Streik

For den sovjetiske filmen fra 1924, se Streik (film)

For den norske filmen fra 1975, se Streik!

Streik er en organisert stans i arbeidet for å oppnå et formål. Kalles også sitt-ned-streik, sittestreik og beskriver situasjon at de streikende ikke forlater arbeidsstedet, men nekter å utføre noe arbeid. Streik er i sin opprinnelige form et arbeidslivsbegrep, men har senere også fått utvidet betydning, eksempelvis i form av elevstreik, politisk streik og lignende. I Norge definerer arbeidstvistloven streik som en «hel eller delvis arbeidsstans som arbeidstakere i fellesskap eller i forståelse med hverandre iverksetter for å tvinge frem en løsning av en tvist mellom en fagforening og en arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening. Som ledd i en streik regnes også når vedkommende bedrift søkes sperret for arbeidskraft.»^[1]

Streik er i mange land hvor arbeidere har en svake rettigheter en ulovlig aksjonsform. I Norge har streik vært en lovlig og regulert aksjonsform som vanligvis oppstår i forbindelse med opprettelse eller revisjon av en tariffavtale. Se tariffoppgjør for framdrift for lovlig streik.

Streiker kan også rette seg mot myndighetene i stedet for mot arbeidsgivere. Dette kan være for å oppnå politiske reformer, eller for å destabilisere et sittende regime. Kjente eksempler er streiken i 1980 på skipsverftet i Gdańsk ledet av Lech Wałęsa som var en viktig faktor i kampen for demokrati som til slutt førte til kommunistpartiets fall.

Ordet stammer fra det engelske ordet strike (å slå). Det begynte på 1700-tallet også å referere til arbeidsnedleggelse ettersom sjømenn halte ned seilene fordi de ikke ville at skipet skulle seile (som på engelsk kalles «å slå seilet» striking).^[2]

En av de lengste streikene i norsk industrihistorie var ved Folldal Gruver og varte fra mai 1929 til i april 1931.^[3]

Streik er et virkemiddel når ansatte går til felles arbeidsnedleggelse for å bedre arbeidsvilkårene. Det umiddelbare målet med å iverksette en streik er å oppnå helt eller delvis arbeidsstans. Gjennom at arbeidstakere i fellesskap eller i forståelse med hverandre iverksetter arbeidsstans rammer de arbeidsgiverens mulighet for å drifte virksomheten og dermed å tjene penger. På dette vis oppnår de det primære målet: å tvinge arbeidsgiveren til å imøtekomme de ansatte i en tvist mellom organiserte arbeidere og den enkelte arbeidsgiver eller arbeidsgiverforeningen.

De ansatte vil ved iverksettelse av en streik vanligvis ha til hensikt å oppnå bedrede lønns- og arbeidsvilkår. En streik blir oftest organisert av arbeidernes fagforening.

Streik ble først utbredt under den industrielle revolusjon, da fabrikkene og gruvene var avhengige av store mengder arbeidskraft. I de fleste land ble streik raskt gjort ulovlig, ettersom fabrikkeierne hadde langt mer politisk makt enn arbeiderne. De fleste vestlige land legaliserte delvis streik sent i det 19. århundre eller tidlig i det 20. århundre.

Streik har også blitt brukt for å tvinge myndighetene til å endre politikken, og til og med til å styrte dem. Et kjent eksempel er streiken på verftet i Gdańsk ledet av Lech Wałęsa. Streiken var viktig i kampen for politisk endring i Polen, og var et viktig steg mot kommunistpartistyrenes fall i Øst-Europa.

I Norge er den juridiske betegnelsen på streik arbeidsnedleggelse, mens lockout omtales som arbeidsstenging. I fellesskap blir de to begrepene omtalt som både arbeidskonflikt og arbeidskamp (samme betydning). Arbeidskamp kan altså iverksettes enten fra arbeidstakers side (streik), eller fra arbeidsgivers side (lockout).

Lover, forskrifter og avtaler mellom partene regulerer hvilke streiker som er lovlige og hvilke som er ulovlige. I Norge er det ikke generell adgang til å iverksette arbeidskonflikt (streik/lockout). Muligheten til å benytte seg av streik eller lockout som middel i arbeidskamp er i privat sektor hjemlet gjennom arbeidstvistloven og i offentlig sektor tjenestetvistloven. I tillegg kommer de avtaler partene i arbeidslivet har inngått, da særskilt hovedavtalen. Se tariffoppgjør for framdrift.

