Lucius Cornelius Sulla

Sulla ble født inn i en fattig gren av Cornelii gens (slekt) av aristokratisk patrisisk herkomst, men uten innflytelse i byen. Uten penger tilbrakte Sulla sine første år i bakgrunnen av Romas politiske elite. Det er ukjent hvordan han skaffet seg de midler som ga ham muligheten til å stige gradene til å bli senator, selv om noen kilder henviser til arv i familien. Sulla tilbrakte sin ungdom blant Romas skuespillere, komikere, musikere og dansere. Plutark nevner at under bryllupet til sin siste hustru, Valeria, holdt han fortsatt selskap med «skuespillerinner, musikere, og dansere, drakk på sofaen natt og dag.»^[7]

I 107 f.Kr. ble Sulla nominert kvestor av Gaius Marius, som tok kontroll over den romerske hæren i krigen mot nordafrikanske kong Jugurtha av Numidia. Den jugurthinske krig hadde startet i 112 f.Kr. med ydmykende resultat for Roma. Marius' hær beseiret til slutt fienden i 106 f.Kr., takket være Sullas initiativ til å fange den numidiske kongen ved å overtale hans familie til å bedra ham. Omtalen som Sulla fikk gjennom denne hendelsen satte fart på hans politiske karriere, men førte også til at Marius ble svært bitter på ham. Sulla fortsatte likevel å tjene Marius' stab fram til kampanjen mot de germanske teutonske og kimbrerske stammene i Gallia 104–103 f.Kr.. På dette tidspunkt ble Sulla overført til hæren til Quintus Lutatius Catulus, Marius sin rivaliserende konsul. Med Sullas hjelp beseiret Marius og Catalus kimbrerne i slaget om Vercellae i 101 f.Kr..

Etter at Sulla vendte tilbake til Roma ble han valgt til praetor urbanus, ifølge ryktene gjennom utstrakte bestikkelser.^[8] Etterpå ble han utnevnt til provinsen Kilikia (i dagens Tyrkia). I 92 f.Kr. forlot Sulla Østen og reiste tilbake til Roma hvor han allierte seg med opposisjonen til Gaius Marius. Rett før Forbundsfellekrigen (91–88 f.Kr.) begynte det romerske aristokratiet og senatet å frykte ambisjonene til Marius som allerede hadde gitt ham fem konsulperioder på rad fra 104 f.Kr. til 100 f.Kr. I dette siste opprøret blant de italiske allierte, viste Sulla sin genialitet som general, og viste større dyktighet enn både Marius og konsulen Gnaeus Pompeius Strabo (far til Pompeius). Resultatet var at han ble valgt som konsul for første gang i 88 f.Kr., med Quintus Pompeius Rufus som kollega.

Som konsul i Roma forberedte Sulla seg på å reise tilbake østover for å utkjempe den første krigen mot Mithridates etter bestilling av senatet. Men han ville etterlate seg problemer. Marius var nå en gammel mann, men hadde fremdeles ambisjoner om å lede de romerske arméene mot kong Mithridates VI av Pontus. Marius overbeviste tribunen P. Sulpicius Rufus til å sammenkalle en forsamling og endre senatets beslutning om å gi Sulla kommandoen. Da nyhetene nådde Sulla, som fremdeles lå i leir sør i Italia og var klar til å krysse over til Hellas, tok han en uvanlig beslutning. Sulla tok seks av sine mest lojale legioner og forberedte seg på å marsjere inn i Roma. Dette var en hendelse uten sidestykke. Ingen general før ham hadde krysset bygrensene, pomerium, med sin hær. Det var så uetisk at de fleste av hans kommandanter nektet å slutte seg til ham og Sulla tok knapt noen tiltak mot dem. Livredd for dette uvanlige tiltaket flyktet Marius og hans tilhengere byen, mens Sulla konsoliderte sin posisjon og talte til senatet i harde ordelag. Han framstilte seg selv som et offer, antagelig for å rettferdiggjøre sin voldelige ankomst til byen. Borgerkrigen var fryktelig, og noen italiske byer ble ødelagt. Forlì ble ødelagt i 88 f.Kr. og gjenoppbygd av praetoren Livius Clodius etterpå. Etter noen betydelige omstruktureringer av byens politiske trender og med senatets makt styrket, vendte Sulla tilbake til leiren og fortsatte den opprinnelige planen med å bekjempe Mithridates i Pontos.

