antropologi

Ved universiteter i USA regnes antropologifaget som regel å omfatte fire hovedfelter: biologisk (eller fysisk) antropologi, kulturantropologi, lingvistikk (språkvitenskap) og arkeologi. Det er vanlig at studenter tar grunnkurs i alle fire disipliner før de tar fatt på sitt spesialstudium. Hvert av hovedfeltene rommer mange tematiske spesialiseringer eller underdisipliner, og noen av disse vil overlappe med flere av dem. Paleoantropologi (studiet av forhistoriske mennesker og deres levemåter) kan for eksempel forstås som overlappende med alle de fire hovedfeltene. Rettsmedisinsk antropologi (forensic anthropology: identifisering av personer på basis av skjelettdeler og annet biologisk materiale) utgjør på den annen side en spesialisering innen biologisk/fysisk antropologi. Kulturantropologien er et særlig vidtfavnende felt, med mange spesialiseringer (for eksempel i humanøkologi, økonomisk antropologi, kognitiv antropologi, feministisk antropologi, etnohistorie, museumsantropologi og andre). Det finnes også mange tverrfaglige underdisipliner (for eksempel psykologisk antropologi, medisinsk antropologi, visuell antropologi, musikkantropologi og andre).

Ved europeiske universiteter har de fire hovedfeltene i amerikansk antropologi oftest status som helt separate fag. Lingvistikk og arkeologi forstås ikke nødvendigvis som antropologiske disipliner, og det brukes til dels andre betegnelser for fag som tilsvarer eller overlapper med amerikansk kulturantropologi. I Storbritannia har sosialantropologien dekket mange av de samme temaer og spesialiseringer. I det øvrige Europa har særlig denne fagbetegnelsen vunnet stadig større innpass på bekostning av eldre fagbetegnelser som etnografi og etnologi.

Antropologisk forskning og undervisning, fortrinnsvis representert ved kulturantropologiske temaer og underdisipliner, foregår ved norske universiteter under navnet sosialantropologi. I Norge var dette faget tidligere kjent som etnografi. Etnologi (folkelivsgransking) har i Norge betegnet et separat fag særlig knyttet til studiet av nordiske kulturtradisjoner. I Norge har forskning innen biologisk/fysisk antropologi vært knyttet til legevitenskapen (særlig Anatomisk institutt ved Universitetet i Oslo).

Herodot og andre forfattere som i oldtida beskrev ulike folk og skikker, trekkes hyppig fram som en slags faglige stamfedre. Bernardino de Sahagún (Mexico) og andre representanter for misjonerende katolske ordener nevnes også av og til som eksempler på sådanne. Antropologi som et eget felt for tenkning omkring variasjoners forhold til det fellesmenneskelige har sitt utspring i opplysningstida, hos filosofer som Jean-Jacques Rousseau og David Hume. Som vitenskap basert på mer systematiske undersøkelser av menneskelig variasjon – biologisk, kulturelt og sosialt – har antropologien sin opprinnelse på 1800-tallet.

Gjennom forsøk på å beskrive og forklare mangfoldet av fysiske typer, skikker, trosforestillinger, språk og former for sosial organisasjon som lå utenfor den tidens vestlige kunnskap, framstod antropologien på 1800-tallet som en generaliserende vitenskap forankret i en naturhistorisk tradisjon. Den grunnleggende antakelse var at enhver menneskegruppe, ethvert folk, i sin fysiske utrustning og i sine skikker måtte sees på som en variasjon innenfor et fellesmenneskelig tema, og følgelig analyseres ved hjelp av et perspektiv og et begrepsapparat som var egnet til å fange opp dette mangfoldet.

Svært viktige for antropologiens framvekst som vitenskap var Edward Burnett Tylors (Storbritannia) forankring av det antatt fellesmenneskelige i kulturbegrepet (1871) og Lewis Henry Morgans (USA) oppdagelse av at mennesker i ulike kulturer klassifiserer sine slektninger på ulike måter (1870). Denne oppdagelsen la grunnlaget for det antropologiske studiet av slektskap som senere har vært et av fagets mest sentrale temaer. Tylor, Morgan og andre som på denne tida begynte å kalle seg antropologer var særlig opptatt av hvordan variasjonene de begynte å avdekke lot seg innordne i hypotetiske hierarkier av «stadier». Deres evolusjonistiske tankemodell var da at alle menneskelige samfunn utvikler seg fra sin enkleste (eller mest «primitive») form gjennom de samme stadiene i retning av den antatt høyeste form for sivilisasjon – en form mange antok tilsvarte samtidas europeiske sivilisasjon.

James George Frazer (Storbritannia), som i samtida vant mange lesere også utenom faget, tok den universelle evolusjonen for gitt. Han var opptatt av menneskers mest grunnleggende tenkemåter, og tenkte seg en generell utvikling av disse fra magi via religion til vitenskap. Lucien Lévy-Bruhl (Frankrike) var uinteressert i evolusjon, men også opptatt av grunnleggende tenkemåter. Han mente at mennesker i «primitive kulturer» var preget av en alogisk tenkemåte, radikalt forskjellig fra den som preger europeisk sivilisasjon. Senere antropologer som godtok at en slik kontrast finnes har på ulike måter forsøkt å forklare hvorfor (for eksempel Claude Lévi-Strauss og Jack Goody).

Selv om Charles Darwins teori om artenes opprinnelse (1859) ikke egentlig henger sammen med de tidlige antropologenes evolusjonisme, virket hans generelle lære om livets utvikling og teori om menneskers avstamning (1871) til å inspirere den evolusjonistiske tankegangen. Sosiologen Herbert Spencers fortolkning av darwinismen ga dessuten opphav til den såkalte sosialdarwinismen. Ulikt de tidlige antropologenes evolusjonisme ga denne tankestrømningen næring til oppfatninger om at kulturelle og psykologiske forskjeller blant mennesker var basert i biologisk variasjon. Slik kunne den spirende samfunnsvitenskapen i denne tidlige fasen synes å støtte opp om allerede eksisterende raseteorier. Gjennom en periode var en del fysiske antropologer aktive i utviklingen av slike teorier. Selv om biologisk antropologisk forskning senere har påvist at slike teorier mangler rot i virkeligheten, har de vist seg svært seiglivede i den folkelige bevissthet.

I den tyskspråklige kultursfære var de tidligste antropologene mer opptatte av ulike skikker og institusjoners geografiske utbredelse enn av deres plassering i utviklingshierarkier (for eksempel Friedrich Ratzel), en interesse som ledet til teorien om kulturkretser (Wilhelm Schmidt) så vel til teorier om migrasjoner og andre former for spredning av kulturtrekk. Teorier om at all framskreden kultur måtte ha spredt seg fra noen få opprinnelsessteder ble kjent som diffusjonisme (for eksempel Fritz Graebner og Leo Frobenius). Grafton Elliot Smith (Storbritannia) tenkte seg at all framskreden kultur hadde spredt seg fra kun ett opprinnelsessted (Egypt).

Ulikt samtidas raseteorier ledet den tyske interessen for kulturgeografiske forhold også til spekulasjoner omkring det fellesmenneskelige, ideer som i utgangspunktet var utviklet av romantiske tenkere som Johann Gottfried von Herder og Wilhelm von Humboldt. Etnografen Adolf Bastian utviklet med dette utgangspunktet en tese om at det fantes en grunnleggende mental likhet mellom alle mennesker (the psychic unity of mankind). Da hans unge assistent, Franz Boas, migrerte til USA, tok han denne innsikten med seg og gjorde den til rettesnor for den amerikanske kulturantropologien.

Fra tidlig på 1900-tallet utviklet moderne antropologi seg i hovedsak vekk fra biologisk determinisme (raseteorier) og spekulativ teoribygging om menneskenes forhistorie (evolusjonisme og diffusjonisme). I USA la Franz Boas til grunn at menneskelig variasjon var kulturelt betinget og måtte studeres som sådan. I Europa utviklet den polskfødte britiske antropologen Bronislaw Malinowski teorien om at den observerbare variasjonen av kulturer og samfunnsformer må forstås på grunnlag av universelle basisbehov (funksjonalisme). Malinowski får som regel hovedæren for å ha utviklet det innsosialiserende feltarbeidet som antropologisk metode, men ble snart fulgt av andre. Også den østerrikske antropologen Richard Thurnwald anbefalte langvarige feltarbeider og utviklet en funksjonalistisk modell til forståelse av sosialt liv i de studerte samfunnene. Omtrent samtidig med Malinowskis banebrytende feltarbeid på Trobrianderøyene i Melanesia (1915–1918) gjorde den russiske antropologen Sergei Michailovich Shirogokoroff (1887–1939) langvarige feltarbeider blant flere folkeslag i Sibir og Øst-Asia. Han ble veilederen til Fei Xiaotong (1910–2005), en pioner innen kinesisk antropologi og sosiologi, som dessuten studerte to år under Malinowski i London.

Alfred Reginald Radcliffe-Brown (Storbritannia) og Marcel Mauss (Frankrike) mottok viktige impulser fra Emile Durkheims sosiologi, der den organiske samfunnsmodellen står i fokus. På dette grunnlaget utviklet Radcliffe-Brown og hans kollegaer (Edward Evan Evans-Pritchard, Meyer Fortes med flere) strukturfunksjonalismen, som lenge var den viktigste «skolen» innen britisk sosialantropologi. På basis av Mauss' teorier om sosiale relasjoner som basert i gavebytte og formelle analysemetoder hentet fra lingvistikken (Ferdinand de Saussure og Roman Jakobson) utviklet Claude Lévi-Strauss strukturalismen som den viktigste «skolen» innenfor fransk antropologi. Strukturalistisk analyse søker gjerne å vise at den krysskulturelle variasjonen av mønstre i språk, myter, sosiale relasjoner og så videre har sitt grunnlag i fellesmenneskelige tankestrukturer. Strukturalismen satte langvarig preg på fransk antropologi (Louis Dumont (1911–1998), Philippe Descola (1949–) med flere) og fikk dessuten stor innflytelse på mange antropologer i andre land, for eksempel Edmund Leach, Rodney Needham og Mary Douglas (alle Storbritannia), Jan Petrus Benjamin de Josselin de Jong (Nederland) og etter hvert Marshall Sahlins (USA) og Veena Das (India).

Franz Boas og hans studenter (Alfred L. Kroeber, Robert H. Lowie, Ruth Benedict, Margaret Mead, Melville Jean Herskovits, Paul Radin med flere) får som regel hovedæren for å ha utviklet den amerikanske kulturantropologien. Edward Sapir som kan regnes blant grunnleggerne av moderne lingvistisk antropologi (sammenliknende språkvitenskap) var også student av Boas. En annen av Boas' studenter, Manuel Gamio, blir ofte regnet som grunnleggeren av moderne meksikansk antropologi. Under hans innflytelse begynte Robert Redfield (USA) sine omfattende feltarbeider i meksikanske og mellomamerikanske småbrukersamfunn (noen i samarbeid med den meksikanske antropologen Alfonso Villas Rojas). Redfield var også påvirket av Radcliffe-Brown og forsøkte å kombinere dennes strukturfunksjonalisme med Boas-tradisjonens kulturantropologi. I motsetning til Boas og hans etterfølgere sto George Peter Murdock for en mer positivistisk tilnærming til sammenliknende kulturantropologi. Hans metode besto i å systematisere enorme mengder etnografisk informasjon fra hele verden, og i den sammenheng tok han initiativet til opprettelsen av databanken Human Relations Area Files.

Julian Steward og Leslie A. White definerte seg imidlertid i direkte opposisjon mot Boas-skolens mentalistiske kulturforståelse og la vekt på at kulturenes variasjon og utvikling måtte forstås i sine materielle og økologiske sammenhenger (kulturøkologi). På grunnlag av ulike samfunns grad av kompleksitet og evne til energiomsetning, gjeninnførte disse og deres studenter (Marshall Sahlins, Elman R. Service med flere) sosial evolusjon som et tema i antropologien (ny-evolusjonisme). I kombinasjon med nyere metoder i arkeologien (særlig C-14-datering) åpnet disse perspektivene dessuten for mer dristig teoretisering om fortidige samfunn og kulturer (ny-arkeologi eller prosessuell arkeologi: Lewis Roberts Binford (1931–2011) og andre). Disse materialistiske skolene mottok dessuten viktige impulser fra marxistisk samfunnsteori.

En mer dogmatisk marxistisk antropologi ble etablert i Sovjetunionen på basis av Friedrich Engels' fortolkninger av Lewis Henry Morgans evolusjonsteorier. Denne fungerte etter hvert mest som et teoretisk rammeverk rundt sovjetiske antropologers regionale etnografiske spesialiseringer. Deres materiale dannet etter hvert fundamentet for den såkalte ethnos-skolen (Yulian Bromley (1921–1990) med flere). På basis av den marxistiske arven beholdt imidlertid denne skolen en viss interesse for historie og makroorientert teoribygging. I motsetning til dette kan man si at vestlig antropologi rundt midten av 1900-tallet var preget av mikroorientert partikularisme. Hvert samfunn eller hver kultur ble helst forstått og studert som et avgrenset og (ideelt sett) stabilt system. I første omgang var faget derfor lite egnet til å fange inn og analysere slike endringer i det sosiale rom som etterkrigstidas urbaniserings-, avkoloniserings- og moderniseringsprosesser førte med seg.

Gjennom sine studier av nettopp slike prosesser skapte imidlertid Max Gluckman og hans studenter (James Clyde Mitchell (1918–1995), Victor Witter Turner med flere) en mer dynamisk variant av britisk funksjonalistisk antropologi (den såkalte «Manchester-skolen»). Raymond William Firth lanserte en teori om sosial organisasjon som også gjorde det lettere å forstå samfunn som noe annet enn stabile systemer. Det var denne teorien den norske antropologen Fredrik Barth tok utgangspunkt i da han på 1960-tallet utviklet en transaksjonalistisk modell til forståelse av sosial endring (prosessanalyse). Den franske sosiologen (og antropologen) Pierre Bourdieu fikk til noe liknende med sin praksisteori. Til forskjell fra Barth var midlertidig han (som Marx) opptatt av maktforhold i klassesamfunn. Til forskjell fra Marx mente imidlertid Bourdieu at vi bør forstå personers sosiale nettverk og deres grad av kulturell kompetanse som former for kapital.

Selv om marxistisk antropologi i Sovjetunionens dogmatiske variant aldri vant særlig gehør i vestlige land, fortsatte Marx (til dels via nymarxismen) å øve betydelig innflytelse overfor flere retninger innenfor vestlig antropologi. Antropologer med røtter i amerikansk kulturøkologi (Eric Wolf, Sidney Mintz (1922–2015) med flere), fransk strukturalisme (Maurice Godelier, Claude Meillassoux (1925–2005) med flere) og britisk sosialantropologi (særlig Maurice Bloch) har på ulike vis utviklet marxistisk inspirerte modeller som setter sosiale prosesser i sammenheng med ulike økonomiske systemer (produksjonsmåter) og maktrelasjoner (klassemotsetninger og liknende).

De to hovedtradisjonene i amerikansk kulturantropologi har for øvrig forgrenet seg i en rekke ulike skoler og interessefelt. I USA kan Marvin Harris' kulturmaterialisme og Roy Rappaports (1926–1997) systemøkologiske antropologi regnes som nok et par forgreninger av den kulturøkologiske tradisjonen. Den boasianske tradisjonen har etter hvert gitt opphav til mange forskjellige skoler, deriblant flere med nær affinitet til psykologien, for eksempel kultur og personlighetsstudier (Clyde Kay Mayben Kluckhohn med flere), psykoanalytisk antropologi (Melford Spiro (1920–2014) med flere) og etnopsykologi (Michelle Zimbalist Rosaldo (1944–1981) og Catherine Lutz (1952–) med flere). Kognitiv antropologi (Ward Hunt Goodenough, Roy D'Andrade (1931–2016), med flere) har vært en viktig og voksende retning siden 1950-tallet. Kognitive antropologer studerer hvordan kunnskaps- og tankemønstre blant mennesker varierer kulturelt. Retningen favner om mange problemfelt og forskningsstrategier (etnobotanikk, komponentanalyse og så videre) og er preget av formelle problemstillinger og stringente metodologier. Det kan vanskelig sies om de mer «impresjonistiske» symbolantropologiske retningene, der forskeren søker «å gripe» det essensielle i den studerte kulturen gjennom å analysere et sentralt ritual eller kompleks av forbundne symboler (Sherry Ortner (1941–), David Murray Schneider (1918–1995), Clifford Geertz med flere). Victor Witter Turner kan også regnes med til denne retningen, selv om han hadde sine røtter i britisk funksjonalistisk antropologi («Manchester-skolen»).