For statsansatte er det noen begrensninger i retten til å streike. Unntatt fra streikeretten er embedsmenn utnevnt i statsråd, militære tjenestemenn og virksomhetens øverste leder og personalleder.^[4][5]

Streikeforbudet for militært personell er blant annet begrunnet i de konsekvensene dette kan få for militær beredskap og fremgår blant annet gjennom NOU 1994:1 og en stortingsbehandling i 1977 av lov om yrkesbefal. Hvorvidt deltagelse kan refses er ennå ikke prøvet i praksis.^[6]

Dersom de ansatte i fellesskap på en arbeidsplass, uten å følge de regler som gjelder i loven, nedlegger sitt arbeid, vil de ansatte i realiteten ha brutt sin arbeidskontrakt. Dette gjelder uansett om det er spontanaksjoner eller om det er organisert fra et fagforbunds side. En slik aksjon beneves ofte som «ulovlig streik» eller «vill streik». Ansettelsesforholdet vil da kunne bli gjenstand for avskjed eller oppsigelse fra arbeidsgivers side.

Det er viktig å merke seg at en tariffavtale i Norge normalt består av to deler: Tariffavtalens del 1 er Hovedavtalen og tariffavtalens del 2 er overenskomsten. Dersom partene har fulgt de prosedyrer som lov- og avtaleverk setter til å fremforhandle en tariffavtale (tariffoppgjør), kan lovlig streik iverksettes. Ulike typer streik (arbeidskamp) i arbeidslivet er i hovedsak som følger:

Ved siden av reforhandling av eksisterende overenskomst (se under), er streik ved opprettelse av ny tariffavtale det hyppigste streikegrunnlaget i Norge. Dersom arbeidsgiveren fra før ikke er omfattet av tariffavtale, kan de ansatte gå sammen og organisere seg i et fagforbund. Deres formål med dette vil normalt være å sammen kreve at bedriften blir omfattet av en tariffavtale. Dersom bedriften motsetter seg dette vil de ansatte etter mekling ha adgang til å iverksette lovlig streik. Slike streiker kan naturlig nok dermed oppstå på alle tider av året.

På arbeidsplasser hvor de ansatte allerede er omfattet av overenskomst gjelder fredsplikten. Fredsplikten forplikter partene til i avtaleperioden ikke å gå til streik eller lockout for å fremtvinge endringer i de lønns- og arbeidsforhold som allerede er avtalt i den gjeldende overenskomsten.

I forkant av avtaleperiodens utløp (I Norge er dette vanligvis på våren, 1. april eller 1. mai) vil arbeidstakernes organisasjoner rutinemessig si opp den eksisterende overenskomsten. Dette fremtvinger nye lønnsforhandlinger og mekling, og øker dermed faren for arbeidskamp. Siden avtaleperiodens utløp er på våren, oppstår faren for konflikt i Norge dermed på denne tiden av året.

Framdriften for opprettelse av ny overenskomst hos arbeidsgiver, eller revisjon av eksisterende overenskomst (tariffoppgjør), er lik hva forholdet til Riksmeklingsmannen gjelder. For skisse på slik framdrift, se skisse i artikkelen tariffoppgjør.

Riksmeklingsmannen fører oversikt over hva meklingsinstitusjonen definerer som «rikskonflikter». Dette dreier seg i det vesentligste om konflikter som følge av revisjon av eksisterende overenskomst. Oversikten er ført fra 2005 og finnes på Riksmeklingsmannens nettside Arkivert 24. juli 2011 hos Wayback Machine..

Mens streik normalt iverksettes for bedrifter omfattet av en overenskomst, åpner enkelte overenskomster også for såkalt dagsing eller arbeidsnedsettelse lokalt. Dette er et arbeidskampmiddel som tradisjonelt benyttes i industrien og innebærer at de ansatte helt eller delvis reduserer mengden utført arbeid, eksempelvis reduseres produksjonen til halvparten av et normalt dagsverk for virksomheten. Dagsing har vært et mektig kampmiddel i industrien, siden dagsing kan gjennomføres på den enkelte bedrift i lokale lønnsforhandlinger. Streik ved revisjon av en eksisterende overenskomst gjennomføres derimot landsdekkende og vil dermed omfatte flere bedrifter. Dagsing kan dermed fremtvinge ytterligere forbedringer i lønns- og arbeidsvilkår i den enkelte bedrift lokalt, ut over hva som allerede er fastsatt i den landsdekkende overenskomsten.

