Nothing Special   »   [go: up one dir, main page]
Hopp til innhold

Det kinesiske tributtsystemet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Blokktrykk av kinesiske handelsfartøy.
Illustrasjon: Brooklyn Museum

Det kinesiske tributtsystemet var en diplomatisk og hierarkisk orden mellom Kina og nabolandene som preget Øst-Asia i mange hundre år. Naboland som ble tok del i tributtsystemet, ble sosialisert inn i en sinosentrisk internasjonal orden.[1] Dette som en motsats til den eurosentriske ordenen i den vestlige verden. Nabolandene ble hierarkisk rangerte overfor Kina, så Korea og Vietnam stod over Japan, Ryukyuøyene, Siam, Burma og andre.[2] Det var den kulturelle tilknytningen til Kina, ikke det økonomiske eller militære styrkeforholdet, som avgjorde statusen i hierarkiet. Nabolandene beholdt sin suverenitet, så underkastelsen må forstås som kulturell, ikke politisk eller juridisk. Nabolandene måtte betale en tributt (朝貢, cháo gòng) til Kinas keiser.[3]

Tributtsystemet kan ha vært et stabiliserende element i østasiatisk internasjonal politikk, og bidratt til at Kina, Japan, Korea og Vietnam kun utkjempet to okkupasjonskriger mot hverandre mellom 1368 og 1841.[4] Det er usikkert om tributtsystemet hadde en fremtreden plass i bevisstheten, eller bare var et løst sett med normer og forventninger i møte med kinesisk kultur. Hvor lenge systemet var i funksjon, er også omstridt. Noen hevder at systemet begynte i det vestlige Han 100–200 år f.Kr., og at det var i funksjon i ulike avskygninger i rundt 2 000 år.[5] Motsatt argumenterer andre for at systemet kun hadde betydning mot slutten av Ming-dynastiet og i begynnelsen av Qing-dynastiet, det vil si omkring 1600-tallet.[6]

Opprinnelse og anerkjennelse

[rediger | rediger kilde]

Ifølge statsviter David C. Kang ble tributtsystemet anerkjent, fordi både kineserne og utlendingene hadde en konfuciansk forståelse av hierarki som organisasjonsprinsipp; status som motiv internasjonalt; og hegemoni som et stabiliserende element i internasjonal politikk. Dessuten forstod Kina seg selv som den fremste sivilisasjonen i verden, så de andre landene ble ikke ansett som likeverdige aktører i et internasjonalt politisk system.[7] Territorier utenfor kinesisk kontroll eller innflytelse ble kalt huawaizhidi (化外之地), «usivilisert land». Kinesere i tjeneste for nabolandene ble kalt «kinesiske barbartjenestemenn» av kinesiske skriftlærde i Ming-dynastiet.[8]

I det sinosentriske verdensbildet var den kinesiske keiseren den eneste legitime keiseren i verden. «Verden» ble i denne sammenhengen beskrevet som tiānxià (天下), «alle land under himmelen». Derfor var den kinesiske keiseren den eneste som ble titulert som huángdì (皇帝), «himmelske sønn».[9] Dette til forskjell fra andre lands wang (王), «konge». Tituleringen av den japanske herskeren som tennō (天皇), «himmelske keiser», var i så måte å undergrave dette prinsippet. Japanerne var de mest motvillige til å akseptere konfucianske prinsipper og det sinosentriske verdensbildet.[10] Koreanerne kunne derimot underkaste seg, fordi det var forenelig med en selvoppfatning som himmelens eller guddommens «utvalgte folk».

Internt i Kina ble enkelte etniske minoriteter ikke betraktet som utlendinger, men i stedet unntatt fra det kinesiske byråkratiet og ledet av egne tusier (土司) som underkastet seg keiseren. På samme måte ble tributtsystemet anvendt av Han-keiseren overfor interne, kinesiske vasaller i det vestlige Han. Disse vasallene betalte de første registrerte tributtene til keiseren rundt år 206 f.Kr. Makten i Kina ble gradvis sentralisert, så etterhvert ble de fullt integrert i keiserdømmet. Keiser Wu av Han fullbyrdet denne maktkonsolideringen.[11]

Omfang og utvikling

[rediger | rediger kilde]
Kinas utbredelse under Yongle-keiseren i Ming-dynastiet.[12]
Kart: Louis le Grand
Maleri av japansk handelsfartøy med privilegium fra Tokugawa-shōgunatet.
Maleri: Tokyos maritime vitenskapsmuseum

