Zimbabwe

 

 

Zimbabwe er omgitt av Sør-Afrika i sør, Botswana i vest, Zambia i nordvest og Mosambik i øst og nordøst og har ingen kystlinje. Den nordvestlige grensen er definert av Zambezielven. Victoriafallene er et populært turistmål ved Zambezi. I sør danner Limpopoelven grensen mellom Zimbabwe og Sør-Afrika. Zimbabwe deler også en kort grense med Namibia i vest via en smal landkorridor.

Zimbabwe har en rekke nasjonalparker, viltreservater og safariparker som i varierende grad er tilrettelagt for besøkende.

Ifølge FNs Verdens helseorganisasjon er forventet levealder 46 år, et av de laveste i verden i 2008.^[5]

• Gjennomsnittsalder: 17,8 år (2020 estimat).
• Spedbarnsdødelighet: 32,3 per 1000 levendfødte (2009 estimat).
• Etniske grupper: shona – 82 %, ndebele 14 – %, andre afrikanere – 2 %, andre – 2 % (hvite rundt – 1 % (engelskmenn og afrikandere)).

 

 

De tidligste innbyggerne i området var khoisan-jegere og samlere. De ble stort sett fortrengt av bantu-stammer i en serie migrasjoner. Den sørlige delen av landet ble kalt matabeleland etter ndebele-stammen som okkuperte området på begynnelsen av 1800-tallet under en løs konføderasjon av ndebelespråklige stammer ledet av khumalostammen under deres sjef Mzilikazi. Det har vært spenning helt opp til vår tid mellom denne folkegruppen og de shona-språklige stammene i Mashonaland, den nordlige delen av Zimbabwe.

Landet har sitt navn etter Store Zimbabwe, en ruinby i det sørlige Afrika som var sentrum for et stort rike kjent som Munhumutapaimperiet.

I 1888 signerte Cecil Rhodes en avtale med ndebelenes kong Lobengula som hadde etterfulgt Mzilikazi. Den førte til omfattende britisk intervensjon i området, og dets formål var hovedsakelig utvinning av mineraler. I 1889 skaffet Rhodes seg en kontrakt for British South Africa Company (BSAC) for å okkupere og administrere det som senere ble kjent som Rhodesia og for å utvinne gull og andre mineraler. I 1895 okkuperte en avdeling på 200 bevæpnede hvite menn rekruttert av BSAC i Sør-Afrika Mashonaland og oppmuntret til kolonisering av regionen og dets landområder, arbeidskraft og mineralressurser.

I 1896–1897 utførte ndebelene og shonaene mislykkede opprør mot de hvite kolonistenes ran av deres opprinnelige land. Dette ble senere kjent som den første chimurenga («frigjøringskrig»). Nehanda Nyakasikana, Chaminuka, Muponda og andre shona åndemedier og herskere var lederne i dette opprøret, og ble senere fanget og henrettet. Shonaene og ndebelene med deres spyd og batonger var sjanseløse mot tungt bevæpnede British South Africa Police (som politistyrken i Rhodesia ble kalt) som hadde hester, skytevåpen og kanoner.

Sør-Rhodesia ble administrert av Rhodes sitt BSAC frem til 1923. I en folkeavstemning året i forveien avslo bosetningsbefolkningen et forslag om å bli innlemmet i den sørafrikanske union, og ble i stedet en britisk selvstyrt koloni.

Sør-Rhodesia, Nord-Rhodesia (nå kalt Zambia) og Nyasaland (nå kalt Malawi) dannet i 1953 Føderasjonen av Rhodesia og Nyasaland, også kalt den Sentralafrikanske Føderasjonen.

Etter at føderasjonen ble oppløst i 1963, krevde den hvite minoritetsadministrasjonen i Sør-Rhodesia (kalt Rhodesia fra 1964) uavhengighet, men den britiske regjeringen hadde startet politikken ingen uavhengighet før afrikansk majoritetsstyre.

På samme tid ble frigjøringsgrupper grunnlagt, Zimbabwe African National Union (ZANU) og Zimbabwe African People's Union (ZAPU).

