New Zealand

I tillegg til Aotearoa finnes det et annet maorinavn for New Zealand: Niu Tireni, en oversettelse av det engelske navnet. Da Abel Tasman oppdaget New Zealand i 1642 kalte han landet Staten Landt. I 1645 døpte nederlandske karttegnere om landet til Nova Zeelandia etter den nederlandske provinsen Zeeland. Den britiske utforskeren James Cook anglifiserte senere navnet til New Zealand.

 

New Zealand består av to hovedøyer og flere mindre øyer. Sørøya har det største geografiske arealet. Den er delt på langs av Søralpene (Southern Alps). Landets høyeste fjelltopp Aoraki/Mount Cook ligger i denne kjeden med en høyde på 3724 moh. Det finnes 18 fjelltopper på Sørøya med en høyde på 3000 moh. eller mer. Nordøya har færre fjell enn Sørøya, men er preget av vulkansk aktivitet. Nordøyas høyeste fjell er den aktive vulkanen Mount Ruapehu (2797 moh.).

New Zealands totale landareal er 268 680 kvadratkilometer. Dette er omtrent det samme som Japan eller De britiske øyer. Landet er mer enn 1600 kilometer langt målt etter nord-nordøst-aksen det strekker seg etter.

Australia ligger på den andre siden av Tasmanhavet 2000 kilometer unna i nordvestlig retning fra hovedøyene. Eneste landmasse i sør er Antarktis, og i nord er de nærmeste naboene øyene Ny-Caledonia, Fiji og Tonga.

New Zealands eksklusive økonomiske sone er på 4 millioner kvadratkilometer.^[4]

Det finnes flere nasjonalparker i landet.

• Innsjøer på New Zealand
• Elver på New Zealand

New Zealand består av flere mindre øyer i tillegg til de to hovedøyene. De mest betydelige av disse er:

• Stewart Island ligger like sør for Sørøya. Den er den tredje største øya arealmessig og har en fastboende befolkning på rundt 200.
• Waiheke Island ligger i Haurakigolfen utenfor Auckland. Med 7000 innbyggere er det den tredje i folketall. Om sommeren er innbyggertallet mye høyere.
• Great Barrier Island ligger øst for Haurakigolfen og er sparsomt befolket. Akkurat som Waiheke Island, er den et populært feriemål om sommeren.
• Chathamøyene er en frittliggende øygruppe øst for Sørøya med ca. 750 innbyggere.

New Zealands varierte landskap har vært med i en rekke filmer og TV-program. Serier som Hercules og Xena ble filmet rundt Auckland. Filmen Heavenly Creatures ble filmet i Christchurch, og TV-serien The Tribe ble filmet i Wellington. Peter Jackson lagde den episke trilogien Ringenes herre på flere lokaliteter rundt om i landet. Mount Taranaki ble brukt som stand-in for det japanske fjellet Fuji-san i filmen Den siste samurai. Storfilmene King Kong og Legenden om Narnia – Løven, heksa og klesskapet og Ringenes Herre er spilt inn der.

Klimaet på de to øyene er ikke særlig dramatisk, men ofte ustabilt. På breddegradene der Sørøya ligger er det svært lite landområder ellers på jorda, bortsett fra Patagonia, så den vestlige luftstrømmen kan ferdes nesten uforstyrret rundt jorda før den treffer New Zealand, som dermed ofte rammes av fronter. Siden landet ligger midt i store havområder blir det ikke så store temperaturendringer i forbindelse med frontene, men ofte kommer det mye regn og regnbyger, og nedbør som snø i de høye fjellene som dekker mye av landet.