Med Sulla ute av veien, begynte Marius å få tilbake kontrollen over situasjonen på slutten av 87 f.Kr. Med støtten fra Lucius Cornelius Cinna (svigerfar til Julius Cæsar), erklærte Marius Sullas reformer og lover ulovlige og Sulla selv offisielt i eksil. Sammen utførte Marius og Cinna et betydelig blodbad blant Sullas tilhengere og ble valgt til konsuler for året 86 f.Kr. Marius døde noen få dager etter valget og Lucius Valerius Flaccus ble nominert som hans erstatter. Cinna var da i praksis herskeren av Roma og ble valgt til konsul uten motstand i de følgende årene.

Imens beseiret Sulla Mithridates i øst og i 86 f.Kr. erobret han Athen og beseiret deretter Arkelaus ved Chaeronea og på nytt i 85 f.Kr. ved Orkomenus. Mens han var i øst, var han den første romerske embetsmann som møtte en partisk ambassadør, men fornærmet ham uten å vite det ved å sette seg mellom Mithridates og ambassadøren. Han forlot Østen i 84 f.Kr. da han hørte nyhetene om Cinnas død.

 

Sulla marsjerte mot Roma og oppdaget da til sin forferdelse at mange av hans venner og tilhengere var myrdet av bypretoren Lucius Junius Brutus Damasippus^[9] på Marius' ordre. Ikke engang eldre senatorer var spart i en regulær massakre som styrket Sulla i hans beslutning. Han trakk sine styrker ut av Roma igjen og dro nordover for å konfrontere Gnæus Papirius Carbo (ca 130–82 f.Kr.) i Etruria. Uten forsterkninger måtte Carbo gi opp og valgte å flykte til Libya; han ble henrettet av Pompeius samme år.^[10] Med Carbo på flukt og Marius beleiret i Praeneste, torde ikke veteranene annet enn å overgi seg til Sulla eller flykte. Men samnitter og lukanere hadde kjempet så lenge forgjeves mot optimater som Sulla for å oppnå borgerskap, at de satte kurs mot Praeneste for å komme Marius til unnsetning. Samlet utgjorde de rundt 70 000 mann, og Sulla fikk travelt med å sende sine legioner dit til hjelp for dem som allerede beleiret byen. Samnittenes leder Pontius Telesinus ga ordre om angrep på Sullas styrker som var vesentlig færre enn dem Telesinus selv disponerte. Kampen ble likevel uavgjort, og da Telesinus forstod at Pompeius nærmet seg bakfra til støtte for Sulla, tok Telesinus et overraskende grep. I skjul av nattemørket bega hans samnitter og lukanere seg på en hastemarsj til Roma, som Sulla i hastverket hadde etterlatt ubeskyttet. Sulla delte nå styrkene sine og sendte kavaleriet for å avskjære fienden, mens han selv skyndte seg til Roma med resten av hæren.^[11]

1. november 82 f.Kr. kjempet Sulla mot Pontius Telesinus i slaget om Porta Collina, en port i den nordøstlige delen Romas serviske bymur; strøket ved Collina-porten er ellers best kjent fordi vestalinner som hadde brutt sitt kyskhetsløfte, ifølge Plutark ble levende begravd der.^[12] Ved daggry kom flere tusen menn ridende ut av porten, både Sullas tilhengere og romere som ikke orket at hjembyen deres skulle inntas av ikke-romerske italienere, og ble supplert av Sullas kavaleri som ankom under anføring av Lucius Cornelius Balbus.^[13] Sulla selv kom til Roma utpå dagen og slo leir ved Collina-porten, og i løpet av ettermiddagen måtte hans menn ta oppstilling uten å ha fått hvile etter den lange marsjen til Roma. Sulla på sin hvite hest lot blåse til kamp, han ledet venstre flanke mens Crassus ledet den høyre. På et tidspunkt brøt den venstre flanken sammen, og Sullas soldater flyktet mot porten for å søke vern bak Romas bymur; men gamlingene som voktet byporten, slapp den ned på dem som ville innenfor, for å få den stengt og boltet. Atskillige senatorer og soldater ble klemt og drept på denne måten. Kampene pågikk etter at mørket falt, og Sulla måtte trekke seg tilbake. Han trodde da at slaget var tapt; men i løpet av nattetimene kom soldater tilbake etter mat og kunne fortelle at høyreflanken under Crassus' kommando stod fast. Telesinus var falt i kampene, og hans allierte på flukt. Til slutt måtte italienerne trekke seg og rømte til småbyen Antemnae^[14] i Latium, en by regnet som eldre enn selve Roma. Crassus fulgte etter og slo leir utenfor Antemnae i påvente av Sullas ankomst. Neste dag ble mange av Telesinus' romerske generaler halshugget. Sulla fikk hodene deres satt på staker i likhet med Telesinus' hode; disse hodene ble sendt til Praeneste, og båret i parade rundt bymuren. Innbyggerne overga Praeneste til Lucretius, og Marius tok sitt liv. Lucretius hogg av hodet hans og sendte det til Sulla som stilte det ut på Forum Romanum. Også senatorene som kjempet ved Marius' side lot han henrette. I Praeneste delte Lucretius opp forsvarerne i tre grupper - romere, samnitter og praenestere. PÅ Lucretius’ ordre ble romere benådet, mens alle mannlige samnitter og praenestere ble henrettet; kvinner og mindreårige ble spart, men byen plyndret.^[15]

