Egypts historie

Artikkelen inngår i serien om Egypts historie
Epoker
Oldtidens Egypt (før 664 f.Kr.) Persisk Egypt (664–332 f.Kr.) Gresk-romersk Egypt (332 f.Kr.–639 e.Kr.) Tidlig arabisk Egypt (639–1517) Osmansk Egypt (1517–1803) Reform og modernisering (1803–1882) Under britisk okkupasjon (1882–1953) Arabisk sosialisme (1953–1981) Egypt under Mubarak (etter 1981)

Egypts historie er en av verdens eldste og mest stabile. Den går lenger tilbake enn de fleste lands historie. Sivilisasjonen i Egypt oppsto i utgangspunkt i den 1000 km lange Nildalen. Langs den smale, fruktbare breddene av elven Nilen vokste det fram en forbausende stabil sivilisasjon som varte i 3500 år, fra rundt 3200 f.Kr. og fram til 300 e.Kr. Minnesmerker etter oldtidens Egypt er de store pyramidekompleksene etter faraoene og den store sfinks, gigantiske monumenter som imponerer selv dagens mennesker.

Uten Nilen ville Egypt ha vært en livløs ørken. Nilen var og er grunnlaget for alt liv i Egypt, dens hovedveg for transport og den eneste effektive vannkilde i et land hvor den årlige regnmengde ikke overskrider 5 cm. Elven går fra Victoriasjøen i hjertet av Afrika og fra Egypts sørlige grense går den inn i en lang og smal dal. Før Aswandammen var ferdig i 1971 fikk regnet og smeltevann fra fjellene i Etiopia Nilen til å svulme opp hvert år i august. Den oversvømmet det meste av den lange Nildalen og spredte avleiring som ble liggende igjen da vannet trakk seg tilbake. I dette fruktbare sedimentet dyrket de egyptiske bønder sitt korn i mer enn 7000 år. De gamle egyptere kalt den fruktbare jord for «det sorte land» og alt annet land, ørkenen, for «den røde jord». Det første representerte liv, alt utenfor representerte død. I dødens rike ble de veldige pyramidene bygd.^[1]

Faraoene styrte Egypt relativt stabilt flere tusen år. I 525 f.Kr. marsjerte en persisk konge inn og erobret landet. To århundrer senere underla gresk-makedonske Aleksander den store Egypt i 332 f.Kr., og etter hans død overtok en av hans generaler, Ptolemaios I Soter, som konge og innførte ptolemeerdynastiet som varte fram til Romerriket underla seg Egypt i 30 f.Kr. Kristendommen spredte seg først til Egypt, og avsluttet den flere tusen år lange tradisjonen med egyptisk religion og de gamle templene falt i ruiner. Egypt ble invadert og erobret på nytt i tiden 639-642 muslimske arabere. Muslimske herskere dominert av det islamske kalifat holdt kontrollen over Egypt i de neste seks århundrene med Kairo som hovedsete under fatimidene. En kortvarig fransk invasjon og okkupasjon skjedde i 1798, ledet av Napoléon Bonaparte.

Britisk styre begynte i 1882 da britene beseiret den egyptiske hæren ved Tel El Kebir og beholdt kontrollen fram til 1952 da den egyptiske revolusjonen gjorde Egypt til en republikk. I 1967 og 1973 var Egypt involvert i krig med Israel, som endte med at Israel sa fra seg Sinaihalvøya som hadde blitt erobret i den første krigen. I 1979 inngikk Anwar Sadat en historisk fredsavtale med Israel. I 1981 ble Sadat myrdet av en fundamentalist, og han ble etterfulgt av Hosni Mubarak. I 2011 førte utstrakt uro til at Mubarak ble veltet og det ble holdt demokratiske valg som Mohammed Mursi vant. Han representerer Det muslimske brorskapet, hvilket ikke har dempet uroen i landet.

