Nothing Special   »   [go: up one dir, main page]
Hopp til innhold

Kronos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den utskrivbare versjonen støttes ikke lenger eller har rendringsfeil. Oppdater eventuelle bokmerker i nettleseren din og bruk nettleserens standard utskriftsfunksjon i stedet.
Kronos
Kronos med sigden
TrossystemGresk mytologi
ReligionssenterAntikkens Hellas
Originalt navnΚρόνος
ForeldreGaia og Uranos
SøskenTitanene
MakeRhea
BarnZevs, Hera, Poseidon, Hades, Hestia, Demeter, Kheiron
AspektTiden, høst, avlinger
SymbolerSigd
TeksterHesiod: Theogonien
I andre mytologierSaturn (romersk mytologi)

Kronos (gresk: Κρόνος) var i henhold til gresk mytologi en opphavelig guddom, den yngste og lederen av titanene, sønn av Uranos (Himmelen) og Gaia (Jorden). Han ledet et opprør mot sin far og hersket i den mytologiske gullalderen inntil han selv ble veltet av sin sønn Zevs og fengslet i Tartaros, et nivå i underverden Hades.

Kronos er vanligvis framstilt med en sigd, krumkniv eller ljå, hvilket var redskapen han benyttet for å kastrere og avsette sin far Uranos. I Athen på den tolvte dagen av den attiske måneden av Hekatombaion, ble en festival kalt Kronia holdt til ære for Kronos for å feire høsten, noe som antyder at som et resultat av hans tilknytning til den ærbare gullalderen, fortsatte Kronos å være beskytter av høsten og avlingene. Han ble forstått som en gud for tiden og tidsaldrene.[1] I klassisk tid ble Kronos identifisert med den romerske guddommen Saturn.

Gresk mytologi og tidlige myter

Statue av Kronos som spiser sine barn
Kronos spiser sine barn, maleri av Rubens, 1636-1638

I oldtidsmytene som ble nedtegnet av Hesiod i hans Theogonien fortelles det at Kronos misunte makten til sin far Uranos, herskeren over universet. Uranos gjorde seg til fiende av Kronos mor Gaia da han skjulte hennes yngste avkom, hekatoncheirerne (kjemper med hundre armer) og kyklopene (kjemper med et øye), i Tartaros slik at de ikke kunne se lyset. Gaia framstilte en stor sigd av flint og tilkalte Kronos og hans brødre for å overtale dem til å kastrere deres far.[2]

Kun Kronos var villig til å gjøre det og Gaia ga sigden til ham. Da Uranos steg ned fra himmelen for å ligge med Gaia, skjulte Kronos seg og ved verdens fire hjørner skjulte hans fire brødre seg: Krios, Koios, Hyperion og Iapetos. Da Uranos holdt de ham fast mens Kronos svingte sigden og kastrerte sin far. Deretter kastet han testiklene i havet. Fra blodet som rant fra Uranos og falt på jorden, ble gigantene, erinnyerne og meliaierne skapt eller født. Fra testiklene ble det dannet et hvitt skum hvor gudinnen Afrodite ble født.[2]

Etter å ha avsatt Uranos lot Kronos fengsle hekatoncheirer, gigantene, og kyklopene, og satte dragen Kampe vokte dem. Sammen med sin søster Rhea tok de tronen som gudekonge og dronning. Denne perioden ble kalt for gullalderen da folket på denne tiden ikke hadde behov for lover eller regler; alle gjorde det rette og riktige, og umoral var fraværende.

Kronos lærte fra Gaia og Uranos at det var skjebnebestemt at han selv ville bli veltet av sine sønner, akkurat som han selv han veltet sin far. Selv om han avlet gudene Demeter, Hestia, Hera, Hades og Poseidon med Rhea, svelget han dem straks de ble født for å unngå at profetien skulle gå i oppfyllelse. Da Rhea var gravid med det sjette barnet, Zevs, gikk hun til Gaia for å søke råd for å redde ham og til sist få gjengjeldelse på Kronos. Med Gaias råd fødte Rhea barnet i hemmelighet på Kreta, og ga Kronos en stein tullet inn i fødeklær. Denne steinen, også kjent som omfalossteinen, tok Kronos og svelget i den tro at det var hans sønn.[1]

Rhea holdt Zevs skjult i en grotte i fjellet Psilorítis på Kreta. I henhold til en del versjoner av myten, ble han fostret opp av en geit som Amalthea mens en gruppe av korybantere, bevæpnede mannlige dansere i rustning, ropte og klappet i hendene for å overdøve barnet skrik slik at Kronos ikke skulle oppdage det. Andre versjoner av myten forteller at Zevs ble tatt vare på av en nymfe med det likelydende navnet Adamanthea. Hun skjulte Zevs ved å la ham dingle fra et tre i enden av et reip slik at han var ikke i himmelen, på jorden eller i havet, de verdener som hans far Kronos hersket over. En tredje versjon forteller at han ganske enkelt ble oppfostret hos sin bestemor Gaia.

