Salomonøyene

Beregna folkemengde for 2013 var 610 800.^[2]

Salomonøyene har fra 1970-tallet hatt svært kraftig befolkningsvekst. Siste tilgjengelige opplysninger (2004) viste en økning på 2,8 % årlig. Tallet har de siste tiåra vært så høyt som 3,7 %.

Omtrentlig folketall for nasjonen:

• 1970: 160 000
• 1976 (uavhengighetsåret): i underkant av 200 000
• 1986: 285 000
• 1991: 328 723
• 1996: 367 400
• 1999: 409 042 (folketelling gjennomført under vanskelige forhold; begynnelsen av borgerkrigen)
• 2001: over 432 000
• 2007: 566 842 (estimat fra CIA World Factbook)

27 % av befolkninga var under 20 år ved siste folketelling. I 2007 anslo CIA 41 % til å være under 14 år. Forventa levealder økte fra 57 år på 1980-tallet til 67 år i 1999 ifølge offisiell statistikk. CIA World Fact Book har et 2007-estimat på 73 år.

Se også spesialartikkelen Salomonøyenes historie.

Det er vanskelig å si sikkert hvor lenge det har vært bosetting på Salomonøyene. Forskere mener at det kan ha skjedd flyttinger fra det som nå er Papua Ny-Guinea, og ut på nærliggende øyer for rundt 30 000 år sia, men det er uklart hvor langt østover disse kom. Arkeologiske og lingvistiske tegn tyder på at Salomonøyene blei befolka av austronesisk-talende folk for 4000-6000 år sia. Det er videre funnet rester av keramikk fra Lapita-kulturen. Disse dateres til mellom 2000 og 1600 fvt. Innvandring fra Polynesia har skjedd seinere, fra ca. 1200 evt.

Den spanske visekongen Lope García de Castro sendte i 1557 ut en ekspedisjon for å finne et omtalt kontinent vest i Stillehavet. Leder for ekspedisjonen var den 25 år gamle Álvaro de Mendaña y Neyra. De forlot Lima 19. november og seilte i 58 dager uten landkjenning, før de så Tuvalu. Sytten dager seinere så de sannsynligvis Ontong Java, den nordligste atollen i Salomonøyene. 7. februar 1568 gikk de så, som de første europeerne, i land på ei øy, som de gav navnet Santa Isabel.

Mendaña reiste en periode rundt og utforska øyene, men etter hvert kom det til sammenstøt med lokalbefolkninga, som de først hadde hatt et godt forhold til. Trefningene endte med at spanjolene rana ei rekke landsbyer og brente dem ned. 11. august forlot ekspedisjonen Salomonøyene.

De neste 40 åra var det ytterligere to ekspedisjoner fra Sør-Amerika til Salomonøyene. Begge var relativt mislykka. Etter dette er det ikke kjent europeiske besøk på Salomonøyene før midten av 1700-tallet.

Neste kjente europeere på stedet er den britiske kaptein Philip Cartaret og hans besetning, som i 1767 ganske tilfeldig kom til Santa Cruz. På denne tida hadde både England og Frankrike flere ekspedisjoner for å kartlegge stillehavsområdet, noe som førte til tidvise besøk også til Salomonøyene. Rundt 1800 begynte også handelsskip å passere området, gjerne undervegs mellom Europa/USA og Kina/Australia. I første halvdel av 1800-tallet foregikk det også hvalfangst i området. Det var etter hvert ikke uvanlig at salomonere lot seg rekruttere til disse skipa. Slik knytta lokalbefolkninga kontakter med utenverdenen, noe som også førte med seg til da ukjente sjukdommer.

Etter hvert kom også kristne misjonærer til Salomonøyene. Den første var muligens katolikken Jean-Baptiste Epalle, som ankom Santa Isabel i 1845. Han blei godt mottatt her, men ved et seinere stopp blei følget angrepet og Epalle drept. Anglikanerne hadde en annen innfallsvinkel: De tok med seg unggutter fra øyene til New Zealand og gav dem opplæring, og noen av disse vendte så tilbake som misjonærer. Det er ukjent hvor frivillig disse reisene var.