Noen eksakt oversikt over utbredelsen til tributtsystemet er ikke mulig å gi, ettersom kildene er ufullstendige. Dessuten er det klart at både aktørene og systemet endret sin karakter underveis. Til tross for at Øst-Asia har verdens kanskje eldste tradisjon for sentraliserte politiske enheter – i første rekke representert ved Kina, Japan, Korea og Vietnam – så kan politiske enheter forut for implementeringen av det westfalske systemet på 1600-tallet ofte ikke betraktes som statsdannelser i moderne forstand.[13]

Det var naturlig at Ryukyuøyene, Tibet og Nepal, som lå nært Kina, ble integrert i systemet relativt tidlig.[14] På 1300-tallet var Okinawa, den største av Ryukyuøyene, delt mellom kongerikene Hokuzan, Chūzan og Nanzan, som også betalte tributter til Kina.[15] Gjennom Vietnam pleide Kina også diplomatisk kontakt med det øvrige Indokina, herunder kongeriker som Kambodsja, Siam, Burma og Malaysia.[14]

Fra Ming-dynastiet fra 1300- og 1400-tallet er det dokumentert et høyt antall tributter. Det tyder på at integrasjon i tributtsystemet var blitt en forutsetning for diplomatiske bånd til Kina. Mange land betalte også bare én gang i forbindelse med Zheng Hes ekspedisjoner. Tributtene forteller således lite om diplomatiske bånd over tid. Ved Sørkinahavet betalte land som Filippinene, Palembang, Malakka, Sulu, Pahang, Brunei og Java tributter. Da kinesernes kontakt vestover ble sterkere, ble det betalt tributter fra det indiske subkontinentet, herunder land som Ceylon, Bengal, Kashmir, Kochi, Calicut og Maldivene. Fra Sentral-Asia og vestover mot Midtøsten kan nevnes Samarkand, Bukhara, Tabriz, Mekka, Medina og Rum.[16]

Landene som var underlagt tributtplikt til Qing-keiserdømmet, hadde noen fellestrekk: De fremmede keisere og konger måtte utarbeide ordninger, med et eget embedssegl, for sin korrespondanse. I sin korrespondanse ble de også forpliktet til å benytte den kinesiske kalenders tidsregning. Med dette ble de innordnet med høy rang i Qing-dynastiets hierarkiske system. Det ble samtidig oppstilt monumenter som markerte og minnet om tributtplikten landet hadde til Qing-keiseren. Tributten skulle ytes til keiseren blant annet i deres lokale kostbarheter og spesialiteter. Deres delegasjoner ble ledsaget av militær keiserlig Qing-eskorte. Man skulle ta del i Qing-keiserdømmet seremonier, og gjøre kowtow for keiserens trone. Som takk for tributten fikk de gaver fra keiseren.

Under Tokugawa-shōgunatet på 1600-tallet tok Japan tydelig avstand fra Kina, samtidig som handelen og kontakten med Vesten ble kraftig begrenset.[17] Dette må også sees i lys av den japanske invasjonen av Korea, anført av Japans herskende daimyō på slutten av 1500-tallet, Toyotomi Hideyoshi. Ønsket om å svekke Kinas hegemoni, ser ut til å ha vært en medvirkende årsak til Imjinkrigen. Handelen med Kina økte derimot betydelig under Tokugawa.[18] Denne handelen var imidlertid monopolisert, slik at handelsprivilegier fra landets shōgun kunne begrenses til utvalgte daimyō og kjøpmenn. De bevæpnede rødseglskipene, shuinsen (朱印船), utstyrt med spesielle patenter med røde segl, skulle ikke forveksles med sjørøvere når de anløp havner i utenriksfart.[19]

Ved å gjøre kowtow kunne en utenlandsk sendemann fremstå som en representant for en fremmed makthaver, som derved anerkjente sin underordnede stilling og sin tributtplikt overfor den kinesiske keiseren. Dette gjaldt også europeiske kolonimakter, som i misjonerende, diplomatisk eller økonomisk ærend var i kontakt med Kina fra 1500- til 1800-tallet. Europeiske stater som Storbritannia, Italia, Nederland, Portugal og Russland betalte tributter til keiseren.[20] Til gjengjeld fikk de drive handel ved særskilte grenseposter i et antall dager som var nærmere angitt fra Beijing.[21] Å utføre rituelle kowtow, var imidlertid ikke uproblematisk for europeerne, som ofte hadde motforestillinger knyttet til religiøs symbolikk eller lojalitet til hjemlandet.[22][23]