Geertz' «fortolkende antropologi» har i denne sammenheng fått en spesiell betydning, ikke minst for vektleggingen av kontekstene for menneskelig handling og nødvendigheten av å beskrive disse så utførlig som mulig (thick description). Hans tekstmetaforer (kulturen forstått som «tekst») ble dessuten en inspirasjonskilde for den lingvistiske vendingen i antropologien som vokste frem i 1980- og 1990-årene (for eksempel James Clifford (1945–), George E. Marcus (1946–) med flere). På basis av dens filosofiske inspirasjonskilder (Michel Foucault, Jacques Derrida med flere) blir denne vendingen også ofte karakterisert som postmodernistisk. Det var en posisjonering som virket til å relativisere antropologiens vitenskapelige autoritet: I likhet med sine studieobjekter og informanter var antropologene bare å forstå som fortolkere av virkeligheten. Innenfor arkeologien ga liknende reservasjoner seg utslag i framveksten av såkalt post-prosessuell arkeologi (for eksempel Ian Hodder (1948–) og Christopher Tilley (1955–), begge Storbritannia).

Mange antropologer har også stilt seg kritiske til de postmodernistiske strømningene og heller forsvart mulighetene for vitenskapelig objektivitet innen ulike grener av faget. Og det er kanskje et paradoks at denne relativistiske strømningen gjorde seg gjeldende nettopp i ei tid da forskningsresultater innenfor biologisk antropologi, lingvistikk og arkeologi kunne synes å gi bedre fundament enn tidligere for antropologien som en enhetlig vitenskap om mennesket forankret i en positiv vitenskapstradisjon. Moderne biologisk antropologi (særlig basert på moderne forskning innen genetikk) har vist at alle grener av menneskeheten er nærmere beslektet enn tidligere antatt, og sammenstilt med data fra sammenliknende lingvistikk og arkeologi har det blitt mulig å utvikle dristige teorier om menneskenes forhistorie, kulturenes og språkfamilienes forgreninger. Dette sees i forskningen til for eksempel Joseph Harold Greenberg (lingvistikk), Luigi Luca Cavalla-Sforza (biologisk antropologi) og Colin Renfrew (arkeologi).

Slektskapsstudier i klassisk antropologi var oftest fokusert på afrikanske folkeslag eller urfolk i Amerika og Oseania. Selv om det ofte hevdes at antropologenes interesse for slektskap tapte seg noe mot slutten av forrige århundre, var det nettopp på denne tida at antropologer som Germaine Tillion (1907–2008) (Frankrike), Alan Macfarlane (1941–) (Storbritannia) og i særlig grad Jack Goody (også Storbritannia) satte søkelyset på slektskapsmønstre, familieliv og ekteskapstransaksjoner i Europa og Asia.

Etter årtusenskiftet har den stadig mer fokuserte hjemmekonteksten også medvirket til samtidsstudier av familieliv og slektskap i europeiske/vestlige kontekster. Endrede kjønnsroller og familiemønstre og ikke minst den nye bioteknologien har her åpnet helt nye forskningsarenaer, der funnene dessuten har inspirert nye perspektiver på temaet slektskap i sin helhet (for eksempel Marilyn Strathern (1941–) og Janet Carsten, begge Storbritannia). Disse forfatterne diskuterer slektskap eller relaterthet (Carsten foretrekker dette begrepet) i sammenheng med hvordan personer (selvet) oppfattes i ulike kulturer, og de utvikler begge perspektiver på hvordan menneskelige oppfatninger av slektskap/relaterthet forbindes med kontrasten mellom natur og kultur. Strathern påpeker hvordan man i Vesten forestiller seg slektskap som natur, selv om man stadig mer former institusjonen etter kulturlige luner og behov, for eksempel gjennom adopsjonspraksiser, bioteknologi og så videre. Disse to temaene har også vært studert i norsk kontekst, henholdsvis av Signe Howell og Marit Melhuus (1949–).

Tematisering av kontrasten mellom natur og kultur synes dessuten å være en fellesnevner for de fleste antropologer som identifiserer seg med den ontologiske vendingen i moderne sosial- og kulturantropologi. De som her følger Bruno Latour (Frankrike) i hans aktør-nettverksteori, argumenterer for at dette skillet egentlig er en slags illusjon. Her gis alt og alle, inklusive dyr og ting («natur») en slags aktørstatus på linje med mennesker («kultur»). Det som her studeres er nettverkene som alle aktører inngår i og prosessene som genereres i disse. De som derimot følger Eduardo Viveiros de Castro (1951–) (Brasil) og hans perspektivisme mener imidlertid at fordi vi alltid er bundet til perspektivet i vår egen ontologi, vil vi aldri kunne vurdere sannhetsinnholdet i andre ontologier (for eksempel omkring forholdet mellom kultur og natur). For eksempel, mens (vestlige) antropologer ser naturen som enhetlig og kulturen som varierende, har en del søramerikanske urfolk i kraft av sin ontologi et motsatt perspektiv på dette: for dem lever alle mennesker og andre livsformer (dyr, ånder og så videre) liknende sosiale liv (kultur), men i adskilte verdener (naturer).

