Blågrønnbakterier

Blågrønnbakterier
	Kolonier av Nostoc pruniforme
	Nomenklatur
	Cyanobacteria; Stanier, 1974 ex Cavalier-Smith, 2002
	Populærnavn
	blågrønnbakterier, ; cyanobakterier, ; blågrønne alger
	Hører til
	bakterier, ; liv
	Økologi
Antall arter:	ca. 1 500
Habitat:	vann og fuktige steder
Utbredelse:	hele verden
	Inndelt i
	cyanobakterienes taksonomi er for øyeblikket under utredning

Blågrønnbakterier, eller cyanobakterier, tidligere kjent som blågrønnalger, er en gruppe av svært enkle bakterier fra arkeikum, mer enn 3,5 milliarder siden.

Navnet stammer fra det greske ordet κυανοs, som betyr blå. De er feilaktig blitt kalt alger.

Beskrivelse

Blågrønnbakterier er, sammen med noen andre mindre bakteriegrupper, fotoautotrofe, og får sin energi gjennom fotosyntese. Som alle andre bakterier har blågrønnbakterier ingen cellekjerne – de er ikke eukaryote. Fotosyntesen er knyttet til selve cellemembranen, og ikke kloroplaster, slik som hos eukaryote fotosyntetiserende organismer (bl.a. planter og forskjellige algegrupper).^[1]

Fytoplanktonoppblomstring i Østersjøen (3. juli 2001)

Blågrønnbakterier omfatter ca. 150 slekter med 1 500 arter. De lever i ferskvann, brakkvann, saltvann, i og på jord og på fuktige klipper. Noen trives til og med i varme kilder med temperatur opptil 75 grader celsius, andre lever i klippesprekker i ørkener, men andre igjen finnes i arktisk klima. Enkelte lever i symbiose med sopparter og bidrar til dannelse av lav. Hovedmengden av blågrønnbakterier finnes imidlertid i ferskvann. Det finnes både planktoniske og fastsittende former av cyanobakterier. Man tror man har funnet Cyanobacteria-fossiler som spores tilbake 3,8 milliarder år, men dette er omstridt.

Utvikling

I proterozoikum, før utviklingen av større dyr var de grunne havområdene sannsynligvis dekket av matter dannet av tidlige blågrønnbakterier (cyanobakterier) som kjempet seg gjennom lag av kalkstøv, ble tykkere og dannet giftige «kalkhauger» kjent som stromatolitter. Det faktum at stromatolittene var giftige kan kanskje forklare hvorfor moderne eukaryoter (celleorganismer) ventet én milliard år før de spredte seg nevneverdig før kaldt klima for 850-550 millioner år siden fortrengte stromatolittene og lot grønnalger og andre eukaryoter utvikle seg på grunn havbunn.^[2] Etter at det økte oksygennivået tillot fremveksten av mer komplekse organismer, oppstod det arter som beitet på disse mattene eller gravde seg gjennom dem. Dette førte ifølge Bottjer til dannelsen av den type havbunn vi i dag er kjent med fra grunne forhold, og som består av sand, stein og revdannende organismer som koraller m.m.

Flere arter er giftige, og ved algeoppblomstring kan det dannes en grøtaktig masse ved kyster og strender.