Det er bevis for helleristninger langs terrasser ved Nilen og i oaser i ørkenen. På 9000-tallet f.Kr. ble levevis som jegere og samlere gradvis overtatt av en kultur med dyrking og oppmaling av korn. Klimaendringer og/eller utarming av beitemarkene rundt 8000 f.Kr. førte til uttørkingen av pastoralt land som beiteområde for tamdyr i Egypt. Det førte samtidig til ørkenspredning og til dannelsen av Sahara. Tidlige stammefolk utvandret til elven Nilen hvor de utviklet en fastboende jordbruksøkonomi og et mer sentralisert samfunn.^[2][3]

I tiden rundt 6000 f.Kr. hadde en neolittisk kultur slått rot i Nildalen.^[4] I løpet av denne steinalderepoken var det flere førdynastiske kulturer som utviklet seg hver for seg i Øvre og Nedre Egypt. Den egyptiske badarikulturen (steinalder) og den påfølgende naqadakulturen (kobberalderen) anses som forløperen til det dynastiske Egypt. De eldste stedene for menneskelig aktivitet i Nedre Egypt, Merimda, er eldre enn badarikulturen med rundt 700 år. Samtidige samfunn i Nedre Egypt eksisterte samtidig med deres sørlige motparter i mer enn 2000 år, og forble kulturelt særskilt, men opprettholdt hyppig kontakt gjennom handel. De tidligste bevis på egyptiske hieroglyfiske inskripsjoner dukket opp i løpet av førdynastisk tid på beholdere av keramikk av typen Naqada III, datert til rundt 3200 f.Kr.^[5]

• Se hovedartikkel, Oldtidens Egypt

Et forent kongedømme ble dannet en gang rundt 3150 f.Kr. av Menes, noe som førte til rekke dynastier (kongefamilier) som hersket over Egypt i neste 3000 år. Egyptisk kultur blomstret i løpet av denne lange perioden og forble særskilt egyptisk i sin religion, kunst, språk og skikker. De første to herskende dynastier av et forent Egypt preget den epoken som kalles for det gamle rike i Egypt, ca 2700–2200 f.Kr. Det var i denne perioden de mange pyramidene ble bygget, mest kjent er Djoserpyramiden fra tredje dynasti, og pyramidekomplekset ved Giza i fjerde dynasti.

Den første mellomepoke i Egypt skjedde i en tid av politisk uro som varte i rundt 150 år.^[6] Sterkere oversvømmelser fra Nilen og stabilisering av regjeringen førte imidlertid til en fornyet framgang for landet i mellomriket en gang rundt 2040 f.Kr., og nådde en topp i løpet av styret til farao Amenemhat III. En andre periode av splittelse kom med ankomsten av den første utenlandske herskerdynasti i Egypt, det semittiske folket Hyksos. Disse synes å ha invadert og overtatt det meste av Nedre Egypt i tiden rundt 1650 f.Kr. og grunnla en ny hovedstad ved Avaris. De ble drevet ut av en hær fra Øvre Egypt ledet av Ahmose I. Han opprettet det 18. dynasti og flyttet hovedstaden til Teben.

Det nye rike i Egypt, ca 1550–1070 f.Kr. begynte med det 18. dynasti og markerte Egypts vekst og framgang som en internasjonal stormakt i Midtøsten som ekspanderte i løpet av sin største ekspansjon til et rike som gikk så langt sør som til Tombos i Nubia og omfattet deler av Levanten i øst. Denne perioden er markert av noen av de mest kjente faraoer, inkludert Hatshepsut, Thutmosis III, Akhnaton og hans hustru Nefertiti, Tutankhamon og Ramses II. Det første historiske bevitnede uttrykk for monoteisme kom i denne perioden med atonisme. Jevnlige kontakter med andre nasjoner førte til nye impulser til det nye rike. Landet ble senere invadert og erobret av libyere, nubiere og assyrere, men innfødte egyptere klarte til sist hver gang å drive dem ut og overta kontrollen av landet.^[7]

Det nittende dynasti ble det siste innfødte herskerdynasti i den faraoiske epoke. Den falt med invasjonen til perserne i 343 f.Kr. etter at den siste innfødte farao Nektanebos II ble beseiret i slag.

• Se hovedartikler, Ptolemeiske kongedømme og Aegyptus

Det ptolemeiske kongedømme var en mektig hellenistisk stat som strakte seg fra sørlige Syria i øst, til Kyrene i vest, og til grensen av Nubia i sør. Alexandria ble hovedstaden og senter for gresk kultur og handel. For å bli anerkjent av den innfødte befolkningen, framstilte de greske herskerne seg som etterfølgere av faraoene. De senere ptolemeere tok opp egyptiske tradisjoner, framstilte seg på store offentlige monumenter i egyptisk stil og klesdrakt og deltok i det tradisjonelle egyptiske religiøse livet.^[8][9]

Den siste hersker av ptolemeerdynastiet var Kleopatra som begikk selvmord etter at hennes romerske medhersker Marcus Antonius var død. Romerriket besatte Alexandria og Egypt. De siste ptolemeere hadde stått overfor opprør og sosial uro fra den innfødte befolkningen etter harde skatter, utenlandsk og innlands krigføring som hadde ført til nedgang for kongeriket. Likevel fortsatte hellenistisk kultur å blomstre i Egypt fram til den muslimske erobringen.

