Nauru

Opphavet til navnet «Nauru» er ukjent. Da øya ble oppdaget, kalte innbyggerne den, som de fortsatt gjør i dag, «Naoero». Tyske Paul Hambruch, som besøkte øya i mai 1909, og fra september til november 1910, ga forklaringen om at «Naoero» var et sammendrag av setningen «A-nuau-A-A-ororo» (i dag ville det blitt skrevet «A nuaw ea arourõ»), som oversettes med «jeg går til stranda». I det tyske kolonileksikonet ble denne forklaringen brukt. Misjonær Alois Kayser avviste imidlertid at dette var sannsynlig, han hadde bodd på øya i over tretti år, og hele tiden jobbet med språket, fordi det nauriske ordet for «strand», som et mål for et verb om bevegelse, ville trenge ordet rodu «nedover (til)»; nauruerne anser stranda som øyas laveste punkt. Det faktum at «rodu» mangler i Hambruchs ordforklaring gjør at dette er en usannsynlig tolkning av navnet «Nauru».

Øya har også hatt andre navn. De britiske koloniherrene før 1888 kalte øya for Pleasant Island eller Shank Island, og de tyske koloniherrene kalte den Nawodo eller Onawero. Navnet «Nauru» ble senere skapt fra navnet «Naoero» slik at europeere og amerikanere skulle kunne uttale navnet riktig.

 

Nauru er en koralløy i Stillehavet med 0° 32’ sørlig breddegrad og 166° 55’ østlig lengdegrad. Den er en typisk atoll på et gammelt vulkankrater. Korallbasen som Nauru ligger på har røtter rundt 2000 meter under havoverflaten, og når cirka 65 meter over havet.^[4] Dette høyeste punktet er langs kanten av platået, øst i Aiwo; denne kanten heter Janor (eller Command Ridge). Sammenlignet med andre atoller har Nauru en veldig liten lagune. En kilometer fra øya er sjødybden allerede på 1000 meter. I øyas indre var øya nesten helt dekket av fosfater (nauruit), formet av fugleekskrementer. Rundt 2 km² av øya består av skog. Naurus maritime krav er 200 nautiske mil eksklusiv fiskesone, og 12 nautiske mil territorialfarvann.

Landet dekker en flate på 21 km².^[5]

På grunn av Naurus beliggenhet rett sør for ekvator, ligger temperaturen rundt 27,5 °C hele året. Jordbruk er vanskelig på grunn av den porøse kalksteinen, siden vannet forsvinner veldig raskt.

Nauru er direkte berørt av den globale oppvarmingen, siden øya kan synke om havnivået stiger ytterligere. Nauru har påpekt dette flere ganger i FN, og krever møter med USA og andre industriland.

 

Det finnes ingen store dyr på Nauru. De eneste landdyra som lever på Nauru, utenom insekter, er noen sjøfuglarter og husdyr som katter, hunder og griser, som ble brakt dit av nybyggere. Det finnes bare én type sangfugl på øya, naururørsangeren (Acrocephalus rehsei), som er enestående for Nauru.

Øya har en bred vannkant, som ved lavvann er nesten fullstendig tørr, der diverse sjødyr og krabber lever, og koraller vokser. Mot land går et belte med snøhvit korallsand. Her vokser kokospalmer, tynn skog og pandangbusker. Dette perifere landskapet har blitt veldig endret av mennesker. Rundt her går øyas asfalterte vei, og bygninger står i denne sonen.

Det naturlige landskapet i bakken opp mot det andre platået og det gamle korallrevet er vesentlig bedre bevart. Her vokser skoger med kokospalmer, fikentrær, calophyllum og i nord også mangrovetrær. På platåene var også i sin tid den største kokospalmeplantasjen på øya. Naurus kirsebær-, fiken-, mandel- og mangotrær ble hogd ned for lenge siden. Inne på øya er det store forskjeller mellom de øde dagbruddsområdene og resten av marken, der det naturlige landskapet har blitt bevart. De høyere områdene har både lett og tett skog, der calophyllum, et middels høyt tre med kroket stamme og store blader, vokser. Huleformet landskap har en litt annen vegetasjon, som er lettere og tettere. Disse forskjellene blir forklart med at det er forskjeller på vannmengden i jorda. Til tross for nedbørsmengden, finner man ingen spor av vannleier ned til havet. Grunnvannet ligger dypt, for vannet synker raskt ned i den porøse fosfatsteinen. Derfor er grunnen tørr året rundt.