I respons til dette erklærte statsminister Ian Smith Rhodesia uavhengig 11. november 1965. Storbritannia kalte erklæringen en opprørshandling og Samveldet av nasjoner innførte økonomiske sanksjoner. I 1968 stemte FN for å gjøre sanksjonene obligatoriske, men de var stort sett lite effektive. I et forsøk på å distansere landet fra Storbritannia, erklærte Smith Rhodesia for republikk i 1970, men dette førte ikke til internasjonal anerkjennelse. Smith fortsatte å administrere et stort sett segregert sosialt samfunn som i prinsippet var et apartheid-regime. Uavhengigheten ble aldri godkjent av andre land enn apartheid-regimet i Sør-Afrika, da det hvite mindretallet kun erklærte selvstendighet for å holde på et hvitt, rasistisk mindretallsstyre ikke ulikt Sør-Afrikas. I motsetning til Sør-Afrika, der hvite hadde levd i flere hundre år og utgjorde en betydelig folkegruppe, var de hvite i Rhodesia forholdsvis nyankomne og utgjorde under en prosent av befolkningen.

Motstanden mot det hvite styret vokste seg sterkere, og begynte med en trefning ved Chinhoyi hvor seks krigere fra Zimbabwe African National Liberation Army (ZANLA) kjempet mot regjeringsstyrker. ZANLA og Zimbabwe People's Revolutionary Army (ZIPRA) brukte geriljataktikker som minnet om Viet Cong under Vietnamkrigen.

Bevegelsen for like rettigheter for afrikanere i Afrika og i diasporaen ble intensivert i den andre halvdel av det 20. århundre verden over. Med slutten på portugisernes styre i nabolandet Mosambik i 1975, gav frigjøringsfronten i Mosambik (Frelimo) ledet av president Samora Machel støtte til ZANLA, og motstanden ble intensivert til et opprør i stor skala som ble kalt den andre Chimurenga.

De rhodesiske sikkerhetsstyrkene hadde operasjonelle suksesser mot de kommuniststøttede geriljaene. Selv under presset av de økonomiske og militære sanksjonene, utførte rhodesiske styrker svært effektive angrep på geriljabaser i Zambia og Mosambik.

 

Opp gjennom 1970-årene ble geriljakrigføringen mot Ian Smiths UDI-regjering intensivert. Som resultat av dette åpnet Smith-regjeringen for forhandlinger med lederne av Patriotic Fronts — henholdsvis ZANU som var ledet av Robert Mugabe og ZAPU som var ledet av Joshua Nkomo.

I mars 1978, da Smith-regimet var på sammenbruddets rand, signerte Ian Smith en avtale med tre svarte ledere, med biskop Abel Muzorewa i spissen. Disse lovte sikkerhet for den hvite delen av befolkningen. Som en følge av avtalen ble det avholdt valg i april 1979. Partiet United African National Council (UANC) vant valget, og 1. juni 1979 ble partileder Abel Muzorewa innsatt som statsminister, og landet skiftet navn til Zimbabwe-Rhodesia. Avtalen lot de hvite fortsette å ha kontroll over landets politi, sikkerhets-styrker, embetsverket og rettsvesenet, samt sikret de hvite omkring en tredjedel av setene i parlamentet.

Muzorewa hadde støtten til Smith og den sørafrikanske regjeringen, men manglet troverdighet blant betydelige deler av landets egen befolkning. Muzorewa–regjeringen fikk raskt problemer. Mot slutten av 1979 ba den britiske regjeringen alle parter om å komme til Lancaster House i London for å forhandle frem en avslutning av borgerkrigen.

Etter konferansen som ble holdt i 1979–1980 ble Storbritannias Lord Soames utnevnt til guvernør for å overvåke avvæpningen av revolusjonsgeriljaen, gjennomføring av valg og til å gi uavhengighet til koalisjonsregjeringen med Joshua Nkomo, leder av Zimbabwe African People's Union (ZAPU). I det frie valget i februar 1980 vant Robert Mugabe og hans Zimbabwe African National Union (ZANU) et valgskred, og Mugabe har vunnet alle valg siden, selv om de fleste valg ikke har blitt regnet som «frie og rettferdige» ifølge internasjonale standarder. Det har blitt hevdet at velgere har blitt truet og medlemmer av opposisjonen har blitt trakassert.