Retten til politisk streik (mellom partene omtalt som politiske demonstrasjonsaksjoner) er hjemlet i Hovedavtalens bestemmelser, hvor det i eksempelvis NHO/LOs hovedavtale åpnes for streik av begrenset varighet. Man kan således streike mot politiske myndigheters beslutning eller for å påvirke myndighetene til å ta et bestemt standpunkt i en sak. Politisk streik kan også være rettet direkte mot ledelsen i en bedrift.

Viktig her er at formålet med aksjonen ikke er å fremtvinge forandringer i de forhold som allerede er regulert i tariffavtalen. Politisk streik må altså rette seg mot noe annet enn lønns- og arbeidsvilkår som allerede er regulert mellom partene. Politisk streik blir ansett for lovlige siden formålet ikke er å endre tariffavtalen. Politisk streik er normalt kortvarig. En politisk streik i stor målestokk mot regjeringens forslag om endring av Arbeidsmiljøloven ble gjennomført 28. januar 2015 kl. 14–16.

Politisk lockout fra arbeidsgivers side er en teoretisk mulighet, men vil sjeldent opptre, så sant ikke hovedsammenslutningene på både arbeidsgiver- og arbeidstakersidene går sammen, eksempelvis mot foreslåtte endringer i regelverk fra myndighetenes side.

Mens en politisk streik fra arbeidstakerorganisasjonens side vil bety at kun de organiserte nedlegger arbeidet, vil en politisk lockout ramme både organiserte og uorganiserte arbeidstakere i det virksomheten stenges helt eller delvis.

Ved iverksettelse av en streik sier i realiteten de ansatte i fellesskap (kollektivt) opp sin arbeidsavtale. I det arbeidet nedlegges opphører dermed arbeidsgivers plikt til å betale lønn. De ansattes fagforbund vil imidlertid gjerne ha bygget opp egne streikefond gjennom innbetalt kontingent. Og det utbetales etter egne regler streikestøtte fra en streikekasse.

Uorganiserte arbeidstakere som rammes av lockout fra arbeidsgivers side, har i utgangspunktet ikke krav på støtte.

Det ytes ikke offentlig støtte (arbeidsledighetstrygd) under arbeidskamp i Norge.

Streiker forekom i Sverige lenge før den industrielle revolusjon. I Sala silvergruva la gruvearbeiderne ned arbeidet i 1552 og krevde høyere lønn. Kongen, Gustav Vasa, grep inn og beskrev aksjonen som «mytteri». De streikende ble fengslet og noen av dem ble trolig henrettet – henrettelse var dengang en vanlig straff for mytterister og andre opprørere.^[7]

En kjent streik i Sverige var Sundsvallsstreiken 1879, som også var den mest omfattende på hele 1800-tallet. Den tidlige fagforeningshistorien i Sverige kulminerte i storstreiken i Sverige 1909 og skuddene i Ådalen i 1931.

Ved storstreiken i 1909 var på det meste omkring 250 000 arbeidere innblandet i stridigheter (i august 1909). Streiken sluttet dog i hva mange LO-medlemmer anså være et nederlag ettersom streikekassene gikk tomme, og mange derfor valgte å vende tilbake til arbeidet etter et par måneders streik. Splittelsen innad i LO ledet til at en fraksjon brøt ut og grunnla SAC, Syndikalisternas fackförbund.

Mellomkrigstiden var i Sverige en svært streikfylt tid. Både SAC og LO-forbundene gikk ofte i streik med varierende utfall. I 1939 skrev LO og SAF, arbeidsgivernes forbund, under det såkalte Saltsjöbadsavtalet som regulerte visse forhold innen svensk arbeidsliv, blant annet har hver arbeider rett til å bli med i en fagforening om denne så ønsker, mens SAF på sin side fikk igjennom § 32, «varje arbetsgivare har rätt att ensam fördela arbetet». Man kom dessuten overens om fredsplikt, det vil si at under tiden som en avtale gjelder har ingen side rett til å forandre avtalen.

Perioden mellom slutten av annen verdenskrig og slutten av 1960-tallet var en historisk rolig periode i Sverige med hensyn til streiker etter den store metallstreiken i 1945.

Streiketaktikk har en lang historie. Det første kjente arbeidsopprøret fant sted mot slutten av det 20. egyptiske dynasti da arbeiderne organiserte streik i den kongelige byen Nekropolis. Grunnen var mangel på hvitløk, som arbeiderne brukte for å øke sin utholdenhet og generelle helse. Hendelsen ble nedskrevet i detalj på papyrus, som er bevart og nå befinner seg i Torino.^[8]

Under 1970-årenes ville streiker, som ikke hadde støtte fra LO sentralt, var støtte utenfra – særlig fra de ml-dominerte streikestøttekomiteene – avgjørende for å holde streiken gående og vinne frem. Telefonsentralmontørstreiken i 1974-75 varte således i mer enn 13 uker^[9]. De senere årene har særlig opptrappingsstreiker vært kutymen: De ansattes fagforeninger har startet med bare å ta ut et mindre antall bedrifter (eller bare noen få ansatte i en bedrift) i konflikt, for deretter å trappe opp eksempelvis ukentlig med stadig flere ansatte i streik. Dette øker oppmerksomheten om de ansattes krav, virker splittende på arbeidsgiverne, og rammer innledningsvis heller ikke en uskyldig tredjepart i samme grad som en total konflikt. Frykten for myndighetenes bruk av tvungen lønnsnemnd har også vært en medvirkende årsak til økt bruk av en slik opptrappingstaktikk. Ved politiske streiker har en ofte forsøkt å ramme publikum minst mulig og samtidig vekke oppmerksomhet, f.eks. ved at sporveis- eller jernbanepersonell stanser trikker eller tog kl. 12–14, dvs. utenom rushtidene.

En streik avsluttes på én av følgende måter:

• Ved at arbeidsgiver kommer de ansatte i møte og skriver under på ny overenskomst.
• Ved at de ansatte gir opp og tilbyr seg å igjen møte på jobb.
• Frivillig lønnsnemnd, dvs. at partene blir enige om å gå til en tredje part for å få fastsatt lønns- og/eller arbeidsvilkårene.
• Med tvungen lønnsnemnd. Dette krever en lov fra Stortinget. Betingelsen loven stiller her er særskilt «fare for liv og helse». Sist dette virkemiddelet ble tatt i bruk, var den 7. juni 2006, da Bjarne Håkon Hanssen avsluttet streiken Akademikerne hadde ført i 15 dager. Dette ble sterkt kritisert, da statsrådens eneste begrunnelse var hensynet til dyrehelse, noe det er tvilsomt om ligger innenfor det rettslig akseptable området for lønnsnemnd. Bruk av tvungen lønnsnemnd i Norge har også vært kritisert av FNs internasjonale arbeidsorganisasjon, ILO.
• Bruk av politiet og/eller militæret mot de streikende. Etter 2. verdenskrig har dette forekommet sjelden i Norge. Under Linjegodsstreiken 1976 grep politiet inn og arresterte 14 streikevakter, ifølge streikekomiteen «med stor brutalitet»^[10].

En politisk streik avsluttes normalt til fastsatt tid.

Effekten av streik i form av uttelling i kroner og øre har ofte vært diskutert. En streik kan ha større uttelling i form av økt følelse av samhørighet hos de ansatte samt politisk slagkraft, snarere enn uttelling i materiell vekst. Eksempelvis vil en streik av et par ukers varighet i form av tapt lønnsinntekt for den ansatte, kunne spise opp en gitt lønnsøkning (men heller politisk seier) på noen få kroner.

• Direkte aksjon
• Lockout
• Streikebryteri
• Sultestreik
• Vill streik
• Liste over streiker i Norge
• Buvika-streiken (1913)
• Kirunastreiken 1969–1970
• Norgasstreiken i Oslo 1970
• Saudastreiken i Oslo 1970
• Sporveisstreiken i Oslo 1970
• Jøtulstreiken i Oslo 1976
• Linjegodsstreiken i Oslo 1976
• Statfjord A-streiken i Nordsjøen 1978
• Flyvelederstreiken i USA 1981
• Avinorstreiken 2008

• Lov om arbeidstvister, Lovdata.
• Lov om offentlige tjenestetvister, Lovdata.