Fra 1863 pågikk en til dels aggressiv form for rekruttering av arbeidskraft (blackbirding) til sukker- og bomullsplantasjer i Australia og på Fiji. Fram til århundreskiftet omfatta dette om lag 29 000 salomonere. Blant annet dette førte mange steder til ei svært negativ holdning til besøk av hvite, og Salomonøyene hadde i andre halvdel av 1800-tallet et rykte som et farlig sted med fiendtlig befolkning.

For å beskytte handelen tok Storbritannia etter hvert kontroll over deler av Salomonøyene. Fra 1877 hadde den britiske høykommissæren på Fiji en viss myndighet over øyene, men i hovedsak over britiske borgere. I 1886 vedtok Storbritannia, Tyskland og Frankrike å fordele øyene i det sørlige Stillehavet mellom seg. Frankrike fikk Selskapsøyene, Ny-Caledonia og Ny-Hebridene. Tyskland fikk Samoa og Ny-Guinea, pluss øyene Bougainville, Choiseul og Santa Isabel. Britene fikk resten av Salomonøyene. I 1893 blei dette området erklært som britisk protektorat. Mye av det tyske området blei etter få år overført til britisk herredømme, og i 1900 hadde British Solomon Islands Protectorate omtrent samme utstrekning som dagens Salomonøyene.

I perioden fra 1896 til 1915 var Charles Morris Woodford den første stedlige kommissæren. Da han tiltrådte, hadde området ca. 100 000 innbyggere, hvorav 50 europeere, av dem igjen 33 briter. Et av Woodfords tidlige prosjekter var å kartlegge eiendomsforholda på øyene. Store områder blei kategorisert som «ødeland» (wasteland), som kunne selges (og til en viss grad blei solgt) av administrasjonen. Kartlegginga forholdt seg stort sett til eiendomsbegrepet slik det var etablert i Vest-Europa.

Salget av land har ført til mye strid i ettertid. Helt fram til i dag har det vært rettssaker om eiendomsforhold, og spørsmålet er en av de store utfordringene for nasjonen. En del australske firmaer kjøpte opp store landområder og oppretta plantasjer på øyene.

Salomonøyene blei direkte involvert i verdenskrigen da Japan invaderte Shortland-øyene i april 1942, og etter hvert også andre øyer. Det blei satt i gang arbeid med å bygge en større flybase på Guadalcanal i juni. I august satte USA i gang en motoffensiv med store styrker. De lyktes raskt å ta flybasen, men led store tap til sjøs. I det heile tatt var denne delen av Stillehavskrigen svært kostbar for begge sider. USA mista mer 7000 mann, mens de japanske tapene var på rundt 40 000.

De allierte erobra i løpet av 1943 alle øyene, bortsett fra Choiseul og Shortland-øyene, som forblei under japansk herredømme til kapitulasjonen i 1945. Et av slagene under erobringen var slaget ved Wickham Anchorage.

Salomonøyene blei hardt prega av krigen. Den sivile økonomien var lagt i ruiner. Krigsmateriell lå igjen over alt. Hovedstaden Tulagi var så ødelagt at en valgte å gjøre Honiara til ny hovedstad.

En uavhengighetsbevegelse, Marching Rule, var virksom mellom 1943 og 1953.

Uavhengighet

Salomonøyene ble sjølstyrt i 1976, og egen stat innenfor Commonwealth 7. juli 1978.

2000-tallet

I 2003 sendte Australia politifolk til øygruppa etter omfattende uroligheter, der flere hundre blei drept og mange tusen gjort hjemløse. I april 2006 brøt det igjen ut uro, og Australia blei bedt om å sende soldater til øygruppa for å stabilisere.

