Nothing Special   »   [go: up one dir, main page]

To koppeglass og en skarifikator fra ca. 1900
Koppeglass og skarifikator var utstyr som ble brukt ved årelating.
To koppeglass og en skarifikator fra ca. 1900

Årelating er å tappe blod fra kroppen. Årelating har en lang historie som behandling for mange sykdommer og kan spores helt tilbake til oldtidens Egypt og fra Kina 2000 år fvt. Det har i stor grad blitt brukt mot nær sagt alle tilstander og sykdommer.

Faktaboks

Også kjent som

venesectio, phlebotomi

Årelating brukes også i dag, men bare som behandling for noen få sykdommer. På fagspråket kalles det venesectio eller phlebotomi, og utføres i dag hyppigst på blodgivere. For å lese om årelating i dag, se venesectio.

Metoder og utstyr

Den enkleste metoden var å stikke hull på en av de synlige blodårene i albueregionen eller på underarmen med et knivblad. Blodet ble samlet opp i et fat som ble holdt under armen.

Sneppert

Liten kniv og sneppert til årelating
Liten kniv og sneppert til årelating

En teknisk utvikling var årelatingssnepperten som kom i bruk på 1600-tallet. Dette instrumentet hadde et lite økseformet knivblad som kunne spennes med en fjærmekanisme som ble utløst med lite trykk. Kniven beveget seg da med stor kraft cirka én centimeter og laget et snitt i blodåren.

Skarifaktoren

Mekanismen i en skarifikator
Av .
Lisens: CC BY 2.0

På 1800-tallet fikk den såkalt skarifaktoren sitt gjennombrudd. Det var en liten boks med mange små knivblad og en fjærmekanisme. Når denne ble utløst, skjøt knivbladene ut og laget en blødning i de små blodårene i det øvre hudlaget.

Koppehorn

Et koppehorn fra Voss i Norsk Folkemuseum
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Ofte ble det brukt et koppehorn eller koppeglass for å øke blodgjennomstrømningen i huden i forbindelse med årelatingen. En lufttett kopp som var oppvarmet ble satt over et sår som var laget i huden. Når koppen ble nedkjølt, oppstod det et undertrykk med en sugende virkning som økte blødningen.

Blodigler

Hirudo medicinalis

Hirudo medicinalis, blodigle. Foto fra: Amossen, Öland, Sverige

Årelating ved bruk av blodigler har blitt brukt i stor utstrekning. I 1833 ble det importert 42 millioner blodigler i Frankrike, og det ble også startet egne oppdrett. Blodigler fantes i alle apotek og «iglekoner» reiste rundt og satte igler. Blodigler lager et Y-formet bitt i huden og suger cirka 10 milliliter blod. Det kunne settes på mange igler på en gang, og de kunne plasseres overalt på kroppen.

Hvor ble årelating utført

Det ble diskutert hvor på kroppen årelatingen burde utføres. Den klassiske skolen som ble videreført av Galenos var å tappe blod så nært sykdomsstedet som mulig for å gjenopprette balansen mellom kroppsvæskene lokalt, for eksempel på brystkassen hvis det dreide seg om lungebetennelse.

Det fins mange tegninger med angivelse av forskjellige områder som kunne brukes til årelating. Større og synlige vener i albuområdet og underarm egnet seg for å tappe større volumer og ble mye brukt. Blodiglene var enklere å plassere på infeksjonsstedet.

Hvem utførte årelating

Årelating
Årelating, fremstilling fra middelalderen.

Årelating ble utført av leger, munker, prester og legfolk eller profesjonelle som drev med blodigler og kopping. I 1163 utstedte den katolske kirke et edikt som forbød at dette ble utført av munker og prester. I mange land ble virksomheten tatt opp av barberere som også utførte en del kirurgiske prosedyrer på den tiden. I noen land har frisørbutikker fortsatt et eget banner med røde og hvite og blå farger som skal symbolisere årelating, tanntrekking og barbering.

Hvor ofte

Årelating ble ofte anbefalt gjentatt selv om pasienten ble dårligere, og det er beskrevet flere fremstående personer som sannsynligvis døde av overdreven årelating. Det er antatt at den amerikanske presidenten George Washington led en slik skjebne da han ble tappet for i alt 2,5 liter blod i forbindelse med en halsinfeksjon. Kong Charles II av England som fikk hjerneslag og Marie-Antoinettes 10 år gamle sønn, Louis 17. nevnes også i en slik sammenheng.

Det er sannsynligvis store historiske mørketall når det gjelder skade eller død etter overdreven årelating.

Historie

Årelating er rapportert i mange forskjellige kulturer, og det er sannsynlig at ideen har oppstått uavhengig av hverandre flere steder i verden. I det følgende omtales deler av den europeiske historien.

Den greske og romerske antikken

Hippokrates (460 f.Kr) fra den greske øya Kos videreutviklet naturfilosofiske tanker i tiden og underviste at sykdom skyldtes ubalanse i de fire kroppsvæskene gul galle, svart galle, blod og slim. For mye eller for lite av disse førte til sykdom. Å gjenopprette denne ubalansen var hovedgrunnlaget for den utstrakte bruken av årelating. Også klyster og brekkmiddel var behandlinger som hadde til hensikt å korrigere ubalanse av kroppsvæskene.

Galenos (130) var en romersk lege og filosof av gresk herkomst som systematiserte og nedtegnet sine synspunkter. Han betydde mye for videreføringen av læren om ubalanse i kroppsvæskene og skrev blant annet at årelating var passende for enhver sykdom. Han anbefalte to tappinger om dagen. Han anbefalte også sterkt bruk av blodigler.

Årelating hadde stor plass i Salernoskolen som var en legeskole i Italia i tidsrommet 800–1200.

I Norden i vinkingtiden

I Norge fikk årelating fikk en stor utbredelse. I Kong Eirik 2. Magnussons kongelige forordning (retterbot) om handel i Bergen fra 1282 er det nevnt at barberere skal ta en penning i betaling for årelating («Barberr penning veghin undir bloðlat»).

Vitenskapelig tilnærming

William Harvey beskrev blodkretsløpet i 1628, men den nye forståelsen av blodets bevegelse endret ikke bruken av årelating. Årelating som behandling bygget på naturfilosofi, meninger og beskrivelse av enkeltpasienter. Foreløpig fantes det ingen medisinsk kunnskap som grunnlag for en rasjonell behandling.

Å undersøke nærmere om årelating virket, ble lenge ansett som unødvendig. Dette ble først utført i 1828 da Pierre Louis i Paris lanserte «numerisk medisin» som var en tidlig forløper for kliniske studier og statistiske analyser. Han undersøkte 77 pasienter som ble delt i to grupper som fikk årelating på forskjellig tidspunkter i forløpet av lungebetennelse. Hans konklusjon var blant annet: «Det kan virke paradoksalt, men jeg fraråder tidlig årelating ved lungebetennelse.»

I 1849 kunne Joseph Dietl i Wien vise at årelating var skadelig ved lungebetennelse. Behandling med årelating begynte å avta, men det skulle likevel ta lang tid før motforestillingene fikk fullt gjennomslag.

William Osler beskrev åtte tilstander som kunne behandles med årelating i sin lærebok «The Principles and Practice of Medicine» i 1892. I 16. utgave av denne boken i 1947 ble årelating fortsatt nevnt som behandling for lungebetennelse.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg