Den rekonstruerte jernaldergården på Ullandhaug ved Stavanger viser tre langhus; 10, 35 og 50 meter lange. I den ene enden var det fjøs. Alle boligrommene hadde ildsted i midten, og langs veggene var det paller til å sitte og ligge på. Husene var grindbygde med innvendige parvise stolper bundet sammen av beter og åser. Taket hvilte på åsene og de innvendige treveggene.
Jernalderen i Norge er perioden fra cirka 500 før vår tidsregning til cirka 1050 etter vår tidsregning. Eldre jernalder regnes fra 500 fvt. til 550 evt. og yngre jernalder regnes fra 550 evt. til cirka 1050 evt.
Jernalderen er den yngste av de forhistoriske tidsperiodene, og karakteriseres ved at jern i stor utstrekning ble nyttet til våpen og redskap.
De første 500 årene av jernalderen i Norge, førromersk jernalder, varte frem til rundt vår tidsregnings begynnelse. Fra storparten av landet er det sparsomt med oldfunn og gravfunn fra dette tidsrommet. Dette skyldes trolig den «fattige» gravskikken. De døde ble brent, og bena ble samlet i et kar og begravd under flat mark eller i gravhauger fra bronsealderen. Når det ble benyttet tre- eller neverkar som beholdere for benrestene, blir slike graver bare i sjeldne tilfeller oppdaget. Har derimot gravurnen vært et kleber- eller leirkar, øker sjansene til å finne spor etter begravelsen.
I områder rundt Oslofjorden, på Lista og på Jæren er det funnet hele felter med urnegraver. Dette kan tolkes som spor etter en bofast befolkning der levemåten har vært basert på jordbruk. Tidligere trodde man at en klimaforverring hadde ført til avfolkning i førromersk jernalder. Nyere forskning har imidlertid vist at dette ikke har vært tilfelle. Foreløpige resultater av pollenanalyser tyder på at det har bodd mennesker i de samme områder som har spor etter jordbruk fra yngre steinalder og bronsealder.
Funn fra huler og hellere langs kysten viser at det ved siden av jordbruk også har vært drevet fiske og fangst som i tidligere perioder. På Hardangervidda er det funnet små hustufter.
Men menneskene har ikke bare jaktet i fjellstrøkene. I Kvikne i Nord-Hedmark er det lokalisert et større kleberbrudd rundt 1000 meter over havet. På et areal noe større enn 600 kvadratmeter er det avdekket spor etter uttak av klebergryter. En grov beregning viser at det må være tatt ut 3000–4000 gryteemner. C-14-dateringer tidfester bruddet til førromersk jernalder.
Indirekte forteller dette kleberbruddet om spesialisering og organisasjon – idet klebergrytene må ha vært omsatt til et større område. Dette bruddet står i skarp kontrast til de knapt mer enn 100 daterte gravene vi kjenner fra hele Norge i denne perioden.
I fjellstrøkene har også myrmalmen blitt utnyttet. Fra Fet i Sysendalen på den vestlige del av Hardangervidda viser en serie C-14-prøver fra et jernvinneanlegg at dette har vært i drift allerede i sen førromersk jernalder.
I storparten av landet har ervervet vært blandet, og basert på en kombinasjon av fedrift og korndyrking supplert med fangst og fiske. Bare fra Nord-Norge kjenner man rene fangstgrupper i denne perioden. Det sørnorske materialet viser om lag de samme trekk som det arkeologiske materialet for øvrig i Sør-Skandinavia. Dette tyder på kontakt innenfor dette området.
Små variasjoner i gravskikk og i det sparsomme gravgodset vitner imidlertid om en viss forskjell mellom Øst- og Vest-Norge. Vest-Norge ser ut til å ha mottatt impulser fra Jylland og det nordvestlige Tyskland, mens Øst-Norge har vært influert fra Vest-Sverige og Øst-Tyskland.
Tallet på gravfunn fra romertid viser en tidobling sammenlignet med førromersk jernalder. Denne kraftige økningen skyldes nok for en stor del at det i dette tidsrommet igjen ble vanlig med markering av graven i form av haug eller røys. Gravgodset ble dessuten rikere, og det ble relativt vanlig med ubrente graver.
