Smugling

Smugling (fra nedertysk smuggeln, «bringe varer hemmelig i land»; beslektet med å smyge)^[2] er ulovlig transport av gjenstander, stoffer, informasjon eller mennesker, for eksempel ut av et hus eller bygninger, inn i et fengsel eller over en internasjonal grense, i strid med gjeldende lover eller andre forskrifter. Mer generelt definerer samfunnsvitere smugling som den målrettede bevegelsen over en grense i strid med de relevante juridiske rammene.^[3]

Smugling gjøres som regel attraktivt når ulike stater har ulike regler og lover for det objektet som overføres. Hvis et land for eksempel har forbud mot bruk av en vare, eller store særavgifter ved omsetning av en vare, vil det være lønnsomt å smugle inn slike varer. Smugling er en kjent virksomhet gjennom mange hundre år, for eksempel skapte forbudstiden i USA (1920–1933) et beryktet marked for smuglere.

Smugling er et vanlig tema i kunsten og populærkulturen, fra Georges Bizets opera Carmen (1875) til spionbøkene om James Bond (og senere filmer) Diamanter varer evig (1956) og Goldfinger (1959).

Norske Arthur Omres bok Smuglere fra 1935 (som fortsatt er tilgjengelig)^[4] omhandler smuglermiljøet i Norge under brennevinsforbudet,^[5] og også satt opp som teaterstykke ved Grenland friteater i 1975.^[6] Filmen med samme navn (1968) baserer seg på denne romanen.^[7]

I Norge var den historiske loven om smugling via sjøveien av andre land av 25. juni 1926 som følgende:

«Reder eller disponent som bruker norsk fartøi​ til smuglerfart på fremmed land straffes med bøter. På samme måte straffes reder eller disponent som leier ut eller bortfrakter norsk fartøi, når han vet eller bør vite at leietageren eller befrakteren akter å bruke det til smuglerfart på fremmed land. Som smuglerfart efter denne lov anses det også når skibets ladning losses utenfor et annet lands tollgrense under forhold som gjør det overveiende sannsynlig at lasten aktes smuglet inn.»^[8]

Danmark hadde lover om beskatningen av øl og avgift på brennevin ved lov om toll av 29. mars 1924, §§ 48—49, som straffet innsmugling eller forsøk på smugling av sprit eller andre høy beskattede varer med konfiskering av varene og under skjerpende omstendigheter også av de fartøy som var anvendt.^[9]

Med smugling tenker man ofte på det mest ulovlige, som narkotika, men smugling av sigaretter og tobakk er blitt attraktivt grunnet at straffen er relativt mild (sammenlignet med narkotikasmugling) og ikke minst at høye tobakksavgifter, som har en betydelig innvirkning på marginene på fortjeneste. Den ulovlige handelen med tobakksvarer koster EU-landene 10 milliarder euro i året i tapte skatteinntekter, ifølge anslag fra Europakommisjonen.^[10]

Ansvarlig myndighet for å hindre smugling er tollvesenet. I eksempelvis Tyskland er det Federal Customs Administration og i EU er det Det europeiske kontor for bedrageribekjempelse (også forkortet til «OLAF» fra fransk Office européen de lutte antifraude).^[11]

Smugling har en lang og kontroversiell historie, sannsynligvis helt tilbake til den første gangen da det ble pålagt skatter eller avgifter i noen form, eller det ble gjort forsøk på å forby en form for trafikk. Smugling er ofte forbundet med innsats fra myndighetene for å forhindre import av visse smuglervarer eller ikke-avgiftsbelagte varer; men det har også vært smugling basert på ulovlig eksport av varer.

I England ble smugling først et anerkjent problem på 1200-tallet, etter opprettelsen av et nasjonalt system med innkreving av toll opprettet av kong Edvard I i 1275.^[12][13]

Smugling i middelalderen hadde en tendens til å fokusere på eksport av høyt beskattede eksportvarer – spesielt ull og skinn.^[14] Kjøpmenn smuglet imidlertid også andre varer for å omgå forbud på særskilt handel. Korn, for eksempel, ble vanligvis forbudt å eksportere, med mindre prisene var lave, på grunn av frykt for at korneksport ville øke prisen på mat i England og dermed forårsake matmangel og/eller sivil uro. Etter tapet av Gascogne til franskmennene i 1453, ble import av vin også noen ganger forbudt under kriger for å prøve å frata franskmennene inntektene som kunne tjenes fra deres viktigste eksport.

De fleste studier av historisk smugling har vært basert på offisielle kilder – for eksempel rettsprotokoller eller brev fra skattemyndigheter. Evan Jones ved Universitetet i Bristol undersøkte den ulovlige økonomien i smuglingens verden i Tudortidens England i boken Inside the Illicit Economy (2012). Forfatteren hevdet at historieforskingen som har basert seg på offisielle kilder stor grad beskriver aktivitetene til de smuglere som er «dumme nok til å bli tatt». Jones' studie er forretningsregistrene til kjøpmenn i Bristol som deltok i den ulovlige handelen som en normalisert del av deres forretningsforhold. Disse beretningene beskriver detaljene i deres ulovlige praksis – bestikkelsene som ble betalt til tollerne, strategiene som ble brukt for å unngå å bli arrestert, og fortjenesten som ble tjent. ^[15]

Dette har ført til at andre forskere, som professor. Huw V. Bowen ved Universitetet i Swansea, har brukt kommersielle dokumenter for å rekonstruere smuglervirksomheter.^[16] Evan Jones’ undersøkelse fokuserte på smugling i Bristol på midten av 1500-tallet, og argumenterer for at den ulovlige eksporten av varer som korn og lær representerte en betydelig del av byens virksomhet, med mange medlemmer av den borgerlige eliten som engasjerte seg i den, enten det var forkledd eller skjult transport eller feilbeskrivelse av varer.^[17] Kornsmugling av medlemmer av den borgerlige eliten, ofte i tett samarbeid med korrupte tollere, har også vist seg å ha vært utbredt i East Anglia i løpet av det senere 1500-tallet.^[18]

I England ble ull smuglet til kontinentet på 1600-tallet, grunnet høye særavgifter. I 1724 skrev Daniel Defoe om Lymington i Hampshire, på sørkysten av England:

«Jeg har ikke funnet at de har noen utenlandsk handel, bortsett fra at det er det vi kaller smugling og røveri; som jeg kan si, det er den regjerende handelen over hele denne delen av den engelske kysten, fra munningen av Themsen til Land's End i Cornwall.^[19]

Før tiden med narkotikasmugling og menneskesmugling hadde smugling fått en slags nostalgisk romantikk, i likhet med Robert Louis Stevensons ungdomsroman Kidnappet (1886):^[20]

«Det er få steder på den britiske kysten som ikke har hevdet å være tilholdssted for vrakplyndrere eller lyssky kriminalitet.^[21] Tyveri ble skrytt av og romantisert inntil det virket som en slags heltemot. Det hadde ingen skjær av kriminalitet og hele sørkysten hadde lommer som kjempet med hverandre om hvilke smuglere som var de mørkeste eller mest vågale. Smugglers Inn var et av de vanligste navnene på en bar på kysten.»^[22]

I Nord-Amerika var smugling i kolonitiden en reaksjon på de tunge skattene og reguleringene som ble pålagt av merkantilistisk handelspolitikk. Etter amerikansk uavhengighet i 1783 utviklet smugling seg i utkanten av USA på steder som Passamaquoddy Bay, en bukt mellom delstaten Maine og den kanadiske grensen, St. Mary's i Georgia, innsjøen Champlainsjøen mellom USA og Canada, og delstaten Louisiana helt i sør. Under Thomas Jeffersons embargo fra 1807-1809^[23] ble de samme stedene de viktigste innfallskanalene hvor varer ble smuglet ut av nasjonen i strid med loven. I likhet med Storbritannia betydde en gradvis liberalisering av handelslover som en del av frihandelsbevegelsen mindre smugling. I 1907 forsøkte president Theodore Roosevelt å sikre grensene for å forhindre smugling ved å etablere «Roosevelt-reservatet», en 18 m bred stripe med land gjennom en rekke delstater langs grensen mellom USA og Mexico.^[24][25]

Smuglingen ble økte voldsomt på 1920-tallet under forbudstiden da det var forbudt å omsette, transportere og produsere alkohol i USA, og narkotikasmugling ble et stort problem etter 1970. På 1990-tallet, da økonomiske sanksjoner ble innført mot Serbia, levde en stor andel av befolkningen av å smugle bensin og forbruksvarer fra nabolandene. Staten lot uoffisielt dette fortsette, ellers ville hele økonomien ha kollapset.

I moderne tid, ettersom mange land i Vesten har kjempet med å begrense en økende tilstrømning av innvandrere, har smugling av mennesker på tvers av landegrenser blitt en lukrativ og ulovlig aktivitet, så vel som den ekstremt mørke siden, menneskehandel, spesielt av kvinner som kan være slaver typisk som prostituerte.

• Antikviteter. De fleste land med gamle kulturer har forbud mot å føre ut av landet gjenstander fra slike kulturer. Også Norge har forbud mot utførsel av varer over en viss alder, uten at disse er forhåndsklarert for utførsel.
• Tyvegods. Stjåne varer av en viss verdi (kunst, biler, motorsykler, båter osv.) er attraktive smuglingsobjekter for salg i et annet land.
• Valuta. De fleste land har maksimumsbeløp for utførsel av valuta uten forhåndsgodkjenning.
• Råvarer av høy verdi. Råvarer med høy verdi vil i mange tilfelle sidestilles med valuta ved utførsel (Gull, sølv, diamanter).
• Sjeldne dyr, fugler og planter. Dyr, fugler og planter som er fredet i et land vil som regel bli forsøkt smuglet ut, fordi de vil ha en høy verdi i et annet land.
• Dokumenter m.v. I kollektivistiske land uten ytringsfrihet og med pressesensur, kan opplysninger i form av skrevet ord, fotografier og filmer smugles ut til omverdenen.
• Mennesker. Personer som er ettersøkt i et land for kriminelle handlinger kan bli smuglet ut for å unngå straff. Slike personer vil gjerne skaffe seg en ny identitet i det nye landet. Det hender imidlertid også at personer som er politisk forfulgt i et land blir smuglet ut for å beholde sin identitet. Det hender også at en person som har utført kriminelle handlinger og som holdes ulovlig skjult av et land, blir smuglet ut av det respektive landet for så å stå til ansvar for forbrytelsene sine i et annet land.

• Ulovlige varer. Hvis et land har forbud mot omsetning og bruk av en vare som det er etterspørsel etter, vil det være svært attraktivt og lønnsomt å smugle inn slike varer.
  • Ulovlig produsert alkohol og tobakk. Hvis et land har høye særavgifter på alkohol og tobakk, vil det være attraktivt å smugle slike varer fra land hvor prisene er lavere, eller smugle inn ulovlig produsert vare. Spritsmugling til Norge har vært vanlig i nyere tid. Også turistimport utover lovlig kvote kalles smugling.
  • Narkotika. Ulike varer som går under betegnelsen narkotika har ført til en verdensomspennende smuglernæring.
  • Dopingmidler og medisiner. Dopingmidler og medisiner er det gjerne ulike omsetningsregler for i ulike land, og er derfor attraktive smuglingsobjekter.
  • Sprengstoff og tyngre våpen. De fleste land har forbud mot uregistrert innførsel av sprengstoff og tyngre våpen. I Norge er dessuten en del fyrverkeri som er tillat solgt i andre land ulovlige i bruk, og disse varene vil derfor være et attraktivt smuglingsobjekt.
  • Dyr. Mange land har særregler for import av dyr. Til Norge er det for eksempel en rekke dyr som er vanlige som kjæledyr i andre land forbudt å innføre (Krypdyr, fugler, enkelte hunderaser).
• Varer med begrenset brukstillatelse. Typisk er håndvåpen, der det som regel kreves lisens for bruk, og vil av den grunn bli et smuglingsobjekt.
• Varer med høye særavgifter. Her står Norge i en særstilling for smugling ved sine høye særavgifter på tobakk og alkohol. Spritsmugling av ulovlig eller lovlig produsert alkohol er omfattende til Norge.
• Mennesker. I de senere år har det blitt et stort marked for smugling av personer som enten har en kriminell fortid i et annet land, eller som av andre grunner vil skaffe seg ulovlig opphold i et nytt land.

• Forbudstiden
• Menneskesmugling
• Menneskehandel

• (en) Smuggling – kategori av bilder, video eller lyd på Commons