Eirik Raude

Íslendingabók, skrevet av islendingen Are Frode en gang mellom 1122 og 1132, forteller at Eirik Raude kom fra Breidafjord på vestkysten av Island. Eirik Raudes saga, Grønlendingenes saga og Landnámabók, alle fra 1200-tallet, hevder at Eirik kom fra Jæren og utvandret derfra til Island sammen med sin far Torvald Åsvaldsson. Da Eirik senere utforsket Grønland, ga han en fjord i Vesterbygd navnet Lysufjord, og en gård der ble hetende Sandnes. Navnene støtter tradisjonen fra 1200-tallet om at Eirik Raude kom fra Rogaland.

Det er Eirik Raudes saga, Grønlendingenes saga, Eyrbyggja saga og Landnámabók som forteller om livet til Eirik Raude i Norge og på Island. Disse kildene er ganske samstemte om hendelsene i livet til Eirik før han kom til Grønland.

Eirik Raude og faren Torvald reiste fra Jæren til Island på grunn av flere drap. Det går klart frem av sagaene at Eirik var regnet som en voksen mann på dette tidspunktet. Han må da ha blitt født en gang mellom år 930 og 950. Rundt år 1000 omtales Eirik som en gammel mann. Det nevnes ikke hvem moren hans var. Navnet «den røde» må komme av at han hadde rødt hår og skjegg. Agderhøvdingen Okse-Tore oppgis som stamfaren til Eirik. Det at både Torvald og sønnen Eirik måtte forlate Jæren grunnet drap, peker mot at de ble dømt fredløse på tinget etter å ha vært involvert i en feide.

Eirik og Torvald tok land på Hornstrandir helt nordvest på Island og bosatte seg på Drangar, som i dag er en fraflyttet og veiløs gård nedenfor isbreen Drangajökull. Der døde Torvald.

Etter farens død giftet Eirik seg med den høyættede Tjodhild, datter av Jørund Atlason og Torbjørg Knarrabringe. Eirik flyttet sørover og bygget opp gården Eiriksstad i Haukadal. En gård er registrert under dette navnet i Haukadal på 1700-tallet, og der er det funnet murer og stolpehull etter et 12,5 meter langt hus fra vikingtiden. Fragmenter etter stolpene i huset er datert med C-14-metoden til andre halvpart av 900-tallet, noe som kan tyde på dette er huset Eirik Raude bygget. I 1999 ble det satt opp en kopi av huset litt nedenfor utgravningsstedet. Trolig har sønnene Leiv Eiriksson og Torstein Eiriksson blitt født på Eiriksstad i Haukadal.

Trellene til Eirik utløste et jordskred over en av nabogårdene i Haukadal, og en Øyolf Saur drepte trellene. Eirik drepte så Øyolf Saur og en annen mann, noe som førte til at han ble dømt til å flytte fra Haukadal. Han tok da land på Øksnøy og Brokøy ved innløpet til Hvamsfjord, men den første vinteren måtte han bo på Sudrøy, som tilhørte Torgest fra Breidbolstad. Eirik lånte vekk benkestokkene sine til Torgest, og Eirik bygget så opp en ny gård med navnet Eiriksstad ute på Øksnøy. Men da han skulle hente benkestokkene sine, ville ikke Torgest utlevere dem. Det endte med at Eirik stjal tilbake stokkene sine fra Breidbolstad. Torgest kom da etter Eirik, og de møttes med flere allierte til en kamp der to av sønnene til Torgest døde. Benkestokkene var et symbol på høvdingeverdighet, og kampene mellom Eirik og Torgest dreide seg om hvorvidt sistnevnte ville akseptere Eirik som en ny høvding i sitt nærområde.

For drapene ble både Eirik og hans allierte dømt fredløse i tre år. Eirik gjorde da klart et skip og la av gårde for å finne et stort land mot vest som Gunnbjørn Ulvsson hadde observert da han drev ut av kurs noen tiår tidligere.

I Íslendingabók står det at Eirik utforsket store deler av Grønlands vestkyst, og at han der fant rester etter boplasser og båter tilhørende en fremmed kultur. I dag vet vi at det såkalte Dorset-folket kom fra vest og bebodde Grønland allerede fra 500 fvt., og at det må ha vært rester etter dette folket Eirik fant. Dorset-folket hadde antagelig forlatt vestkysten av Grønland på 700-tallet grunnet en temperaturøkning som ikke lot seg forene med deres fangstmetoder. Det var den samme temperaturøkningen som gjorde at vestkysten av Grønland fremstod som et attraktivt alternativ for norrøne jordbrukere fra Island på 900-tallet.