 

Sulla fikk også hjelp av den unge Pompeius, som beseiret Cinnas tilhengere på Sicilia og i Nord-Afrika.

I 81 f.Kr. ble Sulla utnevnt til diktator for så lang tid han ønsket, uten seks måneders tidsbegrensning, som ellers var forutsetning for dette embete. Denne uvanlige æresbevisningen (som vanligvis bare ble brukt i tider med ekstrem fare for byen, som i den andre punerkrigen, representerte et unntak i Romas politikk som ellers forsøkte å unngå for mye personlig makt til enkeltindivider, og var uten sidestykke fram til Julius Cæsars utnevnelse til diktator mindre enn femti år senere, da han gjorde slutt på republikken.

Som seierherre iverksatte Sulla sine proskripsjoner og lot sin hevnlyst få fritt løp. Mange som aldri hadde gjort ham noe, ble myrdet i private oppgjør som ikke hadde med politikk å gjøre. Gaius Caecilius Metellus, som hadde tjent som general på Sullas side, erobret Nord-Italia for ham og blitt belønnet med stillingen som pontifex maximus^[16] («yppersteprest»), spurte til sist Sulla når dette blodbadet skulle ta ende: «Vi ber ikke for dem du har besluttet å straffe, men vi ber om at du vil befri dem, du har besluttet å la leve, for usikkerhet og angst.» Da Sulla svarte at han ennå ikke visste hvem han ville la leve, insisterte den uredde Metellus på at da fikk han iallfall kunngjøre navnene på dem som skulle straffes. Sulla svarte at det ville han straks gjøre og erklærte deretter 80 borgere som proskriberte uten å ta noen annen med på råd. Da både venner og fiender reagerte sterkt på dette, skal han neste dag ha erklært 220 for proskriberte, og tredje dagen like mange. I en tale til befolkningen opplyste han at ingen i lengden skulle bli glemt, og at enhver som reddet livet til en proskribert, selv ville straffes med døden, selv om det dreide seg om en bror, en sønn eller far. Tvert om lovet han to talenter i belønning til enhver som drepte en proskribert, selv om det var en far som drepte sin far eller en slave som drepte sin herre. Men det som rystet romerne mest, var at han også erklærte proskribertes barn og barnebarn for æreløse, og tok beslag i alt de eide. Dette rammet også alle andre byer i Italia. Folk ble myrdet fordi en annen ønsket å overta huset eller hagen deres. Quintus Aurelius som aldri hadde deltatt i offentlig liv, skal en dag på vei over torget ha oppdaget sitt eget navn på listen over proskriberte. Han skjønte straks at det var hans eiendom ved Albanum noen ville ha tak i; og knapt hadde han tatt noe skritt før han ble myrdet av en som lette etter ham.^[17]

Appian skriver i Borgerkriger at romerne sørget for en tilføyelse om at Sulla skulle gi slike lover som han fant passende, og ordne staten. Sulla opphevet deretter gjeldende lover og innførte nye; han nedla blant annet forbud mot at noen kom tilbake i samme embete før etter ti år, og mot at folketribuner kunne bli tildelt noe annet embete etterpå, slik at alle som søkte ære, holdt seg fra å være tribun. Senatet var pga borgerkrig og kriger utenlands blitt ganske fåtallig, så han utvidet det med 300 folkevalgte riddere. Over 10 000 av de henrettedes yngste og sterkeste slaver ga han frihet og romersk borgerrett, og kalte dem «corneliere» etter sitt eget navn for å vinne deres lojalitet. Han belønnet de 23 legionene som hadde kjempet på hans side, med jorder, delvis jord han tok fra opprørske byer som straff.^[18]