80-årene var preget av stabilitet og økonomisk oppsving i Zimbabwe. Mugabe utviklet blant annet Afrikas mest effektive skole- og helsesystem. Zimbabwe var på denne tiden et mønsterland sett med vestlige øyne, og var for eksempel et hovedsamarbeidsland for Norad. Mellom 1982 og 1985 satte imidlertid Mugabe i gang en hemmelig utryddelseskrig mot sine tidligere allierte Zapu. Opp mot 10 000 ZAPU-tilhengere ble drept, andre kilder angir enda høyere tall.

Nkomo ble kastet fra sitt kabinett i 1982 da et lager av våpen fra krigen ble oppdaget på eiendommer han og hans øverste løytnanter eide, noe som satte i gang kamper mellom ZAPU–tilhengere i den sørlige ndebele–språklige regionen av landet og det styrende ZANU. Der var utstrakte angrep på hvite jordeiere og shonaer i mindre deler av Masvingo, sentrale områder og provinsene i Matabeleland. Den mest kjente var Gwesela som førte sine tilhengere i angrep mot shonaene.

Regjeringen mobiliserte den femte brigaden ledet av oberst Perence Shiri for å slå ned urolighetene. I februar 1983 dro de til Tsholotsho i det nordlige Matabeleland og dro videre over Manzamnyama–elven inn i den sørlige delen i 1984. I hendelsenes løp ble det utført flere ugjerninger mot ndebelene.

Til slutt avholdt Mugabe og Nkomo fredsforhandlinger som gjeninnførte fred og gjenforente den patriotiske fronten. Det ble gitt benådning til de som hadde utført ugjerninger på begge sider. Fredsavtalen i 1987 førte til at ZAPU og ZANU i 1988 ble slått sammen til Zimbabwe African National Union – Patriotic Front (ZANU–PF).

Tørken i det sørlige Afrika, kanskje den verste på et århundre, hadde så stort effekt på Zimbabwe at det ble erklært en nasjonal katastrofe i 1992. Tørken sementerte landets gjeldskrise. Den påfølgende IMF-støttede økonomiske justeringen og strenge strukturtilpasningsprogram førte til vanskelige tider for befolkningen. Utover 1990-tallet stagnerte Zimbabwes økonomi, og motstanden mot Mugabe økte. Han hadde skaffet seg næmest eneveldig makt, og han avfeide all opposisjon. Da han i 2000 tapte en folkeavstemning om grunnlovsendringer, valgte han som et politisk grep å vende seg mot de om lag 4500 hvite stor-farmerne. Mugabes regjering satt dermed igang de såkalte landreformene.

Selv om majoritetsstyre var innført i 1980, fortsatte de hvite å dominere nasjonens økonomi. Cirka 4500 hvite farmere var i besittelse av 70 % av landets dyrkbare jord. Av denne hadde bare en liten del blitt kjøpt opp av staten og fordelt ut til svarte siden uavhengigheten i 1980, til tross for at det ble gitt millioner av pund i hjelp fra britene til dette formålet. Av de få gårdene som ble kjøpt, endte mange opp som eiendommen til høytstående militære og politiske personer. Men Lancaster House-avtalen la også sterke begrensninger på regjeringens muligheter for oppkjøp de første 10 årene, og selv om de hvite hadde liten direkte politisk makt, hadde de kontrollen over vesentlige deler av økonomien. Behovet for landreformer var anerkjent av store deler av samfunnet i lang tid, men lite ble foretatt – både av regjeringen og av de hvite eierne av store, kommersielle gårder. Dette var et forhold som ikke kunne vare, og derfor et tema som stadig vekk "ulmet" i ulike sammenhenger. Omfordelingen av landbruksjorda fra de store kommersielle farmene ble igjen en politisk sak i 1999.

 

Den tvungne fjerningen av hvite jordeiere førte til skarp prisstigning i landbruksvarer som korn og sukker, og Zimbabwes økonomi kollapset. Zimbabwe var tidligere en viktig mateksportør i regionen, men i de siste årene har hungersnød vært utbredt på grunn av Mugabes landreformspolitikk som omfordelte jorda til politiske støttespillere som ikke dyrker jorda effektivt. Dette har etterlatt den store majoriteten av jordløse svarte i en verre forfatning på grunn av et katastrofalt fall i produktiviteten, hyperinflasjon og utstrakt arbeidsløshet.^[6]

I etterspillet til Mugabes håndtering av jordkrisen som omfordelte jord til utvalgte svarte ved å fjerne eierne med makt uten kompensasjon, ble Zimbabwe suspendert fra Samveldet av nasjoner anklaget for brudd på menneskerettighetene og valgfusk i 2002 som inkluderte utstrakte trusler og vold mot støttespillere av opposisjonspartier. Zimbabwe trakk seg ut av Samveldet 7. desember 2003.