Kristendommen kom til Egypt ved evangelisten Markus på 100-tallet e.Kr., men selv den hellige familie ved Josef, Maria og den unge Jesus bodde i Egypt for en tid.^[10] Keiser Diokletian markerte overgangen fra romersk til bysantinsk tid i Egypt da et stort antall egyptiske kristne ble forfulgt. Det nye testamente ble deretter oversatt til egyptisk. Etter konsilet i Khalkedon i 451 ble en særskilt egyptisk koptisk kirke fast etablert.^[11]

• Se hovedartikkel, Tidlig arabisk Egypt (middelalderen)

Bysantinerne greide å få tilbake kontrollen over Egypt etter en kortvarig persisk invasjon tidlig på 600-tallet, men det varte fram til 639-642 da Egypt ble invadert og erobret av det islamske rike av muslimske arabere. Etter å ha beseiret de bysantinske hærene, innførte araberne sunniislam, og over tid opphørte Egypt å være et kristent land og Alexandria mistet sin betydning som et internasjonalt lærested. Tidlig i denne perioden begynte egypterne å blande den nye troen med stedegen tro og praksis, noe som førte til sufisme som har blomstret fram til moderne tid.^[10] Kristendommen i form av koptisk kristendom ble dog aldri helt utryddet, men overlevde fram til moderne tid som en stadig mindre minoritet.^[12]

Muslimske herskere forble i kontroll av Egypt i de neste seks århundrene med Kairo som sete for kalifatet under fatimidene. Ved slutten av ajjubidedynastiet, tok mamelukkene over. De var opprinnelig tyrkiske slavesoldater som dannet en herskerklasse i Egypt fra 1250 til 1517. Fra denne tiden ble Egypt underlagt en annen muslimsk herskerklasse, osmanere, og Egypt ble da en provins i Det osmanske rike. På midten av 1300-tallet drepte svartedauden rundt 40 prosent av landets befolkning.^[13]

Kairo mistet raskt sin framtredende rolle som et omlastningssenter da vestlige Europa oppdaget sjøvegen til India og Kina rundt Afrika. Kairo forble Egypts administrative senter, men fikk en økonomisk stagnasjon i de neste tre århundrene. Egypt hadde seks sultkatastrofer mellom 1687 og 1731.^[14] Sulten i 1784 utryddet rundt en sjettedel av befolkningen.^[15] Ved den tiden Napoléon Bonapartes franske hær erobret byen i 1798 hadde befolkningen sunket til rundt 200 000.^[13]

Franskmennene ble forvist allerede i 1801 ved osmanske, mamelukkenes og britiske styrker. Det førte til flere år med kaos mens ulike muslimske grupper kjempet om makten, og ut av kaoset var det kommandanten av det albanske regimentet, Muhammad Ali (Kavalali Mehmed Ali Pasha) som i 1805 ble anerkjent av sultanen i Istanbul som hans visekonge i Egypt. Tittelen var politisk fiksjon da den osmansk makt i Egypt var over og Muhammad Ali etablerte et muslimsk herskerdynasti som varte fram til 1952, de siste årene som britisk nikkedukke.^[16] Hans hovedmål var militær erobring; han annekterte nordlige Sudan i 1820–1824, Syria i 1833 og tok deler av Arabia og Anatolia, inntil han ble bremset av europeiske makter i 1841, og måtte oppgi de erobrete områdene.