Naturen på Nauru er veldig merkelig og uvanlig; rundt kysten er det bløtdyr. Man finner helioporaria-koraller med et lyst koboltblått kalkskjelett. Dette er det eneste eksemplaret i octocorallia-grenen av koraller. Helioporaria-korallene har et lite leveområde: kun ved ekvator, og aldri i vann med temperatur under 23 °C.

Det er ingen elver i Nauru, men det finnes noen kunstige kanaler. Disse er for det meste kunstige åpninger i korallrevet som omringer øya, slik at båter og skip kan komme helt inn til land.

• Gabab, ved Yaren (dødsstedet til kong Aweida; her ligger Moqua-hulen).
• Gadu, ved Denigomodu
• Gago (også Gato)
• Gagori, ved Uaboe
• Ganaba
• Ganabereber
• Ganama, ved Ewa
• Ganara
• Ganemo
• Ganiamwe
• Ganibawo, ved Boe
• Ganiwuro
• Ganokwang
• Gatoe
• Gonge, ved Ewa (også Onge)
• Gonokwo

Det mest spektakulære på øya er bemerkelsesverdige takker og pyramider formet av fosfatutvinninga. De er fire til ti meter høye, og mellom dem har labyrinter av hull formet seg. Dette er enestående for denne øya; ingen andre steder finnes noe tilsvarende.

Resten av øya er nesten som et ørkenlandskap; fosfatet ble kjørt vekk med en smalsporet jernbane, mens kun det døde måneaktige landskapet ble tilbake. Det er ikke noe jord igjen på steintakkene som ble igjen, og det er ikke noe vegetasjon der. Regnvann samles i hullene, men blir fort trukket ned i den porøse steinen.

 

Geografer, geomorfologer og geologer har undersøkt naturen der, og funnet ut at atollen Nauru har eksistert veldig lenge. Det sirkelformede korallrevet fra tertiærperioden har blitt bevart helt til i dag. I paleogperioden var det som i dag er Buada-lagunen, 60 m under dagens havnivå. I miosaperioden, en del av den tidlige tertiærperioden, ble den hevet kraftig, til 10 meter under dagens havnivå. Etterhvert ble det dannet en lagune, som er meget liten i forhold til hos andre atoller, og hullene mellom steintakker og andre hull ble fylt opp med guano, som etterhvert ble til fosfater.

 

Beregnet folkemengde for 2013 var 10 500.^[5]

Den årlige befolkningsveksten er på 1,87 %; 38,2 % av befolkninga er under 14 år, 60 % mellom 15 og 64, og 1,9 % over 64. Barnedødsraten er på 1,014 %. Fruktbarhetsraten er på 2,73 fødsler, og dødsfallsraten er 0,72 dødsfall per hundre innbyggere. Det er en urbanisering på 48 %, og over 99 % er lesekyndige, noe som er det høyeste i Oseania, og blant verdens beste. Det er 700 innbyggere per lege.

Av de rundt 13 000 innbyggerne på Nauru er 62 % etniske nauruere, 25 % kiribatiske og tuvaluiske, 8 % kinesiske og vietnamesiske, samt 5 % europeiske og nyzealandske. Den gjennomsnittlige levealderen er relativt lav med 62 år (58,8 for menn; 66,1 for kvinner). En av grunnene til dette er diabetes. I 2003 hadde 30,2 % av alle voksne sykdommen; Nauru er det landet i verden med høyest konsentrasjon av denne.

Det nauriske språket er en slags blanding av naboøyenes språk. Nasjonalspråket er naurisk, men engelsk blir forstått og talt av de fleste. Fransk er det også en del som kan.

I Nauru er det i dag flest kristne.

Ved folketellingen i 2011 tilhørte 36 % Nauru Congregational Church.^[6] Den har hovedkirke i Aiwo, og kapeller i Meneng, Buada, Anabar og Nibok. 33 % var katolikker. Den katolske kirke driver en skole og en kirke i Yaren, samt Kayser College. 13 % tilhørte Assembly of God og 10 % Nauru Independent Church.^[6]

Den tradisjonelle, lokale religionen er en monoteistisk religion med gudinnen Eijebong og en åndeøy kalt Buitani. Legenden sier at himmelen og vannet ble skapt for en edderkopp, Areop-Enap, og at de første innbyggerne på Nauru skal ha kommet fra to steiner. Dette er grunnen at Naurus flagg er delt inn i to like store deler.

