ledd (anatomi)

Bevegelige beinforbindelser er det vi vanligvis tenker på som «ledd», for eksempel albueledd og kneledd. Slike ledd kalles også for «ekte ledd», synovialledd eller diartroser. Et ekte ledd betegnes også med substantivet articulatio, og forkortes art. (flertall artt.). Eksempelvis kneleddet: articulatio genus.

De faste leddene mangler leddspalte. De kalles derfor «uekte» ledd, synartroser eller juncturae. De faste, uekte leddene er karakterisert ved at en 'fyllmasse' ligger mellom to knokler og binder dem sammen som 'lim'. Denne massen kan være bindevev (syndesmose) eller brusk (synkondrose).

Uekte ledd må skilles fra «falske ledd» (pseudartrose) som oppstår når beinbrudd ikke gror tilfredsstillende sammen. Her blir det en permanent bevegelse mellom beindelene.

Vi skiller mellom følgende typer uekte ledd:

• Syndesmose (junctura fibrosa) er en forbindelse av mer eller mindre fast bindevev. For eksempel membranen mellom skinnebeinet og leggbeinet (membrana interossea).
• Synostose (junctura ossea) er en bindevevsforbindelse som gradvis blir til bein. For eksempel suturene i hodeskallen.
• Gomfose (gomphosis) er den fibrøse forbindelsen mellom tannrøttene og de beinete hulrommene (alveolene) i kjevene.
• Synkondrose (junctura cartilaginea) er en bruskforbindelse. For eksempel symfysen (symphysis pubica) som forbinder bekkenbeina fortil, eller mellomvirvelskivene i ryggsøylen.

Ekte, bevegelige ledd har leddvæske (synovia). Den fukter og «smører» leddflatene med den litt seigtflytende væsken, som også ernærer leddbrusken. Leddvæsken inneholder proteiner, fett og hyaluronsyre. Den dannes av cellene i leddkapselens synovialhinne som kler innsiden av leddkapselen.

Ved skader eller infeksjoner i leddet kan mengden av leddvæske øke, såkalt hydrops. Da kan den også endre sin viskositet. I kneet kalles dette som regel «vann i kneet».

Normalt er leddvæsken klar og oljeaktig, med et svakt gulskjær, og bidrar til betydelig nedsettelse av friksjonen mellom leddets to bruskflater. Ved infeksjoner (artritt) kan den bli blakket. Blodig leddvæske (hemartros) er gjerne tegn på en skade med blødning inne i leddet.

Leddbrusk (cartilago articularis) kler leddflatene i ekte ledd. Utviklingsmessig er brusken en siste rest av bruskskjelettet i fosterlivet, og er derfor vanligvis av hyalin brusk.

Leddbrusken kan ha forskjellig tykkelse: fra én millimeter i de minste leddene til 3–5 millimeter i de største. Den er helt glatt for. Sammen med leddvæsken gir leddbrusken leddet minst mulig friksjon.

Brusken er ikke synlig på vanlige røntgenbilder, og det kan derfor se ut som om det er en viss avstand mellom knoklene i leddet. Denne 'avstanden' kan derfor fortelle oss om det foreligger bruskslitasje eller ikke.

Brusken har ikke blodkar og nerver, men ernæres av leddvæsken. Fastheten i leddbrusken er avhengig av vanninnholdet, mens elastisiteten er bestemt av kollageninnholdet (type II i hyalin brusk). Kollageninnholdet reduseres med årene slik at bæreevnen avtar og slitasjen øker.

Leddflatene omgis og holdes på plass av en mer eller mindre kraftig leddkapsel (capsula articularis) av fast bindevev. Den fester seg til knokkelens beinhinne (periost) og er innvendig kledd av synovialhinnen (membrana synovialis). Synovialhinnen har utvekster (totter) som er rikt forsynt med blodårer hvor leddvæsken dannes.

Siden fast bindevev er lite elastisk, vil kapselens form, tykkelse og fiberretning ha betydning for leddets bevegelighet. En stram og tykk kapsel gir lite bevegelse, selv i et ekte ledd. Slike ekte ledd med liten bevegelighet kalles amfiartroser; de finner vi blant annet mellom hånd- og fotrotsknoklene samt iliosakralleddet. I skulderleddet er derimot kapselen tynn og vid, og tillater dermed store bevegelsesutslag, men også større mulighet for skader.

I tilknytning til leddkapselen er det ofte leddbånd (ligamenter; forkortes lig., i flertall ligg.) eller muskulatur som er 'vevet' inn i kapselen som forsterkning og bidrar til å holde den stram. I hofteleddet er slike bånd særlig kraftige. Bindevevsfibrenes retning og styrke i leddkapselens bånd har stor betydning for leddets bevegelsesutslag.