Straks Zevs var blitt voksen benyttet Zevs et brekkmiddel som han hadde fått av Gaia til å tvinge Kronos til å gulpe opp innholdet av magen. Det kom i motsatt rekkefølge: første omfalossteinen, som ble satt ned på Pytho ved Parnassosfjellet som et tegn til dødelige mennesker, og deretter hans to brødre og tre søstre. I andre versjoner av denne fortellingen var det gudinnen Metis som ga Kronos et brekkmiddel som tvang ham til å kaste opp sine barn, eller alternativt at Zevs skar opp magen på sin far. Etter å ha satt fri sine søsken, slapp han løs hekatoncheirer, gigantene, og kyklopene som i takknemlighet smidde hans torden- og lynstråle, en trefork for Poseidon og Hades' hjelm av mørke.

Mishandlingen av Uranos, av Giorgio Vasari: Kronos beseirer sin far Uranos, den greske himmelguden i tiden før Zevs.

I en omfattende gudekrig som kalles for Titanomachia, titanenes kamp, fikk Zevs sammen med sine brødre og søstre, og med hjelp fra hekatoncheirer, gigantene, og kyklopene, styrtet Kronos og de andre titangudene. Etterpå ble mange av titanene fengslet i Tartaros, men ikke alle: Atlas, Epimethevs, Menoitios, Okeanos og Promethevs ble ikke fengslet. Gaia fødte monsteret Tyfon for å ta hevn over de fengslete titanene.

Fortellinger om Kronos' skjebne etter gudekrigen er ulike. I homeriske og andre tekster er han fengslet sammen med andre titaner i Tartaros. I orfiske dikt er han fengslet for all evighet i grotten til nattens gudinne Nyx. I en annen versjon ble titanene løslatt fra Tartaros av kyklopene. I Vergils Æneiden er Latium (det sentrale området i Italia hvor byen Roma ble grunnlag) hvor Saturn (Kronos) unnslipper til og ble konge og lovgiver som følge av hans nederlag for sin sønn Jupiter (Zevs).

En annen redegjørelse som er referert til av Robert Graves, etter den bysantinske mytografen Johannes Tzetzes,[3] hevdes det at Kronos selv ble kastrert av Zevs slik Kronos hadde gjort med sin sønn. Imidlertid var emnet av en sønns kastrasjon av sin far, eller kastrasjon i alminnelighet, såpass benektet av greske mytografer at de ble undertrykket fra deres fortellinger fram til den kristne tid da Tzetzes virket.

Libysk fortelling av Diodorus Siculus

Skotsk plakett med Kronos i borgen Edzell Castle i Angus; en av sju plaketter med planetariske guddommer.

I en libysk eventyrlignende fortelling omtalt av Diodorus Siculus (100-tallet f.Kr.) er det sagt at Kronos (som Saturn) skal ha hersket over Italia, Sicilia og nordlige Afrika. Han siterer som bevis fjellene på Sicilia som på hans tid var kjent som Kronia. Sammen med titanene gikk Saturn til krig mot sin bror Jupiter som hersket over Kreta, og sin svoger Hammon som hersket over det mytiske fjellet Nysa, som da ble sagt å være en øya ved elven Triton et sted i Afrika.

Kronos tar sin søster Rhea fra Hammon som sin egen hustru. Kronos blir selv beseiret av Hammons sønn Bacchus (Dionysos), som utpeker Jupiter Olympus, sønn av Kronos og Rhea, som hersker over Egypt. Bacchus og Jupiter Olympus forener deretter sine krefter for å beseire de gjenværende titanerne på Kreta, og ved Bacchus' død, arver Jupiter Olympus alle kongedømmene og blir herre over verden.[4]

Sibyllens orakler

Kronos er igjen nevnt i Sibyllens orakler, i særdeleshet bok tre, som gjør Kronos, «Titan», og Iapetos, de tre sønnene til Uranos og Gaia, til mottakere av en tredjedel av jorden av hver, og hvor Kronos blir gjort til konge av dem alle. Etter Uranos' død, forsøker Titans sønner å drepe Kronos' og Rheas barn av hankjønn så snart de er født, men ved Dodona (et kjent kultsted for Zevs i nordvestlige Hellas) føder Rhea i all hemmelighet sine sønner Zeus, Poseidon og Hades, og sender dem deretter til Frygia for å bli oppfostret under omsorgen til tre fra Kreta. Da de får vite om dette lar seksti av Titans menn Kronos og Rhea fengsles, noe som får Kronos' sønner til å erklære krig og kjempe i den første av alle kriger mot dem.