 

Det bodde opprinnelig tolv stammer i Nauru: Deiboe, Eamwidamit, Eamwidara, Eamwit, Eamgum, Eano, Emeo, Eoraru, Irutsi, Iruwa, Iwi og Ranibok. Alle blir i dag representert i flagget, ved den tolvtakkede stjerna. Deres etterkommere som bor på øya i dag identifiserer imidlertid ikke lenger seg selv med stammene, men med hvilket distrikt de bor i. Stammene Irutsi og Iwi har i dag ingen etterkommere; de ble sannsynligvis utryddet da japanere kidnappet 1200 nauruere i 1942, og sendte dem som slavearbeidere til den mikronesiske øya Truk; kun 737 kom tilbake til Nauru.

I 1888 ble øya annektert av Tyskland for å beskytte tyske skip. Etter 1900 ble de enorme fosfatressursene oppdaget, og Tyskland tok del i utvinningen av den. Etter første verdenskrig gikk imidlertid Nauru over til å bli et mandatområde under Australia, Storbritannia og Ny-Zealand. Fosfatet ble fra da av utvunnet av Australia, og solgt av dem, og nauruerne satt igjen med lite penger.

I 1968 oppnådde Nauru, under ledelse av høvding Hammer DeRoburt, selvstendighet, og ble en internasjonalt anerkjent republikk. Fra 1970 utvant Nauru fosfatet sitt selv, og ble (regnet per person) det nest rikeste landet i verden. Inntekten ble delt, og noe gikk rett til nauruerne, og noe ble investert i forretninger, som for eksempel landets egne flyselskap og skipsselskap, samt en London-musikal som ikke oppnådde større suksess.

Siden 90-åra minsket fosfatutvinninga, og det begynte å bli fattigdom. Dårlige finansielle satsinger og dårlige investeringer gjorde at Nauru ble redusert til et utviklingsland. I 2003 og 2004 var det ei politisk krise, da Bernard Dowiyogo og René Harris takket være flere mistillitsforslag ble presidenter annenhver gang, med bare få måneders mellomrom, noen ganger ikke mer enn noen dagers mellomrom. 1. oktober 2004 oppløste president Ludwig Scotty parlamentet og fastsatte nye valg til 23. oktober. Scotty og hans følge vant dette valget, og fikk en historisk stor majoritet i parlamentet, med 16 av de 18 setene.

I januar 2005 ble det kjent at Nauru blir vurdert som mulig dumpingplass for australsk radioaktivt avfall.

 

Nauru er en parlamentarisk-demokratisk republikk med en president som stats- og regjeringssjef.

I Nauru brukes et løst flerpartisystem. De to formelle partiene er opposisjonspartiet Naoero Amo, og deres rivaler, Naurus demokratiske parti. I tillegg finnes et konservativt, men uformelt parti, Senterpartiet. Begge opposisjonspartiene ble formet for å styrke parlamentets og tidligere presidenters rolle. I dag spiller Naoero Amo den største rollen, mens demokratene og Senterpartiet har liten politisk kraft.

 

• Aiwo
• Anabar
• Anetan
• Anibare
• Baiti
• Boe
• Buada
• Denigomodu
• Ewa
• Ijuw
• Meneng
• Nibok
• Uaboe
• Yaren

Det nauriske lovsystemet er basert på den engelske Common law, og på resolusjoner fra det nauriske parlamentet. Bestemmelser gjøres av høyesteretten.

Høyesterett (Supreme Court) ledes av statsdommeren (Chief Justice), som utnevnes av landets president. Appeller av dommer i denne domstolen går til en egen appellrett (Apellate Court), som består av to dommere. Slike appeller forekommer imidlertid sjelden. Parlamentet kan ikke omgjøre noen rettslige dommer eller kjennelser. Tingretten (District Court) ledes av en residensdommer (Resident Magistrate), som også har ansvar for å registrere fødsler, ekteskap og dødsfall. Familieretten (Family Court) består av tre dommere og presideres også av en residensdommer.