Økologisk antropologi har ellers tatt utgangspunkt i at separate systemer (økosystemer) også virker sammen, og at problemer (for eksempel vår tids menneskeskapte miljøproblemer) oppstår når samspillet mellom slike systemer bringes i ulage. En hovedinspirator for økologisk tenkning i antropologien, Gregory Bateson (Storbritannia og USA), tenkte seg verden eller virkeligheten i sin helhet som bestående av samvirkende slike systemer på mange ulike nivåer (individers psyke, deres kultur og samfunn, samfunnets plass i et lokalt økosystem og så videre). Det er altså en tankemodell som kan brukes i psykologi, antropologi og andre samfunnsfag så vel som i naturvitenskapene.

Mange antropologer har naturlig nok vært mest opptatt av hvordan førindustrielle samfunn er (eller var) tilpasset sitt naturlige miljø og hvordan dette reflekteres i deres kultur og kunnskapsverdener (for eksempel Roy Ellen (1947–) og Tim Ingold (1948–) (begge Storbritannia). Sistnevnte framhever at mye slik tradisjonell kunnskap er uartikulert, lagret som den er i kroppslige erfaringer og forståelser. Menneskers umiddelbare relasjon med naturen er som et sammenhengende landskap av taus kunnskap. Det er det av dette som de kodifiseres språklig (og dermed avgrenser) som danner grunnlaget for deres konstruksjoner av alle typer grenser (mellom eiendommer, etniske grupper, nasjoner og så videre).

Den økende oppmerksomhet omkring klima- og naturkrisen har dessuten medført at noen antropologer har begynt å fokusere på følgene av menneskenes rovdrift på naturen. Fordi denne vil prege jorda i tusener (kanskje millioner) av år, har mange begynt å bruke antropocen som betegnelse på den geologiske tidsalderen som de tenker seg har avløst holocen (tida som har forløpt siden siste istid). Anna Lowenhaupt Tsing (1952–) (USA) mener at denne tidsalderen (som hun også kaller plantationocene) startet med den europeiske kolonialismen og utviklingen av plantasjeøkonomien på 1600- og 1700-tallet. Den medførte en omfattende forflytting av mennesker (deriblant slaver) og andre arter (sukkerrør, bomull og så videre) til nye regioner hvor mange menneskeskapte monokulturer fortrengte den opprinnelige flora og fauna. I vår tid fungerer dessuten mange av de gjenværende skogene egentlig som plantasjer for foretrukne arter trær. Alle disse monokulturene skaper imidlertid også noen mellomrom eller åpninger for invaderende arter som det ikke var planlagt for i utgangspunktet. Noen av disse blir ettertraktede ressurser for nye sankerkulturer som tar form blant migranter og andre marginale grupper i disse «kapitalismens ruiner», som hun kaller dem.

Mens mange av de første antropologene på 1800-tallet sammenfattet sine oppfatninger av menneskenes globale kulturelle utvikling i bokform, var det bare noen få som gjorde det på 1900-tallet (for eksempel Ralph Linton, USA). De fleste forfattere av nyere omdiskuterte bøker i denne sjangeren har hatt annen faglig bakgrunn, for eksempel som geografer (Jared Diamond, USA) eller historikere (som William McNeill (1917–2016) USA og Yuval Noah Harari (1976–) Israel).

I de senere årene har imidlertid David Graeber (1961–2020) (USA og Storbritannia) markert seg som en systemkritisk økonomisk antropolog med flere utgivelser også i den nevnte sjangeren. I en av disse identifiserer han pengenes historie med gjeldens historie og viser hvordan gjeld/penger henger sammen med onder som fattigdom, slaveri og despotiske politiske strukturer. I en senere og bredere anlagt oversikt over menneskenes forhistorie, forfattet sammen med den britiske arkeologen David Wengrow (1972–), argumenterer forfatterne for at det ikke knytter seg noen nødvendig lovmessighet til framveksten av despotier. Med eksempler som de mener mange andre har oversett, prøver de å vise at det fra de tidligste tider også har eksistert mer egalitære og frie samfunnsformer.