Det gamle testamentet

Tekstene er samlet gjennom en lengre prosess. En rekke ulike sjangre er representert: historiske beretninger, fortellinger, lovstoff, kultiske forskrifter, religiøse sanger (salmer), myter, sagn, eventyr, fabler, dikt og visdomslitteratur. I utgangspunktet er tradisjonene før-jødiske og før-kristne, men danner bakgrunnsdokumenter for begge disse religionene. Islam har også mottatt betydelige impulser fra de gammeltestamentlige tradisjonene.

Skriftene i Det gamle testamente fikk sin form og ble nedskrevet fra det 10. til det 1. århundre f.Kr. Mange av skriftene vokste og ble gjentatte ganger redigert og aktualisert gjennom århundrene. Det er mulig at Mosebøkene forelå i den form de har i dag i det 5. århundre f.Kr. Historiefortellingene fra Josva til 2 Kongebok og profetbøkene hadde fått autoritativ form rundt 200 f.Kr., men de kunne fortsatt bli redigert og sirkulere i ulike litterære versjoner – versjoner som er reflektert i Septuaginta og Dødehavsrullene. Den litterære renessansen i det judeiske makkabeerriket (160—63 f.Kr.) fikk betydning for sluttføringen av mange av skriftene. Salmenes bok fikk sin endelige form i tempelmiljøet gjennom det 2. århundre f.Kr. og ble oversatt til gresk tidlig i 1. århundre f.Kr. – Davidssalmene er da blitt autoritativ Skrift og ikke bare en «salmebok». Josva-, Esra- og Nehemja-bøkene ble redigert og utvidet: Ekspansjonen av det judeiske riket i siste halvdel av det 2. århundre f.Kr. ga farger til beskrivelsene av landnåmet under Josva og gjenoppbyggingen på 400-tallet. Kjærlighetssangene i Høysangen synger om fruktbarheten i det nyvunne riket. Qumran-versjonene av Høysangen viser at dette skriftet vokste fram gjennom hele det 1. århundre f.Kr.

Dødehavsrullene viser at teksttradisjonen var mangfoldig fra det 4. århundre og til tempelets fall i 70 e.Kr. Samtidig vokste mønstertekster til de ulike bøkene fram fra tidlig i det 1. århundre f.Kr. og til tempelets fall, antagelig knyttet til skrivermiljøet rundt tempelet i Jerusalem. Disse standardtekstene ble alment akseptert etter tempelets fall. Samtidig viser den syriske bibeloversettelsen (Peshitta) at alternative versjoner sirkulerte i Syria og Mesopotamia gjennom det 2. og 3. århundre e.Kr.

Skriftene vinner autoritet og blir «kanoniske» gjennom prosesser som varer fra det 5. århundre f.Kr. til det 2. århundre e.Kr. I det 2. århundre e.Kr. settes de endelige grensene rundt Den hebraiske bibel, når jødiske skriftlærde blir enige om at skrifter som Høysangen, Rut, Forkynneren og Ester skal regnes som autoritative, mens andre (som Sirak og 1 Enoks bok) ikke er det. De kristne Septuaginta-biblene fra rundt år 400 e.Kr. inneholder også apokryfene – en rekke jødiske skrifter forfattet på hebraisk og gresk fra perioden 20—50 f.Kr.