Det finnes også to andre rettslignende institusjoner, etablert gjennom forfatningen: Høringsretten for den offentlige tjenesten (Public Service Appeal Board), tilsvarende sivilombudsmannen, og en høringsrett for politiet (Police Appeal Board). Begge ledes av en statsdommer som leder for et utvalg med to medlemmer fra hver av tjenestene.

Nauru har ingen militære forsvarsstyrker; takket være en uformell avtale er Australia ansvarlige for øyas forsvar. Rundt 2000 mennesker er likevel i form for militære aktiviteter, og rundt 3000 er tilgjengelige for rekruttering. Naurus interne sikkerhet kommer fra en liten sivil politistyrke. De fleste lovbrudd er fartsoverskridelser, sykkeltyverier og husbråk.

Nauru har for øyeblikket nærmere diplomatiske forbindelser med Australia, Brasil, Republikken Kina, Fiji, Storbritannia, India, Island, Japan, Ny-Zealand, Filippinene, Sør-Korea og USA.^[7]

Republikken Nauru har vært medlem av De forente nasjoner siden 1999, og er også medlem av andre internasjonale organisasjoner slik som blant annet WHO, Interpol og Samveldet av nasjoner.

Økonomien i Nauru avhenger fortsatt veldig av fosfatindustrien.

 

 

 

Jordbruk på øya er veldig begrenset, fordi jorda er så porøs, og det er varierende med hvor mye nedbør som kommer. I kystsonen dyrkes noe kokospalmer, bananer og enkelte grønnsaker. Jordbruk og fiskeri er imidlertid av underordnet viktighet. Man prøver nå å omstille landarealer der det har vært fosfatdrift, slik at det kan bli større arealer til jordbruk. Rundt 20 % av innbyggerne har små hageflekker der de selv dyrker grønnsaker. Selv om det er nesten slutt på fosfatet på øya, sysselsetter fosfatindustrien halvparten av de arbeidende på øya. Nauru hadde verdens største konsentrasjon av fosfat, på grunn av en kjemisk prosess i guano (fugleekskrementer). Rundt 75 % av landets BNP kom fra eksporten av dette råmaterialet. Siden 2000 har det vært veldig lite fosfatdrift.

Industrisektoren har en heller mindre rolle. Den eneste større sysselsetteren er den nasjonale fosfatindustrien.

Tjenestesektoren, derimot, er ganske viktig i Nauru, og sysselsetter 35 % av befolkningen. De viktigste arbeidsgiverne i denne næringen er Nauru Phosphate Royalties Trust, samt det nasjonale skipsfirmaet, Nauru Pacific Line og det nasjonale flyselskapet Our Airline, som noen ganger må stoppe sine sørviser helt, fordi det ikke har råd til drivstoff eller reparasjoner. Både Nauru Pacific Line og Our Airline blir finansiert så godt som mulig av staten.

Den nesten eneste framtidige industrien for Nauru er fiskeriindustrien. Fordi den kroniske mangelen på ferskvann er et problem, bygde regjeringa en gang et vanndestillasjonsverk. Regjeringa har flere ganger prøvd å sikre den høye levestandarden også uten å bruke fosfatressursene. For dette lagde de et fond, som blant annet innebærer eiendoms- og aksjeinvesteringer i Naurus naboland i Stillehavet, samt land som USA og Australia. Et eksempel på dette er Nauru House i Melbourne, som lokalt blir kalt «fugleskittårnet». Det har også vært et forsøk på å gjøre Nauru til et skatteparadis for utenlandske selskaper.

På grunn av store feilinvesteringer og korrupte embedsmenn mistet staten nesten hele sin rikdom, og det høye forbruket sank. Staten finansierte for eksempel en musikal i London, men denne hadde ingen suksess, og ble tatt av programmet like etter premieren. Det er nesten ingen skatter for innbyggerne, og staten har stor gjeld til utlandet. I tillegg er Nauru i et negativt søkelys på grunn av et «fengsel» for flyktninger fra Afghanistan, Pakistan og Irak, som etter planen skal bli der til juni 2005.

Nauru er også avhengig av betalinger fra Australia, som utnyttet øyas fosfatressurser uten å betale, før øyas uavhengighet i 1968. Australia betaler også Nauru for at de holder disse flyktningene i flyktningsleiren, og disse inntektene utgjør i øyeblikket nesten hele Naurus inntektsgrunnlag. Nauru prøver videre å overbevise kreditorene og FN om å minske landets gjeld, og håper at salget av Nauru House i september 2004 vil kunne minske gjelden deres til den største kreditoren, General Electrics.