New Zealand dekker et godt stykke fra sør til nord. Auckland er derfor i snitt et par grader varmere enn Christchurch. Fjellene har en god del å si for klimaet. Enkelte områder ligger i regnskygge og får så lite som 400 mm nedbør i året. De fleste områdene får derimot nedbør omtrent hver andre eller tredje dag og litt mer nedbør om vinteren enn resten av året. Vestsiden av øyene er en god del våtere enn de større byene, særlig på Sørøya. Hokitika, som ligger på kysten like vest for nasjonalparken Arthur's Pass, har en årlig nedbørsnormal på rundt 2800 mm. Isbreer og snø dekker fjellkjeden Søralpene der den totale årlige nedbøren (inkludert snøsmelting) kommer over 8000 mm. Det faller også snø i de lavereliggende områdene på østkysten et par gangar hver vinter. Tordenvær er sjelden i dette maritime landet.

Vind er en viktig klimatisk faktor på New Zealand, og ofte øker vinden på til kuling gjennom Cooksundet. Av og til kan en tørr og varm fønvind strømme ned på østsiden av Alpene. Her blir denne vinden kalt «norwester», og den fører ofte til langt mildere forhold om vinteren. Om sommeren kan den gi perioder med uvanlig høye temperaturer. Den mest spektakulære hendelsen var da restene av en tropisk syklon gikk over Søralpene 7. februar 1973. Christchurch og andre byer fikk da temperaturer opp mot 42 °C, langt over den tidligere nasjonale varmerekorden.

Nordøya ligger nærmere subtropiske strøk og har sjelden slike temperatursvingninger. Ved havnivå går temperaturen sjelden under 0 °C eller over 30 °C, men frost er mer vanlig i indre områder, og de høye vulkanske toppene er enda kaldere. De østlige områdene kan komme opp i 35 °C i fønvindsituasjoner.

 

 

Lang isolasjon har gitt New Zealand en unik flora og fauna. Da maoriene ankom New Zealand omkring år 1280^[5], var 80 prosent av landarealet skogbevokst. Det fantes ikke landlevende pattedyr, bortsett fra to flaggermus, og skogene var okkupert av fugler, hvorav flere flygeudyktige arter, reptiler og insekter; noen på størrelse med mus, som wetaene.

I dag er det anslått at det finnes om lag 116 hekkende fuglearter på New Zealand, hvorav 72 endemiske.^[6] Kivier utgjør noen av dem, og alle fem artene er flygeudyktige. Mange forskere mener at siden New Zealand først i nyere tid fikk pattedyr, så har mange fugler i stedet tatt pattedyrenes økologiske nisje. Før de første menneskene kom til øyene regner man med at det var rundt 260 ulike fuglearter på New Zealand.

Da maoriene kom til New Zealand brakte de blant annet med seg rotter (Rattus exulans).^[7] De begynte også å jakte på fuglene, som ikke hadde en naturlige forsvarsmekanisme til beskyttelse mot menneskene. Moaene og mange andre endemiske arter døde derfor raskt ut, eksempelvis waitahapingvinen. De to siste gjenlevende broøgleartene i verden er også endemiske for New Zealand. Jakttrykket på artene eskalerte ytterligere da kaptein Cook brakte med seg europeerne til øyene i 1769. De introduserte flere rovpattedyr og husdyr, som hunder, katter, kveg og geiter med mer.

I 2016 lanserte regjeringen en plan om å utrydde introduserte rovdyr som rotte, røyskatt, fritte, possum og forvillede katter, innen 2050.^[8][9]

New Zealands befolkning er på 5,084 millioner mennesker. Omkring 80% av befolkningen er av europeisk avstamning. Maorier er den nest største etniske gruppen med 14,7 % av befolkningen. I tiden mellom folketellingene i 1996 og 2001 vokste antallet mennesker med asiatisk opphav til 6,6 %. De er nå en større gruppering enn de med herkomst fra stillehavsøyene. (Merknad: Folketellingene godtar at folk identifiserer seg med mer enn én etnisk gruppe.)

Kristendom er den dominerende religionen på New Zealand, selv om mer enn 25 % av befolkningen ikke har noen religiøs tilknytning. Hovedgruppene innenfor kristendommen er anglikanere, presbyterianere, romersk-katolikker og metodister. Den newzealandskbaserte Ratana-kirken har også mange trofaste tilhengere blant maoriene. Av minoritetsreligionene er de største hinduisme, buddhisme og islam.

