Johannesevangeliet

Johannesevangeliet tegner et bilde av Jesus som den opphøyde. Han beskrives som fullt menneske, men vekten ligger klart på hans guddommelighet. Jesus er «Sønnen» som er sendt av Gud og viser hvordan Gud er, og som så vender tilbake til sin «Fars hus» når oppdraget er utført (kapittel 14, vers 2–4). Han har kontroll på alt som skjer og vet hva menneskene tenker, hva «som [bor] i mennesket» (kapittel 2, vers 24–25).

Jesus vet ifølge Johannesevangeliet at han skal lide og dø, men så stå opp igjen fra de døde (kapittel 17, vers 1–5). Johanne legger mindre vekt enn de andre evangelistene på Jesu korsfestelse og død som et nederlag og en fornedrelse. I stedet fremheves Jesu død som et trinn på veien til at han skal bli opphøyd. Forfatteren får det fram med det tvetydige uttrykket om at Jesus skal bli «løftet opp», som både betyr at han skal bli korsfestet, altså løftet opp på korset, men også at han skal bli «løftet opp» til Gud, det vil si vende tilbake til Gud. Et eksempel finnes i kapittel 3 der det står «Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp» (vers 14).

Jesus oppfyller ifølge Johannesevangeliet også alle forventninger i Det gamle testamentet og samtiden til en frigjører og frelser. Han er blant annet Israels konge, Messias og Guds lam. Han åpenbarer Gud og viser Guds storhet, hans «herlighet» (kapittel 1, vers 18).

Et særtrekk for Johannesevangeliet er de mange tilfellene der Jesus bruker uttrykket «jeg er» (gresk egǻ eimí) for å beskrive seg selv. Uttrykket har bakgrunn i Det gamle testamentet (hebraisk aní hu), særlig i fortellinger der Gud åpenbarer seg. Uttrykket forekommer i alle evangeliene i Det nye testamentet, men med spesiell tyngde hos Johannes. Her brukes uttrykket delvis som et navn på Gud, der Jesus identifiseres med Gud, og delvis sammen med uttrykk som for Johannes sier noe viktig om Jesu rolle i verden, som i kapittel 8, «Jeg er verdens lys» (vers 12).

Ut fra det opphøyde bildet Johannesevangeliet gir av Jesus, er det vanlig i forskningen å si at evangeliet har en «høy» kristologi (lære om Jesus), til forskjell fra de tre andre evangeliene som gjør mer ut av den menneskelige siden hans.

I Johannesevangeliet kalles ofte Jesu undre for «tegn» (gresk ent. sæmeíon). Ordet har en mer positiv betydning her enn i de andre evangeliene, og brukes om gjerninger som viser ulike sider av Jesu storhet. Johannes omtaler sju slike tegn. Det første tegnet, vinunderet i bryllupet i Kana, markerer starten på Jesu virke og signaliserer at han kommer med noe stort og nytt fra Gud. Det siste tegnet, Jesus vekker opp Lasarus, utgjør et klimaks siden det trolig er ment å peke mot Jesu oppstandelse fra de døde.

Johannes bruker ofte ordet «time» (gr. håra) med en helt spesiell betydning, også i i forbindelse med tegnene. Allerede ved det første tegnet sies det at Jesu «time» ennå ikke er kommet (kapittel 2, vers 4). Når Jesus drar til sin siste påske i Jerusalem, markeres et vendepunkt i evangeliet: Nå er Jesu «time … kommet» da han skal dø, men så stå opp igjen og vende tilbake til Gud (kapittel 13, vers 1). Dette er «timen» da Jesus fullfører oppdraget sitt i verden.

Hensikten med Jesu ord og handlinger, blant annet tegnene, er ifølge Johannesevangeliet at menneskene skal komme til tro på ham. Det gjør mange, selv om han også blir møtt med vantro. Når Jesu budskap fører til motstand, tolker Johannes det ut fra en enten/eller-tankegang, som en motsetning mellom Gud og det onde, og mellom å ta imot eller ikke ta imot Jesus.

Mens de andre evangeliene vanligvis bruker ordet «frelse» eller «Guds rike», omtaler Johannes målet for troen som «evig liv». Et eksempel er det kjente verset «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå tapt, men ha evig liv» (kapittel 3, vers 16). Dette verset har ofte vært kalt «den lille Bibel». «Evig liv» er for Johannes ikke bare noe fremtidig, men noe mennesket kan ha allerede nå.

Også andre temaer er sentrale i Johannesevangeliet, men de er underordnet det ene: å vise hvem Jesus er. Dåp omtales bare indirekte, men fremheves som viktig, både i Jesu liv og for de kristne. Det samme gjelder nattverden. Men i stedet for å beskrive innstiftingen av nattverden på skjærtorsdag, gir Johannesevangeliet en tolkning av hva nattverden betyr: Jesus vasker føttene til disiplene og er dermed et forbilde på tjeneste for andre mennesker.

Johannes bruker aldri ordet «kirke», som Matteusevangeliet, Paulus og andre skrifter i Det nye testamentet gjør. Men selve saken, fellesskapet mellom de kristne, har likevel bred plass. Den hellige ånd omtales flere steder som Talsmannen. Til forskjell fra Matteus, Lukas og Apostlenes gjerninger skildrer ikke Johannes Jesu himmelfart eller pinsedagen, I stedet forteller han at disiplene får Den hellige ånd ved at Jesus puster på dem når han viser seg for dem etter oppstandelsen, «Jesus [sa] til dem: ‘Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.’ Så åndet han på dem og sa: ‘Ta imot Den hellige ånd’» (kapittel 20, vers 21–22).

