementene ikke med noen innvendinger mot å drepe alle jødiske tyskere. Unntak ble gjort for såkalte deljøder (tysk: Mischlinge), og RSHAs plan om å drepe også disse ble ikke noe av på grunn av blant annet motstand fra innenriks- og justisdepartementene. Samordnet deportasjon til utryddelsesleirene i øst begynte i mai 1942.^[50]:761 Hitler godkjente midt i september 1941 deportasjon av Tysklands jødiske innbyggere etter press fra Himmler, Heydrich og regionale partiledere (Gauleiter). Fra 15. oktober gikk togtransport fra tyske og østerrikske byer og dessuten fra den okkuperte delen av Tsjekkoslovakia. Transportene gikk til Łódź, Minsk, Kaunas og Riga.^[50]:763 Om lag 20 000 jøder ble sendt fra Tyskland til Łódź i siste halvdel av oktober - mange døde av sult, men ingen av disse første ble henrettet. Den regionale administrasjonen protesterte mot det store antallet deporterte. I januar 1942 ble jøder fra Łódź-ghettoen sendt til utryddelsesleiren Kulmhof, til å begynne med ble tyske jøder i ghettoen unntatt.^[50]:765-766

I løpet av november 1941 ble 7000 jøder sendt fra Tyskland, Wien og Brno til ghettoen Minsk. For å få plass til jødene fra vest henrettet Sicherheitspolizei (Sipo) og SD 6624 hviterussiske jøder 7 til 11. november og ytterligere 5000 20. november. Opprinnelig var det planlagt å deportere 25 000 til Minsk, men opplegget ble avbrutt etter protester fra armégruppe sentrum (tysk: Heeresgruppe Mitte) som ville bruke all tilgjengelig transportkapasitet i forbindelse med slaget om Moskva. Til Kaunas kom det 25-29. november 4934 jøder fra Tyskland og Østerrike, og disse ble umiddelbart skutt og drept Einsatzkommando 3 (Sipo og SD).^[50]:767 I november 1941 fikk firmaet Topf i Erfurt bestilling fra SS' hovedkontor på et stort krematorium som skulle settes opp i Mogilev (Mahiljow). Planen var trolig å frakte en del av de europeiske jødene langs til Mahiljow for avliving. Tre ovner var klare til levering i august 1942, men disse ble omdirigert til Auschwitz. Jødene i Mahiljow ble tvunget inn i en getto fra 25. september 1941, deretter ble jøder fra gettoen drept jevnlig på Erich von dem Bach-Zelewski ordre.^[52]

Jødene som ble sendt med tog fra Berlin 27. november 1941 ble massakrert rett utenfor Riga tidlig på dag 30. november. Disse henrettelsene skjedde i strid med Himmlers ønske. Henrettelsene ble organisert og ledet av Friedrich Jeckeln, HSSPF for «Ostland». Etter dette ble ikke tyske jøder deportert til Riga drept umiddelbart og ble i stedet holdt i leirer utenfor byen. Forholdene i leirene gjorde at mange døde etter kort tid, noen ble skutt og drept av vaktene, andre ble henrettet i Bikerniki-skogen. Deporterte fra Köln 10. desember fikk som de første slå seg ned i ghettoen i Riga, og 14 transporter kom deretter. Ifølge noen øyenvitner ble alle som kom med tog sent i desember 1941 straks henrettet. Ifølge noen vitner skal Einsatzkommando 2 ha skilt ut og henrettet svake og syke.^[50]:765-769

Omtrent 20.000 jøder fra Frankfurt, Luxembourg, Køln, Berlin, Praha og Wien ble transportert til Łódź fra 15. oktober til 3. november og stuet sammen under kummerlige forhold i Ghetto Litzmannstadt. I slutten av november og tidlig desember 1941 ble flere tusen deporterte fra Berlin, München, Frankfurt, Breslau og Wien henrettet i Kaunas og Riga. Den sivile administrasjonen i Latvia protesterte mot disse tiltakene. Himmler protesterte også og han hadde gitt Heydrich tydelig beskjed om at ingen fra Berlin skulle henrettes. Toppledelsen i Berlin hadde i utgangspunktet ikke gitt noen konkrete instrukser om hva som skal skje med jødene når de kom frem. Dette var den type «problemer» Heydrich tok opp når han inviterte til Wannsee-konferansen, opprinnelig planlagt til tidlig desember 1941.^[53]