New Zealand er den siste av de store landmassene som ble befolket. Polynesiere ankom omkring år 1280 og utviklet maorikulturen. I 2021 kom det frem nye opplysninger etter undersøkelser av sot fanget i isen i Antarktis. Undersøkelsen konkludert med at det var en markert økning i sot fra år 1297 og at soten med stor sikkerhet kom fra New Zealand. Konklusjonen var at soten skrev seg fra maorienes skogrydding på New Zealand da de etablerte seg der. Denne dateringen er en av de mest sikre for når maoriene kom til New Zealand.^[10]

De første europeere som nådde New Zealand, var ledet av nederlenderen Abel Tasman som seilte opp vestkysten av Sørøya og Nordøya i 1642. Nederlenderne kalte landet Staten Landt. Navnet ble senere endret til Nieuw Zeeland, etter provinsen Zeeland i Nederland. I 1769 foretok kaptein James Cook omfattende undersøkelser av New Zealand. Dette førte til hvalfangstekspedisjoner og med tiden betydelig europeisk kolonisering på 1800-tallet

New Zealand ble en britisk koloni ved undertegnelsen av Waitangitraktaten i 1840. Denne lovet Tino Rangatiratanga til maoristammene på New Zealand. Denne frasen, som ble oversatt landforvaltere av britene, betyr på maorisk tilnærmet selvstyre. Forskjellen i oversettelse har forårsaket uenigheter frem til nå.

New Zealand ble en uavhengig dominion 26. september 1907. Full uavhengighet ble gitt av det britiske parlamentet med The Statute of Westminster i 1931. Denne ble så fullbyrdet av det newzealandske parlamentet i 1947. Siden har New Zealand vært et uavhengig konstitusjonelt monarki, som deler monark med andre samvelderiker.

New Zealand er et konstitusjonelt monarki og parlamentarisk demokrati. Ifølge Royal Titles Act 1974 er Charles III konge av New Zealand. Monarken blir representert som statsoverhode av generalguvernøren.

New Zealands parlament består av 120 representanter i New Zealand House of Representatives. Fra disse utpekes et kabinett med om lag 20 ministere. Det finnes ingen skriftlig grunnlov.

New Zealands kabinett er ledet av statsministeren. Fra november 2023 er dette Christopher Luxon, som også (fra 2023) er leder for New Zealand National Party.

På New Zealand blir valg avholdt hvert tredje år. Det er fem politiske partier representert i nasjonalforsamlingen, kalt House of Representatives. Ved valget i 2020 fikk New Zealand Labour Party rent flertall med 65 av nasjonalforsamlingens 120 seter.

New Zealand er medlem av FN og Samveldet av nasjoner. Landet har inngått sikkerhetspakten ANZUS med Australia og USA. Fra 1985 har New Zealand nektet amerikanske atomdrevne fartøyer å ankomme landets havner. I 1986 frasa derfor USA seg sine ANZUS-forpliktelser overfor New Zealand. New Zealand har ikke formelt brutt pakten.

New Zealand er medlem av APEC og OECD.

I 2003 ble loven om opprettelsen av en ny høyesterett vedtatt i landets parlament med godkjennelsen av Supreme Court Act. Tidligere var landets høyeste rettsinstans Privy Council i London. Fra og med 2004 er Supreme Court of New Zealand i Wellington høyeste rettsinstans.

I begynnelsen av kolonitiden ble New Zealand delt opp i provinser. Av finansielle grunner ble disse avskaffet i 1876 slik at makten kunne bli sentralisert. Resultatet av dette er at New Zealand ikke har noen forvaltningsnivå mellom riksnivå og lokalnivå. Folk identifiserer seg imidlertid ennå med provinsene, og det er rivalisering mellom disse på idrettsarenaene.