Denne fortellingen nevner ingenting om at Kronos har drept sin far eller forsøkt å drepe sine barn.

Kronos eter sine barn, Goya, maleri 1819/1823

H. J. Rose, forfatteren av standardverket A Handbook of Greek Mythology, kunne slå fast i førsteutgaven (6. utgave kom i 1958) at forsøkene på å gi Kronos en gresk etymologi ikke hadde lyktes.

I nyere tid har Michael Janda (2010) [5] kommet med en særegen indoeuropeisk etymologi som «kutteren», fra rotordet *(s)ker-, «å kutte» (gresk: κείρω, keirō), motivert fra Kronos' vesen som den som «skjærer himmelen» (eller kanskje mer sannsynligvis ved å skjære av genitalene av den antropomorfiske Uranos. Den indoiranske refleks av rotordet er kar, generell betydning «å gjøre, skape» (derav begrepet karma), men Janda argumenterer at den opprinnelige meningen av «å kutte» i en kosmogonisk mening er fortsatt bevart i en del vers av Rigveda vedrører til Indras heroiske «kutting», slik som den til Kronos, resulterte i skapelse:

RV 10.104.10 ārdayad vṛtram akṛṇod ulokaṃ «han rammet Vrtra dødelig, kutting [> skapte] en fri vei»
RV 6.47.4 varṣmāṇaṃ divo akṛṇod «han kuttet [> skapte] himmelens høyde».

Det kan peke mot en eldre urindoeuropeisk religion rekonstruert som *(s)kert wersmn diwos, «med råd av et kutt skapte himmelens bredde/høyde».[5] Den greske kastrasjonsmyten har sin parallell i den hurrittiske Kumarbisangen hvor Anu (himlene) ble kastrert av Kumarbi. I Ullikummisangen benytter Tarhund (Teshub) «sigden som himmelen og jorden en gang hadde blitt adskilt med» for å beseire monsteret Ullikummi,[6] etablerer at «kastrasjonen» av himlene ved hjelp av en sigd var en del av en skapelsesmyte hvor et opprinnelig kutt skapte en åpning eller et gap mellom himmelen (tenkt som kuppel gjort av stein)[7] og jorden, noe som gjorde tidens begynnelse mulig (Chronos, personifiseringen av tiden) og den menneskelige historie.[8]

I løpet av antikken ble Kronos tidvis fortolket som Chronos, personifiseringen av tiden; [9] i henhold til Plutark mente grekerne at Kronos var et allegorisk navn for Chronos.[10] I løpet av renessansen avledet sammensmeltningen av Kronos og Chronos til figuren «Fader Tid» i sentrale Europa, utøvelsen av slåttånden om høsten. Fader Tid ble vanligvis framstilt som en eldre skjeggete mann, kledd i en lang kappe og bar med seg et timeglass og en hjå.

En teori som ble diskutert på 1800-tallet, og er fortsatt bærer av argumentasjon,[11] er at Kronos er beslektet med «hornet» (hornformet) ved å anta en semittisk avledning fra qrn.[12] Andrew Langs innvending er at Kronos var aldri framstilt med horn i gresk kunst,[13] ble adressert av Robert Brown,[14] som argumenterte at i semittisk anvendelse, som i Den hebraiske Bibelen, var qeren det som tilkjennega «makt». Da greske skribenter i Midtøsten møtte guden El, gjenga de hans navn som Kronos.[15]

Robert Graves har foreslått at kronos betyr «kråke», beslektet med det gammelgreske ordet korōnē (κορώνη), «kråke», ved at Kronos ble avbildet med en kråke, noe også andre guddommer ble: Apollon, Asklepios, Saturn, og fjernere kulturkretser som walisiske Bran og norrøne Odin.

El, den fønikiske Kronos

Da grekerne møtte fønikerne og senere hebreerne, identifiserte de den semittiske guden El, ved interpretatio graeca, med Kronos.

Denne assosiasjonen ble nedtegnet en gang rundt 100 e.Kr. av Herennios fra Byblos' fønikiske historie som rapportert i Eusebius' Præparatio Evangelica I.10.16.[16] Denne fortellingen, som synes som en sammenblanding av mange myter, tilla Eusebius til en Sanchuniathon, en delvis legendariske fønikiske historiker fra før Trojakrigen, indikerer at Kronos var opprinnelig en kanaanittisk hersker som grunnla byen Byblos, dagens by Jbeil i Libanon, og ble senere guddommeliggjort. Denne versjonen oppgir hans alternative navn som Elos eller Ilos, og hevder at i det 32. året av hans styre kastrerte, drepte og guddommeliggjorde han sin far Epigeios eller Autokthon «som de etterpå kalte for Uranos». Det er ytterligere hevdet at etter skip ble oppfunnet, besøkte Kronos «den befolkede verden», ga Attika som gave til sin datter Athene, og Egypt til Taautos, sønn av Misor og oppfinner av skrivekunsten.[17]

Romersk mytologi og senere kultur

Saturntempelet i Forum Romanum.

