Den tidligste bosetning av såkalte polar-inuiter på Grønland antas å ha inntruffet cirka år 2500 fvt. For cirka 2000 år siden ble Dorsetkulturen den første folkegruppen som bosatte seg på både vest- og østkysten. Omkring år 1100 vandret Thulekulturen inn fra Nord-Amerika til Grønlands nordvestkyst og nedover vestkysten, hvor teknologiske innovasjoner som hundesleder og harpunpiler med mothaker ble innført.
Ifølge sagatradisjonen kom den islandske storbonden Eirik Raude til Sørvest-Grønland i 982. Etter å ha utforsket kysten i tre år, dro han cirka 986 tilbake med flere hundre mennesker, husdyr og utstyr på 25 skip. Innvandrerne delte seg etter hvert i to bygder, Austerbygd omkring dagens Qaqortoq (Julianehåb), som var den største, og Vesterbygd i det senere Nuuk-distriktet lenger nord; mellom disse vokste den lille Midtbygda frem.
De norrøne innvandrerne møtte ingen tidligere befolkning, og de levde av fiske og husdyrhold, og dro på jaktferder nordover langs vestkysten. På 1000-tallet var klimaet mer gunstig og vestkysten grønnere enn den er i dag.
Kristendommen ble innført på begynnelsen av 1000-tallet og Grønland fikk egen biskop i 1124; bispesetet ble opprettet i Gardar (Igaliku). I 1153 ble det grønlandske bispesetet innlemmet i den norske kirkeprovins.
I 1261 ble Grønland frivillig en del av det norske kongedømmet. Den norske kongen sikret seg kontroll med handelen på Grønland som innbyggerne var avhengige av. Bygdene kan den gang ha hatt 3000–4000 innbyggere.
Omkring 1300 ble klimaet dårligere og grønlandshandelen lot seg ikke opprettholde etter svartedauden. Kontakten mellom Grønland/Island og Norge ble stadig dårligere og samtidig kan konflikter med inuiter ha økt. Vesterbygda ble avfolket rundt år 1350 og Austerbygda omkring år 1500, noe som blant annet er bekreftet av arkeologiske funn.
Det er flere teorier om årsaken til at det norrøne samfunnet på Grønland forsvant. Blant disse kan nevnes klimaforverring, kamper med inuitene og overbelastning av naturressursene kombinert med opphør av kontakt med Island og Norge. Undergangen skyldes trolig en kombinasjon av flere faktorer.
På 1500-tallet kom flere ekspedisjoner til Grønland i forbindelse med leting etter Nordvestpassasjen. En engelsk ekspedisjon under John Davis utforsket vestkysten i 1580-årene. På 1600- og 1700-tallet drev særlig engelskmenn og nederlendere omfattende hvalfangst omkring Grønland. En ny epoke ble innledet da den norsk-danske misjonæren Hans Egede opprettet en misjonsstasjon på vestkysten der Nuuk ble grunnlagt i 1728. Også tyske misjonærer (herrnhutere) var aktive, og flere danske og herrnhutiske misjonsstasjoner ble opprettet på vestkysten.
Omkring år 1800 var nesten hele Grønlands befolkning kristnet. Dette førte til en fullstendig omveltning av inuitenes bosettingsform og næringsgrunnlag. Blant annet forsvant viltet fra landområdene omkring misjonsstasjonene, og innbyggerne ble avhengig av importerte varer. De danske kongene oppfattet Grønland som dansk interesseområde og monopoliserte øya da Den Kongelige Grønlandske Handel (KGH) ble opprettet i 1776. Omkring 1800 gikk handelen med overskudd, men under napoleonskrigene ble den blokkert. Samfunnsoppløsning og nødsår fulgte.
Ved Kieltraktaten i 1814 beholdt Danmark overhøyheten over Grønland. KGHs handelsmonopol og isolasjonen av Grønland ble opprettholdt. Handelen begynte å bli lønnsom igjen etter 1825 da krisen etter napoleonskrigene var over. På 1800-tallet levde nesten hele befolkningen av fangst og solgte overskuddet til KGH. I 1840-årene ble det innført sosiale reformer. I 1862 fikk Grønland et sterkt begrenset indre selvstyre, men den danske stat dominerte hele samfunnet.
På 1800-tallet ble østkysten utforsket. I 1823 fikk britene William Scoresby jr. og Douglas Charles Clavering kontakt med nordøstgrønlendere, og Robert Edwin Peary utforsket nordkysten og Peary Land i 1891–1895. I 1888 krysset en liten gruppe ledet av Fridtjof Nansen som de første innlandsisen fra øst- til vestkysten. Knud Rasmussen opprettet stasjonen Thule i 1910 og ledet sju ekspedisjoner langs nordkysten i perioden 1912–1933.
