Belarus’ historie

I 1596 anerkjente størstedelen av de ortodokse menighetene i Det polsk-litauiske samveldet pavens overhøyhet mot å få beholde sin ortodokse liturgi og kirkeskikk (Unionskonsilet i Brest). Dette var opptakten til Den unerte kirke, eller «Den katolske kirke av østlig ritus». Religiøst ble befolkningen i Belarus slik delt i tre grupper: katolikker, unerte og ortodokse. Alle katolikker ble gjerne regnet som «polakker» uansett hvilket språk de snakket, mens de ortodokse ble oppfattet som «russere». Bare de unerte skilte seg ut fra de to dominerende nabokulturene.

Noen egen belarusisk nasjonal identitet er det allikevel ikke mulig å snakke om før tidligst mot slutten av 1800-tallet. Selv da omtalte store deler av Belarus’ bondebefolkning seg bare som «tutejsjie», det vil si «vi som er herfra».

Tre uker etter inngåelsen av Molotov–Ribbentrop-pakten i august 1939 okkuperte Sovjetunionen Øst-Polen. En del av de okkuperte områdene ble lagt til den belarusiske unionsrepublikken. Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen ble det belarusiske området på ny okkupert av tyske styrker. Sovjetiske partisanavdelinger fortsatte imidlertid å være svært aktive gjennom hele okkupasjonen. Som et resultat av at fronten gikk frem og tilbake gjennom Belarus, var det et av de områdene i Sovjetunionen som ble utsatt for størst ødeleggelser. Hundrevis av byer ble rasert, det økonomiske liv lagt i ruiner og om lag en tredjedel av befolkningen drept (anslagene varierer mellom 2,2 og 3 millioner av en førkrigsbefolkning på 9,2 millioner).

Til tross for at Belarus etter andre verdenskrig fortsatte å ha status som unionsrepublikk, ble Belarus (sammen med Ukraina) som en del av stormaktsspillet opptatt som medlemmer av FN. I etterkrigsårene satte sovjetiske myndigheter i verk et storstilt gjenoppbyggingsarbeid. Byene vokste, og urbaniseringsgraden steg raskt. I 1960- og 1970-årene hadde den belarusiske republikken høyere økonomisk vekstrate enn gjennomsnittet i Sovjetunionen. Mens den belarusiske økonomien tradisjonelt hadde vært jordbruksbasert, vokste det nå også frem en betydelig industri.

Mens det i 1970- og 1980-årene fantes aktive dissidentbevegelser i flere av Belarus' naborepublikker, var det få eller ingen tegn til motstand mot sovjetregimet i Belarus. Dette har blitt sett i sammenheng med at den jevnt økende levestandarden i republikken gav liten grobunn for sosial misnøye. Samtidig spilte også russifiseringen inn. Den belarusiske intelligentsiaen hadde hovedsakelig teknisk utdannelse, var russisktalende og lite opptatt av kulturelle og nasjonale spørsmål. Etniske belarusere utgjorde om lag 80 prosent av republikkens samlede befolkning, men var uforholdsmessig dårlig representert i partiapparatet i Minsk, der den russiske innflytelsen var sterk.

Under perestrojka kom demokratibevegelsen i Belarus senere i gang enn i naborepublikkene. Den folkelige motstanden mot sovjetmakten i Belarus var i hovedsak tuftet på tre pilarer: motstand mot den språklige russifiseringen, oppdagelsen av massegraver i Kuropaty utenfor Minsk med ofre fra Stalin-tidens utrenskinger og konsekvensene av Tsjernobyl-ulykken i april 1986 (om lag 70 prosent av det radioaktive utslippet fra Tsjernobyl falt ned på belarusisk territorium).

Den hviterussiske folkefronten (BNF) ble stiftet etter forbilde av litauiske Sajudis under ledelse av Zianon Paznjak i oktober 1988. BNF sin konstituerende kongress fant sted i Vilnius i Litauen i juni 1989, da belarusiske myndigheter hadde utstedt møteforbud i Belarus. Ved de delvis frie valgene til det belarusiske øverste sovjet våren 1990 fikk BNF valgt inn nok sympatisører til at deres kandidat, den reformvennlige moderate nasjonalisten Stanislaw Sjusjkevitsj ble valgt til viseparlamentsformann. Samme sommer ble det vedtatt en belarusisk «suverenitetserklæring» som gjorde belarusisk til «statsspråk» og slo fast at Belarus skulle være alliansefritt og atomvåpenfritt.

11. juni 1990 møttes utenriksminister for tidligere Vest-Tyskland, Hans-Dietrich Genscher, og Eduard Sjevardnadze, i byen Brest i Belarus, i forbindelse med forhandlingene om gjenforeningen av Øst- og Vest-Tyskland. Genscher la i den forbindelse ned krans på minnesmerket over de falne sovjetiske soldater i kampene mot Tyskland i andre verdenskrig på Brest festing, der navnet på Eduard Sjevardnadzes bror er innskrevet blant de falne sovjetiske soldatene.