Britisk styrte varte fra 1882, da britene beseiret den egyptiske hæren i slaget ved Tel al-Kebir samme år. De hadde kontroll over landet fram til 1952, da en egyptisk revolusjon forviste britene.^[17]

Suezkanalen, bygd i samarbeid med Frankrike, ble fullført i 1869. Kostnadene for dette og andre prosjekter førte til stor gjeld til europeiske banker. Den harde skatteleggingen førte til stor misnøye, og i 1875 ble Egypts andel av kanalen solgt til britiske myndigheter. Det førte til at både franskmennene og britene fikk direkte innflytelse over den egyptiske regjering. Lokal misnøye både med khediv («herre») Ismail Pasja og utenlandsk innflytelse førte til opprettelse av de første nasjonalistgrupperingene i 1879. Britene fryktet å tape kontroll, og invaderte Egypt. Etter at britene hadde beseiret den egyptiske hæren ble Ismails sønn Tawfiq Pasja innsatt som gallionsfigur for et de facto britisk protektorat.^[18] Den egyptiske revolusjonen i 1919 førte til at den britiske regjeringen utstedte en erklæring om Egypts uavhengighet den 22. februar 1922.^[19]

Den nye regjeringen fremmet en ny konstitusjon i 1923 basert på et parlamentarisk system, og Saad Zaghlul ble valgt som statsminister året etter. Fortsatt misnøye med britisk tilstedeværelse og økende innblanding fra kongen førte til statskuppet ved den egyptiske revolusjonen i 1952. Britisk militær tilstedeværelse endte i 1954.^[20]

Den 18. juni 1953 ble den egyptiske republikk erklært, men den første presidenten ble tvunget til å avgå året etter av Gamal Abdel Nasser, arkitekten bak revolusjonen i 1952. Nasser tok makten som president i 1956 og nasjonaliserte Suezkanalen samme år, noe som førte til Suezkrisen hvor Frankrike og Storbritannia fikk Israel med seg på å angripe Sinaihalvøya, men etter press fra både USA og Sovjetunionen trakk de seg ut. I 1967 under seksdagerskrigen invaderte og okkuperte Israel Sinaihalvøya. Tre år etter døde Nasser og ble etterfulgte av Anwar Sadat i 1970. Han endret Egypts allianse fra Sovjetunionen og til USA. De sovjetiske rådgiverne ble forvist i 1972, satte i gang økonomiske reformer samtidig som sekulær og religiøs motstand ble undertrykt.

I 1973 gikk Egypt sammen med Syria i et overraskelsesangrep på Israel i Jom kippur-krigen. Det var et forsøk på å gjenerobre Sinaihalvøya som Israel hadde okkupert seks år tidligere. Krigen førte til internasjonal krise mellom USA og Sovjetunionen. Selv om krigen endte i dødpunkt, ga den Sadat en politisk seier ved at han fikk tilbake Sinaihalvøya i bytte med en fredsavtale med Israel.^[21]

Sadat gjorde en historisk reise til Israel i 1977 som førte til fredsavtalen i 1979 og tilbaketrekning av israelske styrker fra Sinaihalvøya. Sadats fresavtale førte til at Egypt ble sparket ut av Den arabiske liga, men han ble støttet av de fleste egyptere.^[22] En fundamentalist myrdet Sadat i Kairo i 1981. Han ble etterfulgt av Hosni Mubarak.

• Se hovedartikkel, Den egyptiske revolusjonen i 2011

Den 25. januar 2011 begynte omfattende protester og demonstrasjoner mot Mubarak og hans regjering. Hensikt var å fjerne ham fra makten. Midlene var omfattende sivil ulydighet og massedemonstrasjoner. 11. februar flyktet Mubarak fra Kairo. Visepresidenten hevdet at han hadde gått av.^[23][24] Den 13. februar annonserte en høyerestående militær at parlamentet var blitt oppløst og at valg ville bli holdt i september. Den 28. november 2011 ble det holdt valg. I mai og juni 2012 ble det holdt presidentvalg, og Mohammed Mursi med tilknytning til Det muslimske brorskapet vant.

22. november 2012 utstedte Mursi flere kontroversielle forordninger. Grunnlovskommisjonen og Shurarådet, overhuset i det egyptiske parlamentet ble gjort immune mot oppløsning, og samtidig fikk Mursi utvidete fullmakter til å gjøre «det som er nødvendig» for å bevare nasjonens sikkerhet, et trekk som ga assosiasjoner til tidligere president Hosni Mubarak. Offentliggjøringen utløste derfor umiddelbart store demonstrasjoner i Kairo, og forordningene ble kritisert av blant andre Mohamed ElBaradei og Amr Moussa.^[25][26]

Etter flere dagers uroligheter ble Adly Mansour 3. juli 2013 innsatt som fungerende president etter at hæren hadde avsatt president Mohammed Mursi.^[27]