Siden 1876 har det vært kommunalt selvstyre. På grunn av sin arv fra den britiske kolonitiden, har de kommunale enhetene vært basert på britisk modell. I årenes løp har en del av disse lokale enhetene blitt slått sammen eller fått nye grenser. Noen få nye områder er også blitt opprettet. I 1989 reorganiserte regjeringen det lokale styresettet. Dette er det nåværende todelte systemet med regioner, regional councils og mindre geografiske områder kalt territorial authorities.

New Zealand har tolv regional councils som har som hovedoppgave å administrerer miljø og transport. Det finnes 74 territorial authorities som administrerer veinett, kommunale tjenester og har andre lokale ansvarsområder. Av de 74 territorial authorities er det 16 bystyrer, 57 distriktstyrer og Chatham Islands Council.

Regionene er:

• Northland
• Auckland
• Waikato
• Bay of Plenty
• Gisborne*
• Hawke's Bay
• Taranaki
• Manawatu-Wanganui
• Wellington
• Tasman*
• Marlborough*
• Nelson*
• West Coast
• Canterbury
• Otago
• Southland
• Chathamøyene*

(Regioner markert med * utgjør en enhetlig myndighet.)

New Zealand har en moderne og velutviklet økonomi. Landets primære eksportindustrier er jordbruk, hortikultur, fiske, skogbruk og informasjonsteknologi. Andre viktige næringer inkluderer turisme og internasjonale studenter/eksport av utdanning. To nye og lovende inntektskilder er industriene film og vin.

Siden 1984 har alle regjeringer bidratt til stor økonomisk restrukturering. Dette har ført til at New Zealand har gått fra å være en lukket og regulert økonomi, til en liberalisert frihandelsøkonomi. Til tross for perioder med dynamisk vekst på midten av 1980-tallet og tidlig på 1990-tallet har den gjennomsnittlige økonomiske veksten vært lavere enn forventet. Landet har derfor vært avhengig av stor innvandring for å styrke BNP. Siden 1999 har forøvrig New Zealand nytt godt av en sterk økonomisk vekst.

Et av målene for den sittende regjeringen er å heve landet opp fra den nedre delen av listen over OECD-land rangert etter økonomi, til en plass på den øvre halvdel av listen. Strategiene for å lykkes med dette er å inngå frihandelsavtaler, å «lukke gapet» mellom etniske grupper samt å bygge en «kunnskapsøkonomi».

Til forskjell fra tidligere tiår har New Zealand nå innført inflasjonsdempende verktøy, noe som betyr at tosifrete inflasjonstall hører fortiden til.

New Zealand er tungt avhengig av handel, spesielt innenfor jordbruk, for å fremme veksten. Landet har derfor blitt påvirket av den globale økonomiske mangelen på vekst og fall i råvarepriser. Siden jordbrukeksport er sensitiv til valutakurser og en stor andel av konsumentvarer er importert, fører dette til at den minste endring i kursen på newzealandsk dollar har en stor innvirkning på økonomien.

I 2004 begynte New Zealand å forhandle om frihandel med Kina som et av de første landene i verden.

På slutten av 1980-tallet solgte den newzealandske staten mange av sine største bedrifter. Dette inkluderte det statlig eide telekommunikasjonsselskapet, jernbaneverket, flere radiostasjoner og finansinstitusjoner. Den newzealandske stat eier fremdeles et betydelig antall bedrifter. Disse blir kollektivt beskrevet som State-Owned Enterprises. De blir imidlertid holdt på arms avstand gjennom aksjeeierskap. Det blir også krevd at de greier å operere med profitt, akkurat som privateide selskap. Forskjellige beskyttende lover gjør at regjeringen ikke kan blande seg inn i den daglige driften av sine bedrifter. Post, elektrisitetsverk, TV- og radiokringkastere, og sykehus drives på denne måten. De grunnleggende tjenestene som staten direkte involverer seg i er, statsdepartementer, justis- og politi- samt sosialtjenester.