I de senere årene har ytringsfrihet, presse- og forsamlingsfrihet blitt sterkt innskrenket. Omfanget av menneskerettighetsbrudd er betydelig. Selv om vestlige medier har hatt mye omtale av tvangsfordrivingen av de hvite storfarmerne, er det utvilsomt mange vanlige, ofte fattige, zimbabwere som har lidt de største overgrepene – som har gjort deres situasjon enda mer vanskelig med kollapsen i økonomien.

Regjeringen i Zimbabwe startet Operasjon Murambatsvina i mai 2005. Hjem skulle ødelegges og store mengder mennesker skulle tvangsflyttes fra urbane områder til landsbygden. 19. mai 2005 startet raseringen og brenningen av fattigstrøkene i Harare. Aksjonen spredde seg til hele landet. I løpet av noen uker arresteres titusener av mennesker mens hundretusener blir hjemløse og like mange mister levebrødet. Flere barn omkommer fordi vegger på hus som rives, faller ned over dem. EU og FN fordømmer rivingen av de fattige områdene. Utover høsten gjennomføres det flere aksjoner mot disse områdene. Ifølge FNs spesialutsending Tibaijuka mistet 700 000 mennesker enten huset eller levebrødet sitt, mange begge deler. Til sammen ble over to millioner berørt av aksjonen.

Landreformen førte til en dramatisk reduksjon i produksjon av jordbruksprodukter, landets viktigste kilde til utenlandsk valuta. Landets ustabile situasjon svekket også turistsektoren. Etterhvert førte disse problemene til en omfattendede inflasjon som sentralbanken under ledelse av Gideon Gono håndterte ved å trykke mer penger. Devalueringen av den zimbabwiske dollaren skjøt fart, inflasjonen begynte å galoppere og kom opp i mange millioner prosent i 2008. Zimbabwes økonomi kollapset, og ved siden av landbruks- og turistnæringen ble også den tredje store grenen av landets økonomi rammet: gruvesektoren. Handel med landets egen valuta ble etterhvert svært omstendelig på grunn av de store seddelmengdene. Regjeringen gjorde i denne tiden ingen grep som kunne stoppe eller bremse utviklingen. Offentlige tjenester fungerte svært dårlig inkludert helse- og skolevesen og lønningene var nesten verdiløs. Også vedlikehold av infrastrukturen er svært dårlig, noe som blir ansett som medansvarlig for koleraepidemien i 2008. I denne situasjonen ble det avhold valg i landet i mars 2008.

Valgene 29. mars 2008 på president og til parlamentet var forholdsvis frie, ZANU-PF hadde ikke brukt så mye vold som tidligere. Partiet ble overrasket av resultatene, men måtte medgi at opposisjonen hadde vunnet parlamentsvalget. Resultatet av presidentvalget ble ikke presentert før i begynnelsen av mai og manipulasjoner av valgresultatet må mistenkes. Ingen av de to hovedkandidatene Robert Mugabe (43,2 %) eller Morgan Tsvangirai (47,9 %) hadde oppnådd flertall. En ny valgrunde ble derfor nødvendig og denne gangen ble en massiv voldskampanje rettet mot MDC tilhengere, særlig utenfor byene. Volden førte til at Tvangirai trakk seg som kandidat og Mugabe ble erklært som vinner.

 

Opposisjonspartienes seier i parlamentsvalget og fremgang i presidentvalget, samt landets katastrofale situasjon og utenlandsk press førte til at Mugabe og ZANU-PF i september 2008 undertegnet en avtale hvor de gikk inn for å styre landet sammen, kalt «The Global Agreement». Avtalen ble fremforhandlet av Sør-Afrikas avtroppende president Thabo Mbeki på oppdrag fra SADC. Likevel tok det til februar 2009 før en ny avtale var presset frem av Sør-Afrika og SADC som endelig satt hovedpunktene i The Global Agreement ut i livet. Robert Mugabe fikk holde frem som president og regjeringssjef. Den 11. februar ble Morgan Tsvangirai utnevnt til statsminister, og skulle bli leder for et ministerråd, som skulle stå for den daglige regjeringsdriften. Han skulle også være regjeringssjefens nestkommanderende.