Mens vi fra foregående periode i høyden finner en enkelt beltespenne eller en nål av jern i urnen – rester av den dødes drakt – ble avdøde nå ofte gravlagt med fullt våpensett. Urnen er ofte en romersk bronsekjel. Også kvinnene ble av og til bisatt med vakre smykker og rikt gravgods. Slike gravfunn avspeiler mange forhold. De forteller blant annet om lagdeling i samfunnet.
Det er ingen tilfeldighet at rike funn som regel er fra områder med god og lettdrevet jord – på gårder som i historisk tid har vært regnet for gode korngårder. Slektene på slike gårder har oppnådd større makt og sosial prestisje enn på gårder med mindre gunstige naturbetingelser.
Trolig har menneskene på gårder med stor kornproduksjon kunnet bytte til seg for eksempel pelsvarer fra fjell- og dalstrøk. Disse kunne igjen tjene som byttemiddel mot romerske luksusvarer.
Gravgodset tyder på at det har vært en kraftig økning i varebytte og handel i dette tidsrommet. Bronsekjeler, glass og våpen har funnet veien nordover. Impulsene fra Romerriket viser seg imidlertid ikke bare i materielle gjenstander. Skrivekunsten, i form av runeristing, ble kjent i Norden i denne perioden. Noen av de eldste runeinnskriftene er nettopp fra Norge.
Impulser fra Romerriket har også virket inn på vårt måle- og vektsystem. Vektsystemet og betegnelsene øre og ertog går tilbake på den republikanske myntfoten i Roma. Mens storparten av funnene fra eldre romertid (0–200 evt.) er gjort i Øst-Norge og i Trøndelag, er det en betydelig økning i tallet på funn fra Vestlandet og Nord-Norge fra yngre romertid (200–400 evt.).
Hustuftfunn kjennes fra samtlige landsdeler. Langhusene kan ha vært 60–70 meter lange med fjøs og oppholdsrom under samme tak. Husene har hatt tak båret av stolper. Innerveggene har vært av tømmer. I Agder, Rogaland og Nord-Norge har ytterveggene vært bygd opp av stein.
Det må ha bodd mange mennesker på gårdene. Trolig har storfamilien vært vanlig organisasjonsform. Kretstun, det vil si flere rektangulære hus med kortveggen plassert radiært inn mot et indre tun, er funnet både i Rogaland, Trøndelag og i Nord-Norge.
Det ser ut til at maksimum én til to personer fra hver generasjon har fått en grav markert med haug eller røys på hver gård. Disse personene har trolig vært familieoverhodene. Gravgodset, som kan variere betydelig i sammensetning, avspeiler trolig den enkelte gårds status.
Ervervet har i hovedsak vært korndyrking og fedrift. Relativt store jordvidder har vært gjerdet inne med steingjerder, mens en fegate fører fra husene til utmarka, der dyrene har beitet. Funn fra kyst og høyfjell viser at grupper har drevet fiske, jakt og jernvinne. I hvilken grad dette dreier seg om sesongarbeid, er ennå ikke avklart.
Særpreget for romertiden i forhold til den eldste jernalder er den lagdelingen som avspeiles i gravfunnene. Disse peker mot et aristokrati som har hatt mulighet for å samle seg rikdom. Den mest gullrike graven man kjenner fra yngste romertid, er funnet på Haram på Sunnmøre. Den døde hadde fått med seg gullsmykker som til sammen veier 620 gram. Det er kanskje ingen tilfeldighet at flere av de rikeste gravene ligger langs leia – den viktigste ferdselsåren helt frem til 1900-tallet. Funnene viser en livlig kontakt mellom Sør-Vestlandet og Nord-Norge.
Det er ikke noe skarpt skille mellom romertid og folkevandringstid i norsk arkeologisk materiale. Tallet på funn fra Sørlandet, Vestlandet og Nord-Norge fortsetter å øke. Derimot er det relativt få funn fra Øst-Norge.
På Sør-Vestlandet er det registrert en rekke ødegårder som har vært i drift i dette tidsrommet. De viser at selv marginale strøk har vært bosatt, og at bosetningen i dette området trolig har nådd et metningspunkt. Et annet indisium i samme retning er pollenanalyser som tyder på at kyststrøkene vestpå er blitt fullt avskoget på denne tiden.