I 1877 ble det innført obligatorisk og avgiftsfri skolegang for alle barn mellom 7 og 13 år. Dette har senere blitt endret til alle barn mellom 6 og 16 år, men det fins også barn som begynner i 5-årsalderen. 99 prosent av den voksne befolkningen kan lese og skrive, og over halvparten av befolkningen i alderen 15-29 har skolegang ut over grunnskolen. I den voksne befolkningen har 14,2 prosent har en bachelorgrad eller høyere, 30,4 prosent har en form for videregående utdanning som høyeste kvalifikasjon og 22,4 prosent har ingen formell kvalifikasjon.

New Zealand har et veinett av statlige veier med totalt litt i underkant av 11 000 km lengde, hvorav 170 km er motorvei. Dessuten er det cirka 80 000 km lokale offentlige veier. Landet har venstrekjøring. Det newzealandske jernbanenettet er på cirka 4 000 km og når alle hoveddeler av landet. Jernbanedriften står det statlige selskapet KiwiRail for. Det er ingen fast forbindelse mellom Nordøya og Sørøya, men det er en fergeforbindelse som tar passasjerer, kjøretøy og tog. Fergen tar cirka tre timer mellom havnene. Det finnes ingen bilferger fra andre land, men det går andre fraktfartøy. Nesten alle besøkende fra andre land kommer med fly, et transportmiddel som også er viktig for innenriksreiser, framfor alt mellom de to hovedøyene. New Zealand har over hundre flyplasser og sju av dem er internasjonale, men i dag er det bare to av dem som tar imot trafikk fra andre land enn Australia og Fiji.

New Zealands standardtid er UTC+12, det vil si 12 timer foran UTC. Mellom den siste søndagen i september og den første søndagen i april det følgende året brukes sommertid, og New Zealand ligger da 13 timer foran UTC. Chathamøyene har sin egen tidssone, 45 minutter foran standard- og sommertid for resten av landet.

Disse helligdagene er lovfestet av det newzealandske parlamentet.

Det er også provinsielle helligdager, Provincial Anniversary Days, der man feirer opprettelsesdagen, eller dagene de første kolonistene ankom de forskjellige provinsene på New Zealand. Feiringen av slike helligdager varierer til og med innenfor samme provins. Dette henger sammen med lokal skikk, fritid og hvor nær dagen er andre sesongbetonte arrangementer eller helligdager. Markeringsdagen kan derfor være en annen enn den historiske eller de hendelser som blir feiret.

Newzealandsk kultur er en sammensmelting mellom maorikultur og den som de hovedsakelig britiske innflytterne brakte med seg. Britisk kultur på New Zealand er mindre preget av klasseforskjeller enn i Storbritannia.

Selv om britisk kultur er den dominerende, er maorikultur i fremvekst og blir ofte identifisert med New Zealand. Dette kan sees i sammenheng med haka-framvisningen utført av newzealandske idrettslandslag og de titusener av besøkende som hvert år opplever, filmer og fotograferer maoritilstelninger på steder som Rotorua.

Britisk kultur på New Zealand har også opplevd betraktelig påvirkning fra maoriske og andre polynesiske kulturer. Den skotske innflytelsen er sterk på Sørøya med hovedsete i områdene rundt Otago og Dunedin. Tidlige innvandrere fra andre deler av Europa, Asia og flyktninger etter andre verdenskrig (spesielt nederlendere) ble raskt assimilert.

Små lommer av disse tidlige immigrantkulturene består den dag i dag som øyer i en sjø av britisk kolonikultur. Til forskjell fra Australia har ikke New Zealand opplevd særlig immigrasjon fra middelhavslandene i Sør-Europa og Lilleasia. I de senere år har det vært en strøm av immigranter fra Asia. Disse utgjør nå en betydelig del av befolkningen, spesielt i Auckland.