Uten at tributtsystemet ble avviklet, ble tributter og sendemenn etter denne modellen sjeldnere og mindre regelmessig etter 1875. Korea hadde tolv utsendinger frem til 1894, Vietnam hadde tre, mens Ryukuøyenes utsending i 1877 også ble deres siste. Nepal hadde fire utsendinger etter 1875, hvorav den siste var i 1908.[16] I 1886 gikk Kina med på å anerkjenne det britiske styret i Burma, såfremt britene betalte den burmesiske tributten til Kina hvert tiende år.[24]

Tributter og sendemenn

[rediger | rediger kilde]
Kunstverk fra Qianlingmausoleet i Shaanxi, fra 706. Utenlandske ambassadører blir mottatt ved hoffet. De to til høyre er koreanske, mens den skallede i midten er vestlig.[25]
Andeler av salthandelen med Malakka, etter leverandørens nasjonalitet[26]
1699/1700 1735/1736
Kina 38,7 45,3
Malaysia 26,2 19,3
Java 16,3 13,0
Portugal 9,4 10,4
Ceylon 5,8 10,1
England 2,7 1,6
Andre 0,8 0,3

Til tross for at kildene er ufullstendige, gir tributtene verdifull innsikt i datidens handel. Man kan skille mellom fire typer handelsvirksomhet i tributtsystemet: Tributter, altså den seremonielle utvekslingen av gaver; offisiell handel, som ble utført av sendemenn i deres tjeneste; privat handel, som ble utført av handelsmenn; og illegal handel i form av smugling og sjørøveri. Av disse utgjorde tributter den minste andelen av den samlede omsetningen, men åpnet samtidig markeder for den private handelen.[27] En utsending kunne ikke telle mer enn hundre mann.[9]

Under Ming-dynastiet mottok Kina eksempelvis 100 000 skinn fra Mongolia i årene 1403–1570, 6 tonn pepper og 60 tonn trelast fra Siam i 1394 samt 35,8 tonn røkelse fra Kambodsja i 1394.[28] Tributter kunne også bestå av husdyr (som regel hester) eller slaver. Under Ming-dynastiet krevde keiseren iblant evnukker[29] eller jomfruer i alderen 13 til 25 år fra Korea, Vietnam eller Ryukyuøyene til sitt harem.[30] Japan betalte hvert tiende år.[31]

