Dette ervervsskiftet i deler av landet kalles yngre steinalder eller neolittisk tid. Denne fasen regnes vanligvis å ha vart frem til rundt 1800 fvt. og er et uhyre sammensatt tidsrom preget av en rekke nye redskapsformer og ervervsmåter. Det blir nå etter hvert vanlig å bruke slipte redskaper av flint eller andre bergarter, og leirkar blir i en viss utstrekning tatt i bruk til koking og oppbevaring.
Noe skarpt teknologisk skille i overgangsfasen ser det likevel ikke ut til å ha vært. Selv om de første sporene etter februk og dyrking nok fantes langs deler av kysten i Sør-Norge, fremfor alt langs Oslofjorden, blir både innlandet og kysten nordover tidlig preget av de nye ervervsformer.
Paleobotaniske og arkeologiske granskninger kan vise at februk og kornavl har fått innpass så langt nord som til Lofoten. Men ser vi landet under ett, ble ikke alle steder like mye preget av de nye ervervsformene. Jordbruket var fortsatt noe nytt og fremmed som måtte tilpasses det tidligere levesettet.
Også den rene jegerøkonomien fikk en sterk utvikling og spredning i dette tidsrommet. Således er boplassene blitt flere og større, ikke minst i Nord-Norge (jamfør Karlebotn-funnene), men også i det østnorske innlandet finner vi nå omfattende spor etter jegerfolk.
Årsakene til at fangstbefolkningen er økt samtidig som bondens livsform får innpass, kan diskuteres. Én grunn synes imidlertid å være at jegernes utstyr i yngre steinalder er blitt langt bedre og mer variert enn tidligere; blant annet ble sliping og andre finere formteknikker tatt i bruk. Hovedredskapene har vært slipte flintøkser, skafthulløkser av stein og flintdolker, som var karakteristisk for sørøst-skandinaviske bondekulturer i yngre steinalder og tidlig bronsealder.
De nordligere skog- og fjelltraktene i Østerdalen med hardere klima og magrere jord, men gode fangst- og fiskemuligheter, har på samme tid fått en befolkning som brukte slipte skiferredskaper, fint tilhugde kvartsittspisser og grove steinklubber som dominerende utstyr. Dette er gjenstander som hører hjemme i yngre steinalders fangstkulturer enda lenger nord og øst. Med andre ord har det i innlandet, som mange andre steder i yngre steinalder, eksistert forskjellige ervervsformer, redskapstradisjoner og folkegrupper side om side.
Totalt sett har det vært en betydelig folkeøkning i Norge i yngre steinalder. Innføringen av jordbruket er antagelig årsaken til denne folkeøkningen. Fehold og åkerbruk, kombinert med fangst og fiske, ga et så allsidig næringsgrunnlag at de ressursene som fantes kunne skape livsvilkår for langt flere mennesker enn før.
Noen enhetlig kultur og befolkning har det imidlertid ikke vært. Etter funnene å dømme må vi regne med at grupper med en jordbrukspreget livsform og økonomi i visse strøk har levd side om side med jegerfolk. Dette kan blant annet studeres i det arkeologiske materialet fra Hedmark. Her har Mjøsbygdene og Solør-Odal åpenbart blitt bosatt av folk som har dyrket jord og hatt kontakt med bønder lenger sør og øst.
Kommentarer (5)
skrev Per Anders Todal
svarte Per Anders Todal
svarte Frans-Arne Stylegar
skrev Egil L. Thorvaldsen
svarte Frans-Arne Stylegar
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.