Daimyō

Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Du kan forbedre denne artikkelen ved å legge inn referanser til gode kilder. Hvem som helst kan fjerne kildeløst materiale uten forvarsel, men den foretrukne tilnærmingen er i første omgang å markere de setningene/påstandene som trenger kildebelegg ved å tilføye {{Trenger referanse|dato=2024-11}} etter påstanden. 2019-10

En daimyō (大名, = stort navn) var en lokal hersker i det føydale Japan.^[1] Opprinnelig betegnet ordet de personer som gjorde seg sterkt gjeldende i de respektive områder. Fra 1100-tallet ble ordet gradvis en betegnelse for en posisjon innen samuraienes rekker. I Muromachitiden fremstod Shugo-daimyō (守護大名) som embedsmenn under Ashikaga-shogunatet, og i Sengoku-tiden fikk man Sengoku-daimyō (戦国大名) som arbeidet for at Japan skulle bli mer enhetlig.

Daimyōene var del av sverdadelen (buke) og var formelt underlagt shōgunatet. De hadde på sin side samuraiene som sine vasaller, som måtte betale for sitt len (han) fra sine inntekter. Ettersom sentralmakten i store deler av Muromachi-tiden ikke klarte å gjøre sin makt fullt gjeldende, kunne mange daimyōer de facto styre sine len helt uavhengig.

I Edo-tiden ble ordet til en betegnelse for en samurai som i egenskap av lensherre ytet shōgunen en reiseinntekt på mer enn 10 000 koku. Føydalherrer med lavere inntekt ble kalt shōmyō (小名, = lite navn). Ved å ilegge dem en rekke forpliktelser kunne Tokugawa-shōgunatet skaffe seg større kontroll over daimyōene. De måtte for eksempel stille familiemedlemmer som gisler, og i rammen av sankin kōtai dele sin egen tid i to halvdeler, mellom opphold i sine len og i Edo.

I Edo-tiden ble daimyōene kategorisert etter følgende faktorer:

1. Kakaku (家格): Familieklasse
2. Kan'i (官位): Embedsrang ved keiserhoffet
3. Kokudaka (石高): Reiseinntekt
4. Yakushoku (役職): Stilling i Edo-shogunatet

Samuraier i sammenheng mot familien Tokugawa ble klassifisert slik:

1. Shimpan-Daimyō (親藩大名): Slekninger
2. Fudai-Daimyō (譜代大名): Slike som ble vasaller før slaget ved Sekigahara.
3. Tozama-Daimyō (外様大名): Slike som ble vasaler etter dette slaget.

De fleste innflytelsesrike posisjoner i bakufu ble gitt til de tallrike Fudai-daimyōer; deres len var for det meste forholdsvis små og lå i det sentrale Japan. Tozama-daimyōene ble derimot utestengt fra viktigere posisjoner, ettersom de tidligere hadde stått i opposisjon til tokugawaene. Deres len var større, delvis med inntekter på mer enn én million koku, og var for det meste i periferien, som for eksempel på Kyūshū.

Daimyōene ble kontrollert ved strenge lover under Edo-shogunatet. I Edo-tiden var det ca. 300 daimyōer og dermed 300 provinser.

Etter at shogunattiden var over, oppfordret regjeringen i den tidlige Meijitiden 1869 daimyōene til å overdra sin styringsrett over land og folk til hoffet. Alle daimyōene fulgte oppfordringen, og ble deretter Chihanji (han-guvernører). I 1871 avskaffet regjeringen alle han og opprettet isteden prefekturer. De tidligere daimyōer ble elevert til den nye adelsstand (華族 Kazoku). Deres status rettet seg etter størrelsen på deres tidligere len.