Thomas Cromwell, 1. jarl av Essex

Thomas Cromwell, 1. jarl av Essex
Født		ca. 1485[1][2][3][4] Putney
Død		28. juli 1540[5][6] Tower Hill (Kongeriket England)
Beskjeftigelse		Politiker, dommer, advokat
Embete		Member of the 1523 Parliament (ukjent, 1523–) rikshoffmester i Storbritannia (1540–1540) lordseglsbevarer (1536–1540) Master of the Rolls (England) (1534–1536) Storbritannias finansminister (1533–1540) Member of the 1529-36 Parliament (Taunton, 1529–) Member of the 1536 Parliament (Kent, 1536–) Master of the Jewel Office (1532–1536)
Utdannet ved		Gray's Inn
Ektefelle		Elizabeth Wyckes (1513–)[7][8]
Far		Walter Cromwell[9][7][10]
Mor		Katherine Glossop, of Wirkesworth, Derbs[11]
Søsken		Catherine Cromwell[7]
Barn		Gregory Cromwell, 1st Baron Cromwell[9][7] Anne Cromwell Grace Cromwell Jane Cromwell[9]
Nasjonalitet		Kongeriket England
Gravlagt		St Peter ad Vincula
Medlem av		English Reformation Parliament
Utmerkelser		Hosebåndsordenen
Våpenskjold
Thomas Cromwell, 1. jarl av Essex på Commons

Thomas Cromwell, 1. jarl av Essex (født ca. 1485, død 28. juli 1540) var en engelsk statsmann. Han var Henrik VIIIs viktigste minister, i forskjellige poster, fra 1532 til 1540.

Cromwell ble født omkring 1485 i Putney i London. Få detaljer fra hans tidligste år er kjent, men vi vet at hans far Walter Cromwell ble bøtelagt seks pence hele 48 ganger mellom 1475 og 1501 for å ha tynnet ut ølet han solgte, med vann. I 1477 ble han også kjent skyldig i overfall. Walter hadde deltatt i slaget ved Bosworth på seierherren Henrik 7.s side og stod derfor på god fot med Tudor-dynastiet. Han drev gjestgiveriet "the Anchor" (= Ankeret) og et bryggeri, og familien hadde da også hjemmet sitt øverst i Brewhouse Lane, i dag en gatestump fra Putney Bridge Road ned til Themsen.^[12]

Thomas Cromwells mor kom nordfra og tilhørte Meverell-familien, og fra henne stammer sønnens nettverk av søskenbarn og tremenninger nordpå. Selv hadde han to søstre: Elizabeth som giftet seg med bonden William Wellyfed, mens Kathrine og mannen hennes, Morgan Williams, fikk sønnen Richard som gikk i morbrorens tjeneste. Denne Richard ble oldefar til Oliver Cromwell.^[13]

Thomas Cromwells far kan ha vært irsk. Han var en tidstypisk yeoman; en driftig næringsdrivende som verdsatte skolegang for barna. Walter Cromwell flyttet til Wandsworth rundt 1501, der han var eier av en vannmølle. Senere oppstod et rykte om at han også hadde vært smed; kanskje fordi han - som mange andre i Tudortiden - føyde navnet Smith til etternavnet sitt.^[14]

Thomas Cromwell forlot England som tenåring. Eustace Chapuys som senere var naboen hans i London og snakket mye med ham, skrev at Cromwell som ung dro til Flandern og deretter Italia. Matteo Bandello skrev en novelle om Cromwells ankomst til Italia. Ifølge Bandello var gutten på flukt fra sin far og hadde underveis deltatt på fransk side i slaget ved Garigliano 29. desember 1503.^[15] Cromwell befant seg dermed på tapernes side. I Bandellos novelle samles den unge engelskmannen opp fra gaten i Firenze av Francesco Frescobaldi, men han var da bare 8 år gammel, så trolig var det snakk om hans far eller eldre bror Leonardo. Iallfall kom Cromwell til at stå Frescobaldi-familien nær hele livet. Som kardinal Wolseys sekretær i 1520-årene må han ha blitt klar over hvilken enorm gjeld Frescobaldiene hadde opparbeidet seg hos Henrik 8. I 1530-årene betalte Cromwell sin spion på kontinentet, dr Augustine,^[16] via Francesco Frescobaldi. Frescobaldiene var den største vin-importøren i Tudor-England.^[17] Familien er til denne dag en anerkjent vinprodusent.^[18]