Avtalen har blitt motarbeidet av Mugabe og ZANU-PF fra første stund. Det var sterke uenigheter om hvordan makten skulle fordeles. Under regjerningsdannelsen tok Mugabe ensidig alle omstridte ministerier utenom finansministeriet. Det var særlig innenriksministeriet (ansvarlig for politi) og informasjonsministeriet som var omstridt. I etterkant har hovedstridspunktene mellom de to partene vært Mugabes ensidige bekreftelse av Sentralbankens president Gideon Gono, hvis pengepolitkk blir ansett som viktig årsak til hyperinflasjonen og innsettelse av landets øverste dommer. Dessuten nektet han å tar Roy Bennett i ed som stedfortredende landbruksminister, istedenfor ble Bennett innviklet i en lang rettssak med falske bevis. I tillegg utropte Mugabe alle guvernører i landet, noe som også var mot avtalen. Utover det skjer regelmessig overgrep overfor MDC medlemmer og journalister. I mars 2009 ble Tsvangirais bil påkjørt på en landevei i høy fart. Tsvangirais kone døde og han selv fikk alvorlige skader. Omstendigheten rundt ulykken er omdiskutert.

Selv etter manipulerte og tapte valg sitter ZANU-PF fortsatt med det meste av makten. Likevel har MDC fått betydelig innflytelse, blant annet med finansminister Tendai Biti som fikk suspendert landets valuta som et av sine første tiltak. Det skapte ro for en viss økonomisk fremgang siden begynnelsen av 2009.

Zimbabwe er en republikk med en utøvende president og et parlament med to hus. Under grunnlovsendringene i 2005 ble et overhus, senatet, gjeninnsatt. Folkeforsamlingen er underhuset i parlamentet.

Robert Mugabe, valgt til statsminister i 1980, reviderte grunnloven i 1987 for å bli president. President Mugabes parti har vunnet alle valg siden uavhengigheten 18. april 1980. I noen leire har han blitt anklaget for korrupsjon og for å ha drevet valgfusk. Særlig valget i 1990 ble fordømt nasjonalt og internasjonalt, hvor det nest største partiet, Edgar Tekeres Zimbabwe Unity Movement, fikk kun 20 % av stemmene.

Presidentvalg ble holdt i 2002 og var preget av beskyldninger om stemmeendringer, trusler og fusk. Det neste presidentvalget ble holdt i 2008.

Det største opposisjonspartiet var i 2005 Movement for Democratic Change (MDC) ledet av Morgan Tsvangirai. MDC var (per 2005) delt i to fraksjoner. En fraksjon, ledet av Welshman Ncube bestrider valget til senatet, mens den andre, ledet av Tsvangirai, er imot å bestride valget og hevder at deltakelsen i et forhåndsbestemt valg er det samme som å godkjenne Mugabes påstand om at valgene i Zimbabwe er helt frie og rettferdige. De to leirene i MDC hadde tidligere i 2005 sine kongresser hvor Tsvangirai ble valgt til å lede den største gruppen som har blitt mer populær enn den andre gruppen. Professor Arthur G.O. Mutambara, professor i robotikk og tidligere spesialist i robotikk i NASA, har blitt utpekt til å erstatte Ncube som var interimlederen etter splittelsen. Mutambara-fraksjonen har riktignok blitt sveket av deserteringer av folkevalgte og individer som er disillusjonert av deres manifest. Det Tsvangirai-ledede MDC har blitt den mest populære med folkemengder så store som 20 000 som deltar på deres samlinger til sammenligning med splittelsesgruppens 500 til 5000.

Parlamentsvalget i 2005 ble avholdt 31. mars. Mens Den afrikanske union ikke rapporterte om noen uregelmessigheter, har opposisjonsfigurer som erkebiskop Pius Ncube fremsatt påstander om stemmefusk.^[7]

 

Zimbabwe er delt inn i åtte provinser og to byer med provinsstatus, her med innbyggertall fra folketellingen 18. august 2002:

Kilde: Central Statistical Office of Zimbabwe

Landet er videre delt inn i 59 distrikter og 1200 kommuner.