I 1921 proklamerte Danmark suverenitet over hele Grønland og delte øya inn i tre landsdeler. Da hadde torskefisket i høy grad fortrengt selfangsten som grønlendernes hovednæring. Norge hadde gamle fangstinteresser på øya og protesterte. I 1924 sikret en dansk-norsk avtale norsk næringsdrift der. Etter en norsk okkupasjon av Eirik Raudes Land på østkysten i 1931–1933 fikk Danmark suverenitet også over dette området etter å ha brakt saken inn for den internasjonale domstolen i Haag, se Grønlandssaken.
Under andre verdenskrig var forbindelsene mellom Grønland og Danmark brutt. USA overtok forsvaret av øya og opprettet flyplasser der. Etter krigen gjorde et sterkt ønske om sosiale og politiske reformer seg gjeldende. I 1950 ble KGH skilt fra staten, et folkevalgt landsråd ble valgt og et omfattende moderniseringsprogram iverksatt. Tuberkulosen ble bekjempet og folketallet økte. Et hovedmål var omlegging fra kystfiske til havfiske, og fiskeflåten og fiskeindustrien ble utbygd.
I 1953 ble Grønlands status som koloni opphevet og øya ble integrert i Danmark som en egen landsdel med to faste representanter i Folketinget. Det indre selvstyret økte og i 1955 ble et eget grønlandsministerium opprettet. Moderniseringen bedret velstanden blant grønlenderne, men skapte også mange sosiale problemer. Omkring 1970 var en sterkere politisk selvbevissthet blitt utviklet blant grønlenderne. Mens Danmark sluttet seg til EF (EU) i 1972, ble det flertall mot medlemskap etter en folkeavstemning på Grønland.
En folkeavstemning i 1979 ga et klart flertall for hjemmestyreloven som Folketinget vedtok året før. Et hjemmestyre som lignet Færøyenes ble innført; samtidig oppsto de første partidannelsene. I 1985 fikk Grønland eget flagg. I 1988 gikk Grønland ut av EF og fikk status som oversjøisk territorium. I 1990-årene var den økonomiske utviklingen på Grønland preget av synkende arbeidsledighet, lav prisstigning, økende turisme og muligheter for utvinning av gass og olje.
I 2008 stemte et klart flertall av innbyggerne for uavhengighet fra Danmark. Selvstyret ble utvidet gjennom «Lov om Grønlands selvstyre af 12. juni 2009,» der de to viktigste punktene er 1) Grønlands rett til å løsrive seg fra Danmark når de selv har lyst og 2) Grønlands rett til inntekter fra grunnen; det vil si olje og mineraler.
Kommentarer (12)
skrev Sverre Olav Lundal
skrev Roger Pihl
svarte Sverre Olav Lundal
svarte Marte Ericsson Ryste
skrev Roger Pihl
skrev Lars Unar Larsen Vegstein
svarte Roger Pihl
skrev Hans Jørgen Jørgensen
Flott artikkel, og god lesing, men det ser ut til at den trenger en liten oppdatering med tanke på regjering, arbeidsledighet osv. De siste fakta er fra 2014.
svarte Roger Pihl
Det har du nok rett i, og takk for innspill. Det har sammenheng med hvilke oppgaver som blir prioritert, blant annet har det vært viktig(ere) å få inn alle artikler fra papirleksikonet. Men både Danmark og Grønland nærmer seg oppdatering!
skrev Tor-Ivar Krogsæter
Eg merkar meg at denne artikkelen nyttar «inuit» som stavemåte medan i artikkelen om dei same, heiter det «inuitt». So vidt eg veit er det siste det rette.
svarte Roger Pihl
Hei Tor-Ivar og takk for et interessant spørsmål.
Jeg tror det er mange forestillinger om hva som er riktig i denne sammenheng, men jeg (i min artikkel) bruker Tor Åge Bringsværds bok «Inuit» fra 2006 i serien «Verdens hellige skrifter» som grunnlag. Der skriver han at det heter én inuk, flere inuit. «Inuitter» blir da helt feil, ettersom det blir en flertallsform av en flertallsform.
Meg bekjent er det ingen andre i Norge som har gjort tilsvarende dypdykk i temaet, men jeg tar gjerne imot konkrete referanser.
Igjen, takk for interessen!
Vennlig,
Roger
svarte Tor-Ivar Krogsæter
Tusen takk for dette interessante og opplysande svaret. Etymologikaren i meg blei svært glad no. ☺️
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.