Gaia

Gaia
Gaia-statue av Gerhard Marcks (1965), Köln
Trossystem		Gresk mytologi
Religionssenter		Antikkens Hellas
Originalt navn		Γαῖα
Foreldre		Aither og Hemera, eller Khaos
Søsken		Eros, Tartaros, Uranos og Nyx
Make		Uranos, Pontos, Tartaros
Barn		Kronos, Pontos, ourea (fjellene), hekatoncheirene, kyklopene, titanene og andre
Aspekt		Jorden, modergudinne
Bosted		Olympos
Tekster		Hesiod: Theogonien
I andre mytologier		Terra (romersk mytologi)

Gaia (gresk: Γαῖα, en poetisk form av Γῆ, Gē, «land» eller «jord»;^[1] også Gaea, eller Ge) var en gudinne eller guddommelig personifisering av Jorden i antikkens greske religion og mytologi.^[2] Hun var en av de greske grunnleggende og opphavlige guddommene. Gaia var den store mor av alt: den primære greske modergudinne; skaperen og den som fødte Jorden og alt i hele universet; de guddommelige guder, titanene og gigantene ble født fra hennes forening med Uranos (Himmelen), mens havgudene ble født ved hennes forening med Pontos (Havet). Hennes motsvarighet i den romerske gudeverden var Terra.^[3]

Det greske ordet «γαῖα» (transkribert som gaia eller gaea, uttalt som Geea) er en parallell form av «γῆ»^[4] (gē, dorisk gresk «γά» - ga og antagelig «δᾶ» da^[5][6]) i betydningen Jorden,^[7] et ord av ukjent opprinnelse.^[8] På mykensk gresk Ma-ka (transkribert som Ma-ga: Moder Gaia) inneholder også roten ga-.^[9][10]

Hesiods Theogonien («Gudenes tilblivelse») forteller hvordan først Khaos og deretter den «bredbarmete» Jorden (Gaia) steg opp og først tok «de mangfoldige Olympos» som ble det evigvarende setet til de udødelige guddommer som besatte Olympos^[11] og dybdene til Tartaros (underverden) nedenfor.^[12]). Gaia brakt fram hennes likeverdige Uranos (Himmelen) for «dekke henne på hver side» og for å være gudenes oppholdssted.^[13] Gaia fødte også fram fjellene (ourea), og Pontos (Havet), «uten den søte kjærlighetsforening».^[14] Etterpå, sammen med Uranos, fødte hun titanene, slik som Hesiod forteller det:

Hun lå med Uranos og fødte dyptsusende Okeanos, Koios og Krios og Hyperion og Iapetos, Theia og Rhea, Themis og Mnemosyne og den gullkronete Foibe og den elskede Tethys. Etter disse ble Kronos født, den snedige, yngste og mest forferdelige av alle hennes barn, og han hatet sin spreke far.^[15]

I henhold til Hesiod avlet Gaia ytterligere avkom med Uranos, først de gigantiske enøyde kyklopene: Brontes (Torden), Steropes (Lyn) og Arges (Skinnende);^[16] deretter hekatoncheirene: Kottos, Briareos og Gyges, hver av dem med hundre armer og femti hoder.^[17] Da hver av kyklopene og hekatoncheirene ble født, skjulte Uranos dem på et hemmelig sted inne i Gaia, noe som påførte henne stor smerte. Så Gaia tenkte ut en plan: Hun skapte en stor sigd av grå flint, og med den benyttet Kronos til å kastrere sin far Uranos da han kom for å ligge med Gaia. Fra Uranos' flytende blod framstilte Gaia ytterligere vesener; erinnyerne, gigantene, og meliaiene (asketreets nymfer). Fra Uranos' testikler som havnet i havet ble Afrodite født.^[18]

Med sin sønn Pontos fødte Gaia havguddommene Nerevs, Thaumas, Forkys, Keto, og Eurybia.^[19]

Ettersom Kronos hadde lært av Gaia at det var skjebnebestemt at han selv bli veltet og overmannet av sitt eget avkom, svelget han hvert eneste barn som hans søster Rhea fødte ham. Men da Rhea var gravid med sitt yngste barn, Zevs, søkte hun hjelp fra Gaia, og da Zevs ble fødte tok Gaia barnet til sin omsorg, og i Zevs' sted tok Rhea en stein, og inntullet i fødeklær ga hun det til Kronos som øyeblikkelig svelget det.^[20]

På Gaias råd^[21] beseiret Zevs titanene, men etterpå var Gaia sammen med Tartaros (Underverden) og født deretter den yngste av alle sine sønner, Tyfon, som ble den siste store utfordring til Zevs autoritet.^[22]

I henhold til Pseudo-Apollodorus var Gaia og Tartaros foreldre til Ekhidna, et monster i gresk mytologi, halvt kvinne, halvt slange.^[23]

Zevs skjulte Elara, en av sine mange elskerinner, fra Hera ved å gjemme henne under jorden. Hans sønn med Elara, giganten Tityos, er av den grunn sagt å ha vært en sønn av Gaia, jordgudinnen.^[24][25]

Gaia er blitt foreslått av Joseph Fontenrose^[26] som den opprinnelige guddommen bak oraklet i Delfi. Avhengig av kilden ga Gaia sine krefter videre til Poseidon, Apollon eller Themis. Apollon er best kjent som orakelkraften bak Delfi, allerede lenge etablert på tiden til Homer. Etter at Apollon drepte Gaias avkom Python der, overtok han de ktoniske (underjordiske) kreftene.