Ute i Europa var folkevandringstiden en urolig periode. De mange skattefunnene av gull fra denne perioden er tolket som spor etter urolige tider også i Norge. De fleste slike skattefunn er gjort i Rogaland. Bygdeborger vitner også om et organisert forsvar for enkelte bygdelag og større geografiske områder.
Jordanes, som har skrevet ostrogoternes historie, nevner navn på flere folkestammer i Norge, som man mener å finne igjen i navn på geografiske områder. Folkestammene som nevnes hos Jordanes er blant annet heiner (Hedmark), raumer (Romerike) og ryger (Ryfylke, Rogaland).
I enkelte tilfeller kan bygdeborgene sees som et forsvarssystem for slike stammeriker. På østsiden av Mjøsa ligger det for eksempel til dels store forskansninger fordelt over en strekning på rundt 50 kilometer. Sperringene langs Mjøsa omfatter både grenseposter, veiskanser og tilfluktssteder i tettbygda. Man kan se fra én borg til minst to andre. Dette støtter teorien om at det fantes et Hedmark allerede i eldre jernalder.
Denne beltespennen i Vendel-stil er en del av det store Åkerfunnet, funn gjort mellom 1862 og 1912 ved Åker gård utenfor Hamar.
Merovingertid (550–800) innleder yngre jernalder. Mens forholdene etter år null var preget av jevn utvikling, viser det arkeologiske materialet fra overgangsperioden folkevandringstid/merovingertid flere endringer. Stil og mote skiftet sterkt og gav seg utslag i dyreornamentikken, i kvinnenes smykker og mennenes bevæpning.
Det er dessuten en kraftig nedgang i tallet på gravfunn. Dette kombinert med de mange ødegårder på Sør-Vestlandet har ført til hypoteser om nedgang i folketallet. Dette er ennå ikke avklart, og trolig har det vært store variasjoner mellom de ulike landsdelene. Det er for eksempel relativt mange merovingertidsfunn fra Nord-Norge og Trøndelag. I det indre Østlandsområdet viser funn som Åkerfunnet likhet med de rike gravfunnene fra Vendel i Sverige.
For første gang er det med grunnlag i gravmaterialet mulig å få et mer nyansert bilde av ervervslivet. Dette skyldes at det ble vanlig å gi de døde redskaper med i gravene. Ard, hakke, ljå, sigd og lauvkniv forteller om jordbearbeiding og innhøsting. Smed- og snekkerredskapene viser at disse alt på denne tiden har fått en så funksjonell form at de ikke kom til å endres særlig før etter 1900. Bissel, sporer, stigbøyler og seletøybeslag viser at hesten både var statussymbol og fremkomstmiddel.
Indirekte kan vi slutte at trafikken på sjøen må ha blitt mer stabil og effektiv i denne perioden. Sammenligning av et båtfunn, Kvalsundbåten, fra sen folkevandringstid med vikingskipene, forteller om viktige nykonstruksjoner i merovingertid. Mens Kvalsundbåten måtte ros, var vikingskipene havgående fartøyer med seil. Merovingertiden danner opptakten til vikingtiden.
Plyndringen av klosteret Lindisfarne på Englands østkyst i år 793 markerer tradisjonelt innledningen av perioden som har fått navn etter vikingene. Beretningene fra franske, engelske og irske annaler om plyndringstokt og hærferder har i høy grad preget forestillingene om vikingtiden. Men ved siden av hærferdene fant det sted en mer fredelig kolonisasjon av Vesterhavsøyene.
Nordmenn slo seg ned på Orknøyene, Shetland (Hjaltland), Man og Hebridene (norrønt Suðreyjar). Også det nordlige Skottland, og Irland, ble norske interesseområder. Dublin ble grunnlagt av vikinger i 840-årene og var sete for et nordisk kongedømme frem til 1171. På Island og Grønland fant nordmennene ubygd land.
Trolig er det først og fremst behovet for nytt land som ligger bak utferdene fra Skandinavia. På Vestlandet var det allerede ved vikingtidens begynnelse relativt tett bosetning, og det er karakteristisk at de fleste landnåmsmenn man kjenner fra Island, kom fra Vestlandet. På Østlandet fant det derimot sted et «indre landnåm» med opptak av nye gårder særlig i daler og fjellbygder. Det samme skjedde i indre fjordstrøk på Møre og i Nord-Norge.