Preget av sin sterke konfucianske tradisjon, hendte det også at kineserne betalte tributter, fordi en dyd som gavmildhet kunne sivilisere «barbarene». Slike tributter innebar ingen underkastelse. I år 200–138 f.Kr. ble Den kinesiske mur anerkjent som grensen mellom Kina og Xiongnu, og kineserne betalte tributter i form av silke, brennevin og ris.[32] Da tibetanerne inntok Chang'an i 763, skal keiser Daizong av Tang ha godtatt å betale en tributt på 50 000 ruller med silke.[33][34][35] Uighur-imperiets offensiver mot Kina under Tang-dynastiet endte i forsoning, der kineserne betalte tributter med silke og korn i 12 år fra 766.[36] Kina betalte tributter til khitanerne i årene 1005–1118, etter at disse slo tilbake Song-dynastiets invasjon.[37][38]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Vohra, Ranbir (1999). China's Path to Modernization: A Historical Review from 1800 to the Present (3 utg.). Prentice Hall. s. 22. ISBN 978-0-13-080747-2. 
  2. ^ Kang, David C. (2010). East Asia Before the West: Five Centuries of Trade and Tribute. New York: Columbia University Press. s. 59. ISBN 978-0-231-15318-8. 
  3. ^ Kang, David C. (2010). East Asia Before the West: Five Centuries of Trade and Tribute. New York: Columbia University Press. s. 56–57. ISBN 978-0-231-15318-8. 
  4. ^ Kang, David C. (2010). East Asia Before the West: Five Centuries of Trade and Tribute. New York: Columbia University Press. s. 82–106. ISBN 978-0-231-15318-8. 
  5. ^ Cohen, Warren (2000). East Asia at the Center: Four Thousand Years of Engagement with the World. New York: Columbia University Press. ISBN 978-0-231-10108-0. 
  6. ^ Wills, John E. (2010). Past and Present in China's Foreign Policy: From "Tribute System" to "Peaceful Rise". Portland: MerwinAsia. ISBN 978-1-878282-87-3. 
  7. ^ Kang, David C. (2010). East Asia Before the West: Five Centuries of Trade and Tribute. New York: Columbia University Press. s. 17–24. ISBN 978-0-231-15318-8. 
  8. ^ Chan Hok-lam (1968). «The ‘Chinese Barbarian Officials’ in the Foreign Tributary Missions to China during the Ming Dynasty». Journal of the American Oriental Society. 88 (3): 411–418. doi:10.2307/596866. 
  9. ^ a b Fairbank, John K. (1942). «Tributary Trade and China's Relations with the West». The Far Eastern Quarterly. 1 (2): 129–149. ISSN 0363-6917. 
  10. ^ Pyle, Kenneth B. (1996). The Making of Modern Japan (2 utg.). Lexington: D.C. Heath & Co. s. 14–20. ISBN 978-0-669-20020-1. 
  11. ^ Hussain, Imtiaz (2004). Tyranny of Soft Touches: Interculturalism, Multiculturalism, and 21st Century International Relations. Ciudad de México: Universidad Iberoamericana. s. 84. ISBN 968-859-538-1. 
  12. ^ Twitchett, Denis og Mote, Frederick W. (red.) (1988). The Cambridge History of China. Vol. 7: The Ming Dynasty, 1368–1644, Part 1. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-24332-2. 
  13. ^ Kang, David C. (2010). East Asia Before the West: Five Centuries of Trade and Tribute. New York: Columbia University Press. s. 25–33. ISBN 978-0-231-15318-8. 
  14. ^ a b Gundry, R.S. (1884). «China and her Tributaries». National Review (17): 605–619. 
  15. ^ Kerr, George (2000). Okinawa: The History of an Island People (2 utg.). Tuttle Publishing. s. 65–72. ISBN 978-0-8048-2087-5. 
  16. ^ a b Fairbank, John K. og Teng, Ssu-yu (1941). «On the Ch'ing Tributary System». Harvard Journal of Asiatic Studies. 6 (2): 135–246. ISSN 0073-0548. 
  17. ^ Pyle, Kenneth B. (1996). The Making of Modern Japan (2 utg.). Lexington: D.C. Heath & Co. s. 16–19. ISBN 978-0-669-20020-1. 
  18. ^ Kang, David C. (2010). East Asia Before the West: Five Centuries of Trade and Tribute. New York: Columbia University Press. s. 121–130. ISBN 978-0-231-15318-8. 
  19. ^ Turnbull, Stephen (2003). Fighting Ships of the Far-East, Vol. 2: Japan and Korea AD 612–1639. Oxford: Osprey Publishing. ISBN 978-1-84176-478-8. 
  20. ^ Shambaugh, David og Yahuda, Michael (red.) (2008). International Relations of Asia. Rowman & Littlefield Publishers. s. 54. ISBN 978-0-7425-5696-6. 
  21. ^ Vohra, Ranbir (1999). China's Path to Modernization: A Historical Review from 1800 to the Present (3 utg.). Prentice Hall. s. 23–24. ISBN 978-0-13-080747-2. 
  22. ^ Rockhill, William Woodville (1897). «Diplomatic Missions to the Court of China: The Kotow Question I». The American Historical Review. 2 (3): 427–442. ISSN 0002-8762. 
  23. ^ Rockhill, William Woodville (1897). «Diplomatic Missions to the Court of China: The Kotow Question II». The American Historical Review. 2 (4): 627–643. ISSN 0002-8762. 
  24. ^ Rockhill, William Woodville (1905). China's intercourse with Korea from the XVth century to 1895. London: Luzac & Co. s. 5. 
