Erato

Kalliope
	Erato, marmorrelieff fra første halvdel av 100-tallet e.Kr.
Trossystem	Gresk mytologi
Religionssenter	Antikkens Hellas
Originalt navn	Καλλιόπη
Foreldre	Zevs og Mnemosyne
Aspekt	Lyrisk poesi
Symboler	Lyre
Tekster	Apollonios Rhodios: Argonautika; Hesiod: Theogonien
I andre mytologier	Erato (romersk mytologi)

For seilskuta SS «Erato», se: SS «Erato»

Erato (gresk: Ἐρατώ; «begjært», «elskelig») er i henhold til gresk mytologi en av de ni musene, og Erato var musen for lyrisk poesi, særlig erotisk og kjærlighetspoesi. Siden renessansen har hun blitt vist med en krans av myrt, mens hun holder en lyre eller en liten kithara. I maleren Simon Vouets kunst ser vi to turtelduer som spiser frø ved hennes føtter. Andre bilder viser henne holde en gyllen pil, noe som henspiller på «eros», følelsen som hun inspirerer i alle og til tider ble hun også fulgt av guden Eros som holdt opp en fakkel. Hennes navn kan bety «begjært» eller «ønsket» om det er avledet fra samme rot som Eros, noe Apollonios Rhodios lekent forslår i påkalling av Erato som begynner i Bok III av hans Argonautika.^[1]

Mytologisk utvikling

Erato på romersk mynt, *Quintus Pomponius Musa*. 56 f.Kr.

Erato var navngitt sammen med de andre musene i Hesiods Theogonien. Hun ble også påkalt ved begynnelsen av et tapt dikt, Rhadine (Ῥαδινή), som ble referert til og kort sitert av Strabon.^[2] Diktet begynner som «Kom, du muse med klare stemme, Erato, begynn din sang, syng til din kjærlige lyre, tonen til Samos' barn...»^[3]

Kjærlighetsfortellingen om Rhadine gjorde hennes antatte grav på øya Samos til valfartssted for dypt forelskede par på tiden til Pausanias;^[4] og Erato ble knyttet til kjærlighet på nytt i Platons dialog Faidros.^[5] Uansett, selv på 200-tallet f.Kr. da Apollonios Rhodios skrev, var musene ennå ikke uoppløselig knyttet til særskilte former og sjangre av poesi som senere.^[6] I klassisk tid fikk musene tilskrevet særskilte kunstneriske sfærer, og Erato ble navngitt som muse for erotisk og lyrisk poesi og mimisk imitasjon og i kunsten ble hun framstilt holdende en lyre.

Diodorus Siculus, som skrev på 100-tallet f.Kr. fortalte om Erato at hun «gjør de som er instruert av hennes menn til å bli begjært og verd å bli elsket.»^[7] Ovid skrev at «Erato, Kythereas (Afrodites) måned (april) tilfaller henne ettersom hun er navngitt fra øm kjærlighet...»^[8]

Erato er også påkalt i begynnelsen av bok 7 av Vergils Æneiden som markerer begynnelsen på andre halvdel eller den iliadiske seksjonen av diktet. Kalliope (epos), selv Melpomene (tragedien) eller Klio (historie) kan synes mer passende, og valget av Erato kan uttrykke Vergils kjærlighet til hans hjemland, men i uansett tilfelle viser det behovet for en ny kreativ kraft ved denne endringen i diktets retning.

Musene

Erato med sin lyre, maleri av John William Godward

De ni muser er:

Nereiden Erato

Erato er også navnet på en av de femti nereidene som i den greske mytologien var døtrene til havguden Nerevs og okeaniden Doris. De var havnymfer og bodde angivelig hos sin far Nerevs i hans grotte-palass på bunnen av Egeerhavet. Derfra kunne til de tilkalles for å hjelpe fiskere og sjøfolk i havsnød.^[9]

Galleri

Erato, romersk mosaikk
Erato, illustrasjon av Ovid ved Virgil Solis, 1562
Erato, maleri av Simon Vouet, 1600-tallet
Erato med lutt, Tintoretto, 1528-1594
Marie Antoinette som Erato, Ludwig Guttenbrunn, 1788
Erato, Stefano Torelli, 1700-tallet
Erato, François Boucher, 1700-tallet
Klokke med figur av Erato, Antoni Gugenmus, ca 1820

Referanser

^ Apollonios Rhodios: Argonautika, III.1-5
^ I Geografika 8.30.20; Strabons tilskrivelse av diktet til Stesichoros har blitt gjendrevet i Rose, H. J. (april 1932): «Stesichoros and the Rhadine-Fragment» i: The Classical Quarterly 26.2, s. 88-92.
^ Strabon: Geografika 8. 30. 20
^ Pausanias: Beskrivelse av Hellas 7.5.13.
^ Platon: Faidros, 259.
^ Hunter, Richard red. (1993): Jason and the Golden Fleece, Oxford: Clarendon Press, s. 66, note.
^ Diodorus Siculus: Bibliotek av historie 4. 7. 1
^ Ovid: Fasti 4. 190 ff
^ Pseudo-Apollodorus (1997). The Library of Greek Mythology («Bibliotheca»). Oxford University Press. s. 29, kap. 1.2.7.

Eksterne lenker

(en) Erato – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«Erato», Theoi Project
Warburg Institute Iconographic Database Arkivert 9. november 2013 hos Wayback Machine., rundt 50 bilder av Erato

[1] Apollonios Rhodios: Argonautika, III.1-5

[2] I Geografika 8.30.20; Strabons tilskrivelse av diktet til Stesichoros har blitt gjendrevet i Rose, H. J. (april 1932): «Stesichoros and the Rhadine-Fragment» i: The Classical Quarterly 26.2, s. 88-92.

[3] Strabon: Geografika 8. 30. 20

[4] Pausanias: Beskrivelse av Hellas 7.5.13.

[5] Platon: Faidros, 259.

[6] Hunter, Richard red. (1993): Jason and the Golden Fleece, Oxford: Clarendon Press, s. 66, note.

[7] Diodorus Siculus: Bibliotek av historie 4. 7. 1

[8] Ovid: Fasti 4. 190 ff

[9] Pseudo-Apollodorus (1997). The Library of Greek Mythology («Bibliotheca»). Oxford University Press. s. 29, kap. 1.2.7.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]