Johannesevangeliet bruker mindre plass på konkret etisk veiledning enn de andre evangeliene. Det gjengir ikke nestekjærlighetsbudet, og vekten ligger særlig på forholdene de Jesus-troende imellom. Etikken spiller likevel en viktig rolle: De kristne skal leve i kjærlighet både seg imellom og overfor andre, med Jesus som forbilde.

Johannesevangeliet fikk fra tidlig av stor betydning for kristen teologi og trosliv. Lik Matteusevangeliet oppnådde det raskt en vid utbredelse. Mange av de eldste bevarte manuskriptene, blant annet papyrusfragmenter fra 100- og 200-tallet, inneholder evangeliet eller deler av det. Johannesevangeliet var populært i ulike retninger i den tidlige kristendommen, blant annet i gnostisk pregede miljøer. Herakleon, som tilhørte et slikt miljø, skrev cirka 170–80 den første kjente kommentarboken til evangeliet.

Evangeliet spilte en sentral rolle i teologiske diskusjoner på 300- og 400-tallet, blant annet i de mange kirkemøtene. Særlig gjaldt det forståelsen av Jesu plass i treenigheten, men også av Jesus som både Gud og menneske. Den internasjonalt mest utbredte trosbekjennelsen, den nikenske (fra 325/381), bygger i stor grad på formuleringer i Johannesevangeliet. Svært tydelig er det i den andre trosartikkelen, om Jesus Kristus: Han er «Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved ham er alt blitt skapt».

Johannesevangeliet har gjennom tiden hatt en sterk posisjon i både de østlige og de vestlige kirkene. I de østlige, ortodokse kirkene omtales Johannes ofte som «Teologen». Evangeliet har satt spor i de store kirkesamfunnenes gudstjenester, særlig i messeleddet Agnus Dei ved nattverden, «Du Guds Lam, som bærer verdens synder». Reformatoren Martin Luther satte evangeliet høyt, blant annet for den sterke vekten det legger på troen på Jesus.

Johannesevangeliet har vært svært populært i erfaringsorienterte trosformer, særlig innen kristen mystikk, men også i moderne holistisk religiøsitet. I de seinere år har evangeliet vært viktig i økumenikken, arbeidet for fellesskap og enhet kirkesamfunnene imellom.

Johannesevangeliet har vært en viktig inspirasjon i kunsthistorien, både i kirken og i allmennkulturen. Billedkunsten har ofte hentet stoff fra fortellinger som bryllupet i Kana, Jesu vasking av disiplenes føtter og oppvekkelsen av Lasarus. Jesus som den gode gjeter har vært særlig populært, blant annet i folkelig kunst som masseproduserte bilder og kort.

Evangeliet har satt tallrike spor i litteraturen, blant annet hos norske forfattere som Arnold Eidslott og Jon Fosse, som flere steder spiller på symboler og metaforer typisk for Johannes.

Johannespasjonen, et av Johann Sebastian Bachs best kjente verk (1723/24), baserer seg på evangeliets beskrivelse av Jesu siste uke. Salmer som «Å salige stund uten like» og «Du Ord frå alle æver» henter stoffet fra henholdsvis fortellingen om oppstandelsen i kapittel 20 og prologen i kapittel 1 (Norsk Salmebok 2013, nr. 199 og 77).

Ulike former for populærkultur som tegneserier og film gjør også bruk av Johannes’ Jesus-bilde, ofte i forkledd form. Det er for eksempel utbredt å tolke Supermann som en metafor for Jesus, og det er i stor grad Johannesevangeliets Jesus som ligger til grunn for det. Likhetene som trekkes fram, er særlig at begge er kommet fra en annen verden med et oppdrag, og at begge er mennesker, men samtidig kjemper mot det onde med overjordiske krefter.

Johannesevangeliet har i nyere tid blitt møtt med stor interesse, men også med kritikk. Det er blitt kritisert for å ha gitt næring til antisemittisme, særlig på grunn av sin ofte negative bruk av ordet «jøde». Men ordet brukes også nøytralt, og Jesus blir selv kalt jøde. Den negative ordbruken må forstås i lys av at skriftet ble til i et jødisk miljø og speiler en indrejødisk konflikt. Nyere bibelutgaver forsøker å nyansere dette ved å variere oversettelsen av ordet ut fra sammenhengen, og blant annet bruke «judeere» og «de jødiske lederne».

Kvinner spiller sentrale roller i Johannesevangeliet. Men det er i feministisk forskning også blitt pekt på at den gjennomførte omtalen av Gud som far og Jesus som sønn kan fremme et kjønnet bilde av Gud.

De mange motsetningene evangeliet bruker, som lys/mørke, godt/ondt og tro/vantro, er også blitt sett på som problematiske, og til dels sekteriske, blant annet fordi det kan oppfattes som at evangeliet skiller mellom gode og onde sosiale fellesskap og mennesker. Men evangeliet og ordbruken har også funnet positiv gjenklang i moderne filosofi, spesielt eksistensialistisk filosofi, særlig den med bakgrunn i tenkningen hos Søren Kierkegaard (1813–1855).

Disse formene for kritikk har nok delvis sin årsak i den særegne litterære stilen evangeliet har, med dets enkle språk og ofte kontrastfylte ordbruk.