  25. ^ Paludan, Ann (1998). Chronicle of the Chinese Emperors: The Reign-by-Reign Record of the Rulers of Imperial China. London: Thames & Hudson. s. 98. ISBN 978-0-500-05090-3. 
  26. ^ Hui Po-keung (1995). Overseas Chinese Business Networks: East Asian Economic Development in Historical Perspective (Doktorgradsavhandling). State University of New York. s. 59. 
  27. ^ Kang, David C. (2010). East Asia Before the West: Five Centuries of Trade and Tribute. New York: Columbia University Press. s. 109. ISBN 978-0-231-15318-8. 
  28. ^ Gang Deng (1997). «The Foreign Staple Trade of China in the Premodern Era». International History Review. 19 (2): 253–283. doi:10.1080/07075332.1997.9640784. 
  29. ^ Tsai, Shih-shan Henry (1995). The Eunuchs in the Ming Dynasty. State University of New York Press. s. 16. ISBN 978-0-7914-2688-3. 
  30. ^ Twitchett, Denis og Mote, Frederick W. (red.) (1988). The Cambridge History of China. Vol. 7: The Ming Dynasty, 1368–1644, Part 1. Cambridge University Press. s. 301. ISBN 978-0-521-24332-2. 
  31. ^ Swope, Kenneth M. (2002). «Deceit, Disguise, and Dependence: China, Japan, and the Future of the Tributary System, 1592–1596». The International History Review. 24 (4): 757–782. doi:10.1080/07075332.2002.9640980. 
  32. ^ Barfield, Thomas J. (1992). The Perilous Frontier: Nomadic Empires and China, 221 BC to AD 1757 (2 utg.). Oxford: Blackwell Publishers. ISBN 978-1-55786-324-9. 
  33. ^ Richardson, H.E. (1985). A Corpus of Early Tibetan Inscriptions. Royal Asiatic Society. s. 1–25. ISBN 978-1-136-56655-4. 
  34. ^ Stein, Rolf (1972). Tibetan Civilization. Stanford University Press. s. 65. ISBN 978-0-571-09675-6. 
  35. ^ Beckwith, Christopher I. (1987). The Tibetan Empire in Central Asia: A History of the Struggle for Great Power among Tibetans, Turks, Arabs, and Chinese during the Early Middle Ages. Princeton University Press. ISBN 978-0-691-05494-0. 
  36. ^ Mackerras, Colin (1972). The Uighur Empire: According to the T'ang Dynastic Histories, A Study in Sino-Uighur Relations, 744–840. Canberra: Australian National University Press. ISBN 978-0-7081-0457-6. 
  37. ^ Mote, Frederick W. (2000). Imperial China, 900–1800 (1 utg.). Harvard University Press. s. 68–71 og 123–124. ISBN 978-0-674-44515-4. 
  38. ^ Tao Jing-shen (1988). Two Sons of Heaven: Studies in Sung-Liao Relations. University of Arizona Press. ISBN 978-0-8165-1051-1. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Cohen, Warren (2000). East Asia at the Center: Four Thousand Years of Engagement with the World. New York: Columbia University Press. ISBN 978-0-231-10108-0. 
  • Fairbank, John K. og Teng, Ssu-yu (1941). «On the Ch'ing Tributary System». Harvard Journal of Asiatic Studies. 6 (2): 135–246. ISSN 0073-0548. 
  • Fairbank, John K. (1942). «Tributary Trade and China's Relations with the West». The Far Eastern Quarterly. 1 (2): 129–149. ISSN 0363-6917. 
  • Fairbank, John K. (1968). The Chinese World Order: Traditional China’s Foreign Relations. Cambridge: Harvard University Press. ISBN 978-0-674-33347-5. 
  • Huck, Arthur (1970). The Security of China, Chinese Approaches to Problems of War and Strategy. New York: Columbia University Press. s. 24–28. ISBN 978-0-231-08636-3. 
  • Kang, David C. (2010). East Asia Before the West: Five Centuries of Trade and Tribute. New York: Columbia University Press. ISBN 978-0-231-15318-8. 
  • Kang, David C. (2010). «Hierarchy and Legitimacy in International Systems: The Tribute System in Early Modern East Asia». Security Studies. 19 (4): 591–622. doi:10.1080/09636412.2010.524079. 
  • Kang, David C. (2013). «International Relations Theory and East Asian History: An Overview». Journal of East Asian Studies. 13 (2): 181–205. doi:10.1017/S1598240800003908. 
  • Lim Hyung-taek (2008). «Sinocentrism in East Asia and the Task of Overcoming It». Sungkyun Journal of East Asian Studies. 8 (1): 71–87. ISSN 1598-2661. 
  • Sverdrup-Thygeson, Bjørnar (2012). «Et imperium uten naboer? Det dynastiske Kinas glemte diplomatiske tradisjon». Internasjonal politikk. 70 (1): 63–84. ISSN 0020-577X. 
  • Vohra, Ranbir (1999). China's Path to Modernization: A Historical Review from 1800 to the Present (3 utg.). Prentice Hall. ISBN 978-0-13-080747-2. 
  • Wills, John E. (2010). Past and Present in China's Foreign Policy: From "Tribute System" to "Peaceful Rise". Portland: MerwinAsia. ISBN 978-1-878282-87-3. 
  • Yu Ying-shih (1967). Trade and Expansion in Han China: A Study in the Structure of Sino-Barbarian Economic Relations. Berkeley: University of California Press. ISBN 978-0-520-01374-2. 


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Det_kinesiske_tributtsystemet&oldid=23363095»