Sopper

Sopper
Nomenklatur
Fungi (L.) R.T. Moore
Synonymi
Eumycota, Mycota
Populærnavn
soppriket, sopper
Klassifikasjon
Overrike		Eukaryota
Rike		Soppriket
Økologi
Antall arter:		146 000+[1] anslått til 611 000[2]
Habitat:		terrestrisk, limnisk, marin, parasittisk
Utbredelse:		kosmopolitisk
Inndelt i
se inndeling!

Sopper eller soppriket er heterotrofe eukaryote organismer med ytre (ekstracellulær) fordøyelse. Mange, men ikke alle sopper, er bygget opp av hyfer (celletråder), som ofte danner et forgrenet nettverk, kalt mycel. Også cellevegger av kitin og sporer som spres gjennom luften, finnes i mange, men langt ifra alle sopper. Sopper er, sammen med bakterier, de viktigste nedbryterne av organisk liv.^[3]

Soppene ble i Linnés torikesystem klassifisert i planteriket, i hovedsak på basis av at de er fastsittende organismer. Den norske legen og mykologen Olav Johan Sopp plasserte soppene i «et tredje rige» allerede før slutten av 1800-tallet. Det var imidlertid først med Whittakers femrikesystem i 1969 at dette ble allment akseptert. Sopper regnes nå innenfor tradisjonell systematikk som et av «rikene» av liv innenfor biologien.

Mangler referanser: Dette avsnittet trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Hjelp gjerne til med å forbedre dette avsnittet, ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.

Sopper utgjør et eget rike, forskjellig fra både plante- og dyreriket. I motsetning til de aller fleste arter i planteriket driver sopp ikke fotosyntese, men får energi fra organisk materiale, enten allerede dødt og råtnende, eller levende planter eller dyr.^[4] En annen forskjell fra planteriket er at celleveggene er laget av kitin, mens planters cellevegger er laget av cellulose.^[5] Tilstedeværelsen av kitin og glykogen, begge forbundet med dyr, er blant grunnene til at man regner sopp som nærmere beslektet med dyreriket enn med planteriket.^[6]

Sopp består av celler, og de fleste soppene har lange og tråformede celler som kalles hyfer, avlange celler som bare vokser i lengderetningen. Hyfer kan derfor ofte være over 100 ganger så lange som de er brede. Hyfer som ligger sammen kalles mycel, og utgjør rotsystemet til en sopp.^[7] Mycelet befinner seg derfor som oftest under substratet, materiet det vokser i (unntak inkluderer muggsopper). For mange sopper er substratet jord, men det kan også være trær, dyr og andre former for mat. Den delen av soppen som er synlig og over bakken omtales som fruktlegemet.^[8] Enda fruktlegemet er nær knyttet til ordet «sopp», er det en beskjeden del av soppen.

Alle sopper formerer seg med sporer, små formeringsenheter som ikke nødvendigvis er avhengig av kontakt med andre celler for å danne celledeling. Sporene dannes av soppen, enten direkte i cellene eller i sporehus som har til funksjon å skape og oppbevare sporer. Ettersom fruktlegemet har som hovedfunksjon å formere seg, har alle sopper med fruktlegeme sporehus i fruktlegemene, og disse sprer seg på en rekke forskjellige måter. For mange sopper vil fruktlegemet kollapse i løpet av et par uker etter at sporene er spredt, mens enkelte fruklegemer, som kjuker, kan være flerårige.^[9][10]

Sopper kan inndeles på flere måter. Det kan for eksempel skje etter hvordan de skaffer seg næring. Slik kan to sopper som er svært fjernt beslektet innen artsbestemmelse likevel tilhøre samme undergruppe innen det å skaffe seg næring. For eksempel er både kantareller og torvnavlesopp (som man finner i lav) symbioter.^[11]

• Saprofytter, sopper som lever av dødt vev som nåler, blader og pinner
• Parasitter, sopper som lever av å snylte på andre levende organismer
• Mykorhizza, sopper som lever i symbiose med planter, ofte ved å gi næringsstoffer fra jorda mot å ta imot næring av planten^[12]

Inndelingen under følger moderne nomenklatur og er i henhold til Catalogue of Life Checklist 2022-06-23.^[1] Her deles soppriket inn i sju divisjoner og et antall slekter som ikke har blitt tildelt en divisjon.

