Troms og Finnmark

Det tidligere fylket har en lang kystlinje, dypt innskåret av fjorder og med mange og store øyer. Den sørlige og vestlige delen har et svært markert relieff med dramatiske høydeforskjeller mellom fjell og lavland. I nord og øst er formene roligere, særlig på Finnmarksvidda.

De kystnære traktene i sør preges av forrevne landskapsformer, et resultat av sterk erosjon gjennom istidene. I indre strøk finnes flere lange dalfører med svakt fall, som Bardudalen, Målselvdalen, Skibotndalen og Reisadalen. Mellom fjordbotnene ligger lave eid. Strandflaten er best utviklet ved Harstad og innenfor Senja. Utenfor kysten av Troms og Finnmark ligger en rekke med store øyer. Senja, Kvaløya, Ringvassøya, Sørøya og Seiland er alle blant Norges ti største øyer. I tillegg ligger den østre delen av Norges største øy, Hinnøya, i Troms og Finnmark. Øst for Magerøya er kysten uten skjærgård og øyer. Her er kysten imidlertid innskåret av noen av landets lengste og bredeste fjorder: Porsangen, Laksefjorden, Tanafjorden og Varangerfjorden. Disse skiller seg fra de typiske norske fjordene ved at de mangler den grunne terskelen ytterst, og har form mer som vide havbukter.

Grunnfjellsområdet i det indre av Troms og Finnmarkt ligger jevnt over rundt 300–500 meter over havet. Rekken av gaiser i nord demmer opp for vassdragene; Finnmarksvidda er derfor temmelig myrlendt med mange innsjøer, og de mange elvene bukter seg i rolige løp gjennom vide daler oppe på selve vidda og samler seg i to hovedvassdrag som har brutt gjennom de lagdelte sandsteinsbergartene: Altaelva i vest og Tana i den østlige delen av vidda.

Det tidligere fylkets store utstrekning og varierte topografi gir store forskjeller i klima og værforhold. Kyststrøkene har milde vintre og kjølige somre, mens innlandet preges av strenge vintre og ofte varmt sommervær. Middeltemperaturen for juli varierer fra 10–12 °C ved kysten til 14 °C i innlandet. Januar–februar har middeltemperaturer fra –2 °C i enkelte kyststrøk til –15 °C i innlandet. Den laveste lufttemperaturen som er registrert i Norge ble målt i Karasjok 1. januar 1886, −51,4 °C.

Innlandet er generelt nedbørfattig og preges av konvektiv nedbør i sommermånedene. I kyststrøkene faller det mest nedbør på høsten og vinteren når aktiviteten ved polarfronten er størst. Årsnedbøren varierer fra 300 millimeter på Finnmarksvidda og i skjermede dalstrøk til 1500 millimeter på de mest eksponerte stedene på kysten.

• Les mer om klimaet i Troms og klimaet i Finnmark.

Det meste av berggrunnen sør og vest i Troms og Finnmark ble avsatt i kambrosilur, sterkt foldet og omdannet under de kaledonske jordskorpebevegelser. Flere steder forekommer magmatiske bergarter fra kaledonsk tid, mest gabbro. Dette gjelder særlig i Lyngsalpan, der gabbroen utgjør størstedelen av det sammenslåtte fylkets høyeste områder. Høyest er Jiehkkevárri med sine 1834 meter over havet.

Sør-Varanger, Karasjok og Kautokeino ligger øst for den kaledonske foldesonen og tilhører det baltiske skjoldet med sine grunnfjellsbergarter. En bred sone mellom fjordstrøkenes kaledonider og grunnfjellsskjoldet har mektige lag av lett omdannede sandsteiner av senprekambrisk alder som ble avsatt i Varangeristiden.

Folketall per 1. januar 2023, endring i prosent i perioden 2014–2023 og innbyggere per km².

^{Tabell 1. 1) Tjeldsund kommune i Nordland ble 1. januar 2020 slått sammen med Skånland kommune til nye Tjeldsund kommune og overført til Troms og Finnmark.}

Folketall per 1. januar 2022

^{Tabell 2. Største tettsteder. Kilde: Statistisk sentralbyrå}

Fisket betyr mye for Troms og Finnmarks økonomi, dels som yrkeskombinasjon med jordbruk, dels som leverandør av råvarer til industrien. Det tidligere fylkets fiskere deltar i de fleste større fiskeriene, for eksempel i Lofoten og Vesterålen, og på bankene utenfor Troms og Finnmark. Troms og Finnmark var viktigere som ilandføringsfylke for fisk og skalldyr enn som hjemstedsfylke for fiskeflåten.