Landet har ei administrativ inndeling på ni provinser pluss hovedstaden:

• Sentralprovinsen, som består av Russell-øyene og Florida-øyene
• Choiseul, som består av øya Choiseul, samt de mindre øyene Taro, Vaghena og Rob Roy
• Guadalcanal, som består av øya Guadalcanal
• Isabel, som består av øya Santa Isabel og nærliggende småøyer
• Makira-Ulawa, som består blant annet av øyene Makira (tidligere San Cristobal), Ulawa, Uki Ni Masi, Owaraha (Santa Ana), Owariki (Santa Catalina)
• Malaita, som består av blant annet øyene Malaita og Lille Malaita og atollene Sikaiana og Ontong Java
• Rennell og Bellona, som består av de to atollene med samme navn
• Temotu, som består av Anuta, Fatutaka, Duff-øyene (Taumako), Santa Cruz-øyene, Reef-øyene og Tikopia
• Vestprovinsen, som består av blant annet Shortland-øyene og Ny-Georgia-øyene
• Honiara (hovedstaden)

Generelt

Med BNP per innbygger på $600 (estimat for 2005) regnes Salomonøyene som en lite utvikla nasjon. Over 75 % av arbeidsstokken er sjølforsynt eller driver med fiske. Det meste av foredla varer og petroleumsprodukter må importeres.

Tømmer

Tømmer har tradisjonelt vært en viktig vare for Salomonøyene. Kommersiell tømmerhogst starta på 1920-tallet. Det australsk-eide selskapet Vanikoro Kauri Timber Company tok ut kauri-tømmer fra 1926 til 1964. Disse la imidlertid ned virksomheten sin på grunn av for høye kostnader knytta til hogst og transport.^[3]

Uttak av tømmer i større skala begynte ikke før i 1963, myndighetene lisensierte bort rettigheter til å ta ut tømmer fra statseide områder. Etter hvert dreide denne virksomheten mer over på private områder også, og særlig asiatiske selskaper var tungt inne i denne industrien. Samtidig økte uttaket veldig; i 1989 blei det tatt ut 300 000 m³ tømmer, mens uttaket i 1993 og 1996 var hhv. 700 000 og 800 000 m³. Dette var langt over det som er bærekraftig, noe som har ført til bekymring for at øyene skal bli avskoga.

Tømmer var i denne perioden Salomonøyenes viktigste eksportartikkel. Fra 1997 falt imidlertid uttaket og produksjonen drastisk, grunna den økonomiske krisa i Asia og fallet i markedet for tømmer. Salomonøyene hadde Asia som sitt dominerende eksportmarked, derfor blei de spesielt hardt ramma. Uttaket falt fra 811 000 m³ i 1996 til 637 000 m³ i 1997. Dette var imidlertid fortsatt langt over det som var drivverdig; 220 000 m³. Salomonøyene hadde også gjort seg økonomisk svært avhengig av sin tømmerindustri; i 1990 utgjorde tømmer 34,5 % av eksportverdien. Dette økte til over 50 % i 1993 og 1994. Med fallende volum og priser falt eksportverdien fra 290,7 millioner salomonske dollar i 1997 til 196,3 millioner i 1998.

Andre eksportvarer

Salomonøyene hadde også andre varer å eksportere; fortsatt var både gull, palmeolje og kokos større, målt i eksportverdi, enn tømmer. I 1988 begynte selskapet Ross Mining of Australia gullproduksjon i Gold Ridge ved Guadalcanal. Det blei også lett etter mineraler i andre områder. I kjølvannet av de etniske konfliktene som blussa opp i juni 2000, stansa eksporten av palmeolje og gull, og eksporten av tømmer falt. Salomonøyene er rike på uutvikla mineralressurser som bly, sink, nikkel og gull.