Leddbånd som ligger på hver side av et enakset ledd kalles kollateralbånd. De bidrar til sidestabilitet, slik som sidebåndene i fingerleddene som hindrer 'sidevakling' av fingrene. Noen leddbånd (eksempelvis ligamentum anulare i albuen) inneholder elementer av brusk, og danner dermed et slags ekte ledd med den tilgrensende knokkelen.

I noen mer belastede ledd har vi bruskskiver (disci articulares) eller menisker (menisci articulares). Disse ligger som støtputer eller utfyllende «pakninger» mellom leddflatene og fordeler trykket. Dette gjelder spesielt når leddflatene ikke passer helt til hverandre i utgangspunktet, det vil si at de er inkongruente. Dette gjelder særlig kneleddet, i leddforbindelsen mellom lårbeinet og skinnebeinet. Slike leddskiver er gjerne av fiberbrusk, da de i noen grad endrer form sammen med leddets bevegelser. Også i kjeveleddet, i sternoklavikularleddet og i carpoulnaleddet har vi en leddskive.

I skulderleddet og i hofteleddet er det en ring av fiberbrusk rundt kanten av leddpannen. Den bidrar til å gjøre leddpannen litt dypere og derved øke stabiliteten, uten at bevegeligheten reduseres. Leddhoder som er omgitt av en dyp leddskål (for eksempel hofteleddet), kalles gjerne enartroser.

Ofte er det også små slimposer (bursae) som tar opp trykket fra sener og muskler. Disse kan stå i direkte kontakt med leddhulen, og har dermed samme type synovialvæske.

Enaksede ledd har bare én rotasjonsakse. Den står som regel på tvers av knokkelens bevegelsesplan. Hvis leddflaten er valseformet, kalles de gjerne 'valseledd'. Slike ledd inndeles i:

• hengselledd (ginglymus), hvor bevegelsen skjer i bare ett plan, som for eksempel fingerleddene
• dreie-, hjul- eller glideledd (articulatio trochoidea), hvor den ene knokkelen kan gli og rotere i flere parallelle plan vinkelrett på samme akse, som leddet mellom spolebeinet (radius) og albuebeinet (ulna)
• skrueledd (articulatio cochlearis) er en spesialform der den ene knokkelen beveger seg litt sideveis samtidig med rotasjonen, som når en mutter følger skruens gjenger frem og tilbake, for eksempel leddet mellom albuebeinet og overarmsbeinet
• spiral- eller kondylledd (articulatio bicondylaris) er en spesialform hvor det er én rotasjonsakse for hver stilling leddet har, på grunn av at den konvekse leddflaten ikke er helt sirkulær, men endrer krumning (slik som en spiral). Et typisk spiralledd er kneleddet.

Toaksede ledd har to akser. Aksene står som regel vinkelrett på hverandre i parallelle plan. Vi skiller mellom:

• eggledd (articulatio ellipsoidea), hvor krumningen i den langsgående leddflaten er forskjellig fra krumningen i den tversgående, for eksempel håndleddet mellom spolebeinet og håndroten
• sadelledd (articulatio sellaris), hvor begge leddflatene er sadelformede og «henger» over hverandre, den ene vinkelrett på den andre, for eksempel tommelens rot- eller grunnledd

Begge disse toaksede leddene kan virke som et slags «universalledd», men de kan ikke rotere i forhold til hverandre. En spesiell leddform finner vi i kneet (articulatio genus), hvor vi har kombinasjonen bøye-/strekkbevegelse samt rotasjon. Et slikt ledd kalles trochoginglymus.

Fleraksede ledd er rene kuleledd (articulatio sphaeroidea) og har tre bevegelsesakser. Disse kan bevege seg i alle retninger, samt rotere i forhold til hverandre. Et eksempel er skulderleddet. Bevegeligheten kan likevel være innskrenket på grunn av stramme leddbånd, som i fingrenes grunnledd, eller hvor en stor leddpanne omgir kuleleddet med over 50 prosent, som hofteleddet.

En spesiell leddform er flate eller plane ledd (articulatio plana). Her glir de mer eller mindre plane leddflatene i forhold til hverandre, for eksempel håndrotsknoklene eller ryggvirvlenes fasettledd.

I noen ekte ledd er det minimal bevegelighet (amfiartroser), som for eksempel iliosakralleddet. Dette gjelder i særlig grad plane eller flate ledd, siden de ikke har noen egentlig leddpanne og derfor må holdes på plass med stramt bindevev for ikke å gå ut av stilling (luksere).