Mens grekerne betraktet Kronos som en ondskapsfull og voldsom kaoskraft, og mente at de olympiske gudene hadde innført en tidsalder med fred og orden ved å ta makten fra primitive og ondsinnede titaner, hadde romerne et mer positivt og uskyldig syn på guddommen ved å sammensmelte deres stedegne guddom Saturn med Kronos. Mens grekerne betraktet Kronos som kun et mellomstadium mellom Uranos og Zevs, fikk han som Saturn en langt større aksept innenfor romersk religion. Festivalen Saturnalia var dedisert til hans ære, og minst ett tempel for Saturn eksisterte allerede i det arkaiske romerske kongedømmet.

Hans tilknytning til den saturnske gullalderen førte til sist at han ble guden for tiden, det vil si for kalendere, sesonger, og innhøstning, skjønt ikke til å bli forvekslet med Chronos, den ikke beslektede legemliggjørelsen av tid i alminnelighet, men uansett ble Kronos blant hellenistiske lærde i Alexandria og i senere i løpet av renessansen, smeltet sammen med navnet Chronos, som «Fader Tid».[9]

Som et resultat av Kronos betydning for romerne, fikk hans romerske utgave, Saturn, en stor innflytelse på Vestens kultur. Den syvende dagen av den jødisk-kristne uken er på latin kalt for Dies Saturni («Saturns dag»), hvilket på engelsk ble til ordet Saturday, det vil si lørdag. I astronomien er planeten Saturn oppkalt etter den romerske guddommen. Det er den ytterste planeten av de klassiske planetene, det vil si de som er synlige for det nakne øye.

Referanser

  1. ^ a b «Kronos», Theoi Project
  2. ^ a b Hesiod: Theogonien. 188ff.
  3. ^ Graves, Robert & Patai, Raphael (1983): Hebrew Myths, Greenwich House, 21.4
  4. ^ Diodorus Siculus, bok III
  5. ^ a b Janda, Michael (2010): Die Musik nach dem Chaos, Innsbruck, s. 54-56.
  6. ^ Graf, Fritz Marier, Thomas (1996): Greek mythology: an introduction, overs. Thomas Marier, ISBN 978-0-8018-5395-1, s. 88.
  7. ^ Se Firmament
  8. ^ Janda 2010, s. 54 og passim.
  9. ^ a b Oppslagsord Κρόνος i: A Greek–English Lexicon
  10. ^ Plutarch: On Isis and Osiris, 32
  11. ^ «Vi vil like å foreslå om den semittiske forstavelsen q r n kan bli knyttet til navnet Kronos,» foreslo A. P. Bos så sent som 1989, i Cosmic and Meta-cosmic Theology in Aristotle's Lost Dialogues, 1989:11 note 26.
  12. ^ Som i Lewy, H. (1895): Die semitischen Fremdwörter in Griechischen, s. 216; Brown, Robert (1877): The Great Dionysiak Myth, ii.127. «Kronos signifies 'the Horned one'», Alexander Hislop hadde tidligere hevdet i The Two Babylons; or, The papal worship proved to be the worship of Nimrod and his wife, Hislop, 2. oppl. 1862, s. 46 med noten "Fra krn, et horn. Epitetet Carneus anvendt på Apollon er bare en annen form av det samme ordet. I de orfiske hymner er Apollon tiltalt som «den tohornete gud».
  13. ^ Lang, Andrew (1897): Modern Mythology, s. 35.
  14. ^ Brown, Robert (1898): Semitic Influence in Hellenic Mythology, s. 112ff.
  15. ^ «Philôn, who of course regarded Kronos as an Hellenic divinity, which indeed he became, always renders the name of the Semitic god Îl or Êl ('the Powerful') by 'Kronos', in which usage we have a lingering feeling of the real meaning of the name» (Brown 1898:116)
  16. ^ Walcot, Peter (mai 1965): «Five or Seven Recesses?» i: The Classical Quarterly, New Series, 15.1, s. 79. Sitatet står som Philo Fr. 2. Herennios ble også kalt for Filon.
  17. ^ Eusebius av Cæsarea: Praeparatio Evangelica, bok 1, kapittel 10.

Eksterne lenker

  • (en) Kronos – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Rediger på Wikidata
  • «Kronos», Theoi Project og med flere sitater fra klassisk litteratur og kildetekster som bekrefter de fleste utsagn i denne artikkelen
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kronos&oldid=21863830»