Ved den tyske kapitulasjonen i 1945 var det 50 000 jøder i live innenfor selve Tyskland (grensene før 1938). Noen få tusen hadde holdt seg skjult eller overlevd med falske dokumenter. Flere tusen hadde unnsluppet deportasjon fordi de var i blandingsekteskap. De fleste som overlevde var internert i arbeids- eller konsentrasjonsleirer i Tyskland. Etter at den sovjetiske inntok Polen og de tidligere tyske områdene øst for Oder-Neisse økte tallet til 157 000 med displaced persons («DP», personer uten noe hjemsted å reise tilbake til). Etter angrep på overlevende jøder i Polen i 1947 økte tallet på DP til 182 000. De fleste jødiske DP endte opp i den amerikanske okkupasjonssonen.^[54]

Innledningsvis ble de jødiske DP innkvartert i leirer der de var i mindretall blant befridde tvangsarbeidere, tyske flyktninger fra øst og nazistiske kollaboratører fra Øst-Europa. Denne kompliserte blandingen førte til hyppige anti-jødiske voldsepisoder. Amerikanske okkupasjonsmyndigheter plasserte derfor jødiske overlevende i egne leirer etter noen måneder. Senere gjorde britiske okkupasjonsmyndigheter, med blant ansvar for Bergen-Belsen, samme tiltak. Britiske myndigheter vegret seg mot å gi jødene en spesiell status fordi de fryktet dette ville styrke sionismen. Jøder som flyktet fra østområdene foretrakk den amerikanske sonen der de fikk bedre behandling. Etter hvert kom det hjelp til leirene, hvor det var mange barn og foreldreløse, fra USA og Storbritannia, blant annet skaffet av jødiske organisasjoner der.^[54]

Jødiske skoler og offentlighet kom i gang i leirene. Det ble blant annet gitt ut aviser på jiddisch i Bergen-Belsen og i Eschwege-leiren ved Kassel. Den sionistiske bevegelsen dominerte de politiske diskusjonene. I april 1946 svarte 119 000 av 138 000 spurte at de helst ville reise til Palestina. Fra april 1948 falt tallet på jødiske DP raskt og etter et halvt år var det 80 000 igjen i Tyskland. En del jøder utvandret til USA der en egen DP-lov la til rette. Flere tusen ble værende i leirer i Tyskland til midt på 1950-tallet, andre sluttet seg til restene av det jødiske fellesskapet i Tyskland. Ifølge David Cesarani er gjenopplivingen av det jødiske samfunnet i Vest-Tyskland det mest bemerkelsesverdige ved tiden etter holocaust. De fleste overlevende tyske jøder var eldre som hadde blitt internert i Theresienstadt eller var i blandingsekteskap. Frem til 1959 vendte 12 000 jødiske utvandrere tilbake til Vest-Tyskland. Tidlig i 1960-årene var det 23 000 jøder i Tyskland, i 1980-årene hadde tallet økt til 30 000.^[55]

De allierte besluttet i 1944 å rettsforfølge ledende nazister og etablerte på den bakgrunn det internasjonale militærtribunalet i Nürnberg i oktober 1945. De følgende året ble 22 ledende personer i det tredje riket stilt for retten. De allierte var mest opptatt av å bevise at Tyskland hadde drevet en aggressiv krig. Tiltalen omhandlet krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten der det siste var en ny type kriminell handling. Holocaust var i tiltale inkludert i en lang liste illgjerninger. Nürnberg-tribunalet etablerte som prinsipp at lederne kunne holdes ansvarlige og at ordrer bare var en formildende omstendighet og ikke fritok fra straffeansvar.^[56]

• Gerwarth, Robert (2011). Hitler's Hangman: The Life of Heydrich. Yale University Press. ISBN 978-0-300-11575-8. 
• Hetland, Øystein (2012). Kva visste Nasjonal Samling om Holocaust? (PDF). Oslo: HL-senteret. ISBN 978-82-92988-42-8. Arkivert fra originalen (PDF) 27. september 2016. Besøkt 10. august 2019. 
• Hetland, Øystein (2012). Kva visste Nasjonal Samling om Holocaust? (PDF). Oslo: HL-senteret. ISBN 978-82-92988-42-8. Arkivert fra originalen (PDF) 27. september 2016. Besøkt 10. august 2019. 
• Lorenz, Einhart (2003). Veien mot Holocaust. Pax. ISBN 8253025661. 
• Rozett, Robert; Spector, Shmuel (2013). Encyclopedia of the Holocaust. New York: Routledge. ISBN 1-57958-307-5.  [with David Cesarani og David Silberklang]
• Silberklang, David (2013). «The allies and the holocaust». I Rozett, Robert; Spector, Shmuel. Encyclopedia of the Holocaust. New York: Routledge. ISBN 1-57958-307-5. 
• Vogt, Johan (1966). Det store brennoffer: jødenes skjebne under den annen verdenskrig. Oslo: Universitetsforl.