Zimbabwe har etter 2. verdenskrig hatt en forholdsvis bra økonomi sammenlignet med andre afrikanske land. Den var og er basert på utvinning av naturressurser som gull, platina og nikkel og i det siste også diamanter. Turisme var også en betydelig inntektskilde. Landet har hatt en sterk landbrukssektor som har sviktet etter Mugabes katastrofale landreformpolitikk etter 2000. Det store diamantfunnet fra 2006 ved Marange har potentiale å forbedre landets økonomiske situasjon betydelig, men på grunn av svært utstrakt korrupsjon har bortimot alle inntekter derfra havnet i lommene til makteliten.

Regjeringen i Zimbabwe står derfor ovenfor en rekke forskjellige økonomiske problemer etter nesten 20 år med økonomisk nedgang som nådde bunnen med hyperinflasjon i begynnelsen av 2009. Etter at man forlot landets egen valuta, Zimbabwisk dollar, i februar 2009 til fordel for sørafrikansk Rand, Amerikansk dollar og Botswansk Pula har landets økonomi stabilisert seg, dog på et lavt nivå. Med svært lave skatteinntekter og en arbeidsløshet på 80 % har staten få muligheter å stimulere økonomisk vekst.

Mange årsaker ledet til hyperinflationen i 2007/2008. Det kan nevnes mange år med korrupsjon og dårlig økonomisk styring, deltakelse i krigen i Den demokratiske republikken Kongo i 1998–2002, som trakk flere hundre millioner dollar ut av økonomien, men kanskje først og fremst kollapsen i den svært viktige landbruksektoren som stod for mesteparten av landets eksport. Ifølge offisielle tall, steg inflasjonen fra en årlig rate på 32 % i 1998 til 1193,5 %[1] i mai 2006, en tilstand av hyperinflasjon. Samtidig falt vekslingskursen fra 24 Zimbabwe dollar per amerikansk dollar til 101 195,54 Zimbabwe dollar per amerikansk dollar (offisiell kurs) og 315 000 Zimbabwe dollar per amerikansk dollar (parallell kurs) i den samme perioden. Tall som ble offentliggjort i juli 2008 viste at inflasjonen var kommet opp i 2 200 000 %, og at verdien av vekslingskursen hadde falt til ca. 100 mrd Zimbabwe dollar pr US dollar.^[8][9] I november 2008 hadde inflasjonen økt videre, til 13,2 mrd % pr mnd, dvs 516 trillioner prosent (516 000 000 000 000 000 000 %) pr år. Kun Ungarn like etter 2. verdenskrig har registrert høyere inflasjon enn dette.^[10]

En annen katastrofe er landreformen der den alvorlige skjevfordelingen av land skulle opprettes. I 1980 eide de under 2 % hvite i landet ca. 30 % av grunnen og 70 % av den beste landbruksjorden. Siden 1980 hadde man prinsippet "villig selger og villig kjøper" og betydelig økonomisk hjelp fra Storbritannia for å rette opp skjevheten uten å har fått en gjennomgripende forbedring. I 2000 skiftet regjeringen til den såkalte "fast-track" landreform som foregikk forholdsvis uorganisert og til dels voldelig. De hvite farmerne ble fordrevet, deres mange ansatte som regel arbeidsledig. Omfordelingen av de store eiendommene var ustrukturert og i betydelig grad korrupt. Selv om mange svarte Zimbabwanere har fått et stykke land havnet mange gårder uavkortet i hendene til sentrale politikere, militære etc. Siden disse ikke hadde kunnskap og ofte ikke vilje til å videreføre den intensive, industrialiserte landbruken til de hvite farmerne kollaberte totalproduksjonen og Zimbabwe ble for første gang etter annen verdenskrig en nettoimportør av mat.^[11]

Den 1. november 1989 la en tidligere Rhodesisk minister, Denis Walker, frem en rapport i London for Conservative Monday Clubs utenrikskomité om landreform i Zimbabwe. I hans siste del sa han, med tydelig innsikt, at som hendelsene har vist at «når jorda er omfordelt, vil de kommersielle gårdene bli brutt opp og de gjenværende hvite gårdbrukerne vil bli redusert gjennom eksil og fengsling. Zimbabwes regjering, som allerede moralsk sett er konkurs, vil gå mot økonomisk kollaps.»