Ifølge Eirik Raudes saga brukte Eirik de tre årene han var fredløs på Island til å utforske vestkysten av Grønland, både området som senere ble Austerbygd i sør og Vesterbygd rundt dagens Nuuk i nord. Han bestemte seg for å rydde sin egen gård på stedet han kalte Brattalid, innerst i Eiriksfjord (dagens Tunugdliarfik) i Austerbygd.

Tilbake på Island møtte han igjen Torgest fra Breidbolstad til kamp, men tapte og inngikk så et forlik med rivalen sin. Han bestemte seg nå for å kalle landet han hadde oppdaget i vest for Grønland, med den begrunnelsen, ifølge Íslendingabók, at folk ville ha lyst til å reise til landet hvis det hadde et godt navn. Eirik Raude ledet så 25 skip ut fra Breidafjord med kurs for Grønland, bestående av vennene hans og deres familier som hadde bestemt seg for å bosette seg i det nye landet. 14 av disse skipene kom frem, de andre forliste eller drev tilbake igjen til Island. Ifølge Are Frode skjedde dette 14 eller 15 år før Island gikk over til kristendommen på Alltinget, en hendelse som er datert til år 999 eller 1000. Denne første norrøne bosettingen på Grønland kan derfor dateres til mellom 984 og 986.

Eirik var den ledende høvdingen på Grønland i hele sin levetid. I tillegg til gården Brattalid i Austerbygd eide han gården Sandnes i Vesterbygd. Fra denne tiden har vi ikke andre kilder enn enn Eirik Raudes saga og Grønlendingenes saga, og de er først og fremst opptatt av de videre ferdene til Vinland, men nevner også overgangen til kristendommen på Grønland. Det som er problematisk med disse hendelsene er at de to sagaene kommer med vidt forskjellige og motstridende beretninger.

Ifølge Eirik Raudes saga var det Eiriks sønn Leiv, som etter å ha tjent under Olav Tryggvason i Norge, kom med kristendommen til Grønland i år 999 eller 1000. Leivs mor Tjodhild og mange med henne lot seg omvende til kristendommen. Eirik Raude holdt fast ved den gamle troen, og dette førte til splid mellom han og kona Tjodhild. Sistnevnte bygde, ifølge sagaen, en kirke et stykke vekk fra de andre husene på Brattalid.

Grønlendingenes saga, på den annen side, forteller at kristendommen ble innført på Grønland etter Eirik Raudes død, og sønnen Leiv tillegges ikke noen rolle i den forbindelse.

I 1961 ble det funnet en liten kirke fra vikingtiden på Brattalid. Opprinnelig så det ut som at denne var bygget litt unna de andre husene, slik som Eirik Raudes saga forteller, og kirken ble kalt for Tjodhilds kirke. Senere ble det funnet et langhus fra vikingtiden rett ved kirken, og slik sett kan ikke funnet brukes til å bekrefte sannheten i Eirik Raudes saga. De eldste kristne gravene rundt kirken er datert til før år 995. Det tyder på at kristendommen ble etablert på Brattalid tidligere enn det sagaene beretter om.

• Eirik Raudes saga
• Grønlendingenes saga
• Grønlands eldre historie

• Eirik Raudes saga (Eiriks saga rauđa) finnes i to versjoner som avviker ganske mye fra hverandre: i samleverket Hauksbók (omkring 1300) og i et manuskript fra ca. 1400. Begge versjoner er utgitt av Sven B. F. Jansson: Sagorna om Vinland I. Handskrifterna til Erik den Rödes saga,Stockholm 1945. Hauksbók-versjonen er utgitt av Matthías Þórðarson i Íslenzk fornrit, nr. 4, Reykjavík 1935
• Grønlendingasaga (Grœnlendinga saga) er bevart i Flateyarbók, samleverk fra slutten av 1300-tallet, utgitt av Matthías Þórđarson i Íslenzk fornrit, nr. 4, Reykjavík 1935
• Íslendingabók, ved Are Frode, er utgitt av Jacob Benediktsson i Íslenzk fornrit nr. 1, Reykjavík 1968
• Krogh, Knud J.: «Tjodhildes kirke på Brattalid», i Nationalmuseets Arbejdsmark, København 1965
• Landnámabók finnes i fem versjoner, tre fra 1200–1300-tallet (Sturlubók, Hauksbók, Melabók, alle med utgangspunkt i eldre, nå forsvunne versjoner), og to fra 1600-tallet utgitt av Jacob Benediktsson i Íslenzk fornrit nr. 1, Reykjavík 1968
• Ólafur Halldórsson: Grœnland i miđaldarritum, Reykjavík 1978
• Ólafur Halldórsson: «The conversion of Greenland in written sources», i Proceedings of the Eight Viking Congress. Medieval Scandinavia Supplements, bind 2, Odense 1981
• Ørbyggjasaga (Eyrbyggja saga) er utgitt av Einar Ól. Sveinsson i Íslenzk fornrit, nr. 4, Reykjavík 1984