Salomonøyenes fiskerier har gode muligheter for både eksport og økt omfang. Men det japanske joint venture-selakspet Solomon Taiyo Ltd. (STL) som dreiv den eneste hermetikkfabrikken som behandla fiskemat, blei lagt ned på midten av 2000-tallet. Denne fabrikken lå ved Noro, og produserte nesten en million bokser tunfisk i 1999. Den andre store fiskefabrikken, National Fisheries Development (NFD) blei lagt ned allerede i slutten av 1999. Selv om begge fabrikkene har gjenåpna, har eksporten av tunfisk ikke tatt seg tilsvarende opp igjen. Solomon Taiyo Ltd heter i dag Soltai Fishing and Processing Limited (SFPL). Det pågår også forhandlinger om å gjenåpne gullgruva i Gold Ridge og den største plantasjen med palmer for palmeoljeproduksjon.

Turisme, særlig dykking, er en viktig næring for Salomonøyene. Veksten hemmes imidlertid av mangelfull infrastruktur og transportmuligheter. Antall besøkende til Salomonøyene økte med 19,6 % til 15 167 personer i 2007.

RAMSI

Regjeringa på Salomonøyene gikk konkurs i 2002. 24. juli 2003 ble derfor RAMSI etablert; et samarbeid mellom regjeringa og 15 andre land i stillehavsregionen for å gjenvinne ro og orden, styrke regjeringsinstitusjonene, redusere korrupsjon og få orden på økonomien igjen.

Etter dette har regjeringa gjort om budsjettene sine og gjort klare prioriteringer. De har fått konsolidert og reforhandla vilkåra for noe av utenlandsgjelda si og har også fått økonomisk støtte fra både RAMSI-land som Australia og New Zealand og andre regioner som EU, Japan og Kina.

Økonomien i dag

Salomonøyenes sentralbank meldte i sin rapport for 2007^[4] om en økonomi i vekst, i likhet med de siste fire åra. Realveksten i BNP var på 10,3 %, den høyeste vekstraten her sia 1992. Alle sektorer unntatt fiskerisektoren hadde økonomisk vekst i 2007. Fiskerisektoren sank med 28 % målt i forhold til BNP, mens jordbruk vokste med 21 %

Sentralbanken oppgav flere årsaker til dette; bedre lov og orden, større tillit hos investorer, bedre vilkår for å drive forretning, regjeringas reformer, økonomisk støtte fra andre land og ei positiv utvikling i handelspartnernes økonomi. Mange av handelspartnerne er i Asia, en region som hadde en økonomisk vekst på 9,7 % i 2007, ifølge årsrapporten.

Statsbudsjettet gikk med et overskudd på 10,6 millioner SI-dollar, mot 26,9 millioner i 2006, og handelsbalansen overfor utlandet blei også positiv, med et overskudd på 127,6 millioner SI-dollar. Dette skyldes vekst i eksporten av både tømmer (+33,3 %), palmeolje, kokos og kokoskjerner.

Inflasjonen var på 10 % i 2007, marginalt lavere enn i 2006, da de hadde 10,3 %. Vare- og tjenestekurven som utgjør basisen for måling av konsumprisindeksen, blei omdefinert i 2005. Denne kurven kalles Honiara Retail Price Index (HRPI).

Selv om den økonomiske veksten er høy, og det genereres mange nye arbeidsplasser, er fødselsratene høye, og store deler av industrien importerer arbeidskraft der det trengs faglært arbeidskraft. Dette gjør at arbeidsledigheten fortsatt er høy og stigende.

For 2008 estimerte sentralbanken en økonomisk vekst på 6 %. Inflasjonen var forventa fortsatt like høy i 2008, men noe lavere i 2009.

Flere kristne retninger fikk innpass på Salomonøyene mot slutten av 1800-tallet, og under det britiske protektoratet var det misjonsstasjonene som stod for det meste av offentlig utdanning og helsestell. I dag regner mellom 90 og 95 % av befolkninga seg som kristne.