I en nylig etterforskning i The Independent ble det avdekket at mange statskontrollerte gruver har blitt solgt billig til kinesere i et desperat forsøk på å skaffe utenlandsk valuta. Det ble bemerket at Mugabes regime har gitt fra seg mye av kontrollen av de økonomiske ressursene som vil forhindre Zimbabwe fra å gjenoppbygge økonomien selv om MDC skulle ta over kontrollen.

Bruttonasjonalproduktet har siden år 2000 falt år for år, og målt pr innbygger var det 447 US$ i 2000 og nede i 169 US$ per innbygger i 2005 (UNDP Database, 2005).

Zimbabwe har hatt et forholdsvis velfungerende helsevesen på 1980 og 1990-tallet, et arv fra rhodesisk tid. Utdanning av helsepersonell var velorganisert i denne for afrikanske forhold velutdannede befolkningen. Sviktende økonomi, særlig etter 2000 la dette i grus. Mange velutdannede helsearbeidere utvandret ut for å kunne livnære sine familier. Sykehusene ble stengt i slutten 2008 og helsevesnene opphørte i stor grad å eksistere. Etter valutareformen i 2009 har det kommet i gang igjen, men på et lavt nivå.

Et stort helseproblem er hiv og det har vært hovedansvarlig for landets nedgang i gjennomsnittsalder. I 2001 regnet en med at mer enn 30 % av den voksne befolkningen er smittet og fram til samme år hadde 200 000 mennesker mistet livet av sykdommen. I 2010 regner man fortsatt med at 15,3 % av befolkningen er smittet. Dårlig vedlikehold av vannforsyning og kollapsen av helsesektoren i slutten av 2008 utløste en kolera-epidemi med omtrent 100.000 tilfeller og nesten 5.000 dødsfall. Andre diaresykdommer på bakgrunn av dårlig vannkvalitet er vanlig. Særlig i lavlandet og lengs elvene Zambesi og Limpopo er malaria et problem. Zimbabwe har fengselsstraff inntil ett år for homofili.^[12]

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.

• Store Zimbabwe nasjonalmonument – minner etter tidligere statsdannelse
• Khamiruinene – minner etter tidligere statsdannelse
• Mana Pools nasjonalpark med Sapi og Chewore safariområder – faunavern
• Mosi-oa-Tunya (Victoriafallene) (delt med Zambia) – landskapsvern
• Matobo Hills – bergkunst, kulturlandskap

Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv

Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.

• 2005 – Dansen Mbende-Jerusarema til Shona-folket
• 2020 – Mbira/Sansi, tradisjonelle fingerplukk musikkinstrumentet

• Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 66. ISBN 8251607450. 
• Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 78. ISBN 8254002312. 

• Offisielt nettsted  
• (en) Zimbabwe – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Zimbabwe – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  

• Parlamentet i Zimbabwe Arkivert 16. mars 2016 hos Wayback Machine. offisiell regjeringsside
• Zimbabwe Government Online offisiell regjeringsside

• The Great Zimbabwe Arkivert 30. september 2007 hos Wayback Machine. Unbiased Zimbabwe news website and forums
• [2] Zimbabwe destruction: One man's story
• New Zimbabwe Uavhengig daglig avis basert i Storbritannia
• AllAfrica.com – Zimbabwe lenker til overskrifter i nyhetene
• IFEX – Zimbabwe brudd på pressefriheten
• The Sunday Mirror ukentlig avis
• Zimbabwe Independent ukentlig avis
• The Zimbabwean Uavhengig ukentlig avis basert i Storbritannia
• The Herald Statlig eid daglig avis
• Zimbabwe Situation En utfyllende samling av nyhetssaker som har med Zimbabwe fra ulike kilder

• Sokwanele
• Zvakwana

• Reiseoversikt over Zimbabwe
• Fakta om Zimbabwe Arkivert 27. april 2006 hos Wayback Machine.

• Fellesrådet for Afrika (Zimbabwe)
• Amnesty International (Zimbabwe)
• Dariro (Søkemotor i Zimbabwe)
• itsbho.com Ledende underholdningsside i Zimbabwe
• Writers of Zimbabwe – a website for Zimbabwean Writers
• Zimbabwe Human Rights NGO Forum

• (no) Statistikk og andre data om Zimbabwe i FN-sambandets nettsted Globalis.no