Sullas terror kunne også ha rammet den unge Cæsar, Cinnas svigersønn, som måtte flykte fra byen. Han ble spart takket være andres inngripen, men Sulla noterte i sine memoarer at han angret å ha spart Cæsars liv med tanke på den unge mannens ambisjoner. Uten politiske forhindringer innførte Sulla en rekke reformer for å legge kontrollen over staten fast i hendene til et større senat. Han fikk doblet antallet senatorer fra 300 til 600, og innvilget automatisk medlemskap ved valg til embetet som kvestor, uten å rådføre seg med censorene. Han begrenset også forsamlingens rett til å vedta lover eller nedlegge veto uten senatets godkjennelse. Målet var å gi kontrollen over byen tilbake i hendene på de konservative optimatene som han selv tilhørte.

 

Sulla ble valgt til konsul for andre gang i 80 f.Kr., men det neste året bestemte han seg for å ta steget ut av all politisk aktivitet, og trakk seg tilbake til en villa på landet. Sulla hevdet at han ville skrive sine memoarer, men omga seg med skuespillere, dansere og prostituerte. Blant dem var Metrobius, en sanger og skuespiller,^[19] og ungdomsvenn av Sulla. I sin siste tale til senatet var Sulla opptatt av å få anerkjent Metrobius som han hadde elsket gjennom hele livet, noe tilhørerne reagerte på med avsky. I slikt selskap døde Sulla etter kort tids sykdom i 78 f.Kr..

Symptomene beskrevet i samtiden, tyder på leversvikt etter et liv med mye drikking. Det ble sagt at han ble «oppspist av lusesyken».^[20] Dette kan skyldes manglende stell og vask av pasienten. Tidligere beskrev man store mengder lus som angrep kroppen både uten- og innenfra og bokstavelig talt fortærte den, uten at noe kunne hindre det. Disse lusene skulle være større og lysere enn vanlig, og varslet alltid en snarlig død.^[21]

Teksten på gravstenen var forfattet av Sulla selv: «Ingen venn har noen gang tjent meg, og ingen fiende noen gang forurettet meg, som jeg ikke har gjengjeldt til fulle».^[22]

• Første kone, Ilia (muligens Iulia)
  • Cornelia Sulla, giftet seg med Gnaeus Pompeius Rufus (fjern slektning av Pompeius) og mor til Pompeia Sulla, den andre konen til Julius Cæsar
• Andre kone, Aelia
• Tredje kone, Cloelia. Sulla skilte seg fra henne på grunn av hennes sterilitet.
• Fjerde kone Caecilia Metella Dalmatica
  • Lucius Cornelius Sulla, døde ung
  • Faustus (I) Cornelius Sulla
  • Fausta Cornelia Sulla, giftet seg med Titus Annius Milo (praetor i 54 f.Kr.)
• Femte kone, Valeria Messala
  • Postuma Cornelia Sulla (født etter Sullas død)

• rundt 138 f.Kr. – født i Roma
• 107 f.Kr. – nominert kvestor til Marius
• 106 f.Kr. – slutten av jugurthinske krig
• 104/103 f.Kr. – legatus til Marius i Gallia
• 103 f.Kr. – legatus til Quintus Lutatius Catulus i Gallia
• 101 f.Kr. – beseiret kimbrerne i slaget ved Vercellae
• 94 f.Kr. – valgt til praetor urbanus
• 93 f.Kr. – guvernør av Kilikia
• 91/88 f.Kr. – general i forbundsfellekrigen
• 88 f.Kr. –
  • konsul med Pompeius Rufus
  • invaderer Roma og forviser Marius
• 87 f.Kr. – sendt som general til Midtøsten for å bekjempe kong Mithridates av Pontus
• 86 f.Kr. – forvist av Marius
• 82 f.Kr. – invaderte Roma for andre gang
• 81 f.Kr. – utnevnt til diktator på livstid
• 80 f.Kr. – konsul med Metellus Pius
• 79 f.Kr. – abdiserer som konsul og trekker seg tilbake
• 78 f.Kr. – døde av naturlige årsaker (se Plutarks alternative forklaring)

• Keaveney, Arthur (2005): Sulla: The Last Republican, Routledge; 2. utg., ISBN 978-0-415-33660-4.
• Baker, G. P. ([1927], 2001): Sulla the Fortunate: Roman general and dictator, ISBN 0815411472.

• (en) Sulla – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• Plutark: Life of Sulla
• JanusQuirinus.org Arkivert 21. februar 2004 hos Wayback Machine., forskningsnettsted
• LuciusCorneliusSylla.fr, forskningsnettsted