De som er ansatt i de tidligere fosfatgruvene er nesten bare immigranter fra Kiribati, Tuvalu, Filippinene, Hongkong, Australia og Ny-Zealand. Immigrantarbeiderne og deres familier utgjør nesten 40 % av øyas innbyggere.

Inntil 2001 var legetjenester gratis; ingen skatter eller tjenester måtte betales. Dette var på grunn av at det meste av inntektene fra fosfatutvinningen gikk rett til det nauriske folket. Derfor levde folket ofte fritt, og uten daglige rutiner. Et populært fritidsfordriv var å fange og drive oppdrett på fregattfugler. I gjennomsnitt eide hver nauruer 2–3 biler (med kun 29 km asfalterte veier), og en motorbåt. Mange nauruere pleide å fly regelmessig til Australia, for å meske seg i de nyeste og beste forbrukervarene. Mye festing og generelt sett usunn levestil førte til at nesten halvparten av nauruere i dag er overvektige eller har diabetes.

Med minskingen av rikdom, ble det også mindre gratistjenester. Legetjenester, for eksempel, ble skattlagt, fordi regjeringa ikke hadde råd til å drive det gratis lenger.

All øyas strøm kommer fra kraftverket i Aiwo, men det er ofte strømbrudd.

Det er 41 km vei på øya. Av dette er 29 km asfaltveier, hvorav 17 km er veien som går rundt kysten av hele øya. De siste 12 km er grusveier som blir brukt til og fra fosfatgruvene.

En smalsporet industrijernbane på øya er 5 km lang, og blir utelukkende brukt til transport av fosfat fra vest i Anibare, til bearbeidelsesanlegget i Aiwo.

Offentlig transport går mellom hotellene i Aiwo og Meneng, flyplassen i Yaren, sykehuset i Denigomodu og Nauru College i Ewa. Leiebiler er tilgjengelig fra Meneñ Hotel, og man trenger bare å framvise førerkort for å leie.

Internasjonal trafikk kommer enten via Nauru internasjonale lufthavn, eller via den internasjonale havna, Aiwo Harbour. Flytiden mellom Frankfurt am Main og Yaren (IATA-kode INU) tar ca. 30 timer. Sterke strømmer rundt øya fører til at kommersielle skip må ankre opp et stykke utenfor.

 

Man kan gå rundt hele øya i én dagstur. På denne turen vil man oppdage japanske skur som levninger fra andre verdenskrig langs kysten. Mange slike levninger blir bevart i Nauru-museumet. Noe man også bør få med seg er fosfatgruvene i midten av øya, som har etterlatt seg gold, ødelagt natur etter nesten 100 år med utvinning.

Om man går rundt i Chinatown i sørvest, vil man kunne finne det meste av forbrukervarer på øya. Det er ikke noe merkverdig med dem, for det meste er import fra andre land; det finnes ingen nasjonale matretter. Den kinesiske matproduksjonen regnes for å være kvalitetsmessig bedre en den nauriske. Tips forventes sjelden.

Den beste stranda på øya finner man i Anibare-bukta, nord for den eneste store hotellet, Meneñ Hotel. På denne stranda møter man både innbyggere og, om enn få, turister. Bading er imidlertid risikabelt, siden østkysten har farlige utgående strømmer og høye bølger. Det er i tillegg en farlig type brennmanet her, som kan ha tentakler i opptil 30 meters lengde.

Naurus nasjonaldag er uavhengighetsdagen 31. januar, men angam-dagen er også nasjonal feriedag.

Skole er obligatorisk fra seks til 16 år. Skolene er Nauru College og Kayser College. Videre utdanning må tas utenlands, vanligvis i Australia.

Rikskringkastingen i Nauru sender hele døgnet.