Etter andre verdenskrig begynte en utstrakt immigrasjon fra stillehavsøyene. Dette har ført til at det i dag er flere mennesker fra enkelte øyer som bor på New Zealand enn på opprinnelsesøyene. Denne store sammensmeltningen av stillehavskulturer har utviklet seg til en distinkt subkultur som er avskilt fra maorikulturen.

Av forskjellige grunner har mange maorier og stillehavs-immigranter blitt sosiale tapere og en underklasse i enkelte områder. For å rette på dette har nå kultursensitive innflytelser blitt vektlagt innen utdanning og helsevesen i en politisk manøver kalt «closing the gaps». Dette gjelder spesielt i områder med høy konsentrasjon av disse befolkningsgruppene.

New Zealands immigrasjonspolitikk har ofte vært kontroversiell. Enkelte politikere hevder at innvandringsstrømmen er for stor til å bli absorbert i det newzealandske samfunnet og at nye immigranter har problemer med å bli assimilert. Dette er av andre sett på som en kynisk appell for å samle stemmer rundt valgtider. Generelt sett er heller ikke dette synet støttet av flertallet i den newzealandske befolkningen.

New Zealands mest populære sport er rugby, primært rugby union. Men også rugby league er populært. Fotball (den mest populære sporten blant barn), cricket (de blir også kalt som Black Caps), og netball (sporten med flest aktive utøvere) vinner stadig ny grunn. Ellers praktiseres sportsgrener som golf, tennis, roing, seiling, slalåm og snøbrett av en del. New Zealand har en bronse og to sølvmedaljer i Oseaniamesterskapet i håndball for herrer.

Dessuten har New Zealand et kjent internasjonalt navn innenfor hestesport, med storheter som Mark Todd.

Rugby er som sport nært knyttet til landets identitet. Det nasjonale rugbylaget går under navnet All Blacks og har flest seire av noe internasjonalt rugby lag i verden. «All Black» eller «helsvarte» på norsk har bestemt navnestilen for andre sportslag fra New Zealand. Fargene på New Zealands sportsdrakter er ikke hentet fra flagget, men er svart og hvitt. Hvitt er hentet fra nasjonalplanten sølvbregne.

Før sportsstevner eller kamper starter blir ofte en haka utført. Dette er en tradisjonell maori-utfordring.

Seiling er en av nasjonalidrettene på New Zealand og seierne i America’s Cup i 1995 (San Diego, USA) og 2000 (Aukland) var store nasjonale begivenheter. I 2003 tapte man imidlertid i Aukland til båten Alinghi fra Sveits. På dette laget ledet av Ernesto Bertarelli var styrmannen Russel Coutts og navigatøren Brad Butterworth, to tidligere Team New Zealand-medlemmer. Disse var i stor grad å takke for de to foregående seirene til Team New Zealand i 1995 og 2000. Deltagelsen deres på det sveitsiske laget var derfor kontroversiell blant mange newzealendere.

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.

• Te Wahipounamu (Aoraki/Mount Cook nasjonalpark, Westland nasjonalpark, Mount Aspiring nasjonalpark og Fiordland nasjonalpark)
• Tongariro nasjonalpark
• New Zealands subantarktiske øyer (Snares Islands, Bounty Islands, Antipodeøyene, Aucklandøyene og Campbelløyene)

•  
  Taranakifjellene på Nordøya
•  
  Utsikt over Wellington og Cooksundet
•  
  Mount Cook (3 724 moh) er New Zealands høyeste fjell

• Offisielt nettsted  
• (en) New Zealand – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) New Zealand / Aotearoa – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en)   New Zealand hos Wikivoyage
• Te Ara, newzealandsk leksikon
• Newzealandske myndigheters portal
• Turisme på New Zealand
• Te Puna webkatalog En katalog over newzealandske websider
• Aktuell newzealandsk musikk
• Offisiell statistikk Arkivert 26. februar 2011 hos Wayback Machine.
• Newzealandsk værtjeneste
• Krigsminnesmerke fra første verdenskrig
• (no) Statistikk og andre data om New Zealand i FN-sambandets nettsted Globalis.no