Vårtorskefisket er hovedfisket og foregår langs en stor del av kysten til ut i mai eller juni. I dette fisket deltar foruten kystfiskeflåten også trålere, og det er deltakere fra flere andre fylker. For øvrig drives det året rundt fiske etter stasjonær kysttorsk i fjordene, og trålerne beskatter den norsk-arktiske torskestammen lenger ut fra kysten og sørger for en jevnere råstofftilgang til fiskeindustrien på land. Det meste av torskefangsten går til frysing, og det finnes en rekke filetfabrikker i det sammenslåtte fylket. Av andre fiskeslag er hyse og sei viktig. De senere år er det tatt betydelige fangster av reke og kongekrabbe. Troms og Finnmark var det fylket hvor det tas mest villaks, med Tana som Norges beste lakseelv.

Reindrift utøves over store områder med sesongmessige flyttinger hvor vinterbeitene er i innlandet og sommerbeitene ved kysten. Tidligere var det vanlig at de samiske reineierne flyttet sammen med reinen, men nå er de bofaste, og bare reingjeterne deltar under selve flyttingene. Det er imidlertid ikke uvanlig med et sommerbosted ved kysten der sommerbeitene er. Selv om reinen i stor grad utnytter land som er lite produktivt, har det de senere årene blitt et stadig større press på å utnytte reindriftsområdene til andre formål, og det har vært konflikter blant annet med jordbruk, vannkraftutbygging, mineralutvinning og Forsvarets aktiviteter. Slikt tap av beiteland til konkurrerende arealbruk ser reineierne på som reindriftens hovedproblem. Staten, derimot, insisterer på at reintallet er for høyt i forhold til de tilgjengelige beiteressursene. Dette illustrerer den ulike virkelighetsoppfatningen som i dag eksisterer mellom den norske staten og reindriften som en samisk tradisjonsbasert næring.

Den dominerende driftsformen i jordbruket er husdyrhold for melk- eller kjøttproduksjon. Av størst betydning er storfe- og saueholdet, men det er grunn til å merke seg at Troms og Finnmark hadde størst geitehold blant landets fylker. 4,3 prosent av sysselsettingen i Troms og Finnmark er i jordbruk og fiske (2018), mot 2,2 prosent for landet som helhet.

Industrien i Troms og Finnmark er sterkt råvareorientert. Det drives næringsmiddelindustri, i vesentlig grad fiskeindustri, og særlig virksomheter som installerer og reparerer maskiner og bygger eller vedlikeholder fartøyer. Verkstedindustrien er i stor grad lokalisert til Tromsø og Harstad.

Den viktigste bergverksbedriften er Skaland Grafitverk på Senja. På Stjernøy i Vest-Finnmark utvinnes en av verdens største forekomster av nefelinsyenitt, som anvendes som råstoff i glassverk og keramisk industri. A/S Sydvaranger, Norges største gruveselskap på jernmalm gjennom tidene, ble nedlagt høsten 1997 etter 87 års drift. Driften ble tatt opp igjen i 2010 med nye eiere, men ble nedlagt på nytt. Sydvaranger Gruve AS har i 2016 hatt begrenset produksjon av jernmalm fra tidligere utdrevne masser.

I 1980-årene ble det konstatert olje- og gassressurser på kontinentalsokkelen utenfor Finnmark, og i 2002 startet utbyggingen av Snøhvitfeltet nordvest for Hammerfest med gassterminal på Melkøya. På 2000-tallet ble også Goliatfeltet og Johan Castberg-feltet funnet, og letingen etter petroleum i Barentshavet og Norskehavet økte. I januar 2012 ble Barentshavet erklært som en ny olje- og gassprovins på norsk sokkel. 6,3 prosent av sysselsettingen er i industri og utvinning (2018), mot 9,6 prosent for landet som helhet

Tabell 3. Sysselsetting i viktigste industrigrener og bergverksdrift 2018. Siste kolonne viser det tidligere fylkets andel av landets samlede sysselsetting i respektive bransje.