 

På Nauru bodde det tidligere tolv stammer: Deiboe, Eamwidamit, Eamwidara, Eamwit, Eamgum, Eano, Emeo, Eoraru, Irutsi, Iruwa, Iwi og Ranibok. De blir i dag representert ved den tolv-takkede stjerna i flagget. Nauruere i dag identifiserer seg imidlertid ikke med hvilken stamme de tilhører, men hvilket distrikt de kommer fra. Iruwa er en spesiell stamme, for de kom egentlig fra Gilbertøya, og er følgelig ikke ekte nauruere. Irutsi og Iwi er også spesielle, for fra dem finnes ingen etterkommere i dag; de døde antagelig under den japanske okkupasjonen av Nauru, da nesten alle ble sendt til Chuuk. Det var nok tilfeldig at disse to stammene døde helt ut.

Det var ingen som var høvding for hele øya, altså alle stammene. Hver stamme hadde sine egne slektstavler. Stammene var delt opp i familier, og hver familie hadde et eget våpenskjold. Stammene fordelte seg på fire rangklasser kalt Temonibe, Emo, Amenengame og Engame; to urangerte klasser fulgte, Itsio og Itiora. En nyfødt tilhørte alltid morens klasse. Temonibe hadde rettighetene over korallrevet og deler av vannet, og mot betaling tillot de fiske der.

Allerede på den tiden lå alle boplassene nær kysten; kun noen få lå ved Buada-lagunen. De bodde i små gårder på to–tre hus; flere slike ble til landsbyer, som etterhvert ble flettet inn i hverandre. Tilsammen var det 168 landsbyer. Et antall landsbyer formet distrikter, som er de samme som de 14 som eksisterer i dag.

Hver gård hadde en del eiendommer, og delvis krav på fiske i Buada-lagunen. Hver eiendom hadde et eget navn, og gikk i arv. Skiller mellom eiendommer av personlig eie ble merket med rekker av stein, eller jordbarrierer. I personlig eie var også verktøy, samt juveler, fregattfugler, måker, hunder, griser og palmer.

Fremveksten av moderne, vestlig kultur på bekostning av historisk kultur, er veldig synlig på Nauru. Kun lite er bevart av gamle skikker og vaner. Det er få som kan de gamle sangene; den nauriske musikken ble byttet ut med moderne musikk.

Kunst- og håndverkstradisjoner er nesten helt borte. I hverdagslivet er så å si ingenting bevart tradisjonelt. Innbyggerne bruker vanlige tropiske klær: korte bukser og lette skjorter. Fiskemetoder er imidlertid et hederlig unntak, de er bevart som før. Man kan stadig observere tålmodige fiskere i båtene sine, som venter på at fisken skal ankomme. Fisketradisjonene blir også bevart av trenede fregattfugler. Dette er Naurus nasjonaldyr, og blir i dag brukt til utveksling av brev, og til fisking.

Radio Nauru har samlet inn mange innspillinger med lokal musikk, men selv de eldste forstår ikke alltid innholdet i disse sangene. I Nauru kan man klart se hvor raskt tradisjonene mister sin verdi. Bemerkelsesverdig er også den høye konsentrasjonen av diabetespasienter: avhengig av aldersgruppe, har hver andre eller hver tredje nauruer diabetes. Grunnen til dette er enkel: Tidlig i sin historie måtte nauruerne overleve mangfoldige hungersnøder, og trengte følgelig å spise lite. Med rikdommen som kom på 70-tallet, kunne nauruerne spise seg mer enn mette, men på grunn av genene sine ble mange fort overvektige, og snart også diabetes. I dag har Nauru verdens høyeste konsentrasjon av diabetes.

 

Musikk og dans er blant de mest populære kunstformene. Rytmisk sang og tradisjonelle vers blir brukt spesielt i bryllup og helligdager, ved Aiue Boulevard. Håndverkere lager klær og tøy av geometriske former, som minner om de i den indonesiske kulturen. Treet i kokospalmene blir også brukt i kunst og håndverk.

Tradisjonen med å drikke kava blir sett på som en skikk kun for menn, men i dag kan kvinner også delta. Nattlivet på Nauru tar for det meste sted på barer og restauranter. Den eneste kinoen er i Aiwo.

Australsk fotball er Naurus nasjonalsport, og meget populær. I popularitet blir det etterfulgt av vektløfting, softball, basketball og tennis. Annen sport praktisert i Nauru er cricket, golf, seiling, svømming og fotball. Regjeringa støtter i hovedsak vektløfting, fordi landet har oppnådd gode resultater internasjonalt i den sporten. Australsk fotball og golf får også noe støtte. I klubben East End i Meneng er det biljardbord for spilling av biljard og snooker.

