Få kvinner innen journalistikk og politikk er blitt hyllet med større varme og respekt enn «denne lille, store kvinnen» som hun er blitt kalt. Da Einar Gerhardsen overrakte henne Arbeiderbladets gullnål, sa han: «Du er ett av de få mennesker som har den egenskapen at de bare ved sin tilstedeværelse er med å høyne nivået.» Odd Eidem skildret henne slik: «Rachel Grepp med de store brune øynene var ikke høyere enn en skolepike i niende klasse. Men når hun sto rank foran et menneske, lignet hun en av sypressene i Syden, disse mørke trærne som i formen kan minne om oppreiste sigarer. […] Denne kvinnen sto alltid stille når skjebnen slo – og alltid: uten kamp.»
Og skjebnen slo hardt. Av de fem barna var det bare ett som overlevde henne, skuespilleren Ole Grepp (1914–1976). Tre av barna døde tidlig av tuberkulose. Den yngste sønnen, Asle Grepp (1919–1945), var med i motstandsbevegelsen under andre verdenskrig. Han ble skutt av nazistene på Akershus 9. februar 1945, som represalier etter hjemmefrontens drap på NS-politikeren Karl Marthinsen.
Rachel Grepp lot seg ikke knekke, tvert imot virket det som hun ble sterkere av påkjenningene. Hun la i alle år hele sin arbeidskraft i en innsats for de svake i samfunnet. På sin stillferdige måte og ved utrettelig arbeid ble skipsrederdatteren fra Bergen en forgrunnsskikkelse i den sosialistiske arbeiderbevegelsen i Norge.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.