Ørken

Ørken er landområder som over tid har svært lite nedbør, og som derfor har veldig tørt klima samt begrenset grunnlag for plantevekst og dyreliv. Verdens største varme ørkener er Sahara, Gobi og Kalahari, avhengig av hva som defineres som «ørken». Verdens største kalde ørken er Antarktika. Dersom man benytter definisjonen som kun er avhengig av nedbørsmengde vil også polene defineres som ørkenområder, og disse dekker begge et større område enn Sahara.

Ørkener kan defineres som områder som mottar en årlig nedbør på mindre enn 250 mm,^[1] eller som områder hvor mer vann fordamper enn det som faller som nedbør.^[2] I Köppens klimaklassifiseringssystem er ørkener klassifisert som BWh (varm ørken) eller BWk (temperert ørken). I Thornthwaites klimaklassifiseringssystem blir ørkener klassifisert som tørre megatermiske klimaer.^[3][4]

De fleste ørkenene ligger rundt vendesirklene, der høytrykkene dominerer. Man skiller mellom kalde og varme ørkener. De kalde finnes i de indre kontinentene i tempererte strøk. Varme ørkener finnes i tropiske og subtropiske strøk. Det finnes flere ørkenkategorier; steinørken, sandørken, klippeørken og grusørken. I tillegg finnes det også saltørkener, der hvor fordampningen er så stor at overflaten dekkes av salt. Det at noen ørkener vokser, eller utvider seg, er mange steder blitt et stort problem ettersom jorden da ikke lenger er dyrkbar og husdyrene ikke har beite. For å motarbeide dette graver man blant annet vannkanaler og planter trær.

Ørkenspredning er trolig forårsaket av klimatiske og menneskelige påvirkninger. Folk som stadig flytter rundt i ørkenene for å la kyrne få beite, kalles nomader.

Ørken dekker opp til én tredjedel av jordens landoverflate.^[1] De har vanligvis store temperatursvingninger basert på tid på døgnet og året, med høye dagtidstemperaturer (på sommeren opp til 45 ℃), og lave nattestidstemperaturer (på vinteren ned til −10 ℃) på grunn av ekstremt lav luftfuktighet. Vann fanger infrarød stråling fra både sola og bakken, og tørr ørkenluft er ute av stand til å blokkere sollys i løpet av dagen eller holde på varmen i løpet av natten. Derfor når det meste av solas hete bakken om dagen. Så fort sola går ned, kjøles ørkenen ved å stråle varmen ut i rommet. Urbane områder i ørkener mangler store (mer enn 15 °C) daglige temperatursvingninger, delvis på grunn av urban varmeøy-effekten. Steinete terreng er typisk og gir ikke så mye jordsmonn og vegetasjon.

Verdens 10 største ørkener:

	Ørken	Areal (km²)
1	Antarktis	13 829 430
2	Arktis	13 700 000+
3	Sahara (Afrika)	9 100 000+
4	Den arabiske ørken (Midtøsten)	2 330 000
5	Gobiørkenen (Sentral-Asia)	1 300 000
6	Kalahariørkenen (Afrika)	900 000
7	Den patagoniske ørknen (Sør-Amerika)	670 000
8	Victoriaørkenen (Australia)	647 000
9	Den syriske ørken (Midtøsten)	520 000
10	Great Basin-ørkenen (Vestre USA)	492 000

• Atacamaørkenen
• Mojaveørkenen
• Rub al Khali
• Sinaiørkenen
• Tharørkenen

I jordhistorien finnes flere perioder med varmt og tørt klima. Spesielt fra triastiden er bergartene rødlige til rødbrune på grunn av ørkenklimaet på den tiden.

Ørkener har et rykte på seg for å være tilnærmet uten liv, men i virkeligheten har ørkener ofte høyt biologisk mangfold. Ørkenplanter kan deles i to grupper: de som er avhengige av at det av og til forekommer regnskyll og de som er knyttet til grunnvannet. Mange av regnplantene er meget kortlevde. De spirer etter regnet, vokser opp, blomstrer, setter frø og visner, alt i løpet av få uker. Etter dette kan frøene kanskje ligge i flere år før det neste regnet inntreffer. Andre urter har underjordiske organer som etter regn skyter blader og blomster opp og som etter frømodningen visner. Mange busker har kun blader få uker etter regn, men står ellers bladløse. Flere planter er knyttet til grunnvannet, idet røttene i den løse jorda kan nå ned til vannførende lag. Andre igjen kjennetegnes av meget lange røtter som kan absorbere vann fra større områder.