Australsk fotball har stor betydning for befolkninga på Nauru, siden det ikke er så mye annet å gjøre på fritiden. De fleste nauruere enten spiller, eller er tilskuere. Noen nauriske lag spiller i den australske fotballigaen. Et fotballandslag finnes, men det blir ikke anerkjent av OFC eller FIFA ennå, på grunn av mangel på profesjonelle spillere og fotballstadioner.

Det er noen idrettsplasser i Nauru. Det eneste stadioner står i Aiwo, men er gammelt, og møter ikke internasjonale standarder. Et større og mer moderne stadion, Meneñ stadion, er under bygging i Meneng, men byggingen har stoppet opp på grunn av pengemangel. De tre idrettsplassene er:

• Linkbelt Oval, eller Aida Oval, i Aiwo
• Meneñ stadion i Meneng
• Denig stadion i Denigomodu

Naurus største sportslige suksess er i vektløfting. Marcus Stephens sensasjonelle gullmedalje i Samveldelekene 1990 førte til etableringen av Den nauriske OL-komiteen. Vektløfter Reanna Solomon har også vunnet flere medaljer i Samveldelekene.

I 1992 deltok Marcus Stephen i OL første gang, og fra 1996 var Nauru offisielt representert i OL. Disse første offisielle utøverne var foruten Stephen hans vektløftingskollegaer Gerard Garabwan og Quincy Detenamo.

I 1998 ble det bestemt at VM i vektløfting i 2001 skulle holdes i Nauru. I Nauru ble denne dagen kalt «den største dagen i vårt folks historie» av innbyggerne. Nauru hadde kjempet med den tyske motstanderen Riesa gjennom forberedelsene, og vant fordi de selv ville finansiere det meste; feiringer og medaljer og premier. Dette var også første gang man skulle utdele pengepremier til vinnerne, ca. 3300 € hver. Det ble imidlertid avlyst så å si i siste minutt, fordi de ikke hadde nok penger, og Guam overtok arrangementet.

I OL i Sydney 2000 deltok Marcus Stephen for tredje og siste gang, sammen med vektløfter Sheba Peo. I Aten 2004 forsvarte Yukio Peters, Itte Detenamo og Reanna Solomon nasjonens ære.

• Ehrhart, S., Die Südsee, Inselwelten im Pazifik, Köln 1993. ISBN 3-7701-2705-6
• Hambruch, P., Die Siedlungen, Hamburg 1914.
• Herbote, B., Nauru. Kleinste Republik der Welt, Beckum 1999.
• Kreisel, W., «9.3.3.3 Die Bedeutung des Phosphatabbaus für Nauru» i Die pazifische Inselwelt. Darmstadt 1991. ISBN 3-534-02237-8
• Kretzschmar, K.E., Nauru, Nauru 1913
• Meissner, H.-O., «Die Queen von Mapia» i Inseln der Südsee, München 1979. ISBN 3-570-04842-X
• Stahn, E., «Nauru» i Südsee, Dreieich 1999. ISBN 3-87936-230-0
• Wächter, H.-C., «Nur noch der Schatten eines Paradieses» i mare 19/2000^{[død lenke]}. Hamburg 2000
• Weissbach, U., «Reisen in der Südsee» i Südsee. Trauminseln im Stillen Ozean, München 1996. ISBN 3-7658-1111-4

• (en) Nauru – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Naoero / Nauru – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• (no) Statistikk og andre data om Nauru i FN-sambandets nettsted Globalis.no

• Sydhav.no om Nauru
• Om Nauru fra Pacific Islands Legal Information Institute
• Nauru i CIA World Factbook Arkivert 17. september 2008 hos Wayback Machine.
• Informasjonsark for USAs utenriksdepartement
• Country Profile på BBC News
• Janes side om Nauru Arkivert 16. november 2014 hos Wayback Machine.
• «Nauru Island: Far Side of Paradise», Albion Monitor 26. april 2003
• «Paradise Well and Truly Lost», The Economist 20. desember 2001
• Radioprogrammet «The American Life» hadde en 30 minutter lang historie om Nauru
• The Secretariat of the Pacific Community
• Naurus grunnlov
• Yahoo! Travels' informasjon om Nauru Arkivert 27. juni 2005 hos Wayback Machine.
• «View on Nauru: Between a minded-out rock and a hard place»