Rundt midten av 1800-tallet var det ingen som brukte ordet folkedrakt. Ordet bunad, i den betydningen vi kjenner det i dag, var ikke funnet opp enda. For de bøndene som fortsatt gikk kledd i sine stedegne klær, var det unødvendig å ha et spesielt ord for dem. Disse klærne var klesskikken deres og en integrert del av livet i hverdag og høytid. For dem som sto utenfor og betraktet, framsto klærne som fremmedartede og alderdommelige, pittoreske og nasjonale. Slik oppsto begrepet nasjonaldrakt, som i mange år ble brukt om både bøndenes folkedrakter og borgernes bruk av disse. Akkurat som nasjonalromantikken fikk sterkere betydning for Norge enn for mange andre land, ble også nasjonaldraktene viktigere symboler her.
Mange ulike faktorer virket sammen da Norge skulle bygges som nasjonalstat på 1800-tallet. Nasjonale institusjoner som universitet, teatre og museer ble etablert, og det dukket opp stadig flere frivillige organisasjoner. Ikke minst fikk folkehøgskolene mye å si for etableringen av det norske, og det var også her de første bunadene kom i bruk som festantrekk.
På denne tiden var det spesielt draktene fra Hardanger som ble tatt i bruk. Det var flere grunner til at akkurat Hardanger ble valgt ut blant de bygdene som var ansett for å være høyverdige og norske nok. Hardanger var allerede kjent for borgerskapet gjennom billedkunsten og teatertablåene. For at området skulle være attraktivt nok for avbildning og gjenskaping, måtte det ha særpreg – det måtte skille seg tydelig ut fra det som kom utenfra, det måtte med andre ord være typisk norsk. Draktskikken i Hardanger var både alderdommelig og særpreget. Området viste seg også å være interessant for de første turistene som kom til landet, og etter hvert som fotografering ble vanligere, spredde det seg bilder av nasjonalt kledde kvinner fra Hardanger. Hovedinntrykket av disse første nasjonaldraktene var livkjoler med en fasong som kan spores tilbake til renessansemote med sterke og klare farger. Dette var en kontrast til bymotenes mørke drakter, men egentlig var dette bare deler av draktskikken som var i bruk. Det var bare de delene som ble oppfattet som interessante nok som ble omskapt til nasjonaldrakt.
Forkjemperne for det norske og nasjonale var klar over at det fantes levende draktskikker også i andre områder av landet. Setesdal, Hallingdal og Telemark er de mest kjente distriktene der folkedraktskikken var særpreget og i bruk lenge. Men med få unntak var det likevel bare klær fra Hardanger som ble omformet til nasjonaldrakt på denne tida. Det var først etter at unionen med Sverige var oppløst i 1905 og Norge var blitt en selvstendig stat, at arbeidet med å få fram bunader fra flere kanter av landet ble interessant.
Den første boka om norske bunader kom ut i 1903, med tittelen Norsk klædebunad. Det var en uanselig, liten bok på bare 30 sider. Men like fullt kom den til å få stor betydning. Det var Norigs ungdomslag og Student-maallaget som ga ut boka, og Hulda Garborg var forfatter. Her fikk hun formidlet det hun kjente til av gamle folkedrakter omkring i landet, og hun ga råd om hva som burde videreføres, hva som kunne tas opp igjen, og hva som burde legges bort for godt. Det var også her hun introduserte begrepet bunad. Men hun brukte det ikke slik vi bruker ordet i dag. I Garborgs sammenheng var det ingen vesensforskjell på de gamle bondeklærne og de en nå skulle ta i bruk, så hun kalte begge deler for bunad. Uttrykket er hentet fra det gammelnorske ordet bunadr, som har vært brukt i sammenstillinger som kledebunad, fotbunad, husbunad og bokbunad. I dag er det kortforma av kledebunad som er mest brukt, og da som en beskrivelse på festklær som på en eller annen måte har sitt utspring i folkedraktene.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.