Om dagen vil det (de fleste steder) komme mer energi inn fra solen enn det stråles ut igjen. Om natten er det omvendt. Det betyr at temperaturen vil stige om dagen og falle om natten. Vann kan inneholde mye energi (det har en høy varmekapasitet), så hvis det er mye vann i et område vil temperaturforskjellen mellom natt og dag være mindre. Videre er det en stor energiforskjell mellom vann i væske- og dampfasen, så hvis vannet kan fordampe om dagen vil det kunne overta mye av den overskytende energien og således minske temperaturforskjellen ytterligere. Denne energien vil kunne frigjøres igjen hvis vannet om natten fortettes som dugg. I en ørken er nedbøren typisk mindre enn den potensielle fordampningen og det betyr at der ikke vil være vann nok til å begrense temperatursvingningene, og det heller ikke vil være vann nok til en effektiv fotosyntese. Planter tar opp CO₂ fra luften til fotosyntese gjennom åpninger som kalles spalteåpninger (stomata). Når vanntapet gjennom spalteåpningene blir for stort, lukkes de, og fotosyntesen stopper.

Blant ørkenens plantevekster er kaktus nok den best kjente. En kaktus tar opp CO₂ gjennom spalteåpningene om natten og holder disse lukket om dagen. Det reduserer væskebehovet drastisk, og gjør det mulig for kaktus å vokse i ørkenområder. Det finners også andre planter som er tilpasset et liv i områder med lite vanntilførsel. Disse er på forskjellig måte også beskyttet mot fordampning. Typiske trekk er små blader, sterk behåring, voksovertrekk, tykk overhud og andre beskyttelsesmidler. Særlig på i de salteste områdene er saftplanter hyppige. Kalde ørkener har gress og busker som dominerende vegetasjon. Gress i ørkenområder kan rulle inn bladene sine.

Mange eksempler på konvergent evolusjon har blitt identifisert i ørkenorganismer, blant annet har kaktuser utviklet seg parallelt uavhengig av hverandre på forskjellige kontinenter.

Dyrelivet i ørkenområder er ofte knyttet opp mot planteforekomstene. Der det finnes forhold for planter er det også muligheter for dyr å overleve. Gjennom evolusjon har flere arter funnet måter å leve i de ugjestmilde områdene. Typiske trekk for dyr i ørkenområder er kamuflasjefargen, de er ofte gule, brune eller svarte, men en del arter mangler pigment helt. Et annet trekk er at de ofte er nattdyr for å kontrollere kroppstemperaturen og begrense behovet for vann.

Dyrene i ørken har likhetstegn med sine artsfrender i kjøligere eller fuktigere regioner, men ofte med spesielle tilpasninger. Typisk er ørkendyrene mindre, men har større ekstremiteter, for eksempel store ører, vinger og snuter, noe som gir større varmeavgivelse til omgivelsene. Pels, skinn og fjær er gjerne lysere slik at sollys reflekteres. I tillegg har de ofte fysiologiske tilpasninger, som at noen dyr går i dvale om sommeren. Fugler i ørken kan fly til elver og innsjøer, dermed har de ikke spesielle tilpasninger for et liv i ørkenen.^[5]

Hos flere arter er antallet svettekjertler redusert og i noen tilfeller også helt fraværende. Torndjevelen kanaliserer duggen som kondenserer på huden til munnen gjennom hygroskopiske spor mellom taggene. Andre ørkendyr kjøler ned utåndet luft i nesen før den pustes helt ut. Fuktigheten beholdes da i nesen og går ikke tapt som vanndamp. Ofte har dyr som lever i ørkenområder tykke skinn eller beskyttende «rustninger» av skjell eller pigger for å verne dem mot sola. Lange ben posisjonerer kroppen godt over bakken for å unngå direkte kontakt med den glovarme sanden.

• Sandstorm
• Ørkenspredning

• Woodward, Susan L. m.fl. (2009). Introduction to Biomes (1 utg.). Westport, Connecticut, USA: Greenwood Publishing Group,. ISBN 978-0-313-33997-4. 

Wiktionary: Ørken – ordbokoppføring