Mens Skandinavia i tidligere perioder hadde hatt en perifer beliggenhet i forhold til resten av Europa, førte endringer i handelsveiene til at de skandinaviske land i vikingtiden ble liggende nær en hovedferdselsåre. Fra 700-tallet hadde araberne stort sett kontroll over trafikken på Middelhavet, og handelen mellom Kontinentet og Orienten måtte finne nye veier. Den nye ruten ble lagt via Østersjøen og de russiske elvene.
Nordboernes andel i handelsferder i vikingtid har for en stor del vært overskygget av beretningene om hærferdene. Vikingene selv har knapt skilt så sterkt mellom handels- og plyndringsferder. Når anledningen bød seg, plyndret de. Dette gikk i høy grad ut over forsvarsløse kirker og klostre.
Men vikingene var også aktive handelsmenn. Funn av skålvekter og vektlodd i mange gravfunn vitner om det. Mye av handelen har nok skjedd som rent varebytte, men skattefunn med hakkesølv og betalingsringer forteller at sølv har vært et viktig betalingsmiddel.
Handel har vært basis for de eldste byene som i Norden ble grunnlagt nettopp i vikingtiden. I Norge representerer Kaupang i Vestfold det eldste tilløpet til bydannelse. Funn fra de nordiske byene og rene myntfunn vitner om handelssamkvem med de britiske øyene, Kontinentet og Orienten.
En fundamental forutsetning både for koloniseringen av Vesterhavsøyene og for handels- og hærferder var byggingen av hurtige og sjødyktige skip og kunsten å navigere over åpent hav. Funnene av vikingskip og selve landnåmet på for eksempel Island forteller at nordboene kunne begge deler.
Fra vikingtiden har vi bevart den første samtidsberetning om en norsk sjøfarer og handelsmann, håløygen Ottar. Hans beretning om en handelsferd til Bjarmeland ved Kvitsjøen ble nedskrevet av den engelske kong Alfred den store. Ottar drev også sel- og hvalfangst, og solgte selv fangstproduktene i Skiringssal (Kaupang) i Vestfold og i Haithabu (Hedeby i Slesvig-Holstein).
Utferdene og emigrasjonen til Vesterhavsøyene lettet nok befolkningspresset i Norge. Samtidig førte byttet fra handels-/plyndringsferdene og utbyttet av danegjeld rikdom til landet. Vikingtiden ble derfor også en indre ekspansjonstid.
Det arkeologiske materialet fra denne tiden er det største vi har fra noen forhistorisk periode. Eksempelvis kan nevnes at det er bevart til sammen cirka 4000 sverd og spyd. Gravfunnene utgjør tyngden av materialet. Gravene ble lagt i nærheten av tunet og vitner i seg selv om gårdsbosetning. Dessuten forteller gravgodset om arbeidsliv, drakt, mote- og stilarter og om sosiale lag i samfunnet.
Jordbruksredskapene er av samme type som ble funnet i merovingertiden. Smedredskapene forteller om et høyt oppdrevet håndverk. Enkelte smeder drev trolig spesialiserte våpensmier. Smykkeproduksjonen har skjedd i store serier, for smykketypene er ens over hele landet. En slik standardisering av redskap, smykker og våpen vitner både om handel og god kontakt mellom ulike landsdeler.
Blant de rikeste gravene er vikingskipsgravene fra Oslofjordområdet; Gokstadskipet, Osebergskipet og Tuneskipet. Disse og de ruvende haugene på Borre viser at det har levd mektige ætter her. Skipsgravfunn fra Grønhaug ved Avaldsnes på Karmøy og på Myklebostad i Nordfjord representerer samme sosiale sjikt. Også i Inn-Trøndelag og i det indre Østlandsområdet forteller ruvende gravhauger om en mektig overklasse.
De fleste gravfunnene fra denne perioden er likevel graver fra den fribårne bondestanden. Det arkeologiske materialet forteller ofte om forhold som bare sjelden blir belyst av skriftlige kilder.
Etter kristningen på 1000-tallet forsvant den hedenske gravskikken og dermed gravgodset som er en så viktig kilde for kunnskapen om førhistorisk tid. Tradisjonelt regnes vikingtiden for over i 1066 da Harald Hardråde ble slått ved Stamford Bridge i England.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.