Innen 1512 var Cromwell blitt ansatt av Frescobaldiene og drev handel med tekstiler på Syngsson's Mart i Middelburg i Nederland. Dokumenter fra Vatikanets arkiver viser at han var agent for kardinal Reginald Bainbridge, og håndterte engelske kirkerettssaker for Den romerske rota.

Da Bainbridge døde i 1514, vendte Cromwell hjem til England i august samme år. I hans tid i Firenze vokste italienernes handelstransaksjoner med England enormt, i hemmelig samforståelse med kong Henrik 7. Italienerne innførte fargestoffet alun fra Egypt og andre muslimske land, og smuglet det til tekstilindustrien i Nordeuropa via England - selv om paven hadde forbudt denne trafikken med trusler om forbannelse - av hensyn til sitt eget monopol på salg fra alungruvene i Pavestatene. Italienerne dominerte dermed Londons forretningsverden fullstendig frem til reformasjonen. Cromwell snakket flytende italiensk (i tillegg til latin og fransk), mens få av hans landsmenn lærte seg språket. Bosatt i London falt det ham naturlig å omgås den store italienske kolonien. Det første hjemmet hans lå i Fenchurch Street, der kjøpmennene fra Genova holdt til. Kardinal Reginald Pole påstod at Cromwell en tid var regnskapsfører for en kjøpmann i Venezia. Kanskje var det snakk om Donato Rullo, som var venn av både Cromwell og Pole.^[19]

Vår Frues laug i Boston som senere bekostet det praktfulle spiret (the Boston stump) på St. Botolph-kirken,^[20] bygget velstanden sin på salg av avlatsbrev i hele England og Irland. Trolig var Boston-lauget Englands største aktør innenfor avlatssalg, og konkurransen fra Austin Friars (dvs. augustinerbrødrene) i London var særs lite velkommen. Ironisk nok tilhørte Luther nettopp disse augustinerbrødrene, og hadde nyss tatt til orde mot avlatsbrev, akkurat da det brøt ut en heftig strid i England mellom hans egne ordensbrødre i England og Boston-lauget - om nettopp avlatssalg. Boston-lauget sendte sin representant til kardinal Wolsey for å få stanset augustinernes avlatsbrev, men saken måtte avgjøres i Roma. Boston-lauget engasjerte derfor Cromwell, siden han snakket italiensk. Han ses første gang i laugets regnskaper ved pinsetid i 1518 med et salær på over £ 4. Deretter foretok han en reise til Roma for dem, der han møtte pave Leo 10., yngre bror av Piero di Lorenzo de' Medici som hadde falt i slaget ved Garigliano der også Cromwell hadde vært med. Under oppholdet i Roma skaffet han seg Erasmus' utgave av Det nye testamentet på gresk og latin. Han fortalte senere Thomas Cranmer at det å lese Bibelen på egen hånd hadde vakt hans tvil om avlatsbrev og hans eget engasjement i salget av dem. Tidlig på 1520-tallet var han like fullt fremdeles agent for dem da 4.000 avlatsbrev ble trykt opp av Boston-laugets trykker i London, Richard Pynson.^[21]

På et tidspunkt ble Cromwell introdusert for kardinal Thomas Wolsey, enten gjennom Gray-familien i Dorset som han rådet i juridiske saker, eller gjennom sin fetter Robert Cromwell, som var prest i Battersea under kardinal Wolsey. Iallfall rådet han Wolsey i juridiske saker i 1520. Før 1519 hadde han giftet seg med en tekstilhandlers datter, Elizabeth Wyckes (1489–1527). De fikk sønnen Gregory og de to døtrene Anne og Grace. Navnet Gregory var svært uvanlig i Tudortidens England og kan ha vært inspirert av Cromwells reise til Roma i 1518/19, der han ble påminnet om at England ble kristnet under pave Gregor den store.^[22]

Etter jusstudier ble Cromwell valgt inn i Det engelske parlamentet i 1523. Etter oppløsningen av parlamentet skrev han et brev til en venn, hvor han spøkte med de uproduktive arbeidsmetodene.^[23]

I 1523 flyttet han og familien inn i klosteret Austin Friars i London. På klosterområdet lå Edward Stafford begravet, henrettet 17. mai 1521 for forræderi, et tidlig eksempel på kong Henriks brutalitet overfor alle av Plantagenet-slekten. Forræderi ble likevel regnet som mindre alvorlig end kjetteri, så forrædere fikk like fullt en kristen begravelse, og Stafford hadde hatt sine tilhengere som iblant besøkte graven hans.^[24] Londons italienske, tyske og flamske koloni gik i kirke i Austin Friars, som var landemerket i den delen av London som i dag er mest kjent for Liverpool Street stasjon. I klosterkirken slapp de å betale tiende og andre forpliktelser som fulgte med i en sognekirkes menighet. Cromwell kjøpte boligen sin av to italienere som var Frescobaldi'enes nære partnere; Giovanni Cavalcanti hadde i 1521 fått i opdrag av pave Leo 10. å konstruere en modell av et praktfullt gravmæle for kong Henrik, betalt av paven som takk fordi kongen helt avviste Luther i sitt skrift Assertio Septem Sacramentarum,^[25] som også innbrakte kong Henrik tittelen «troens forsvarer».^[26]

I 1524 ble Cromwell inntatt ved Gray's Inn, og var nå Wolseys mest betrodde medarbeider.^[27] I november 1528 sikret kardinal Wolsey seg to pavebuller om å besørge en radikal fornyelse av engelsk klosterliv. Alle klostre med færre enn seks beboere skulle stenges, og alle klostre med færre enn tolv beboere slås sammen med et større kloster.^[28] Etter disse retningslinjene sørget Cromwell for å oppløse tretti klostre for å skaffe penger til kardinalens skole i Ipswich og Cardinal's College i Oxford.

Da kardinal Wolsey ble styrtet i 1529, prøvde Cromwell forgjeves å hjelpe ham, og kom i den anledning i kontakt med kong Henrik VIII. 1529 var ellers et forferdelig år for Cromwell som mistet både sin gamle velgjører Wolsey og sin kone Elizabeth. 12. juli 1529 skrev han testamente som enkemann. Senere samme år mistet han begge døtrene sine. Han sendte da sønnen Gregory til oppfostring hos andre, der gutten fikk vokse opp i mer hjemmekoselige omgivelser enn han selv kunne tilby.^[29] Han giftet seg aldri igjen, men det var trolig rundt 1529 at han ble far til et barn utenfor ekteskap, Jane. I 1539 bodde Jane hos sin halvbror Gregory, som da var gift mann med eget hjem. Cromwell sendte en rundelig sum til utstyr for «mistress Jane» som siden giftet seg med William Hough, sønn av Cromwells tjener Richard. Overraskende nok ble ekteparet Hough noen av de mest tradisjonstro katolikkene i Oxfordshire.^[30]

Kongen hadde kalt inn et nytt parlament, kjent som Reformasjonsparlamentet, for å få innvilget skilsmisse fra Katarina av Aragón slik at han kunne gifte seg med hennes hoffdame Anne Boleyn. Cromwell ble mot slutten av 1530^[31] eller tidlig i 1531^[32] utnevnt til kongelig rådgiver for parlamentsaffærer, og innen utgangen av 1531 var han en del av kongens innerste krets. Han ble kongens viktigste minister i 1532, uten å inneha noe offisielt embete som tilsa en slik posisjon, men rett og slett på grunn av kongens enorme tillit til ham.^[33] Først året etter ble han rådsmedlem.