• Fungi, soppriket
  • Ascomycota, sekksporesopper
  • Basidiomycota, stilksporesopper
  • Blastocladiomycota, vekslingssopper
  • Chytridiomycota, algesopper
  • Entomophthoromycota, insektmuggsopper
  • Glomeromycota, endomykorrhizasopper
  • Zygomycota, koplingsopper
  • Divisjon ikke tildelt:
    • Acremonites,
    • Appianoporites,
    • Asterinites,
    • Axisporonites,
    • Biporipsilonites,
    • Brefeldiellites,
    • Daohugouthallus,
    • Dennisiellinites,
    • Diporipollis,
    • Disparidicellites,
    • Dyadosporites,
    • Hassiella,
    • Hypoxylonites,
    • Inapertisporites,
    • Kalviwadithyrites,
    • Koshalia,
    • Monoporisporites,
    • Palaeocercospora,
    • Palaeocolletotrichum,
    • Paleopyrenomycites,
    • Papulosporonites,
    • Pezizites,
    • Pluricellaesporites,
    • Polyporites,
    • Protocolletotrichum,
    • Quatsinoporites,
    • Scepasmatocarpion,
    • Scutellosporites,
    • Tormentella,

Av disse er det stilksporesopper og sekksporesopper som har et fruktlegeme som er tydelig synlig over rotsystemet uten optiske hjelpemidler. Denne typen sopp omtales som storsopp.^[13] Sopper som ikke er storsopper inkluderer gjerne enten sopper som er i kolonier uten mycel og de som har mycel uten fruktlegeme. Endomycorrhizasoppene er sopper i symbiose som jobber direkte med røttene til symbionten. Koblingssopper er nedbrytere som inkluderer mugg.

Gjærsopper tilhører flere grupper av sopper, og kan finnes blant annet i stilksporesopper og sekksporesopper.^[14]

Den stadige utforskningen av sopp har gjort at vesener som tidligere ble klassifisert som sopp ikke lenger er det. Blant disse er eggsporesopper (nå regnes de blant algene^[15], slimsopper (nå protister^[16]) og hyphochitridiomycetes (nå alger).

I likhet med soppenes nærmeste slektninger (Opisthokonta) var soppenes stamart heterotrof (som betyr at den fordøyet organisk materialet heller enn å produsere det selv), brukte glykogen som opplagsnæring, evnet å fremstille kitin og hadde mitokondrier med flate cristae.

I soppenes stamart oppstod i tillegg flere egenskaper som er avledete fellestrekk for sopper: Celleveggen ble forsterket med kitin. Dessuten mistet soppene evnen til å ta opp næringspartikler i cellen (fagocytose). Fordøyelsen skjer altså utenfor kroppen og utenfor cellene (ekstracellulær fordøyelse). Cellene absorberer kun flytende næring.

Mange sopper (og noen ikke-sopper, som f.eks. bakterie-gruppen Actinomycetes) danner et mycel (forgrenet nettverk) av hyfer (flerkjernete celletråder).

Det fins imidlertid også mange encellede sopper. Noen av disse har bevart cilier (algesopp), som ellers mangler blant soppene. Andre har blitt encellet (og enkjernet) sekundært, dvs. at de stammer fra arter som var flerkjernede. Dette gjelder f.eks. gjær.

Noen sopper (Coelomomycetales og mikrosporidier) har mistet sin kitinholdige cellevegg. Atter andre er «vanlige» flercellede organismer, dvs. har celler med fullstendige cellevegger og én kjerne hver (for eksempel Laboulbeniales).

• Sporeavtrykk
• Soppsanking
• Soppers livsstadier

• Søkbar digitalkopi av Plukke sopp! av Pelle Holmberg, utgitt av Landbruksforlaget 1990
• Søkbar digitalkopi av Sopp av Sven Tollin og Anna-Elise Torkelsen, utgitt av NKS-forlaget 1990
• Søkbar digitalkopi av Den store soppboken av Thomas Læssøe og Anna Del Conte, utgitt av Teknologisk forlag 1997
• Søkbar digitalkopi av Norske sopper av Inger Lagset Egeland, utgitt av Gyldendal 1999
• Søkbar digitalkopi av Sopp av Per Marstad, utgitt av Landbruksforlaget 1999
• Søkbar digitalkopi av Mat med sopp av Signe Rolf, utgitt av Landbruksforlaget 1999

• (en) soppriket – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
• (en) soppriket i Encyclopedia of Life
• (en) soppriket i Global Biodiversity Information Facility
• (no) soppriket hos Artsdatabanken
• (sv) soppriket hos Dyntaxa
• (en) soppriket hos Fossilworks
• (en) soppriket hos Index Fungorum
• (en) soppriket hos ITIS
• (en) soppriket hos MycoBank
• (en) soppriket hos NCBI
• (en) Kategori:Fungi – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• The Norwegian Mycological database (NMD)
• Norges sopp- og nyttevekstforbund
• Soppherbariet ved Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo