Martin Luther

Martin Luther
Født		Martin Luder 10. nov. 1483[1][2][3][4] Eisleben (Det tysk-romerske rike)[5]
Død		18. feb. 1546[2][3][4] (62 år) Eisleben (Det tysk-romerske rike)[6][7]
Beskjeftigelse		Oversetter, teolog, professor, advokat, bibeloversetter, salmedikter, reformator, filosof, pastor, skribent, predikant, komponist, skriver, katolsk prest, reformator
Embete		Universitetslærer
Utdannet ved		Universitetet i Erfurt (1501–1505) (akademisk grad: mastergrad)
Ektefelle		Katharina von Bora (1525–1546)
Far		Hans Luther
Mor		Margarethe Luther
Søsken		Jacob Luther
Barn		6 oppføringer Elisabeth Luther Paul Luther Magdalena Luther Margarete von Kunheim[8] Martin Luther d.y. Johannes Luther
Gravlagt		Wittenberg slott
Signatur
Martin Luther på Commons

Martin Luther (1483–1546) var en tysk reformator og teolog som var en av de mest sentrale personene under reformasjonen og en innflytelsesrik person i kristendommens historie.

Han var opprinnelig katolsk prest i augustinereremittenes orden. Han fikk en grundig utdannelse av sin orden og ble professor ved universitetet i Wittenberg. Tidlig i 30-årsalderen utviklet han teologiske synspunkter om kirkens myndighet, sakramentene, mennesket og dets forhold til Gud som – sammen med hans avstandtagen fra kirkelige misligheter, for eksempel innen måten avlat ble praktisert på – ga støtet til reformasjonen og førte til grunnleggelsen av de evangelisk-lutherske kirkene. Startpunktet for reformasjonen oppgis tradisjonelt som allehelgensaften lørdag 31. oktober 1517, den dag han utsendte sine diskusjonsteser mot sider ved avlatspraksisen, som han ifølge en mye omtalt, men noe svakt historisk belagt hendelse spikret opp på kirkedøren i Wittenberg. Men i seg selv representerte ikke denne hendelsen noe skjellsettende brudd. Derimot var det den måten striden mellom Luther og hans motstandere utviklet seg på, både dens stadig eskalerende form og i dens gravitasjon mot teologisk mer sentrale anliggender enn kun sider ved kirkelig botspraksis, som frembragte et ugjenkallelig brudd i løpet av få år.

I 1521 ble Luther lyst fredløs, og han tok tilflukt hos en velvillig og mektig fyrste. Hans bevegelse fikk noen tilbakeslag i forbindelse med den tyske bondekrigen og da det ikke lyktes å holde de kirkekritiske fraksjoner samlet på grunn av sprikende teologiske standpunkter. Luthers oversettelser av Bibelen hadde stor betydning for utviklingen av det tyske språket. Hans salmediktning inspirerte til fremblomstring av kristen menighetssang også innen andre trossamfunn. Hans ekteskap med nonnen Katharina von Bora ga presteekteskapet legitimitet innen flere kristne tradisjoner. Luthers reformasjon sprengte den kirkelige enhet i det kontinentale Vest-Europa og Nord-Europa og fikk også store og varige politiske og kulturforandrende konsekvenser.

Martin Luther ble født i en familie i Eisleben den 10. november 1483, og ble døpt dagen etter i St. Peters- og Paulskirken. (Den 11. november er i den katolske kalender minnedagen for Martin av Tours.) Martin Luthers fødested gikk tapt i bybrannen i 1693. Tomten ble ervervet av kommunen, som oppførte en ny bygning på stedet, som minne over Luther.^[9] Han vokste opp i Mansfeld (nær Eisenach) der hans far Hans Luder (fra Lothar) arbeidet i gruvene. Faren ble senere rådsherre i hjembyen. Her fikk Martin inn hele atmosfæren av senmiddelaldersk folkefromhet. I den spilte troen på hekser og djevler en ikke ubetydelig rolle, sammen med annen overtro. Samtidig var han sterkt bundet til kirken. Man levde i kirken og med kirken, slik som kirken levde i og med folket.

.

Martins utdannelsesvei var også lagt helt inne i det kirkelige liv: latinskole i Mansfeld (1489–95) og i Magdeburg (1495–97), der han bodde hos Brødrene av det felles liv og ble kjent med «Devotio moderna». Deretter skole i Eisenach (1498–1501). Fra 1501 studerte han i Erfurt, hvor han i 1505 avsluttet med det filosofiske grunnkurset som Magister artium.

Oppholdet i Erfurt kom til å få stor betydning for hans teologiske kurs. Der doserte man den occamistiske-nominalistiske «via moderna» i filosofi og teologi. Denne skoleretningen innenfor katolsk teologi hadde ingen stor tilslutning i Europa forøvrig, men i Sachsen stod den sterkt.

Det var farens vilje at Martin skulle bli rettslærd. Men da han den 2. juli 1505 befant seg ved Stotternheim på vei til Erfurt, kom han i samvittighetsnød da lynet slo ned like ved ham. I en skuddbønn lovet han å bli munk dersom den hellige Anna berget hans liv (jomfru Marias mor den hl. Anna var gruvearbeidernes vernehelgen, og Martin hadde vokst opp med mange gruvearbeidere rundt seg.).

Etter grundig indre forberedelse meldte han seg den 17. juli hos augustiner-eremittene i Erfurt. Etter novisiatet mottok han prestevielsen i domkirken (Der Erfurter Dom, tidligere kalt Marienkirche) i Erfurt den 4. april 1507 av Mainzer-hjelpebiskopen Johann Bonemilch von Laasphe, som bodde i Erfurt. Den 2. mai feiret han sin første messe i augustiner-eremittenes kloster. Først deretter begynte det egentlige teologistudium i Erfurt. Dette bygget igjen på Gabriel Biels strengt nominalistiske teologi.

Han fortsatte så teologistudiene i Wittenberg (1508/09) mens han underviste i filosofi, og tok teologisk doktorgrad etter et avbrudd 1510/11) da han var på Roma-reise.

I 1512 overtok han sin ordensforesattes, Johann von Staupitz', bibelprofessorat ved universitetet i Wittenberg, og holdt forelesninger over Salmene (1513–15), Romerbrevet (1515/16), Galaterbrevet (1516/17), Hebreerbrevet (1517/18), og igjen over Salmene (1518/19).

I 1517 endret han sitt etternavn Luder til Luther (henspiller på det greske ord ελευθερος, eleutheros = «den befridde, fri»).

Innenfor denne rammen spiller en «tårnopplevelse» (Turmerlebnis) i tårnværelset i klosteret i Wittenberg en rolle. Under stille refleksjon over Rom 1,16-17 gikk betydningen av «Guds rettferdighet» opp for Luther. Et spørsmål som lenge hadde opptatt ham var: «Hvordan kan jeg finne en nådig Gud?». Nå oppdaget han at den «Guds rettferdighet» som det tales om i Rom 1,17, ikke er den strenge dømmende rettferdighet hos en Gud som i ubønnhørlig hårdhet holder dom over den arme synder. Det er tvert i mot en nådens rettferdighet. Gjennom den ser han nådig på den syndige troende, av ren barmhjertighet for sin Sønns forsonende lidelses skyld. Ved det blir synderen «rettferdiggjort».

Mange Lutherforskere vil ikke betrakte «tårnopplevelsen» som det skjellsettende punkt i Luthers utvikling, og fremholder at hans «reformatoriske oppdagelse» sikkert vokste frem gradvis.

Tidligere har forskere gjerne datert tårnopplevelsen til et tidlig tidspunkt. Men noen senere historikere finner det sannsynligst at den fant sted senere, cirka 1518/19. Dette synes å ha ryggdekning også i Luthers egen angivelse i sitt såkalte «store selvvitnesbyrd» i 1545, der han sier at erkjennelsen kom til ham før han foreleste over Salmene for annen gang (1518/19).

Som sjelesørger i Wittenberg lærte Luther de skjebnesvangre følgene av dominikaneren Johann Tetzels forflatende avlatsforkynnelse å kjenne. Han forfattet så, på latin, 95 teser som tok utgangspunkt i en diskusjon om avlatens bruk og vesen. Den 31. oktober 1517 sendte han dem til erkebiskopen av Magdeburg og Mainz, Albrecht av Brandenburg og biskopen av Brandenburg, Hieronymus Schultz, og til noen lærde venner. De angrep ikke avlaten i seg selv, men reagerte på misbruk og en grovt materialistisk innstilling. Mot dette stilte han sin nyvunne lære om troen som den avgjørende faktor i frelseshendelsen.

I sitt private følgeskriv til de nevnte biskoper bad han om oppklaring, og krevde at avlatspredikantene skulle pålegges tilbakeholdenhet. Noen måneder senere, ved disputasen i Heidelberg i mai 1518, tok Luther ikke opp avlaten i seg selv, men den teologi som var med på å legge grunnlaget for avlaten.

Offentliggjørelsen av tesene fikk en uventet virkning, i begynnelsen til Luthers oppriktige forskrekkelse. Det viste seg at det var en vidt utbredt uvilje og harme over den usalige handel som den romerske kurie, erkebiskop Albrecht og fuggernes bank drev med avlaten, og som dominikanerne hadde gjort seg til håndlangere for. De fleste oppfattet Luthers teser som en åpen protest, og så ikke noe dypere teologisk anliggende i dem. Erkebiskop Albrecht innklaget Luther for Roma, uten å verdige ham selv noe svar. Erkebiskopen led selv et økonomisk tap, da avlatsforkynnelsen måtte bli avbrutt, og han fikk ikke den sum som han var blitt lovet fra fuggernes bank, til sammen skulle avlaten ha innbragt 52 286 dukater. I juni 1518 ble kjetterprosessen mot Luther åpnet i Roma.

Luther hadde i utgangspunktet søkt samtale og diskusjon, ikke strid. Han var imidlertid lite fornøyd med sine «samtalepartnere».

Lokalt i Tyskland engasjerte Tetzel seg kraftig, også for å forsvare seg mot det han oppfattet som fortegnelser av hans forkynnelse. Den romerske kurie kom etter noen måneder på banen. Dialogen gikk fort i stå fordi Luther ble mer og mer avfeiende overfor sin romerske motpart Mazzolini (også kalt Prierias), og til slutt 1519 sluttet han rett og slett å besvare hans brev.

For å hindre spredningen av disse tesene, valgte den katolske kirken å innføre den katolske reformasjonen og motreformasjonen.

Det var meningen at Luther skulle svare for seg i Roma. Men kurfyrst Fredrik den vise av Sachsen utvirket at han ikke ble avhørt i Roma, men i stedet av kardinal Cajetan, som var til stede på riksdagen i Augsburg. De to møttes første gang den 11. oktober 1518. Her nektet Luther å tilbakekalle noe, flyktet fra Augsburg og tilbake til Wittenberg, der han ankom på selve årsdagen for de 95 tesene. I løpet av året hadde han vunnet meget støtte hos fyrstene. Han klaget på kardinalen til paven. Dermed var det hele for alvor satt i bevegelse.

Paven selv engasjerte seg nå direkte i spørsmålet, med bullen Cum Postquam (8. november 1518). Her utla han katolsk avlatslære, innrømmet misforhold innen avlatshandelen, men motsa Luthers prinsipielle standpunkter. Snart etter, den 28. november 1518, appellerte Luther til et allment konsil.

Luther oppfattet situasjonen som truende, og kort tid etter tilbød Luther seg å gå i eksil. Men kurfyrst Fredrik den vise bestemte seg for å holde sin hånd over ham (18. desember 1518).

Også den pavelige utsending Karl von Miltitz engasjerte Luther i dialog i 1519, uten at det førte til noe varig.

Teologen Johann Eck (1486–1543) i Ingolstadt hadde befattet seg med Luthers teologi siden 1517, og var en av de første som innså at de 95 tesene pekte ut over sitt direkte siktemål, en korreksjon av avlatspraksisen. De stilte i virkeligheten også spørsmål ved avlatens vesen, ved pavens myndighet til å gi avlat, og endelig ved den sakramentale vesensstruktur ved kirken selv.

Ved disputasen i Leipzig mot Karlstadt og Luther (27. juni–16. juli 1519) forsvarte Eck kirkens lære. Det dreiet seg ikke lenger om avlat, men om pavens makt, om konsilenes ufeilbarlighet og om sakramentene prinsipielt. Luther forkastet at pavens primat er begrunnet i Bibelen (Matt 16,18), og hevdet at de allmenne konsiler kunne ta feil, slik for eksempel konsilet i Konstanz hadde tatt feil i saken mot Jan Hus.

Oppfatningene om hvem som kom best fra disputasen spriket. Ecks argumenter bidro sikkert til å fremskynde hos Luther en skarpere avvisning av grunnleggende deler av katolsk lære. Men etter disputasen var Sachsens hertug Georg entydig i den katolske leir. Eck ble også hyllet som den seirende part av teologene i Leipzig, som overøste ham med utmerkelser.

Etter disputasen i Leipzig tok Luther sitt kirkebegrep opp til grundig vurdering. Da kom han til at hans trosopplevelse, som hadde sitt grunnlag i en umiddelbar, subjektivt erfart troende hengivelse til Kristus, ikke lenger hadde plass for noen form for formidlere. Dermed var sakramentene og hele det religiøst-kirkelige liv nærmest blitt hindringer på veien mot Gud. Han betegnet dem som «gjerningsrettferdighet». Deler av den synlige, institusjonelle kirke syntes for ham å være djevelens verk.

Hva gjelder Luthers innstilling til paveembedet, er det uklart om omslaget virkelig kom etter disputasen. Før disputasen skrev Luther riktignok (3. mars 1519) i et brev til pave Leo X at «for Gud og hans skapning vitner jeg at ikke har ønsket, ei heller nå ønsker, å rokke ved eller undergrave den Romerske Kirkes eller Deres Hellighets myndighet». Men litt senere skrev han at han var «usikker på om paven er Antikrist eller hans apostel». Og i februar takket han Scheurl for det krasse kampskriftet mot paven som han hadde tilsendt ham («Julius' og St. Peters dialog») med ordene at han var sårt fristet til å oversette det til folkespråket for folkets del. Men i alle fall, etter disputasen ga Luther uten omsvøp uttrykk for at paven var Antikrist, Kristi onde motstander, som ledet menneskene ut i elendighet. Han hadde satt seg selv i Kristi sted, og dermed utfordret Guds vrede. Med tiden forsterket disse forstillingene seg hos Luther: Paven ble for ham Antikrist i egen person.

Den romerske prosessen mot Luther hadde foran valget av ny keiser stoppet opp, og ble ikke gjenopptatt i Roma før i begynnelsen av 1520. Johann Eck reiste selv til Roma for å få fortgang på saken.

Den 15. juni 1520 kom så bullen Exurge Domine fra pave Leo X. Den fordømte 41 læresetninger fra Martin Luthers skrifter, og krevde at han skulle trekke den tilbake innen 60 dager eller risikere ekskommunikasjon. Bullen representerte den første offisielle stillingtagen fra Pavestolen mot den begynnende lutherske reformasjon.

Paven utnevnte Johann Eck til å proklamere bullen i Tyskland. Hans ankomst sommeren 1520 utløste voldsomme mishagsytringer; det var bare så vidt mulig for ham å forkynne bullen mange steder. Bullen hadde ingen virkning på Luther utover å befeste ham i sine standpunkter og skjerpe den polemiske tonen.

Etter banntrusselen utga Luther tre skarpe programmatiske reformatoriske skrifter:

• Det politiske «Til den tyske nasjons kristne adel» (august 1520), der Luther henvender seg til keiser og riksstendene, en oppfordring om et nasjonalkonsil som skal iverksette reformer; alle stender er like fordi alle døpte har del av det alminnelige prestedømme,
• Det dogmatiske «Om kirkens babylonske fangenskap» (oktober 1520, på latin), der Luther angriper katolsk sakramentslære og reduserer sakramentenes antall fra syv til to (dåp og nattverd),
• Det etiske «Om et kristenmenneskes frihet» (november 1520), der Luther fremhever at Guds nåde kun kan erfares ved troen (Sola gratia, Sola fide).

I juni gav Luther også ut et skrift «Om gode gjerninger».

Luther fullførte bruddet fra sin side den 10. desember 1520 med å sette fyr på bullen i Wittenberg. Samtidig brente han også sine motstanderes skrifter og de kirkelige rettsbøker.

Den 3. januar 1521 ble han bannlyst i Roma med bullen Decet Romanum Pontificem.

Luthers popularitet i Tyskland var sterkt stigende, både blant fyrster og i brede lag av befolkningen. Men den nye keiser Karl V, som var blitt kronet i Aachen den 23. oktober 1520, hadde til hensikt å reise en riksakt mot ham så snart han var blitt bannlyst av kirken. Han innkalte riksstendene til Worms for riksdag. Bare etter påtrykk fra Fredrik den Vise av Sachsen gikk han med på at Luther først skulle bli utspurt på riksdagen.

I mars ga keiseren Luther fritt leide til og fra Worms. Hans reise dit, ledsaget av tro medarbeidere som Justus Jonas, var en triumfferd, og han preket for folket i Erfurt, Gotha og Eisenach. Luthers inntog i Worms den 16. april 1521, høytidelig ledet av den keiserlige herold, ga ikke inntrykk at det var en slagen mann som ankom. Den 17. og 18. april fremstod han for riksdagen, og fastholdt og forsvarte sine skrifter. (Jeg hverken kan eller vil tilbakekalle noe, for det hverken er sikkert eller frelsebringende å gjøre noe mot ens samvittighet.) Keiseren holdt neste dag også en tale, der han beklaget at han hadde nølt med å ta forholdsregler mot Luther. Han bekreftet Luthers frie leide, men sa at han heretter ville betrakte ham som kjetter, og oppfordret riksstendene til å gjøre det samme. (For flere detaljer, se Riksdagen i Worms). I slutten av april forlot Luther Worms, og ble «bortført» av hertug Fredriks menn (avtalt på forhånd), og bragt i tilflukt på borgen Wartburg den 4. mai.

Luther ble så lyst fredløs ved Worms-ediktet av keiseren. Ediktet reiste riksakt mot ham og hans tilhengere. Det inneholdt også fordømmelser av Luther og erklærte ham som kjetter på grunn av hans avvisning av den katolske kirkes lære særlig om en rekke av sakramentene og av messen, og hans kritikk blant annet av pavedømmet, konsilene og en rekke kirkeskikker. Augustinermunken ble videre anklaget for å oppildne til strid og ødeleggelser.^[10]

Ediktet ble ikke offentliggjort før på riksdagens siste dag, etter at mange stender var reist. Forsøk på å håndheve en utlevering av Martin Luther slo feil fordi han alt var på Wartburg. Keiseren forsøkte ikke å gi ediktet gyldighet i Kurfyrstedømmet Sachsen som omfattet Wartburg. Også på lang sikt ble det vanskelig å gjennomføre ediktet. Keiser Karl, som hadde gjort gjennomføringen av ediktet til sitt program, ble nå borte fra Tyskland i hele ni år. Imens kunne Luthers lære uhindret slå rot.^[10]

Luthers nesten ett år lange opphold på Wartburg var en ny viktig opplevelse, borte fra klosterlivets religiøse rutiner og andre ytre forpliktelser. Han hadde all tid til egne prosjekter og eksistensielle og teologiske refleksjoner. Under pseudonymet «Junker Jörg» reiste han av og til rundt i omegnen for å bli bedre kjent med den vanlige tyskers omstendigheter og ikke minst språkføring.

Allerede våren 1521 hadde en enkelt prest giftet seg. Luther hadde rost ham for det, skjønt det stred mot rikets rett. Mens Luther lå i skjul, rullet reformasjonen videre. Stadig flere ordensfolk forlot sine klostre. I januar 1522 ga ordenskapittelet for augustiner-eremittene i Weimar tillatelse til at alle medlemmer kunne tre ut av ordenen, og snart var deres tyske provins helt oppløst. Nå satte det inn en regulær klosterflukt, og mange steder lukket hele klostre sine porter.

Det var på Wartburg at Luther begynte sitt store oversettelsesarbeid av Bibelen på tysk. Det var slett ikke første gang Bibelen ble oversatt til tysk eller ble utgitt i trykt form. Luther var heller ikke den første som oversatte bibelske tekster til tysk fra gresk. Men Luther var den første som oversatte hele Bibelen fra originalspråkene i stedet for fra latin. Med hjelp fra Melanchthon, Spalatin og andre fullførte han sin oversettelse av Det nye testamente fra gresk til tysk i 1522 – det meste av arbeidet hadde han gjort på kun elleve uker under oppholdet på Wartburg, på grunnlag av Erasmus' greske utgave av nytestamentet fra 1516. «Lutherbibelens» språklige kvaliteter kom til å bety meget for normeringen av et tysk fellesspråk, og er blitt kalt «en språklig genial personlig prestasjon» (Josef Lortz). Den språklige kraft og oversetterens berømmelse gjorde at den snart ble vidt utbredt. Førsteutgaven, den såkalte septemberutgaven, solgte så raskt at en ny utgave måtte trykkes allerede i desember.

Selv om oversettelsen fra et filologisk synspunkt var uten sidestykke i tysk språkhistorie idet den ved ett slag skapte grunnlaget for «Hochdeutsch» (høytysk), inneholdt den teologisk tendensiøse feil som gjorde det nødvendig med senere revisjoner. Foruten å være en bibeloversettelse var den et angrepsvåpen mot den gamle kirke, den inneholdt også illustrasjoner som gjorde narr av pavedømmet.

Oversettelsen av Det gamle testamente tok lengre tid, og var ikke ferdig før i 1534.

Luther valgte å utelate deler av GT som fantes i den greske Septuaginta men ikke i de hebraiske masoretiske tekster. De var riktignok med i hans tidligste oversettelser, men ble senere fjernet, likesom de nytestamentlige skriftene Jakobs brev, Judas' brev og Åpenbaringsboken, som Luther mislikte blant annet fordi de syntes å stride mot læren om troen alene. De nytestamentlige utelatelsene ble raskt tatt inn igjen.

Mens han var på Wartburg utarbeidet Luther også en «Kirkepostille», kjent som «Wartburgpostillen». En postill er en samling prekener over alle kirkeårets evangelieperikoper og epistler som prestene i nødstilfeller kunne lese opp fra prekestolen under gudstjenesten eller bruke i sitt prekenarbeid. Wartburgpostillen var en utvidet tysk utgave av den latinske postillen som han året før hadde utarbeidet på oppfordring av kurfyrst Fredrik den vise, og som inneholdt prekentekster for de fire adventssøndagene. Under sitt opphold på Wartburg ble Luther bare ferdig med prekenene til advent (Adventspostillen 1522) og jul (Julepostillen 1522). Senere kom en samling med prekener frem til og med langfredag (Fastepostillen 1525). Etter dette kom det ut en rekke forskjellige prekensamlinger, men disse var alle skrevne av Luthers medarbeidere på grunnlag av notater fra prekener Luther holdt. Kvaliteten på disse varierer.

Samtidig forfattet han også små leilighetsskrifter, som «Om munkeløftet». Med dem innledet han en lang rekke kampskrifter der han ofte på en grotesk måte rakket ned på katolsk lære og katolske skikker. Han svartmalte også det som man skulle mene stod ham særlig nær personlig: munkestanden, sølibatet, messeofferet, den prestelige tjeneste, og så videre Hans svar på kritikk fra Latomus av Leuven, Hieronymus Emser og fra det teologiske fakultet ved universitetet i Paris, der han grovt karikerer og overhøvler dem i utøylet raseri. Hans kommentar til den ferskeste pavelige skjærtorsdagsbullen «In coena Domini» på folkelig tysk, spiller på humor fra nederste hylle og krysser også grensene for det religiøst anstendige. Den grove formen og tonen i disse skriftene, som takket være boktrykkerkunsten fikk hurtig spredning, bidro til å forgifte den alminnelige atmosfæren.

I desember 1521 kom det til tumulter i Wittenberg, hvor billedstormere som Andreas Karlstadt og andre påberopte seg en særlig inspirasjon fra Den hellige ånd. De bekjempet barnedåpen og stiftet vidtgående uro. På anmodning fra Melanchthon forlot Luther sitt eksil på Wartburg i mars 1522 for å gjenopprette ro og orden. Han rettet massiv kritikk mot Karlstadt og erklærte en rekke av reformene som ugyldige eller forhastede. Karlstadt svarte med et skarpt skrift mot Luther, og dermed var de gamle meningsforskjellene mellom de to (som i utgangspunktet ikke hadde vært av teologisk, men snarere av strategisk art) vokst til noe mer ugjenkallelig. I 1523 vendte Karlstadt ryggen til Luther og Wittenberg, og i 1524 fikk Luther ham fordrevet fra Sachsen.

Luther fikk mye å ta seg av overfor «svermerne» i Wittenberg. Til dem hadde Thomas Müntzer sluttet seg. Disse svermerne påberopte seg at Gud ikke bare har åpenbart seg ved «Skriften alene» (Sola scriptura), men like meget gjennom det «indre lys», det «åndelige ord». Under bondekrigen ble den teologiske striden ytterligere skjerpet.

Luther var kritisk til kirkens sammenblanding av politikk og religion. I teksten Om den verdslige øvrighet (1523) lanserte han det som kalles toregimentslæren. Dette er en statsteori som går opp grensen mellom religiøs og politisk makt. Dette skjedde samtidig som det foregikk statsbyggende prosesser i Tyskland. Luther talte ikke for en moderne demokratisk stat, men om en samfunnsorden innstiftet av Gud (og dermed forpliktende for menneskene) og en stat som tilhørte fyrsten som hadde rett til å regjere.^[11]

Bondekrigen (1524–1525) hadde primært økonomiske og sosiale årsaker, men tidspunktet og omfanget av utbruddet var delvis en følge av Luthers forkynnelse. Mange bønder var av den oppfatning at Luthers skarpe kritikk av kirkelig øvrighet og hans forkynnelse om stendenes likeverd og frihet innebar at han også støttet angrep på den sosiale orden, som de så på som urettferdig og undertrykkende og i strid med sann kristendom. En rekke av territorialfyrstene var også embedsbærere for den kirken Luther angrep.

Oppstandene brøt ut sent i 1524 og grep om seg særlig i Schwaben, Franken, Elsass og Thüringen. Etterhvert som Thomas Müntzer ble en fremtredende lederskikkelse, utviklet opprøret seg til en regulær krig. Den anabaptistiske bevegelse (gjendøperne, av sine motstandere kalt Svermerne) fikk dermed økt vind i seilene, men den var aldri en ensartet bevegelse. Dåp på bekjennelse av tro var fra 1525 flere steder en opptakt til en seriøs kirkereform «nedenfra», som søkte politisk akseptering, men som under bondekrigen og senere ble oppfattet som en trussel mot lov og orden og en avvisning av barnedåpstradisjonen. De ble effektivt forfulgt både av lutherske, reformerte og katolske myndigheter.

Til å begynne med virket det som Luther støttet bøndene, fordi han fordømte mange av de trykkende ordninger de led under. Men som krigen utviklet seg og det kom til eksesser i områder i Luthers hjemtrakter, så han for seg at stat, kirke, eiendom og familie stod i fare. Småfyrstene forente nå sine krefter og Luther oppmuntret dem i deres forehavende å slå ned opprøret. Den 6. mai 1525 oppfordret han fyrstene i skriftet «Mot bøndenes myrdende og røvende bander» til å gjøre sin plikt og slå opprørerne ned som gale hunder: «Stikk, slå, drep .. Dør du, så vel deg! En saligere død kan du aldri få, for du dør i lydighet mot Guds ord ...».

Mange av opprørerne betraktet Luthers ord som forræderi. Andre ga opp straks de forstod at de ikke hadde støtte hverken fra kirken eller fra kirkens hovedmotstander. I juni 1525 var opprøret knust.

Bondehæren ble tilintetgjort, og dette ble også et vendepunkt i reformasjonens historie. Bøndene var skuffet over Luther; mange vendte tilbake til den gamle kirken eller flyktet inn i sekter eller såkalte gjendøperbevegelser, selv om tortur og dødsstraff og andre former for straff og stigmatisering førte til at «svermerne» forsvant, selv om de så sent som 1530 fortsatt eksisterte som en reell faktor også i lutherske områder og som derfor fordømmes i sterke ordelag i den lutherske Augsburg-bekjennelse. Med bondekrigen mistet Luther mye av sin popularitet i folkedypet.

Tilknytningen til territorielle fyrster førte imidlertid til den såkalte «fyrstereformasjon». Reformasjonen ble forordnet ovenfra. Den kirkelige makt ble overført til fyrstene. Dermed hadde man egentlig også prisgitt den «åndelige kirke» som Luther hadde kjempet for. Blant de første fyrstene som innførte reformasjonen «ovenfra» på denne måten, var landgreve Philipp i Hessen, og Den tyske ordens stormester Albrecht av Preussen som på Luthers råd fikk Preussen omgjort til et hertugdømme og innrettet en luthersk landskirke der.

Utviklingen kunne bli ganske forskjellig, etter hvilke territorier og byer det gjaldt. Den videre utbredelse av reformasjonen var først nå begynt, men tingene skjedde ikke lenger spontant.

Disse første årene hadde reformasjonen en del støtte fra mange humanister, men den mest innflytelsesrike av dem, Erasmus i Rotterdam, satt på gjerdet. Men i 1524 ble det åpenbart at Erasmus definitivt takket for seg. I sitt verk «De libero arbitrio» (1524 – om den frie vilje) analyserte han det han oppfattet som Luthers overdrivelser om den menneskelige frihets begrensninger. Luther tok dette ille opp og svarte med «De servo arbitrio» (1525, om den trellbundne vilje), der han ikke bare angrep Erasmus' verk, men også Erasmus personlig.

Den 13. juni 1525 giftet han seg med den tidligere nonnen Katharina von Bora, som sammen med elleve andre nonner var blitt ført fra sitt kloster Marienthron i Nimbschen sør for Leipzig i april 1523. Luther hjalp de som trengte hans hjelp, til å finne ektemenn. Den Katharina ønsket å gifte seg med, kunne ikke på grunn av motstand fra sin familie. Luther prøvde da å gifte henne bort med en mann nesten førti år eldre enn henne, en prest omtrent 60 år gammel. Katarina nektet; dersom hun ikke fikk gifte seg enten med Nikolaus von Amsdorf (46 år) eller med Martin Luther (41 år), aktet hun å leve ugift resten av livet.

Ekteparet fikk seks barn: Johannes (Hans) (7. juni 1526 – 28. oktober 1575), Elisabeth (10. desember 1527 – 1528), Magdalene (4. mai 1529 – 1542), Martin (9. november 1531 – 3. mai 1565), Paul (28. januar 1533 – 8. mars 1593) og Margarethe (17. desember 1534 – 1570).

Påstanden om at Luther har norske etterkommere gjennom et tipptipptippoldebarn, Paul Schubert, som skal ha flyttet til Troms og virket som prest der, er forøvrig ikke sann.^{[trenger referanse]}

I de følgende år tok den nye kirke form i Sachsen. Luthers gudstjenesteordning ble innført i 1526 («Deutsche Messe und Ordnung des Gottesdienstes»). Fra oktober 1528 til januar 1530 var han engasjert ved kirkevisitasjonene som ga den saksiske kirke sin form. Han arbeidet også videre på sin bibeloversettelse og var en fremragende salmedikter.

I 1529 kom og det endelige brudd mellom den saksiske (lutherske) reformasjon og de sveitsisk/sydtyske reformatorer. På riksdagen i Speyer 1529 ble det endelig vedtatt å iverksette Wormser-ediktet. Da la de nytroende stendene for første gang inn en åpen protest. De kalte seg nå «protestanter». Landgreve Philipp av Hessen ønsket nå å bilegge uenighetene blant reformatorene og innkalte til religionssamtalene i Marburg i oktober. Prosjektet strandet på uenigheten mellom Luther og Zwingli om nattverden. Luther holdt fast ved Kristi reelle nærvær, mens Zwingli bare ville forstå det symbolsk. «Dere har en annen ånd enn oss», sa Luther ved bruddet.

På sine reiser rundt i menighetene for å vurdere folkets religiøse oppdragelse, innså Luther at forholdene var elendige. «Det alminnelige folk, særlig i landsbyene, har overhodet ingen kunnskap om kristen lære.» (Forord til den lille katekisme) Dermed utarbeidet han sin lille og sin store katekisme, utgitt i 1529 og 1530.

Bruddet med zwinglianerne innebar at de saksiske (lutherske) og de sørtyske stendene fremstod med hver sin bekjennelse under riksdagen i Augsburg 1530. Den saksiske var utarbeidet av Luther og særlig hans kollega og venn Philipp Melanchthon som hadde utarbeidet: Confessio Augustana. Det ble fremført på riksdagen den 25. juni 1530, og formulerte den nye lære slik at det praktisk neppe var noen forskjell fra den gamle kirkelæren. Viktige omstridte lærespørsmål som viljens frihet, forvandlingen under messen, pavens primat, skjærsilden m.m. var blitt utelatt.

Melanchthon og den bannlyste Luther kunne ikke selv vise seg, de ble underveis til Augsburg geleidet fra kurfyrstens slott Coburg i Thyringen. Den ledende rolle blant sachserme i Augsburg var det kansler og Martin Luthers nære venn og velgjører Christian Beyer som spilte med sin tre timers lange forelesning, som for første gang på en riksdag var på holdt tysk. Den avgåtte kansler Gregor Brück stod klar med teksten på latin. Den tilsynelatende offisielle ettergivenhet var ikke lett å forstå fra et teologisk synspunkt alene. Den fryktede ottomanske hær stod meget nær Wien i juni 1530 hastet det å få en løsning på finansiering av en hærstyrke til å nedkjempe den tyrkiske fremmarsen. Keiser Karl 5, stod gjennom sin søster, dronningen av Danmark, familiært nært den wettinske fyrstefamilie i Wittenberg/Weimar. Han hadde tidlig i 1530 vært på reise til Wien. På veien forteller hans referenter at han var i Sachsen og kunne selv direkte ha vært delaktig i de pågående forarbeidene og forberedelsene som var satt i verk som fyrstelig oppdrag på kursfyrstens egen læreanstalt (det frie Universitetet i Wittenberg).

Senere kan man forstå at det var viktig å avlede den pengepolitiske (og Karl 5s private gjeld til Fuggerne) og akutte militære begrunnelse (som fant sin historiske løsning) og fokusere på den teologisk/filosofisk diskusjon som foregikk i bakgrunnen. Særlig mellom den wittenbergske (saksiske) og den sveitsiske forståelse av hva som skulle skille protestanter og katolikkene.

Jeg liker slett ikke at vi forhandler om enhet i læren, for det er umulig så lenge paven ikke vil gi avkall på sitt pavedømme ... Hva håper vi nå, å omvende paven til sannheten?, skrev han til den saksiske kurfyrsten som var i Augsburg. Men etter å fått nærmere underretning om forhandlingenes vanskelighet berømmet han den saksiske delegasjon med kurfyrst Johan og hans kansleri selv for det som var oppnådd. Luther skriver den 15. juni 1530:

Det er oppnådd mer enn man kunne håpe. Dere har gitt keiseren, hva keiserens er, og Gud hva Guds er (Matt 22,21) Keiseren ..fullkommen lydighet ved at dere har innfunnet dere under så stor bekostning, møye og besvær. Den 4. oktober 1530 forlot Luther Coburg slottet sammen med delegasjonen fra Augsburg i kurfyrstens følge (kilde: brev til Justus Jonas 20.9.1530)

Videre i brev til kurfyrst Johann: Jeg gleder meg over at deres kurfyrstlige nåde har sluppet ut av helvetet i Augsburg. I de Schmalkaldiske skrifter berømmer han sin studievenn fra Erfurt og fadder Christian Beyer for det som tross alt ble oppnådd før det massive pavelige motangrepet som kom noen år senere.

Landgreve Philipp av Hessen hadde forlatt Augsburg i protest; Forhandlingene brøt sammen. Riksdagen ble avsluttet 23. september 1530 med et skriv hvor man krevde at protestantene innen 15. april 1531 måtte gi sin tilslutning til den katolske lære på de punkter som fremdeles stod åpne. De protestantiske stender ledet av wettinerne og den brandenburgske kurfyrster kjempet for en annen løsning og la med dette grunnlaget for Schmalkaldenforbundet, som siktet mot både en endelig politisk og religiøs frigjøring fra både pavekirken og det tysk-romerske riket.

De følgende årene drev de saksiske reformatorene gjennom langs to akser: Melanchthon var dialogvillig og smidig. Luther holdt igjen og fryktet at «ettergivenhet» truet den evangeliske frihets fremtid. I denne ånd forfattet han i 1537 de schmalkaldiske artikler (etter Schmalkalden-forbundet, et forsvarsforbund opprettet av protestantiske fyrster og byer i 1531), i 1541 avviste han formidlingsforslagene fra Regensburg, og i 1545 protestantisk deltagelse på Tridentinerkonsilet.

At Luther var seg bevisst betydningen av å holde seg inne med de reformatoriske territorialfyrster, viser hans håndtering av Philipp av Hessens ønske om å inngå et bigamøst ekteskap. I 1539 ga han i en uttalelse landgreven ryggdekning for å gifte seg med sin elskerinne. Det ville være bedre enn hor. Han forklarte at selv om bigami ikke burde være lovlig eller en generell ordning, var det tillatt i Moseloven og ikke uttrykkelig forbudt i evangeliene. Ekteskapet fant sted i mars 1540.

Her viser Luther seg fra en meget svak side moralteologisk. Om ikke det var nok: I Eisenach (Eisenacher Konferenz 1540) møtte han Philipp som nå motsatte seg å holde dette «dobbeltekteskapet» hemmelig. Luther rådet ham ikke bare til hemmelighold, men til å lyve om saken med en «sterk løgn» (stark zu lugen): «Å begå en liten løgn ville være bedre enn å utsette seg for så meget markskrikersk» for «å begå en nødløgn, en nytteløgn, en hjelpeløgn ville ikke være imot Gud» («ein geringe lugen zu thun, wer besser dan sovil mortgeschrei auf sich zu laden», for «ein notlugen, ein nutzlugen, hilflugen zu thun, wer nicht widder Gott.») I et brev til landgreven erklærte han seg beredt til selv å betjene seg av nødløgn, for også Jesus hadde jo sagt at Sønnen kjenner ikke timen, og at han ville benytte seg av sin status som skriftefar siden det er forbudt å avdekke hva som er sagt under skriftemålets segl.

Bortsett fra kortere reiser, særlig til kurfyrstens hoff i Torgau og i 1539 til Leipzig der hertug Henrik innførte reformasjonen, holdt Luther seg for det meste i Wittenberg der han ble oppsøkt og rådspurt av tusener. Samtidig ble hans fysiske plager mer og mer påtrengende: forstoppelse, dysenteri, nyresten, hals- og øreverk, hjerteproblemer, leddgikt, verkesår på bena. Han tynges også av depresjoner, og under et pestutbrudd i området har han sterke endetidsforventninger. (Eldre antiluthersk historieskrivning har antydet eller påstått at malum Franciae, det vil si syfilis, skulle ha vært blant Luthers lidelser. Men senere lutherforskning etterlyser vederheftige holdepunkter for en slik antagelse.)

Til tross for sine lidelser fortsatte Luther å preke, forfatte traktater og skrifter, og vant seg selv en plass som en av Tysklands mest populære og produktive forfattere. Forfatterskapet vitner om store humørsvingninger. Hans polemikk mot Henrik VIII av England og senere mot Heinrich von Braunschweig er blant det skarpeste han har skrevet. I disse årene blir språket hans ofte svært grovt og til tider svært vulgært.

Luthers utfall var ikke avgrenset til personer som åpenbart stod reformasjonen fjernt; han kunne ytre seg svært intolerant både om «sakramentarianere» (et navn han ga tilhengerne av Zwingli) og «svermere» (gjendøpere som reformatoren Thomas Müntzer). «Jeg vil trampe dem alle under fot».

Luthers antijødiske innstilling er noe som fremstår i full styrke i den senere fasen av hans liv. Den må ikke oppfattes som antisemittisme, som er rasemessig fundert. Den korrekte betegnelsen vil være anti-judaisme, som er religiøst motivert.

Den tidlige Luther la ikke slike holdninger for dagen. I 1523 la han i skriftet Daß Jesus ein Geborner Jude Sei vekt på at Jesus tilhørte det jødiske folk, avviste vold mot jødene og skrev at den sosiale isolasjon de var påtvunget, var et hinder mot at de «forbedrer» seg. Det vil si tok den kristne tro. Han håpet at den kirkelige reform ville bevege dem til omvendelse.

Etter at det ikke skjedde, ble han en brutal og innbitt jødefiende og forfattet tre hemningsløse kampskrifter mot dem: Brief wider die Sabbather an einen guten Freund («Brev mot sabbaterne til en god venn») (1538), Von den Jüden und ihren Lügen («Om jødene og deres løgner», 1543) og Vom Schem Hamphoras und vom Geschlecht Christi («Om Schem Hamphoras (egentlig Hellige, unevnelige navn, det vil si jødenes Gud) og Kristi ætt», 1544). I den første boka var han åpen for å omvende jødene til kristendommen, men fremstilte siden jødene og djevelen som kristendommens argeste fiender. Luther kom blant annet med utfall som dette: «Hvis jeg kunne, ville jeg stukket dem (jødene) ned og i mitt raseri gjennombore dem med mitt sverd». Det finnes en rekke slike utsagn.

Andre protestantiske reformatorer var gjennomgående ille berørt av den eldre Luthers utfall mot jødene, og noen steder der den lutherske reformasjon var innført ble disse skriftene direkte underslått slik at folket ikke skulle la seg oppildne.

Ettersom han også anførte en rekke resonnementer for denne jødefiendtligheten, er det ikke å undre seg over at nasjonalsosialistiske ideologer senere skulle betjene seg av luthersitater, - uten å nevne at han i sin siste preken sa at det var jødenes omvendelse og ikke utryddelse han oppfordret til. Særlig notorisk er den nazistiske lutherske biskop Martin Sasses utgivelse i 1938 av Luthers antijødiske skrift Von den Juden und ihren Lügen. I forordet gjør han rosende et poeng ut av at de tyske synagoger brant på Luthers fødselsdag - Krystallnatten var natten mellom 9. og 10. november.^[13]

Nazistene betjente seg nokså fritt også fra andre kanskje ikke så skjønne sider av Luthers omfattende litterære etterlatenskaper: Den protestantiske naziteologen Wolfgang Stroothenke viste til Luther i et verk («Erbpflege und Christentum», Leipzig, 1940) for å styrke de nazistiske holdninger til avliving av «livsuverdig liv» (eutanasiprogrammet Aktion T4). Han gjengir Luthers møte med et tolvårig åndssvakt barn og sier at Luther var av den mening at det beste ville være å drukne det. «Slike vesen er bare et stykke kjøtt og har ingen riktig sjel».

Både Martin Luther og den sveitsiske reformatoren Jean Calvin engasjerte seg som predikanter mot hekser og trolldom. En forfølgelse av heksene så de som Guds vilje og anførte 2.Mos 22,18: «En trollkvinne skal du ikke la leve».

I februar 1537, da han hadde så store nyresteinssmerter at han trodde seg døden nær, skrev han nærmest som et siste ønske til de protestantiske fyrster at de måtte være standhaftige i sitt hat mot paven. Blant bønner og dødslengsel skrev han på vers «Pestis eram vivus, moriens ero mors tua, papa». Han håpet bare på et liv til pinse så han skulle rekke å få ferdig et nytt skrift mot paven.

Men han skulle leve nesten ti år til, og i 1545 ble han ferdig med dette sitt kraftigste antipavelige skriv: «Wider das Papsttum vom Teufel gestiftet» («Mot pavedømmet innstiftet av djevelen»). Språket er av det mest voldsomme Luther har prestert. Han fikk Lucas Cranach til å dekorere skriftet med skatologiske politiske tegninger mot Roma og paven.

Det siste Luther utrettet før sin død var et forsoningsverk. Det gjaldt en strid mellom de to grevene i Mansfeld, Albrecht og Gebhard. I den hensikt la han ut (23. januar 1546) for å besøke ham. På reisen ble han syk og var svak da han ble innlagt på herberget i Eisleben. Til tross for sin svekkelse holdt han fire prekener. Den 17. februar ble han i sengen. Den 18. februar 1546 døde han, i sin fødeby.

Båren ble bragt tilbake til Wittenberg den 20. februar, og begravelsen fant sted i slottskirken. Johannes Bugenhagen holdt gravtalen. Som det står på stenen over hans grav, ble han 63 år, to måneder og ti dager gammel.

Fra Martin Luther er tallrike skrifter overlevert; det finnes også et stort antall prekener, brev og taler, foruten en stor mengde salmer. Overleveringen av materialet er i stor grad Georg Rörer å takke, som samlet Luthers skrifter og nedskrev de fleste taler og prekener.

• D. Martin Luthers Werke, Kritische Gesamtausgabe («Weimarer Lutherausgabe»), 120 bd., 1883 ff. (nyutgave 2000-2007), ISBN 3-7400-0945-4
• Tischreden. Reclam, Ditzingen 1981, ISBN 3-15-001222-8
• De servo arbitrio, 1525
• Martin Luther. Studienausgabe in 6 Bänden. Evangelische Verlagsanstalt Leipzig, Luthers viktigste verker, tidlignyhøytysk og latin, kommentert med glosebind.

Norske utgaver i utvalg

• Luthers lille katekisme og Luthers store katekisme har kommet i flere utgaver
• Levende Luther, et utvalg. Ved Inge Lønning. Land og kirke forlag, 1967
• Predikener, over alle søn- og helligdagers epistler samt lidelseshistorien. Tønsberg : Det Evangelisk lutherske kirkesamfunn, 1971
• Lutherboken, Luthers liv og tanker belyst gjennom sitater fra hans verker. Utvalg ved Svend Lerfeldt. Lunde forlag, 1977. ISBN 82-520-4111-6
• Luthers bordtaler i utvalg. Ved Ivar Welle. Tanum-Norli, 1978. ISBN 82-518-0701-8. Først utgitt 1917
• Verker i utvalg. Redigert av Inge Lønning og Tarald Rasmussen. 6 bind. Gyldendal, 1979–83. ISBN 82-05-11584-2
  Av innholdet: Bind 1: Første Salmeforelesning ; Annen Salmeforelesning ; Romerbrevsforelesningen ; Tekster fra avlatsstriden
  Bind 2: Skriftet til den kristne adel ; Skriftet om kirkens babylonske fangenskap ; Martin Luthers traktat om den kristne frihet ; Julepostillen
  Bind 3: Skriftet mot Ambrosius Catharinus ; Skriftet om den verdslige øvrighet ; Oppgjøret med svermerne ; De tre sentrale bondekrigsskriftene
  Bind 4: Om handel og åger ; Oppgjøret med Erasmus
  Bind 5: Den tyske messen ; Salmer og sanger ; Skriftet om Kristi nattverd ; Luthers store katekisme
  Bind 6: Utvalg fra Luthers prekener ; Fra den store Galaterbrevskommentaren ; Fra den store Genesiskommentaren ; Om mennesket ; Mot sabbatarierne
• Utvalgte tekster. Utvalg og innledende essay ved Sigurd Hjelde. Bokklubben, 2008. (Verdens hellige skrifter; 50) ISBN 978-82-525-6920-9
  Av innholdet: 95 teser om avlatens kraft, Fra Skriftet til den kristne adel, Om den kristne frihet, Talen på Riksdagen i Worms, Fortaler til Det nye testamente på tysk, Fra Julepostillen, Åtte prekener i fasten, Om den verdslige øvrighet, Fra Luthers store katekisme
• Det utvalgte folk: om jødene og deres løgner (1543, på norsk 1940)^[12]

Norske biografier

• Atle Næss Martin Luther Gyldendal 2017 ISBN 9788205496286
• Heinz Schilling Martin Luther. Rebell i en brytningstid. Vårt Land forlag (2016), oversatt av Eivind Lilleskjæret. ISBN 9-788-293-368-250

Tyskspråklige

• Brecht, Martin: Martin Luther; ISBN 3-7668-3310-3 bzw. 3-7668-0852-4
  • Bd. 1: Sein Weg zur Reformation 1483-1521; Stuttgart: Calwer, 1981 (³1990); ISBN 3-7668-0678-5
  • Bd. 2: Ordnung und Abgrenzung der Reformation 1521-1532; Stuttgart: Calwer, 1986; ISBN 3-7668-0792-7
  • Bd. 3: Die Erhaltung der Kirche 1532-1546; Stuttgart: Calwer, 1987; ISBN 3-7668-0825-7
• Fausel, Heinrich: D. Martin Luther. Leben und Werk, 2 bd; Neuhausen-Stuttgart: Hänssler, 1996; ISBN 3-7751-2440-3
  • Bd. 1: 1483-1521
  • Bd. 2: 1522-1546
• Friedenthal, Richard: Luther. Sein Leben und seine Zeit; München, Zürich: Piper, ⁸1996 (¹1967); ISBN 3-492-20259-4
• Haustein, Jörg: Martin Luthers Stellung zum Zauber- und Hexenwesen; Stuttgart u.a.: Kohlhammer, 1990
• Haustein, Jörg: »Zwischen Aberglaube und Wissenschaft. Zauberei und Hexen in der Sicht Martin Luthers.«; i: Martin Luther und der Bergbau im Mansfelder Land, utgitt av Rosemarie Knape; Lutherstadt Eisleben: Stiftung Luthergedenkstätten in Sachsen-Anhalt, 2000; S. 327-337; ISBN 3-9806328-7-3
• Herrmann, Horst: Martin Luther. Ketzer und Reformator, Mönch und Ehemann; München: Orbis-Verlag, 1999; ISBN 3-572-10044-5
• Herrmann, Horst: Martin Luther – Eine Biographie; Berlin: Aufbau-Taschenbuch-Verlag, 2003; ISBN 3-7466-1933-5
• Joestel, Volkmar; Schorlemmer, Friedrich (Hg.): Wir sind allzu lange deutsche Bestien gewesen. Volksbildung bei Luther und Melanchthon. Eine Textsammlung; Wittenberg: Drei-Kastanien-Verlag, 2000; ISBN 3-933028-35-3
• Kantzenbach, Friedrich Wilhelm: Martin Luther. Der bürgerliche Reformator; Göttingen u.a.: Musterschmidt, 1972; ISBN 3-7881-0068-0 (også: Braunschweig – Wien – Solothurn: Archiv-Verlag, 1999)
• Krockow, Christian Graf von: Porträts berühmter deutscher Männer – Von Martin Luther bis zur Gegenwart; München: List-Verlag, 2001; S.11-56; ISBN 3-548-60447-1
• Treu, Martin: Martin Luther und das Geld; Wittenberg: Stiftung Luthergedenkstätten in Sachsen-Anhalt, 2000; ISBN 3-9806328-9-X
• Zahrnt, Heinz: Martin Luther. Reformator wider Willen; Leipzig: Evangelische Verlags-Anstalt, 2000; ISBN 3-374-01838-6
• Zitelmann, Arnulf: »Widerrufen kann ich nicht« – Die Lebensgeschichte des Martin Luther; Weinheim: Beltz und Gelberg, 1999; ISBN 3-407-78813-4

• (en) Martin Luther – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Martin Luther – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Martin Luther på Internet Movie Database
• (en) Martin Luther på Discogs
• (en) Martin Luther på MusicBrainz
• (en) Martin Luther på Spotify
• (en) Martin Luther på Songkick
• Martin Luther i Zeno.org på tysk
• Var Luther kristen?
• www.luther.de
• www.martinluther.de
• – Martin Luther und die Juden
• Martin Luther og hans skrifter (lutherdansk.dk)
• Luther sett med en katolikks øyne
• Avkler Luther-myter (forskning.no) – ny gjennomgang av Luthers biografi basert på arkeologi
• List of Luther's insults Eksempler på vulgært språk i form av fornærmelser

Martin Luther – originaltekster av og om forfatteren fra Wikikilden