34 % tilhører den anglikanske Church of Melanesia, 19 % er romersk-katolske, 17 % tilhører South Sea Evangelical Church, 11 % United Church (tidligere metodister), mens 10 % er sjuendedagsadventister. De ulike retningene har hver sine geografiske tyngdepunkt, og det er vanlig at alle i en landsby tilhører samme menighet. Det er ikke uvanlig at menige kirkemedlemmer blander inn tradisjonelle før-kristne oppfatninger i de kristne læresetningene.

På de største øyene kan en ennå finne samfunn som holder seg helt til før-kristen religion. På Malaita gjelder dette spesielt i områdene til kwaio- og 'are'are-folket. Moro-bevegelsen på Guadalcanal blei i si tid stifta av tidligere katolikker, som valgte å gå tilbake til tradisjonell tro.

Kirkesamfunna spiller en viktig rolle i samfunnslivet. Ved politiske valg er kandidatenes religiøse tilhørighet ofte avgjørende. Som nevnt er menighetene viktige for helse og skole. I den seinere tid har de også involvert seg på andre områder, f.eks. med å ta initiativ til mer miljøvennlige former for skogsdrift som alternativ til storselskapas flatehogst.

I de senere år, har baha'i-trua hatt en viss vekst på Malaita. Noen innbyggere har konvertert til islam.

Salomonøyene har fengselsstraff inntil 14 år for homofili.^[5]

Salomonøyene har tropisk klima, men nærheten til havet gjør at temperaturene sjelden blir ekstreme. Det er ingen store årstidsvariasjoner. Ved kysten er dagtemperaturen vanligvis mellom 22 og 31 ℃. På natta kan det bli 3-4 ℃ kjøligere. I innlandet kan temperaturen komme opp i 35 ℃ i lavlandet.

Gjennomsnittlig årsnedbør er ca. 3 500 mm (til sammenlikning: Bergen har 2 250 mm). Det er imidlertid store regionale variasjoner, og noen steder har nærmere 6 000 mm som normal. På sørsida av Guadalcanal har en målt opp i 12 500 mm på et enkelt år. Tørketida er vanligvis fra slutten av mai til begynnelsen av desember. Sommeren fra januar til mars er den mest typiske regntida med monsunvind inn fra vest/nordvest.

Øyene rammes i snitt av én tropisk syklon i året. Dette fører til store skader på skog og avlinger, og ikke minst på landsbybebyggelse av det enkle slaget. I mai 1986 ble 140 mennesker drept av syklonen Namu. I mars 2015 blei landet ramma av syklonen Pam. Det gikk hardt ut over de østligste delene av landet, særlig øyene Tikopia og Anuta.^[6]

Engelsk er offisielt språk på Salomonøyene.

Det er for øvrig mer enn åtti språk i bruk på øyene. De fleste tilhører den austronesiske språkgruppa, og de første antas å ha kommet til øyene rundt 2000 år fvt. Noen språk virker å stamme fra tidligere bosetting. De er papuanske og forekommer i hovedsak på Vella Lavella, Rendova, Ny-Georgia-øyene, Savo (Salomonøyene) og Santa Cruz-øyene. Et av språkene engdewu, også kalt nanggu, snakkes av ikke mer enn 200 mennesker og står i fare for å dø ut. Universitetet i Oslo har et prosjekt fra 2011 på å dokumentere og bidra til at språkets leveevne kan styrkes.^[7][8]

På Malaita går språkskillene stort sett i band tvers over øya. Det vil – underlig nok – si at kyst- og innlandssamfunn, som ellers har lite med hverandre å gjøre, kan snakke samme språk, mens kystbyer som samhandler mye, har ulike språk. Også andre steder kan det være relativt lite samsvar mellom språk og andre samfunnsmessige forhold.

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.

• Østre del av øya Rennell med Teganosjøen

• (en) Offisielt nettsted  
• (en) Solomon Islands – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• BBC sin side om historie for Salomonøyene (engelsk tekst)
• Verdens meteorologiorganisasjons klimaside for Salomonøyene

• (no) Statistikk og andre data om Salomonøyene i FN-sambandets nettsted Globalis.no