Cromwell spilte en viktig rolle i reformasjonen i England. Parlamentet 1529–31 førte ikke kongen noe nærmere en skilsmisse. Men i 1532, med Cromwell som kongens fremste mann, begynte ting å skje. Viktige inntektskilder for paven ble avskåret, og kirkelovgivningen overført til kongen. I løpet av de neste årene kom den grunnleggende loven under den engelske reformasjonen, Act in Restraint of Appeals som forbød anker til Roma. Dette åpnet for at skilsmisse kunne innvilges i England, uten mulighet for at paven kunne behandle en anke.

Det var Cromwell som skrev utkastet til denne loven. En detalj av stor betydning var at han beskrev England som et «imperium». Engelske monarker hadde også tidligere omtalt seg selv som «keisere», fordi de styrte mer enn ett rike. Men i denne loven betydde det noe annet; England ble erklært å være et rike i seg selv, uavhengig av fremmede herskeres autoritet. Dette var rettet mot pavedømmet, som mistet sin myndighet over England og dets rettsutøvelse.

Anne Boleyn viste liten takknemlighet for Cromwells innsats for å gjøre ekteskapet mellom henne og kongen mulig. Ved hennes kroning i 1533 ble en rekke menn slått til riddere, men Cromwell var ikke blant dem - noe som virker som en bevisst forbigåelse, særlig siden han ble pålagt å innkreve bøtene fra de som avslo utnevnelsen. Heller ikke var Cromwell ute av stand til å stå til kronens rådighet som ridder, ettersom hans arbeidsoppgaver i kongehusets tjeneste allerede var langt mer omfattende enn noe man forventet av en ridder.^[34] På den tiden foreslo Cromwell ekteskap mellom søstersønn Richard Cromwell og sin gamle venn William Courtenays svigerdatter. Courtenay var positiv til en forbindelse mellom den unge enken og Cromwells familie; men piken var også i slekt med Anne Boleyn som nektet å godkjenne giftermålet.^[35]

Cromwell var den fremste blant de som foreslo for Henrik VIII at han skulle utnevne seg selv til overhode for kirken i England. Han sørget i 1534 for at Act of Supremacy ble vedtatt i parlamentet, og året etter ble han utnevnt til kongens vicegerent^[36] («generalvikar») i Lords Spirituals. Dette gav ham makt som høyeste dommer i kirkelige saker. Embetet var også en institusjon som samlet de to kirkelige provinsene i England, Canterbury og York. Det var i kraft av dette embetet Cromwell ledet oppløsningen av Englands klostre, som begynte med hans visitasjon, annonsert i 1535 og påbegynt vinteren 1536. Selv om oppløsningen av klostrene ble sett som et kynisk tiltak for å skaffe penger, hadde Cromwell og hans støttespillere genuine reservasjoner mot klosterlivet. De var spesielt negative til forbønn for avdøde. Mens Cromwell satt i posisjon, var Henrik VIII langt mer velvillig innstilt til protestantismen enn han ble senere.

Kong Henriks tremenning og bitre motstander Reginald Pole beskrev i sin Apologia i 1539 Cromwell som «Satans utsending» og den ansvarlige for kong Henriks ugjerninger. I en samtale i 1528/29 om hvordan man best råder en fyrste, hadde Cromwell anbefalt Pole å lese en bok som Pole senere mente måtte være Machiavellis Fyrsten. Men Fyrsten ble først trykt i 1532, og Cromwell fikk den anbefalt av sin venn lord Morley i 1539.^[37] Og selv om Fyrsten beskriver hvordan en fyrste bør utpeke og behandle rådgiveren, sier den ingenting om rådgiverens rolle, som var emnet for Cromwell og Poles samtale i 1528/29. Det gjør derimot Baldassare Castigliones bok il Cortegiano (= Hoffmannen), som kan være den Cromwell tenkte på. Den ble utgitt i 1528/29, men er Fyrstens motstykke og antitese.^[38]

Etter henrettelsen av Anne Boleyn i mai 1536 ble Cromwell Lord Privy Seal^[39] (dvs. bevarer av geheimerådets segl) og var deretter sentral i kongens politikk. Kong Henrik brøt med Roma for å sette igjennom annulleringen af sitt første ekteskap, men holdt fast ved katolsk lære, som han bare ville reformere, ikke avskaffe. Cromwell sympatiserte derimot med lollardene. Liksom erkebiskop Thomas Cranmer ønsket Cromwell å få Bibelen oversatt til engelsk; det motsatte kong Henrik seg helt. Utgaven de foretrakk, var en oversettelse foretatt av William Tyndale, men med navnet Miles Coverdale på omslaget. Cranmer godkjente denne 4. august 1538, og bad Cromwell om å sørge for kongens aksept. Denne kom 30. september samme år, hvoretter hvert kirkesogn var pliktig å anskaffe og utstille et eksemplar av Coverdales bibel, så enhver kunne lese i den. Geistligheten fikk uttrykkelig forbud mot å hindre noen adgang til skriften, men skulle tvert om oppmuntre enhver som kunne, til å studere den. Erkebiskop Cranmer jublet og skrev til Cromwell at «ved siden av Guds belønning, skal du evig huskes for det samme i landet».^[40]

Trass i sine religiøse reformer var Cromwell en god venn og støtte for dronning Katarinas datter, den katolske prinsesse Maria. Han klarte ikke å overtale kongen til å la piken få besøke sin mor da moren lå på dødsleiet, men han lyktes i å sikre henne et rimelig livsopphold. Til sist gikk det rykter om at de to tenkte å gifte seg. Cromwell var allerede over femti; Maria bare 21, og ingenting tyder på at han var noe annet enn en farsfigur hun støttet seg til, og som hadde vernet henne mot den biologiske faren - kongens - vrede. Men da lady Beauchamp bar sin førstefødte til dåpen, var dronning Jane, hendes stedatter prinsesse Maria og Thomas Cromwell gudforeldre;^[41] og da Cromwells sønn Gregory selv ble far, sendte prinsesse Maria gave både til dåpsbarnet og til jordmoren.^[42]

Cromwell ble beskytter for en gruppe intellektuelle engelske humanister, som han brukte for å fremme reformasjonen gjennom trykte skrifter. Gruppen omfattet blant annet Thomas Gibson, William Marshall, Richard Morison, John Rastell, Thomas Starkey, Richard Taverner og John Uvedale. Blant annet fikk Marshall tyve pund av Cromwell for å oversette og trykke Marsilius av Padovas Defensor pacis.

Da Erasmus forsøkte å innkreve utestående pensjon fra Aldington i Kent, nektet den daværende pastoren å utbetale pengene, fordi det var hans forgjenger som hadde lovet pensjonen, og ikke ham selv. Cromwell sendte Erasmus tyve engler, og hans venn Thomas Bedyll forsikret Erasmus om at Cromwell beundret ham svært høyt.^[43]

Cromwell støttet Henrik VIII da kongen ville kvitte seg med Anne Boleyn og i stedet gifte seg med Jane Seymour. Hans sønn Gregory giftet seg med Janes søster Elizabeth Seymour, og ble altså svoger til dronningen av England. Cromwell var også arkitekten bak Laws in Wales Acts 1535–1542, som formelt forente England og Wales. Få måneder før sitt fall ble han utnevnt til jarl av Essex den 18. april 1540.

Årsaken til hans fall var at han oppfordret kongen til å gifte seg på nytt etter dronning Janes død. Ekteskapet med Anna av Kleve var en politisk allianse fremforhandlet av Cromwell. Anna var katolikk, men hennes søster var gift med kurfyrsten av Sachsen, og broren hennes hevdet å ha krav på hertugdømmet Geldern som keiser Karl nektet å anerkjenne. Et forbund mellom England, Geldern, Kleve og det schmalkaldiske forbund var viktig for å sette seg i respekt hos keiseren. Imidlertid hadde ikke kong Henrik sett Anna før bryllupet og fattet motvilje mot henne straks de møttes. Bare frykt for kong Frans av Frankrike og keiser Karl avholdt ham fra å bryte med sine nye forbundsfeller og sende bruden tilbake. Men utpå våren 1540 surnet forholdet mellom franskekongen og den tyske keiseren, og dermed trengte ikke kong Henrik lenger ekteskapet med Anna å støtte seg til.^[44]

Cromwells konservative fiender, spesielt Thomas Howard, 3. hertug av Norfolk, grep sjansen og krevde at Cromwell skulle arresteres. Under et møte i Det kongelige råd den 10. juni 1540 ble han pågrepet og ført til Tower of London. Han ble rammet av en Act of Attainder, dvs. at parlamentet kunne domfelle ham uten å gå veien om rettsvesenets domstoler.^[45] Han fikk leve lenge nok til å sørge for en annullering av kongens ekteskap med Anna.

Etter at kongens skilsmisse var i orden, ble Cromwell henrettet på Tower Hill^[46][47] for høyforræderi, kjetteri, bestikkelser og maktmisbruk.

På skafottet holdt han en kort tale, at han var kommet for å dø og ikke for å rettferdiggjøre seg. Av hensyn til sin familie måtte han først og fremst tilbakevise anklagen om kjetteri. Før henrettelsen sa han derfor: «Jeg tror på lovene fastlagt av den katolske kirke.» Dette var noe enhver moderat protestant kunne si, og hensikten var å skape avstand til gjendøperne som stod bak det skremmende Münster-opprøret som tillot polygami og vold mot enhver som ikke tilhørte gjendøpernes sekt.^[48] Cromwell avsluttet med en bønn for kongen og hans sønn, og noe ironisk, «for kongens noble råd». Thomas Wyatt stilte seg demonstrativt helt fremme ved skafottet; Cromwell snudde ham rundt og sa: «Milde Wyatt, be for meg.»^[49] Bøddelen skal ha brukt tre hugg for å skille hodet fra kroppen. Etter henrettelsen ble hodet lagt i kokende saltvann og satt på en stake på London Bridge, med ansiktet vendt vekk fra City of London. Den samtidige krønikeskriveren Edward Hall skrev at Cromwell viste stor selvkontroll da bøddelen feilet. Samme dag giftet kong Henrik seg med sin femte kone, Catherine Howard. Dette holdt han likevel hemmelig for befolkningen frem til 8. august.^[50]

En stund omtalte Henrik konsekvent den avdøde Cromwell som the shearman (= saueklipperen) med tanke på hans bakgrunn som tekstilhandler. Men allerede i november 1540 gjenutnevnte han Cromwells søstersønn Richard til sheriff, og noen måneder senere skjelte han ut rådsmedlemmene sine for Cromwells død: «Under påskudd av helt trivielle feiltrinn som Cromwell hadde gjort seg skyldig i, rettet de falske anklager mot ham, og hadde fått ham [dvs. kongen] til å dømme til døden den mest trofaste tjeneren han noen gang hadde hatt.»^[51]

Den senere statslederen Oliver Cromwell nedstammet fra Thomas Cromwells søster Catherine og hennes mann Morgan Williams; deres sønn Richard ble Oliver Cromwells oldefar.^[52] Begge Catherines sønner valgte å ta morens etternavn i stedet for farens, øyensynlig fordi de ville vise frem tilknytningen til sin berømte morbror. Dette illustrerer de delte meningene man hadde om Thomas Cromwell; mange feiret hans fall og død, mens andre sørget dypt. Hans venn Thomas Wyatt skrev diktet The Pillar perish'd - «Søylen forsvant» til minne om Cromwell:

The pillar perish’d is whereto I leant,

the strongest stay of my unquiet mind.

Den søylen forsvant som jeg støttet meg mot,

det sterkeste hold på mitt urolige sinn.^[53]

Wyatt var her inspirert av Petrarca som hadde skrevet en sonett til minne om sin døde venn Giovanni Colonna (colonna = søyle).^[54]

• Om Thomas Cromwell, fra BBCs nettsider (engelsk)
• Om Thomas Cromwell, fra englishhistory.net (engelsk)