I antikkens greske kunst ble Gaia representert på en av to måter: I athensk vasemaleri ble hun framstilt som en matroneaktig kvinne kun halvveis oppsteget fra jorden, ofte i handlingen av å overlevere barnet Erichthonios, den framtidige kongen av Athen, for å bli oppfostret av Athene (se bilde). Erichthonios ble i henhold til gresk mytologi født ut av Attikas jordsmonn som hadde blitt befruktet av Hefaistos' sæd etter at denne hadde forsøkt å ta Athene med vold. I mosaikkbilder framstår hun som en kvinne som halvt liggende på jorden omgitt av karpoi («frukter»; latin: carpi), barneguder som var jordens frukt (se bilde).^[27][28] Disse karpoi var mangedelte aspekter av Plutos, guden for grøde.^[28]

Da kulturhelten Aristaios ble født, i henhold til Pindaros' niende pythianske ode og Apollonios Rhodios,^[29] tok Hermes ham for å bli oppfostret på nektar og ambrosia («udødlighet»), og han ble gjort udødelig av Gaia.

Eder som ble sverget til Gaias navn ble betraktet som de mest bindende av alle eder.^[27]

I moderne tid har Gaia, som Moder Jord, blitt forsøkt tolket, blant annet av James Mellaart, Marija Gimbutas og Barbara Walker, som en senere form av den neolittiske, urindoeuropeiske modergudinne, æret siden steinalderen. Hennes eksistens er dog en spekulasjon og en kontroversiell teori i det akademiske samfunn. En del moderne mytografer, som blant annet Károly Kerényi, Carl A. P. Ruck og Danny Staples, tolker gudinnene Demeter, «moderen», Persefone, «datteren», og Hekate, «aldrende kvinne», som aspekter av en tidligere stor modergudinne identifisert som Gaia eller hennes minoiske motpart Rhea. På Kreta ble en gudinne dyrket som Potnia Theron, «dyrenes herskerinne», eller kun som Potnia, «herskerinnen», og er også foreslått som Rhea eller Gaia. Tittelen ble senere benyttet i greske tekster på Demeter, Artemis eller Athene.^[30] Modergudinnen Kybele i Anatolia, også en tidlig gudinne for naturen og fruktbarhet, ble delvis identifisert av grekerne med Gaia, men i større grad med Rhea og Demeter, og som romerne identifiserte med Magna Mater («store mor»).

Det mytologiske navnet Gaia ble fremmet på nytt i 1979 av miljøforskeren James Lovelock i hans bok Gaia: A New Look at Life on Earth; hans Gaia-hypotese ble støttet av den amerikanske biologen Lynn Margulis. Teorien foreslår at levende organismer og uorganiske materiale er deler av et dynamisk system som former Jordens biosfære, og sørger for at Jorden har et egnet miljø for liv. Det vil si at alle Jordens levende organismer regulerer biosfæredelen, slik at den vedvarer å være beboelig for organismene selv.^[31] I en del varianter av den samme teorien er Jorden selv sett på som en organisme med selvregulerende funksjoner. Ytterligere bøker av Lovelock og andre har popularisert Gaia-hypotesen, som har i stor grad bli omfavnet og gått inn i alminnelig anvendelse som del av den økte oppmerksomhet og bekymring for miljøproblemene på 1990- og 2000-tallet.

Gaia er personifiseringen av Jorden og disse er hennes avkom som knyttet til ulike myter. En del er knyttet med i overensstemmelse, en del er kun nevnt i mindre varianter av myter, og andre er knyttet i varianter som er betraktet som å reflektere en forveksling av emnet eller tilknytning.

• 
  Relieff av Gaia i Bratislava
• 
  Gaia, detalj fra Pergamonalteret
• 
  Tegning av relieff fra 460 f.Kr. Gaia tilbyr Erichthonios til Athene. Til høyre Kekrops
• 
  Avtegning av Aristofanes' Gaia, attisk rødfigurvase, 410-400 f.Kr.
• 
  Gaea (1875), takmaleri av Anselm Feuerbach, Wien
• 
  Naturformasjon i Canada som kalles for «Gaias klitoris»

• Apollodorus: Apollodorus, The Library, with an English Translation by Sir James George Frazer, F.B.A., F.R.S. in 2 Volumes, Cambridge, MA, Harvard University Press; London, William Heinemann Ltd. 1921
• Fontenrose, Joseph (1959): Python: A Study of Delphic Myth and its Origins, Berkeley: University of California Press, opptrykk 1980
• Hesiod: Theogonien i: The Homeric Hymns and Homerica with an English Translation by Hugh G. Evelyn-White, Cambridge, MA., Harvard University Press; London, William Heinemann Ltd. 1914.
• Kerenyi, Karl (1951): The Gods of the Greeks
• Ruck, Carl A.P. & Staples, Danny (1994): The World of Classical Myth.
• Smith, William (1873): «Gaea» i: Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology, London

• (en) Gaia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• «Gaia» hos Theoi Project; referanser til Gaia i klassisk litteratur og kunst